Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem.

Hva har du lyst til å snakke om, Terje?

– Stigmatisering. Eller min kamp mot stigmatisering, spesielt av rusbrukere.

Har du noen gode eksempler på slikt?

– Arbeiderpartiets ruspolitiske talsperson kalte nylig tunge rusavhengige utilregnelige fra scenen under en debatt. Det er drøyt.

Hva følte du, da?

– Avmakt, kanskje? Hvordan skal vi komme noen vei når ruspolitiske talspersoner åpenbart ikke kjenner eller har møtt en rusavhengig person, noen gang. Vi får håpe hun ikke får noen ministerpost.

Tror du det er representativt for hvordan folk flest ser på «narkomane»?

– Delvis. Kanskje ikke i like stor grad som da jeg var ung. Da var det fortsatt sånn at hvis du tok et trekk, var det strake veien til sprøyta i armen. Det lærte vi på skolen.

Og det stemmer ikke, mener du?

– Jeg prøvde å røyke hasj for første gang da jeg var 18–19 år. Da skjønte jeg at det jeg hadde lært på skolen ikke stemte helt. Jeg våkna dagen etter i fin form, huska at jeg hadde hatt en fin kveld og flira mye. Hjemme fant jeg en kald Grandiosa som hybelkompisen min hadde stekt tidligere på kvelden. Det er fortsatt den beste pizzaen jeg har spist.

Kan ikke en så god opplevelse i begynnelsen være en vei inn i avhengighet?

– Jeg følte ikke noe sug etter noe. Jo, det var morsomt, og pizzaen var god, men det er ikke det samme som avhengighet. Sånn er det jo med mye man opplever.

Men du opplevde altså å bli stigmatisert?

– Når det gjelder rus, så har jeg bare VK1, grunnkurs. Aldri drevet med tunge greier, eller følt behov for det.

Tror du ikke at noen er mer disponert for avhengighet? At det er et sjansespill?

– Nei, jeg har hørt sånne teorier, at det er et gen som kan hoppe over en generasjon og sånn. Jeg er overbevist om at det skyldes miljø, veldig ofte oppvekstmiljø. Det kan være hjemme eller på skolen. I friminuttet eller på fotballtrening. For dem som må ta skolebussen, kan det være der. Det kan skje mye rart på skolebussen eller bussholdeplassen, som ikke lærere og foreldre vet om.

Det høres selvopplevd ut?

– Ja.

Men vi har fortsatt ikke kommet frem til stigmatiseringen her?

– Det starter jo der, med miljøet. Og med forskjeller i evner. Akkurat det at noen sliter mer enn andre på skolen kan kanskje være medfødt, så er det stor forskjell på hvor mye oppfølging de som sliter får hjemme. Hvis du har ressurssterke foreldre, kan du klare den biten bedre, selv om du sliter med ADHD eller lignende. Hvis ikke, blir du fort et problem overalt. Nå snakker jeg ikke om meg selv, men ofte mangler det noen byggesteiner i behovspyramiden. Det er en fellesnevner hos rusavhengige. Du kan ikke drive med selvrealisering når du ikke har fått dekket basale behov, som klær, utstyr og omsorg. Det er et ustabilt korthus.

Og da kommer rus inn i stedet?

– Du fyller hullene med rus, ja. Det kan være at du ikke får dekket behovet for beskyttelse og trygghet, ikke får sove om natta. Da hjelper det å røyke litt hasj. Eller at du ikke klarer å slappe av blant folk, hvis du ikke har tatt deg en pils eller to. Det siste der tror jeg nok de fleste har kjent på, selv om de ikke opplever å ha et rusproblem.

Opplevde du selv stigmatisering for rusbruk, siden du har tatt opp kampen?

– Jeg hadde rykte på meg for å røyke hasj før jeg hadde gjort det, fordi jeg lot håret gro en periode. Også spilte jeg trommer. Jeg var en litt annen type enn de fleste andre på bygda. Siden jeg uansett hadde ryktet, satt det ikke så langt inne å prøve. Jeg likte det, men røyka bare sporadisk i et års tid fordi jeg hadde lyst. Mot slutten av skoleåret fant jeg ut at det var en del andre på skolen som også røyka litt, og vi ble etter hvert et miljø.

Et såkalt rusmiljø?

– Vel, ikke helt. Men jeg bodde like ved skolen, så det ble en naturlig samlingsplass. Jeg fikk sjelden være i fred, og det ble mer og mer fokus på hasjrøykinga. Fyre opp hele tida. Jeg gikk lei. Ville være i fred og konsentrere meg om å spille trommer. Jeg bestemte meg å bryte med den gjengen og heller røyke litt for meg selv iblant. Slippe presset. Så da jeg fikk studielånet etter nyttår, gikk jeg til innkjøp av en litt større mengde hasj, så jeg skulle slippe å oppsøke selgere og miljøet hver gang. Dagen etter at det var i hus, sto politiet på døra.

Ai, ai, ai. Hvordan gikk det?

– Det var det store skillet i livet mitt. En ting er at det gjør noe med deg å bli satt på håndjern og kasta på glattcelle som 18-åring, men å komme tilbake på skolen var verre. Lærerne, i hvert fall de som bodde på bygda, bare skulte på meg. Behandla meg nærmest som spedalsk. Til slutt bytta jeg skole.

Og da ordna det seg?

– Å nei, du. Det første som skjedde der, var at jeg måtte rett i møte med rektor, rådgiver, psykolog og hele bøtteballetten for å skrive under på en kontrakt hvor jeg ga dem lov til å kreve urinprøve av meg ved den minste mistanke om rusbruk. Jeg ble like uglesett, om ikke mer, enn på forrige skole. Alle visste om fortida mi, og det føltes som om de bare venta på at jeg skulle trå feil. Det jeg som 19-åring trengte, var blanke ark.

Hva gjorde det med deg å være «dophuet» på skolen?

– Jeg pleier å si at du får to stempel: ett på utsiden av panna som er synlig for alle, og ett på innsida av panna, som bare du kan se. Det siste er mye vanskeligere å bli kvitt enn det første. Uansett hvor du drar, vil det alltid være der og minne deg på at du er en merket mann. Du tror at alle ser hvem du er, hva du har gjort. Det er jo det stigma betyr: at du er merket. At folk ikke kjenner deg fra før, har ikke noe å si. Du ser stempelet og tenker at de også kommer til å få øye på det. For alltid. Min historie er et godt eksempel på at kriminalisering fører til stigmatisering, og at den derfor bør opphøre.

Hvordan kjemper du mot stigmatisering?

– Jeg vier det meste av tida mi til aktivisme og politikk. Jeg er leder i Foreningen for human narkotikapolitikk i Midt-Norge, lokallagsleder i Miljøpartiet De Grønne
Ørlandet, tredje vara i Ørland kommune­styre, medlem av fylkesstyret i MDG og
styremedlem og en av grunnleggerne av Norges første mannspolitiske nettverk, Grønne Menn. Og jeg selger Sorgenfri, noe jeg mener er en del av den kampen.

Jeg er imponert, og vil høre mer senere.

– Når som helst. Jeg stiller opp!

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 8/2021.

Pauserom, samtalerom, bladdistribusjons­sentral, frisørsalong, møterom, konsertlokale, spiserom og skriftekammer samlet på 30 kvadratmeter. Skippergata 14 har huset Erlik i 14 år. Nå flytter vi.

Norges mest brukte kaffeautomat står i et slitent lokale på gateplan i Skippergata i Oslo. Skjønt, navnet kaffeautomat gjenspeiler dårlig funksjonen denne trofaste mekaniske sliteren egentlig har. Jeg sitter ikke på statistikk, men tipper fra observasjoner gjort at rundt 80 prosent av koppene som fylles fra automaten inneholder kakao, gjerne med ekstra sjokoladepulver og tilsatt sukker. Rask energi er populært blant den brokete, fine gjengen som selger gatemagasinet =Oslo.

En relativt varm oase

Salgslokalet kaller vi det, og alle som har vært innom veit at det er et magisk sted. Den første gangen jeg var innom, før jeg begynte å jobbe der sjøl, ble jeg sittende og diskutere gamle joggeskomodeller med et par karer som vanka på gamle Plata, ved Oslo S. Han ene, skulle jeg få vite senere, var utestengt fra de fleste av byens lavterskeltilbud etter gjentatte sinneutbrudd og trusler. For mange som ham var Skippergata 14 både siste skanse og en avslappende oase. Her var det ekstra lav terskel og rimelig høyt under taket, for ikke å snakke om tørt, relativt varmt (i hvert fall deler av året) og ubegrensa med kakao. Sånt skaper en lugn atmosfære.

Nå er jeg kanskje litt urettferdig mot de andre plassene der de samme folka vanker. Hovedgrunnen til at det var lite bråk i salgslokalet var nok at der andre forsøkte å hjelpe med medisinske spørsmål, rusproblemer og sosiale utfordringer, så var vår misjon ganske enkel: å selge folk blader, så de kom seg ut på jobb. Lavere forventninger gir lavere skuldre, rett og slett.

Men for all del: Veggene i salgslokalet har sine flekker etter kakaokopper kasta i affekt, og askebegeret på utsida har sine bulker etter ublide møter med asfalten. Også her kunne folk ha en dårlig dag.

Fine fattigfolk og fintfolk

Det vanskeligste med å beskrive en arbeidsdag bak disken i =Oslos lokaler, er at dagene er så vidt forskjellige. Derfor er de også sjelden kjedelige. På det mest hektiske kan lokalet være fylt av opphetede diskusjoner, latter, gitarklimpring, snorking og smatting. Her skjer gode møter mellom mennesker med vidt forskjellig bakgrunn. En lut fattig unggutt fra Romania med håp om å skape en fremtid for familien i Norge, finner felles grunn med en av Oslos siste originaler. Begge veit hvordan det er å ikke ha noe. Ei ung, rusa jente som bærer hjertet på utsiden av den skjøre kroppen, lar seg trøste av veteranen i miljøet, hun som pleier å skrike i gatene av sinne og frustrasjon. Begge veit hvordan det føles når forbipasserende viker med blikket.

Av og til har det også føltes som om disse 30 kvadratmeterne har vært verdens, eller i hvert fall byens, midtpunkt. Som da gutta i Oslo Ess plutselig spilte konsert på niårsdagen vår, eller da Richard Branson og Thorvald Stoltenberg stakk innom på uanmeldt besøk en kald desembermorgen. Her har kronprins Haakon og kronprinsesse Mette Marit servert frokost og lært om birøkt av en russisk krigsveteran. Hit kom Jonas Gahr Støre for å lære om avhengighet fra en dreven heroinist, og Erna Solberg for å lære å pakke inn julebøker. Men kjendiser, politikere og kongelige til side. De sterkeste minnene er mer lavmælte. Mer hverdagslige. Som en klem med tårer på, en lang og god prat over en røyk på utsida, eller et hyggelig besøk fra en som hadde blitt borte for oss, en vi var bekymra for.

Ikke plass til alle

Plasseringen av salgslokalet var ikke tilfeldig. Skippergata fikk navnet fordi den var en gjennomfartsåre for tørste sjømenn på vei fra havna til sentrum, og her fant du tidlig både billige kneiper og prostitusjon. Dette ga med tiden gata og området rundt, den sørlige delen av Kvadraturen, et noe frynsete rykte. Spesielt Skippergata 6b skulle bli beryktet, først da Rigmor Johnsen ble funnet drept i kjelleren her i 1957, så i 1981, da adressen ble Norges første okkuperte bygård. Punkerne og gatebarna som sto bak   skulle senere grunnlegge Blitz. Gården ble revet kort tid etter, men Skippergata bestod og er i dag betraktet som «en gate som er overtatt av narkomane og prostituerte» med et «truende miljø», ifølge Wikipedia. Den artikkelen burde nok oppdateres snarest.

I dag er nemlig gata hvor salgslokalet ligger en ganske annen enn da jeg begynte å jobbe her for over ti år siden. Lavterskeltilbudene er her fortsatt, men de har fått følge av trendy kafeer og dyre, hippe klesforretninger. Det samme gjelder for resten av bydelen. Noen har bestemt seg for at Oslo, og spesielt Kvadraturen, fortsatt har et underskudd på asymmetriske designerkåper og kortreist planteføde. Men for at en ny bydel skal skinne, må det bo folk der. Ellers blir gatene fort tomme, mørke og skumle etter klokka fem på ettermiddagen, og truende miljøer får fritt spillrom. Og når folk skal bo, trengs leiligheter, og leilighetene må bygges i de gamle ærverdige, men nedslitte gårdene som allerede står her. Blant dem Skippergata 14, hvorfra vi i løpet av 15 år har sendt snart 1800 gatemagasinselgere ut på jobb i byens gater.

Vi blir altså nødt til å pakke ned magasiner, julebøker, kakaoautomaten og minnene, og låse døra i Skippergata en siste gang. Det skjer allerede mot slutten av februar, og det kommer nok til å bli både vemodig, spennende og litt skummelt. Men salgslokalet blir ikke borte. For salgs­lokalet, hjertet i =Oslo, er ikke taket, veggene eller gulvet i Skippergata. Det er menneskene, og møtene mellom dem. Hvor enn vi ender opp, så tar vi alt dette med oss videre, på denne fantastiske reisen =Oslo er.

Vi sees i Christian Krohgs gate 2 og garanterer fortsatt gratis kakao med ekstra sjokolade.

En innsamlingsaksjon opprettet av Medier 24 gir =Oslo-selgerne en god start på året, koronarestriksjoner til tross.

Munnbind, nedstengninger og mutasjoner – pandemien har påvirket hele samfunnet og blant annet rammet =Oslo-selgerne hardt. I perioder har tilbudet vært helt stengt, og selgerne har mistet muligheten for arbeid og inntekt. 

I flere år har Medier 24 før jul samlet inn penger til et veldedig formål, og i fjor falt valget på =Oslo-selgerne. Avisen opprettet en digital innsamlingsaksjon til inntekt for selgerne og nådde til slutt målet på 200 000 kroner. Erlik-selger Anne Kathrine har solgt Erlik Oslo siden 2011. Hun forteller at det har vært en tøff tid:

– I perioder har det vært mye dårlig salg. Det har vært både tunge og lange dager. Vi har fått god hjelp fra =Oslo, men det er veldig fint at noen har innsamling. Det hjelper veldig.

Vanskelig å selge

I tiden fremover får alle aktive selgere 20 magasiner helt gratis, som resultat av innsamlingen. Dette betyr at selgerne beholder hele summen av bladene de selger. Til vanlig kjøper selgerne magasinet for 50 kroner, og selger de videre til dobbel pris på gata.

– Vi er avhengig av kunder. Jeg føler at de som har vært med på innsamlingen ser og forstår den vanskelige situasjonen vi er i, sier Anne Kathrine.

For =Oslo-selger Kate betyr bonusmagasinene at hun kan gå én dag uten å bekymre seg for om hun selger nok til å dekke utgifter.

– Det er støttende, og veldig fint at folk bidrar. Under koronaen har det ikke vært lett. Ingen vil komme bort til deg, og det har vært veldig trist. Bare det å gi en hundrelapp ved å kjøpe magasinet gjør veldig mye, sier hun.

Ønsker å hjelpe

Ansvarlig redaktør for Medier 24, Erik Waatland, forteller at bedriften har et samfunnsengasjement ut over det å lage journalistikk.

– Vi ønsker å hjelpe dem vi kan hjelpe. I år hadde vi lyst til å bidra til de selgerne som står utenfor kontoret vårt hver dag, og som vi møter mye på i gatene, sier han.

Waatland forteller at valget landet på =Oslo fordi han leste en artikkel som beskrev hvordan juletiden og starten på det nye året er utfordrende for gatemagasin-
selgerne.

– Da opprettet vi en Spleis og donerte 50 000 kroner selv. Det som er viktig for oss, er at det er et tiltak som hjelper selgerne, sier Waatland.

Ny start

Nå håper han at alle =Oslo-selgerne kan sitte igjen med litt mer penger og at inngangen på det nye året blir litt bedre, den pågående koronasituasjonen i hovedstaden til tross.

– Jeg håper de ser at vi bryr oss om dem i denne kalde korona-vinteren. At de ser at de ikke står alene. Jeg håper også de får litt mer motivasjon til å stå på og gjøre en god jobb med å selge magasinene, sier Waatland.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 2/2022.

Lurer du på hva gjengen i Erlik er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem.

Hva vil du snakke om, Inger Kristin?

– At jeg skal bli bestemor i mai. Det fikk jeg vite allerede i slutten av september.

Det kan da ikke stemme. Du ser jo ikke ut som en bestemor?

– Jeg er 50 år gammel, men jeg føler meg ikke som en bestemor, nei. Ser ikke på meg selv som noe bestemoremne.

Hvordan ser et bestemoremne ut?

– Nei, hvordan er en bestemor? Mine besteforeldre var ganske forskjellige. Den ene bestemora mi lever fortsatt, og blir da tippoldemor snart. Hun er 96 år gammel og bor fortsatt hjemme. Da jeg var liten, hadde hun en svær frukthage. Hun lot meg være med å plukke frukt, som vi safta og sylta, lærte meg å lage lefser og sylte til jul og dro meg med i skauen for å plukke bær. Akkurat sånn du kanskje ser for deg at en bestemor skal være.

Og du skal bli sånn?

– Jeg veit ikke helt om jeg klarer å være en sånn bestemor, nei. Men jeg er glad i å gå tur, bake og lage mat, så jeg håper at jeg kan lære bort litt. Tradisjoner som er i ferd med å gå i glemmeboka. Jeg fikk ikke gjort så mye sånt som mamma, fordi jeg rusa meg i en lang periode av livet. Jeg har to sønner, som er 27 og 30 år gamle nå. Det er han eldste som skal bli pappa. Store deler av oppveksten bodde de ikke hos meg, fordi jeg ikke klarte å ta vare på dem eller meg sjøl.

Hvordan er det mellom dere, nå som de er voksne?

– I dag har jeg et veldig bra forhold til dem, selv om jeg var såpass fraværende i oppveksten deres. Jeg ser at de kjenner hverandre bedre enn jeg kjenner dem. Det er litt sårt. Det har hjulpet at de er så åpne om hvordan ting har vært, og om min bakgrunn. At ting ikke skal holdes skjult. Vi måtte starte på nytt og bygge opp forholdet vårt, selv om vi har hatt kontakt hele tida. Jeg var bare ikke helt til stede.

Det er du nå?

– Ja. De siste fem–seks åra har jeg klart meg veldig bra. Jeg sitter ikke og teller timer jeg har vært rusfri, som noen gjør. Det er andre ting som er viktigere.

Har du et eksempel?

– Tja. Selv om jeg ofte gruer meg til jul, og synes jula er noe dritt, hadde jeg faktisk en veldig fin jul i fjor. Jeg feiret hos søsteren min på Hamar, og vi fikk besøk av sønnen min og samboeren hans. Rart å tenke på at neste jul er de en til.

Har du begynt å forberede deg på familieforøkelsen?

– Jeg strikker og hekler for harde livet. Akkurat nå driver jeg og strikker selebukser til babyen. Har alltid vært glad i håndarbeid. Jeg har shoppa litt også. Det er koselig.

Hvordan fikk du vite at du skal bli bestemor?

– Jeg var i Spania og besøkte noen venner, da sønnen min ringte. Jeg hørte at han var på høyttaler, sammen med samboeren sin. Han spurte hva jeg holdt på med, og jeg sa som det var, at jeg shoppa i en klesbutikk. «Jaså, du er ute og driver med bestemor­greier?» spurte han da. Da holdt jeg på å svime av. Måtte sette meg ned på huk. Så begynte jeg å grine.

Skjønner det. Litt overveldende. Men bor dere nære hverandre, så det blir lett å henge med barnebarn?

– Jeg bor i Oslo, og de bor på Hamar, der jeg kommer fra. De vil gjerne at jeg flytter opp dit igjen. Jeg har jo fortsatt annen familie der også. Jeg tenker mye på det. Vanskelig.

Er det noe å tvile på da? Mye billigere å bo der også.

– Det jeg er redd for, er at jeg blir sittende hjemme uten noe å gjøre på dagene. Her i Oslo har jeg jobben her på =Kaffe og i tillegg jobber jeg som frivillig for Gateteam Oslo. De deler ut mat og klær til folk på gata, og jeg elsker å være en del av det. Jeg har gått fra å være en bruker til å hjelpe andre, og det gir meg mye. På Hamar har jeg ikke de mulighetene. Oslo har flere valg, på en måte. Dessuten er det bare en times togtur til Hamar.

Det er for små forhold der for deg?

– Ja, der veit alle hvem jeg er, og hvilken bakgrunn jeg har. I Oslo veit jo ikke folk om rusen og alt det. Her blir jeg en i mengden. Det er klart at det også er lettere.

Tror du at bakgrunnen din har gitt deg noen lærdommer som du vil gi videre til barnebarn?

– Godta alle mennesker for dem de er. Ikke vær forutinntatt. Gi folk en sjanse. Ikke gå rundt grøten, men spør rett ut hvis du mistenker at det er noe galt. Kvitt deg med folk som bare er en negativ kraft i livet.

Ikke dårlig. Har helt glemt å spørre om det blir gutt eller jente. Eller vet du det ennå?

– Det er en gutt, barnebarnet mitt. De hadde sånn kjønnsavsløringsfest, med sprekking av ballonger og hele den greia.

Høres veldig amerikansk ut.

– Ja, du veit. Unge folk tar alt sånt hit. Halloween og sånne greier. De skal ha baby­shower også.

Glad jeg ikke er ung i dag.

– Jeg er som sagt 50 og føler meg veldig ung. Selv om det er rart å si høyt at jeg skal bli bestemor, får det meg egentlig ikke til å føle meg eldre.

Jeg er snart 50, jeg også. Betyr det at jeg plutselig kan bli bestefar?

– Det skjer fortere enn du aner, ja.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 2/2022.

Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem.

Hva vil du snakke om i dag, Anita?

– Det må bli film, det. Og kanskje litt tv-serier. Veldig opptatt av det om dagen.

Hvorfor spesielt nå om dagen?

– Alltid opptatt av film egentlig, men det er mye som skjer nå, som er gøy. I går var jeg på Kulinarisk kinoaften. Visningen var arrangert av filmfestivalen Kosmorama, som egentlig finner sted på våren i Trondheim.

Spiste du middag mens du så en film, liksom?

– De viste en film hvor maten spiller en hovedrolle, og serverer maten fra filmen etterpå. Filmen var «Big Night» fra 1996, og de serverte en treretters italiensk middag fra den. Jeg var nok den eneste der som kom aleine, men det satt et koselig par ved siden av som jeg kom i prat med.

Går du ofte på filmfestival og sånne forestillinger aleine?

– Jeg går som regel aleine, men blir ofte kjent med noen. Første gang jeg gikk på Kosmorama, for fire år siden, hadde jeg akkurat kommet ut av en trasig periode i livet. Det jeg kaller avgrunnen min. Jeg bestemte meg for å gjøre mere av ting som er artige og viktige for meg. Oppleve mer. Det er ikke så viktig at det inkluderer andre mennesker, bare det er noe jeg gjør for meg. En gave til meg sjøl, liksom.

Så det er en ganske fersk lidenskap, dette?

– Jeg har alltid vært glad i film, men tidligere hadde jeg ikke ro til å se på. Nå ser jeg
masse film og serier hjemme også, men går aller helst på kino. Det er en helt egen følelse å sitte der i mørket og se film sammen. Her om dagen så jeg skrekkfilmen «A Quiet
Place 2» i en sånn sal hvor setene rører på seg.

Det må jeg si høres ganske slitsomt og litt ubehagelig ut?

– Nei, det var skikkelig artig. Jeg elsker jo horror og science fiction og sånt. Jeg har akkurat sett ferdig alle 15 sesongene av serien «Supernatural», og jeg leter alltid etter nye ting i de sjangrene.

Så du liker å bli skremt?

– Jeg blir ikke redd av skrekkfilm, men styrer unna dokumentarer om fæle, triste ting som kan skje i virkeligheten. Det er mye verre. Jeg liker at det er urealistisk. Som zombier.

Jeg tenkte alltid at sånne pandemi-filmer var urealistiske, men det skjedde jo. Jeg blir ikke overraska om det snart dukker opp zombier i gatene, eller om en UFO lander på torget her.

– Ja, jo, korona er litt skrekkfilm. Når jeg tenker over det, så var jeg jo nærmest en zombie sjøl for noen år siden. Da satt jeg bare og stirra i veggen, og klarte ikke se en liten episode av noe engang. Medisinen jeg tok gjorde at jeg ikke følte noen ting, og heller ikke hadde mimikk i ansiktet. Så, joda. Kanskje ikke helt urealistisk. Apropos UFO, så har jeg savna «E.T.» siden han dro sin vei i 1982. Det er også en av favoritt­filmene mine. 

Men det går greit å se zombier på lerretet, for det?

– Jeg er i gang med ellevte og siste sesong av «Walking Dead» nå. Og avleggeren «Fear the Walking Dead» ser jeg også. Noen av favorittfilmene mine er også fulle av zombier.

Du ser skummelt mye skrekkfilm, må jeg si.

– I slutten av oktober var jeg i Oppdal for å få med meg skrekkfilm- og scifi-festivalen Ramaskrik. Jeg gledet meg stort til det etter at det ble avlyst året før, som alt annet. Det vil si, den blei avvikla digitalt, men det var ikke så stas å sitte hjemme og se filmene på et nettbrett. Hele poenget er jo å sitte der i salen med folk som er like glad i sånne filmer som deg. Stemningen. I fjor skulle de for eksempel vise «Pet Cemetery» på en gammel gravlund utafor Oppdal, men det ble dessverre avlyst på grunn av været. Oppdal er litt sånn Twin Peaks. Liten landsby med høye fjell inntil. Jeg har nettopp begynt å se «Twin Peaks» om igjen, forresten.

Høres nerdete, men stas ut. Du dro aleine dit også, eller?

– Det var faktisk første gang i livet jeg reiste bort et sted aleine, og var borte i flere dager. Jeg har bestandig vært med søstera mi og tanteungene, eller et idrettslag eller noe. Tenk deg det, jeg som blir 47 snart. Det var jammen på tide jeg gjorde noe på egenhånd.

Og hvordan gikk det?

– Jeg dro alene, men ble kjent med flere likesinnede under oppholdet. Noen av dem kommer til Trondheim for å få med seg Kosmo­rama i mars. Da skal vi se film sammen, og kanskje gå ut og spise.

Femten sesonger på dagtid og kino på kvelden. Kan det ikke bli litt voldsomt? Er det sunt å se så mye levende bilder hver dag?

– Jeg passer på å ikke skru på tv-en før etter middag, sånn i fire-femtida.  Det er så jeg skal huske å gjøre andre ting også. Men så er det film og tv-serier som gjelder. Jeg har en masse strømmekanaler, men likevel liker jeg å eie filmer og serier fysisk. Jeg har digre dvd-bokser under senga.

Tviler ikke. Hva er tidenes beste skrekkfilm?

– «Eksorsisten» er nok den ekleste, men «The Shining» er kanskje den beste? Er den ikke?

Jo, det tror jeg faktisk du har rett i. Boka er også meget bra. Får du tid til å lese noe forresten?

– Joda, nå om dagen leser jeg faktisk på en doktoravhandling jeg kom over nylig.

Spennende. Hva er temaet?

– Skrekkfilmer.

Intervjuet sto p åtrykk i =Oslo nr. 1/2022.

Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem.

Hva vil du snakke om i dag, Hansi?

– Vi kunne fortsette den praten vi hadde før i dag, om jævlige sykdommer. Syfilis. Der har du en jævel. Den spiser sånne ganger i hjernen, akkurat som et barkebilleangrep. Det er jo ikke insekter, men bakterier, tror jeg.  Jeg blei usikker. Er syfilis et virus eller en bakterie?

Jeg googla det akkurat nå, og svaret er bakterie. Treponea Pallidium.

– Ikke sant. Lepra er også en bakterie. Spedalskhet. Også jævlige greier. Det er flere tusen som dør av den hvert år, i fattige land. Men spanskesyken var et virus, ikke sant?

Stemmer det. En influensa, faktisk.

– Jeg leste en bok om det en gang. En lege som var på jobb under spanskesyken fortalte at han fikk inn pasient med en mild forkjølelse på formiddagen, og utpå kvelden døde pasienten av å drukne i sine egne lunger. De gikk i oppløsning, rett og slett.

Er du sikker på at vi bare skal snakke om dette, Hansi? Vær så snill?

–Ok. Jeg veit hva jeg egentlig har lyst til å snakke om. Dette er en tankerekke jeg ikke har hørt noen andre har hatt.

Høres lovende ut.

– Jeg er veldig positiv til cannabis. Som en positiv greie. Som en bra greie. Men det er for meg. Jeg ville blitt veldig bekymra hvis dattera mi begynte å røyke cannabis.

Hvorfor det?

– For det var det jeg begynte med, da jeg begynte å ruse meg. Nå var det ikke cannabisens skyld, i seg selv, men det at jeg måtte oppsøke miljøer hvor det var mye rus. Men jeg er likevel ikke tilhenger av at cannabis skal bli lovlig.

Ikke det?

– Hva tror du skjer hvis cannabis blir lovlig i Norge, og du kan kjøpe det på apoteket?

Lange køer på apoteket? Usikker på hvor du vil, Hansi.

– Da har du plutselig mellom 500 og 1000 ungdommer i alderen 15-20, som begynner å pushe heroin og amfetamin i stedet. Det vil påvirke hele narkobildet i Oslo. Det kommer til å bli et mye tøffere miljø på gata. Mer kriminalitet, mer vold.

Så yngre folk er dårlig nytt?

– Hvis du går tilbake til gamle dager. For sånn 15 år siden. Hvis noen solgte heroin til en 17-åring på Plata den gangen, da fikk han så mye juling at han aldri gjorde det igjen.

Men nå snakker du om ungdom som selger, og så om ungdom som kjøper. Vi må holde tråden her.

– Det jeg prøver å si, er at det var en viss standard, en viss indre justis, før i tida.

Hva skjer hvis det kommer en 17-åring på hjørnet i Storgata i dag?

– Der kommer det nå ti 15-åringer som skal selge piller hver dag. De sier det er Rohypnol eller noe, og så er det bare vitaminpiller.

Men får de ikke juling når de prøver seg på det?

– Nei, for de er for mange. Hvis du står aleine der, og det står en gjeng rundt deg, er det ikke mye du får gjort. Jeg merker jo at det bare er bøff.

Hvordan?

– Jeg kan kjenne forskjell på smaken på alle piller med rød trekant på. Gi meg en pille, så skal jeg legge den på tunga og fortelle deg hva det er. Med bind for øya. Piller kan jeg.

Jeg tror deg. Så folk i Storgata er redde for disse gjengene?

– De er farlige, fordi de er så mange. Og dessuten skal de vise hverandre hvor tøffe de er. Hvis de kan slå ned en voksen mann som er 30–40 år gammal, så gir det høy status i gjengen. Og så virker det også som om de ikke har noen sperre eller respekt for noe.

Hvordan da?

– Jeg står ofte og selger =Oslo på Nationaltheatret T-bane. Der er det en gjeng som henger, som er enda yngre enn dem du møter i Storgata og på Grønland. Små­brødrene deres, vil jeg tro. Noen er sikkert ikke mer enn åtte. De lager utrolig mye bråk. Skriker og skråler. Holder igjen banen, så den blir forsinka, skremmer gamle damer og oppfører seg egentlig som om de eier hele stasjonen.

Men er dette noe som skjedde én gang, og så tenker du at sånn er det?

– Nei, det er hver eneste dag. Samme gjengen som henger der, og de er sikkert over 20 stykker. Mange av de helt unge driver også med lommetyveri på Majorstua og andre plasser. Jeg har sett det skje.

Plager de deg også?

– Nei, meg lar de være i fred. De er faktisk veldig kule mot meg, antagelig fordi de veit jeg er en mulig kunde. Jeg har faktisk hørt de eldre der si til de yngre at de skal respektere oss eldre som står og selger blader.

Hva tror du må skje for at ungene skal finne på noe bedre? For å løse gjeng­problematikk?

– Først må man sørge for at vi ikke skaper ghettoer, som her på Grønland.

Grønland er vel ikke en ghetto? Flytter jo mange forskjellige folk hit, og nye utesteder popper opp.

– Det er bare rundt torget her, går du innover i gatene, er det fortsatt stort sett innvandrere som bor der.

Hva har det med gjenger å gjøre?

– De gjengene jeg snakker om, består stort sett av ungdom med innvandrerbakgrunn. Det veit du også. De bor trangt og kommer seg ikke videre herfra. Det er når sånne steder oppstår, at det blir gjenger. Alltid. Vi er et langstrakt land og burde spre befolkningen utover i landet.

Jeg er ikke sikker på om de som flytter til Grønland vil være enig med deg her.

– Men hvis det ikke hadde vært sånn som i dag, tror jeg det hadde vært mindre rasisme i Norge. Helt ærlig. Det burde bo all slags folk overalt.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 4/2022.

Gatemagasinet har flyttet en kilometer lengre nordøst i byen, og selgerne er stort sett veldig fornøyde. Imidlertid har de noen forslag til forbedring av det nye salgslokalet.

De sa det lå rett overfor parkeringshuset, så jeg skjønte at det måtte være her, sier Lars.

Han har solgt =Oslo siden første dag i 2005. De siste 14 årene har han møtt opp i Skippergata 14, men nå har salgslokalet fått ny adresse i Christian Krohgs gate 2. Lars er godt kjent i området fra før, og syntes ikke det var vanskelig å finne fram. Han peker ut av vinduet.

– Indianertomta kalte vi det under der. Vi pleide å sitte der og sette skudd i gamle dager. Det var parkeringshus da også. Det var ikke så varmt, så vi brukte det bare på dagtid. Da var det i hvert fall tørt hvis det regna.

Det nye lokalet åpnet for selgerne fredag 4. mars, med kaker og storfint besøk fra støttespillere som Sykepleie på hjul, I jobb og Prindsen mottakssenter. Noen kommenterte at det var «gode vibber» i rommet fra de tidligere leietakerne, Røde Kors. Salgslokalet fungerer som distribusjonssentral for magasinet, der selgerne kjøper det for 50 kroner før de selger det videre for 100. I andre etasje i samme bygg sitter redaksjonen og administrasjonen.

Kule taggere

Vi er på Vaterland på Grønland, et livlig strøk med rimelige spisesteder og butikker. Etter byggingen av Vaterlands bro i 1654 ble området en viktig innfallsport til byen. Som sentrum for bondehandelen bar Vaterland preg av skjenkesteder, bordeller og bondefangeri. Fra slutten av 1950-tallet ble det meste av bebyggelsen sanert, da T-banens fellesstrekning mellom Tøyen og Jernbanetorget skulle bygges. Fram til 1980-tallet var store deler av Vaterland parkeringsplass og knutepunkt for barn og unge som prostituerte seg. I dag har området utfordringer med et ungt rusmiljø. Det ligger i den sørøstre delen av Grønland, og Lars synes godt vi kan la oss inspirere av gatekunsten i området.

– Kanskje noe kule taggere kan fikse veggene her inne?

Selger Andy er enig i at det trengs noen tiltak for å gjøre salgslokalet mer hjemmekoselig.

– Jeg foreslår et gruppebilde av selgerne på veggen. Kanskje vi kan få et bilde i transparent trykk og ha på vinduet under logoen også. Hvis et par selgere står med et blad, så skjønner folk med en gang hvem som holder til her. Ellers synes jeg det er veldig fint at vi har fått større lokaler, sier han.

Mer liv og sjel

Selger Frank mener det nye lokalet gir ham god arbeidsmoral. Han vil helst ha det minimalistisk og stilrent.

– Vi trenger ikke så mye stash. Kanskje noen flere sitteplasser, det er litt for mye gulv slik det er nå. Men det er mye bedre enn det forrige stedet, varmere og mer space, og jeg liker at det er mer liv og sjel utenfor. Det eneste minuset er at det skjer mye rart i området her, men jeg tror det har blitt bedre enn det var.

Marianne Ween er fagansvarlig miljøterapeut i Erlik. Hun verdsetter også at området er mer levende enn Kvadraturen og Skippergata.

– Her er det flere som går forbi. For mange av selgerne våre er det også mer sentralt, fordi det ligger i nærheten av hjelpetiltak som Prindsen og Fyrlyset. Mange ferdes også i Brugata. Vi har brukt mye tid på å informere om flyttingen og dele ut kart. Dessverre kan vi bare være her midlertidig til gården skal bygges om, så vi må snart gå på utkikk etter et nytt sted.

Miljøarbeider Henrik Brastad forteller at kaffemaskina har vært savnet blant selgerne. Den var ute av funksjon i flere uker under flyttingen, mens lokalet i Skippergata fortsatt holdt åpent. Nå er den endelig på plass i de nye lokalene, hvor den har fått mer plass rundt seg.

– Dette lokalet er større enn det gamle, og det føles enda større på grunn av planløsningen. Temperaturen er mer stabil. Det skyldes nok at bygningen og luftesystemet er nyere. 

Til tiårsfeiringen i 2015 fikk =Oslo et enormt bilde med grafittikunst, som ble brukt til å dekorere scenen på Jernbane­torget. Det har fulgt oss siden, og nå skal det opp på veggen i det nye salgslokalet.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 4/2022.

Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem.

Hva har du lyst til å snakke om i dag, Sondre?

– Hvordan livet er, kanskje?

Sånn generelt?

– Ja, litt sånn etter pandemien og med alt som skjer i verden.

Det var et stort tema for en liten spalte.

– Jeg filosoferer mye om dagen. Tenker på hvordan tanker og følelser henger sammen. Hvordan det ene påvirker det andre, og hvor vanskelig det er å skille mellom dem.

Du sliter med det?

– Ja, men det gjør vel alle? Jeg er et følelsesmenneske, det er jeg.

Har du et eksempel?

– Jeg føler mye på frykten for krig. Prøver å tenke fornuftig på det, hva som skjer, men så blir jeg bare redd og klarer ikke å tenke klart.

Ja, jeg har merket at du har vært opptatt av det. Også før krigen i Ukraina startet, ikke sant?

– Ja, jeg var sikker på at det kom til å bli krig, selv om de fleste ikke trodde det virkelig kom til å skje. Jeg skrev dikt om det, også.

Du var forutseende, ja. Og apropos det, hva tror du kommer til å skje i konflikten fremover?

– Jeg har en ekkel følelse av at Putin planlegger noe helt spesielt.

Du må si hva, da.

– Jeg tror han kommer til å bombe kjernekraftverkene i Ukraina. Det er en måte han kan ramme Vesten på, uten å starte flere kriger. Og så kommer han til å gi ukrainerne skylda.

Det høres ikke helt usannsynlig ut. Og du går rundt og tenker på dette, og føler på frykten?

– Jeg jobber med ikke å tenke på det hele tida. Hvis du gjør det, kan du ikke leve. Jeg håper ikke han gjør det, men jeg har hatt rett før.

Tror du i så fall dette skjer fordi Putin er gal, eller er det kaldt og kalkulert?

– Om Putin er gal? Han er jo Hitler del to. Var Hitler gal? Jeg tror det er strategisk krigføring som er planlagt i mange, mange år. Husk at de og vi i Vesten ser verden på helt forskjellige måter. Vi får også helt forskjellige nyheter og informasjon. Derfor forstår vi ikke hva som foregår.

Tror du krigen kommer hit?

– Ikke bakkekrig. Kommer den hit, blir det med et bang. Vi kommer ikke til å merke noen ting, for å si det sånn.

Det er kanskje en fordel, eller?

– Jeg vil absolutt foretrekke en atombombe. Russiske soldater har ikke så veldig godt rykte.

Merker du at kundene dine og folk på gata også er bekymret?

– Ja, jeg ser det i ansiktene på folk. Jeg ser på det som min oppgave å muntre dem opp litt.

Hvordan gjør du det?

– Jeg er glad, og så lager jeg litt show. Jeg trikser med bladene. Snurrer dem opp i lufta og tar dem imot bak ryggen og sånn. Jeg kan fange ganske mange smil i løpet av en dag på den måten.

Skjer det at folk har snakket med deg om alvorlige ting?

– Nei. Jeg får gode tilbakemeldinger på underholdningen og at jeg har godt humør og sånt, men jeg snakker ikke med folk om sånt. De får nok triste ting på nyhetene.

Tror du det er andre ting enn bare krigen som gjør folk nedfor?

– Ja, men Ukraina er roten til mye av det. Flyktningkrise, matkrise og kaos i Europa. Og det at det sikkert blir en ny kald krig.

Jeg håper virkelig ikke du er så klarsynt som jeg får inntrykk av.

– Ikke jeg heller. Jeg håper jo at jeg ikke har rett når det gjelder noe av dette. Men det diktet jeg skrev bare noen dager før invasjonen, forutså mye.

Husker du det?

– Ja, det går sånn:

I Ukraina ventes blodbad –

denne prisen vil bli dyr,

vi må dessverre bare godta –

et folkemord! Jeg tror jeg spyr

Putin går og peker –

Mens han holder korta tett,

Gå over disse streker –

Så blir hele jorda drept

Skal vi alle bare se på –

et nytt Rwanda, Srebrenicia?

vi er dessverre alle med på –

denne krigsforbryterlista

Sterke saker. Tenk at du brukte begrepet folkemord lenge før andre begynte å snakke om det i denne sammenhengen. Hva fikk deg til å bruke ordet?

– Russerne har ikke en hyggelig historie når det gjelder krig. Og da jeg så hvor mange soldater som sto på grensa, var det det som falt meg inn.

Filosof, poet og profet. Er det noe annet du forutser? Hva annet skjer i nærmeste framtid?

– Det kommer til å skje noe positivt. Noe stort. Etter all denne dritten de siste åra kan det bare gå én vei, og det er oppover. Det har jo starta litt i det små. Folk bryr seg mer om hverandre. Jeg prøver å være ekstra oppmerksom mot dem rundt meg. Det kommer til å bli bedre, men det kommer til å ta tid.

Det var beroligende, Sondre. Tusen takk.

– Bare hyggelig!

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 6/2022.

Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem.

Hei, Geir Otto. Hva har du lyst til å snakke om i dag?

– Jeg ønsker meg en ny oppblomstring for psykedeliske stoffer, og en ny hippie­bevegelse.

Er du sikker på at en skokk uansvarlige folk på tripp er det verden trenger i en vanskelig tid?

– Se rundt deg. Det er på vei. Det er derfor jeg er så glad i Grünerløkka. Det er fullt av små hippiespirer her. Det er kult. De kjøper både diktsamlingene mine og =Oslo når jeg selger det. Diktene mine er veldig populære her. Jeg har ikke opplevd noe lignende i andre bydeler. Her er folk mer frika. Kunst­studenter og sånt. Intelligente folk. Jeg elsker Løkka og hippier. Flower power, frihet og alt det der, det er ikke bare klisjeer. Det har mye for seg.

Du skulle kanskje ønske året var 1967 og at du bodde i San Fransisco eller noe?

– Nei, jeg har det greit i tida jeg lever i, jeg. Så får jeg oppleve at en ny generasjon hippier vokser frem. Jeg tror det henger sammen med at flere og flere tester ting som fleinsopp og syre. Mange er nysgjerrige på det. Jeg er positiv, men det er selvfølgelig en fare forbundet med å ta for mye.

Det vil jeg tro, ja.

– Jeg kjenner jo noen folk som aldri kom ned igjen. De er fortsatt på en tripp. Jeg tror det kommer av at de levde et negativt liv. De var ikke gode folk, og det slo tilbake på dem. Det er min teori.

Glad du understreker at det er din teori, for ellers måtte vi kutta vekk denne biten. Men det er også en litt skrudd teori, Geir Otto. Tror de fleste ville mene det skyldtes for mye sopp og syre, ikke karma. Og når vi er inne på det: Det gikk jo ganske gærent med hippiene også, gjorde det ikke? Etter kjærlighets­sommeren kom volden, harde stoffer, omsorgs­svikt og triste skjebner, eller hva? Charles Manson? Altamont?

– Nei, nå får du gi deg. Charles Manson hadde ikke noe med det som fulgte å gjøre. Ikke hippie-ideologien heller. Det der var en konsekvens av at Nixon innledet krigen mot narkotika. Da var det plutselig tystere og spioner overalt. Du kunne havne i fengsel på livstid for å ruse deg, og folk var livredde. Gangstere begynte å selge stoff i stor skala og det førte med seg all volden. Det var Nixon og folka hans som ødela hele greia, og de gjorde det bevisst.

Utred.

– Det var LSD som var hele drivkraften i hippiebevegelsen. Det fikk folk til å se alt på en dypere måte. Skjønne hva som foregikk. Nixon var livredd bevegelsen, fordi han skjønte at den kom til å vokse og være i stand til å velte hele samfunnet slik vi kjenner det.

Så uten krigen mot narkotika ville vi levd i et ganske annerledes samfunn?

– Så absolutt!

Og sånn bortsett fra at alle ville vært høye hele tida, hvordan ville dette sett ut?

– Det ville omfavna fred og kjærlighet. Helt motsatt av dagens samfunn.

Er du anarkist?

– Jeg elsker frihet. Ja, jeg er kanskje en slags anarkist. I dag eies vi av staten. Statens representanter eier oss. Herskerklassen eier oss.

Har du noen eksempler på eierskapet, som kan overbevise meg om at det er hold i den påstanden?

– Vel, de kan sende oss i krig når de vil. Nekter du, blir du straffa. Du får ikke lov til å kjøre bil uten bilbelte, selv om det bare er deg selv du skader hvis noe skulle skje. Du får ikke en gang lov til å skade deg selv. De eier deg.

Men skulle du krasje uten bilbelte, kan du fort koste meg og andre skattebetalere noen sure millioner. Er ikke det en god grunn?

– Det burde vært en avtale du skreiv under, om at du tar alle utgifter selv. Eller en forsikring du tegna. Men det får du ikke lov til. Neida.

Så hvis du krasjer, har du noen millioner satt av til anledningen? Hadde du hatt det, Geir Otto?

– Da velger jeg forsikring. Det trenger ikke være så dyrt. Men det er ikke lov, fordi jeg er statens eiendel. Et annet eksempel er at du kan dømmes for å gå på bordell i utlandet. Som han der politikeren jeg ikke husker hva heter. Utenfor Norges grenser. Du er ikke engang fri når du reiser ut av landet. Fordi staten eier oss. Vi får ikke lov til å ruse oss uten å risikere å havne i fengsel.

Så alt burde være lov, med andre ord. Tror du vi er skapt sånn at vi må ha ekstra stimuli? Skapt litt feil, liksom?

– Ja, det tror jeg. Uten ekstra stimuli dør vi sakte ut. Alkohol er et helt naturlig stoff. Du finner det overalt i naturen. Dyr bruker det. Du finner også en masse andre rusmidler helt naturlig i planter og sopp. Ting som utvider sinnet. Men i dag bor vi så langt unna naturen, så vi er ikke i kontakt med dette lenger.

Du finner også en mengde gifter som dreper deg, helt naturlig i naturen. Uansett, når begynte du å elske hippier?

– Jeg er ikke så gammel at jeg fikk med meg selve bevegelsen, men jeg fikk med meg etter­dønningene. Det skjedde første gang jeg kom til Oslo, i 1980. Jeg var 20 år gammel og bodde sammen med en gjeng frikere i et kollektiv. Dagene gikk med til å lese bøker og høre på progressiv musikk. Hippiemusikk.

Du har kanskje, om jeg får lov til å spørre, blitt litt igjen der, eller?

 – Det er for alltid en del av meg. Min kjerne. Jeg kommer aldri til å være noe annet enn en friker. Leve et fritt frikerliv. Jeg vil ikke være fanga i en leilighet.

Så du har ikke noe sted å bo?

– Jeg bor på Frogner. I Gyldenløves gate.

Det er rimelig snobbete for en gammal friker. Sånn svær Frogner-leilighet, eller?

– Den er vel sånn cirka én kvadratmeter. Baksetet på en Toyota Yaris som står parkert der. Det er akkurat så jeg så vidt greier å strekke ut beina, skulle jeg ønske det.

Men fin adresse, da.

– Ja, det er midt i ambassadestrøket. Oslos fornemste gate. Der er det stille og rolig. Jeg våkner til fuglesang hver morgen. Nå blomstrer syrinene og sprer godlukt. Og så er det jo rett ved Vigelandsparken.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 7/2022.

Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem. Denne måneden har vi snakket med Anka, som selger Erlik i Fredrikstad.

Hva vil du snakke om i dag, Anka?

– Jeg er veldig glad i dyr. Jeg liker best å ha hund. Har hatt flere hunder før Ida, her. Ja, og så klarte noen å prakke på meg en steril hunnkatt.

Steril?

– Nei, sterilisert mener jeg, selvfølgelig. Hadde den ikke vært det, hadde jeg aldri tatt den inn.

Kommer den overens med Ida, da?

– Det har gått fint. De er venner. Og heldigvis slipper vi å ha sandkasse inne, for katta går faktisk ut for å gå på do. Jeg veit ikke om jeg hadde orka en kattedo inne.

En veldig flink pus. Da går det jo an å reise vekk noen dager også, uten at det går gærent.

– Jo da, hun har jo en sånn katteluke i døra. Men vi er litt redde for at det kommer inn andre katter. Og skjærer, ikke minst.

Skjærer?

– Ja, vi har mye problemer med skjærer. Hvis verandadøra står åpen og matskåla står i stua, bli det middag for skjærene. Men det er vel litt min egen skyld, fordi jeg liker å mate fugler. Må slutte med det.

Ikke noe særlig å komme hjem til en leilighet fylt med katter og skjærer. Jeg ser den. Kunne du tenkt deg flere dyr likevel?

– Det kunne jeg hatt, men vi har så liten leilighet nå.

Hvor lenge har du hatt Ida?

– Litt over fire år. Kanskje fem.

Blir ikke kundene redde for henne? Hun er jo tross alt en schæfer.

– Nei, kundene er veldig glade i henne. Det er et bra salgstriks å ha henne med, egentlig.

Da jeg var liten, var jeg livredd schæfere. Og rottweilere. Da var det en masse schæfere å se, men nå ser jeg dem nesten aldri. Hva skjedde?

– Det er vel fordi alle skal ha sånne bittesmå pelsdotter, nå. Og så var det vel noe med at det ble avla vettløst, så rasen begynte å få problemer. Ida sliter med kløe i pelsen og med ørene.

Møter du noen negative reaksjoner på at du som rusbruker og gatemagasinselger holder hund?

– Det kan jeg ikke huske at har skjedd, nei.

Så bra. Jeg merker jo hvor godt forhold dere to har, og at Ida har det bra. Som ikke-hunde-menneske lurer jeg alltid på hva som gjør at sånne som deg trenger å ha ei bikkje i livet. Hva er viktigste grunn?

– Jeg har slitt mye med angst gjennom hele livet. Det hjelper veldig mot angsten å ha et dyr.

Så Ida er en terapihund?

– Ja, det kan du si. Bare det at jeg er nødt til å komme meg ut på tur, hjelper mye mot angst og nerver. Jeg synes man skulle fått hund på resept. Det finnes jo tjenestehunder for blinde og sånt, men det er mange andre som kunne trengt en. Men med oppfølging, så hunden har det bra.

Er det ikke dyrt å ha hund?

– Det er klart. Jeg er jo ikke akkurat rik, og hvis du må en tur til veterinæren, koster det fort mye penger.

Er Ida en flink bisk?

– Ida er kjempesnill. Litt vill av seg. Hun har veldig mye energi. En vilter femåring. Vi hadde tenkt til å la henne få valper, men det er nok for seint. Det ville blitt dyrt, også.

– Den forrige bikkja jeg hadde, gikk uten bånd, men Ida er så nysgjerrig av seg, så jeg må nesten bruke det på henne. Jeg vanka på Blitz i mange år. Der var det masse bikkjer og alle gikk løse. Ingen hunder slapp inn hvis de gikk i bånd. Og der var det schæfere. Sjefsbikkja var en svær hannschæfer som het Baader. Oppkalt etter Andreas Baader i Baader-Meinhof-banden.

Vent litt, de slapp ikke inn hvis de gikk i bånd? Hvorfor?

– Det var sånn politikken var. Det ville blitt urettferdig hvis noen måtte gå i bånd. 

Blei det ikke mye bjeffing og hundekamp?

– Det blei noen små slåsskamper, men færre enn hvis de gikk i bånd. Når alle bikkjene fikk gå fri, blei det mindre spenning mellom dem. Hannhundene fant fortere ut hvem som var sjefen. Mange tror sikkert at Blitz-hundene ikke hadde det så bra, men det stemmer ikke. De hadde det skikkelig bra. De fikk gå fritt og fikk være med eierne sine hele dagen. Tenk deg alle bikkjer som ligger aleine hjemme og klynker, mens eierne er på jobb. En liten tur på morgenen og en på kvelden. Stakkars hund.

Når jeg tenker på Blitz og bikkjer, tenker jeg mer på politihunder. Møtte du på dem? Var du med på noen gateslag?

– Bare litt. Noen måtte jo sitte igjen på huset i beredskap. Jeg var vel egentlig ikke av de mest politiske. Mer glad i å ta en blås og noen øl. 

Skjønner. Sånn på tampen, har du hatt andre dyr enn bikkjene og en kastrert hannkatt, da?

– Nei. Jo, forresten. Jeg hadde et par tamme rotter tilbake på åttitallet.

Mener å huske det var en del av dem på Blitz?

– Ja, rotter var populært, ja.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 8/2022.

Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem. Denne gangen har vi snakket med Madelin, som selger Erlik i Fredrikstad.

Hei Madelin. Hva vil du prate om i dag?

– Jeg kan snakke litt om meg selv. Mitt navn er Madelin. Jeg har bodd i Norge i snart seks år og solgt Erlik her i Fredrikstad i tre. Jeg har en fast plass ved Rema Hassingveien. Det er den beste butikken i byen.

Og hvordan i all verden havnet du der?

– Min pappa kom til Norge før meg. Han solgte også blader. Et annet blad. Da jeg var ferdig med skole, kom jeg etter ham hit. Jeg gikk ut av skolen med gode resultater, men hva skulle jeg bruke det til i Romania? Det er nesten ikke jobber, og de du får er veldig dårlig betalt. Det er også et korrupt land. Nei, jeg dro heller rett til pappa i Norge. Han fant ut at folk er snille i Fredrikstad. At det er lett å selge blader her. Det stemte. Da jeg kom til Norge første gang, bodde jeg i en campingvogn sammen med pappa. Nå har jeg fått leie en liten kjellerleilighet av en kunde som ønsket å hjelpe meg.

Er han fortsatt her, pappaen din?

– Han døde for snart fem år siden. Familien trengte pengene han sendte hjem. Vi bodde sammen en stund. Han døde i Romania.

Det var leit å høre. Har du mye familie igjen der hjemme, og får du besøkt dem?

– Jeg reiser hjem noen uker på sommeren og til jul for å besøke min familie, moren min og søsteren min. Jeg sender penger hjem hver andre uke, så det hjelper dem mye.  Cirka ti måneder av året jobber jeg her. I Norge bor jeg alene. Jeg jobber fra ni til seks mandag til lørdag, og i tillegg har jeg av og til andre småjobber.

Det var litt av en arbeidsuke. Får du gjort noe annet i det hele tatt?

– Når jeg ikke jobber? Jeg har masse å finne på. Jeg drar ut og fisker, går på kamp og ser Fredrikstad spille. Jeg er patriot. Om sommeren bader jeg. Ja, og så trener jeg minst to ganger i uka og er med venner. Jeg har mange venner her i Fredrikstad.

Så bra at du har fått deg venner. Er det lett å få det her i byen?

– Ja, alle kjenner meg jo i Fredrikstad. Der er Madelin fra Rema, sier de. Jeg er alltid høflig mot alle. Hvis du ikke kjøper bladet, får du likevel et smil og et «velkommen tilbake». Noen liker å snakke lenge, og så blir vi kjent.

Ikke noe problem å slå av en prat når du snakker så godt norsk som du gjør. Har du gått på kurs?

– Jeg kunne ikke snakke hverken norsk eller engelsk da jeg kom til Norge. Jeg har lært meg norsk ute på gata, ved å snakke med folk. Ingen kurs eller skole.

Veldig imponerende. Så du lærte det av kundene? Var det noen som bestemte seg for å lære deg, kanskje?

– Nei, jeg bare hilste på folk i butikken og hørte på dem. I begynnelsen kunne jeg to ord: yes og no. Hvis kunden smilte, sa jeg «yes», og hvis kunden ikke smilte, sa jeg «no». Det kunne det bli problemer av. Jeg husker noen spurte om jeg var sulten, også svarte jeg «no» fordi han ikke smilte. Jeg var jo sulten. Litt etter litt begynte folk å snakke til meg på norsk, og så skjønte jeg mer og mer. Hvis du ikke prater med folk, lærer du ingenting. Jeg prøvde en gang litt sånn kurs på nett, men det virket ikke for meg. Jeg måtte lære meg norsk ute på gata.

Skjønner. Men du, liker du deg best i Romania eller i Norge?

– Jeg har det bedre i Norge. Det viktigste er at jeg kan hjelpe familien, men jeg liker meg også best her. Jeg ser på Norge som mitt hjem nå. Egentlig ser jeg på Rema Hassingveien som mitt hjem. Jeg er jo der det meste av tiden. Men alt er bedre i Norge.

Noe med Norge du ikke liker, da?

– Det må være været. Jeg er ikke så glad i regn og snø. Været er litt bedre i Romania, men Norge er så bra at jeg ikke bryr meg så mye om været. Men jeg foretrekker sommer.

Jeg har skjønt at mange gjør det. Hva med fremtiden her i Norge? Har du planer?

– Nå selger jeg Erlik, men hvis det en dag dukker opp en sjanse til å gjøre noe annet, så tar jeg den. Kanskje jeg en dag kan få en helt vanlig jobb her i Norge. Kanskje til og med en kjæreste.

Så du er på utkikk? Etter begge deler?

– Ja, kanskje. Nå er jeg snart 30 år, så kanskje det. Jeg snakker jo med jenter. Har vært på date også, to, tre ganger, men det har ikke blitt noe mer. Ikke fast jobb heller. Bare småjobber her og der. Folk som trenger hjelp med ting.

Håper det blir full klaff på begge områder. Tror du det er vanskelig på grunn av bakgrunnen din? Har du møtt på mye fordommer som rumener i Norge?

– Ikke nå lenger. Egentlig ikke så mye før heller. To, tre ganger har jeg fått høre at jeg skal dra tilbake dit jeg kom fra. Vi trodde kanskje at flere i Fredrikstad kom til å mene at jeg ikke skulle selge bladet fordi jeg er annerledes, men det har ikke vært et problem. Flere har sagt at de synes det er bra at jeg selger blader.

Hvem er kundene dine? Er det alle kjønn og aldersgrupper?

– Det er damer. Damer mellom 25 og 90. Men det er menn og ungdommer, også. Jeg har en kompis som kommer og holder meg med selskap på jobben hver dag. Han er 90 år gammel. Men kundene er aller mest voksne damer.

Både kundene og alle vennene dine her i byen blir sikkert glade for å se deg i magasinet.

– Ja, jeg tror det blir salgsrekord når jeg kan si at jeg er i bladet.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 9/2022.

En femtedel av Romanias arbeidsstyrke jobber nå i et annet land. Hva er konsekvensene av en slik masse­emigrasjon for et land, for et nabolag og for en familie?

De største husene i Brădeni, som det Daniel og familien bor i, ligger langs veien. Det er en lang, rett strekning, hvor mange tråkker ekstra hardt på gasspedalen, spesielt når de må kjøre forbi en hestetralle eller en gammel traktor. Det er om å gjøre å holde de store portene låst, for bak dem kryr det av viltre småunger. Daniels port er gedigen, og ganske ny:

– Den forrige var helt utslitt. En dag åpnet kona mi den, og den bare falt over henne. Det gikk heldigvis bra, forteller han i det vi geleides inn på gårdsplassen.

De andre husene i denne landsbyen i hjertet av Romania ligger spredt oppover slake åser. Mange av dem er bare skur, andre er murhus som Daniels, men mindre og slitne. Bortsett fra den nyasfalterte veien vi ankom på, er veiene mellom husene leire og gjørme. Det lukter bondegård, på godt og vondt.

Pappa er hjemme

Daniel har akkurat våknet, fortsatt sliten etter tre dagers busstur fra Oslo. Han forteller at treåringen Edouard ikke vil la pappa være, nå når han endelig er hjemme en tur. Nå står Edouard og storebror Matteo storøyde og skeptiske i døråpningen. Den yngste av brødrene – som til liks med faren også heter Daniel – sover fortsatt, forteller moren hans, Kristina. Hun har kommet inn uten at vi la merke til det, vever og stillferdig som hun er. Daniel er kraftig og snakker høyt. Han peker mot den digre vedstabelen i hjertet av gårdsplassen:

– Vintrene her er kalde. Ikke like kalde som i Norge selvfølgelig, men strømmen er dyr, og alle hus varmes med ved.

Han viser frem hønsegården og grisebingen. Fem griser, tre av dem unger. Det er så mange griser du har lov til å ha hjemme i Romania nå, etter at en ny lov fra 2019 satte begrensninger for dyrehold i private boliger. Alle familier her i Brădeni har fem griser og en stor fryser. Høns og kjøkkenhage er også obligatorisk. Middagene som serveres her kan ikke bli mer kortreiste.

Et bedre liv enn mitt

Daniel kjøpte huset i 2015, men flyttet ikke inn før for to år siden. For å få huset i orden har han solgt gatemagasiner i Oslo rundt 10 måneder hvert år. Det meste av pengene han har tjent i Norge, har gått til å pusse opp de to etasjene og kjøpe brukte møbler for å innrede. Utgiftene i Norge holder han på et minimum:

– Vi bor tre menn på et lite rom utenfor Oslo. Vi kjøper inn billig mat som vi tilbereder sammen. Det eneste jeg bruker penger på ellers, er røyk. Jeg sender hjem mellom sju og ti tusen kroner i måneden til kona og guttene. Det er mer enn jeg bruker selv.

Det som eventuelt blir til overs, sparer han:

– De pengene jeg klarer å spare, skal gå til å skape et bedre liv for barna mine. Jeg kan ikke la dem vokse opp som jeg gjorde.

Lille Daniel, Edouard og Matteos oppvekst ligner ikke farens. Den er derimot svært typisk for mange rumenske barns oppvekst i dag. En undersøkelse Redd Barna gjorde i 2021 konkluderte med at litt over 75 000 rumenske barn hadde én eller begge foreldrene i jobb i utlandet. Mørketallene, spesielt for fattige tettsteder som Brădeni, er nok store. Når foreldrene ikke jobber i det ordinære arbeidslivet i landet de reiser til og heller ikke melder fra til myndighetene, blir tallene vanskelig å stole på. Da journalister fra BBC gjorde et dypdykk i materien i 2014, fant de at nærmere 300 000 barn den gang levde med én eller begge foreldre i utlandet. Det var over tre ganger så mange som det offisielle tallet på 80 000.

Å ha og ikke ha

Ingen andre steder vi besøker i Romania, er konsekvensene av emigrasjonen like godt synlige som i Brădeni. Daniels barndomsvenn Mihai foreslår en rundtur i landsbyen og området rundt. Han spenner begge hestene sine foran kjerra han vanligvis frakter ved i, sager til noen planker som han legger på tvers for å lage et sete, og ber oss klatre på plass. Noen av ungene i nabolaget hopper på sammen med oss før vi starter omvisningen. Daniel er guide:

– Dette er den eneste butikken. Her koster alt dobbelt så mye som i byen, så vi handler ikke så ofte her. Mest fôr til dyra. Vi betaler heller noen for å kjøre oss til nærmeste by.

Det er påfallende få biler å se. Nysgjerrige landsbyboere kommer ut for å se hva som står på. Daniel kjenner alle. De gamle konene. Mennene som står på brua og sladrer mens de drikker øl. Mødrene med småunger hengende i skjørtene. Men hvor mange er det som ikke er her?

– De som bor her, jobber i Spania. I dette huset jobber faren i Tyskland. Her også, i Tyskland. De plukker grønnsaker der i sesongen. Her er det ingen hjemme nå, alle er i Tyskland.

Sånn fortsetter det. Alle husene Daniel peker ut, minner om hans eget: stort, nymalt og velstelt. De fleste ligger langs hovedveien, som hans eget. De to gampene trekker kjerra over en bru og inn på leireveiene, og det er som å tre inn i en annen verden. Eller den tredje verden. Daniel peker ut et lite murhus bak et vaklevorent gjerde. Han oversetter for vennen Mihai bak tømmene:

– Dette er hvor jeg vokste opp. Vi var en familie på seks i et rom. Tenk deg det. Seks mennesker som sover, spiser og vasker seg i ett lite rom.

Daniel skyter inn at han har snakket med eldre kunder i Norge som har vokst opp som dette, men legger til:

– Mihai er bare 26 år gammel, som meg. Barn her vokser fortsatt opp som ham.

Vedhoggeren

Når hestene er spent fra vogna, blir vi sittende utenfor Mihais hjem. Selv om eiendommen og bygningen er større enn barndomshjemmet, bærer stedet tydelig preg av manglende ressurser. Barnas klær er hullete og skitne, og bygningen preges av vilkårlige reparasjoner og nødløsninger, i likhet med mange andre hus i området. Daniel forklarer at Mihai skiller seg ut fra de fleste andre unge menn som har valgt å bli igjen her. Der andre lever som faren hans, av minimale sosialytelser, smålån og tjenester, har barndomsvennen valgt å jobbe hardt. Mihai ser sjenert ned og snakker lavt når han forteller oss om jobben og livet:

– Jeg leverer ved til hele Brădeni, men det er likevel for lite penger til å skape et godt liv for familien. Huset har jeg bygget det med mine egne hender, fordi jeg ikke kan betale for arbeidene. I høysesongen, hvis jeg jobber ekstra hardt og klarer tre transporter om dagen, kan jeg tjene rundt 2500 kroner i uka. Det skal holde til mat, klær og strøm til seks mennesker. Strøm har blitt veldig dyrt.

Bekymringene for økte strøm- og matpriser går igjen hos mange vi møter i landsbyen. Til og med rumenere med faste jobber forteller at det nå er umulig å opprettholde levestandarden. Drosjesjåfører unnskylder seg for at de må kjøre svart, og flere og flere tjenester avtales uformelt for å slippe unna skatter og avgifter. Og enda flere setter kursen mot andre EU-land. Hvorfor har ikke Mihai gjort som Daniel, og så mange andre?

– Jeg vil gjerne jobbe i utlandet. Helst i Tyskland. Men det er vanskelig med fire barn, ett er helt nyfødt. Jeg tror ikke kona vil la meg dra ennå, men jeg vil også at mine barn skal få en annen oppvekst enn meg. Et bedre liv.

Et land i utlendighet

Begrepet diaspora brukes om den rumenske befolkningen utenfor Romania og Moldova. Vanligvis regnes heller ikke de som bor fast i nærliggende land som Ukraina og Serbia med, og selv uten disse gruppene teller diasporaen nærmere fire millioner mennesker. Dette tilsvarer rundt hver femte rumener i arbeidsdyktig alder. Flesteparten befinner seg i vest-europeiske land, og aller flest har søkt lykken i Italia. Men også Spania, Tyskland og Storbritannia har store rumenske populasjoner.

Denne store emigrasjonen startet på begynnelsen av 2000-tallet. Da Romania ble en del av EU i 2007 og befolkningen kunne søke arbeid innenfor unionen,
eksploderte utvandringen. Bare dette året alene forlot 560 000 mennesker landet.

Bilvask og kjærlighet på Romerike

Daniel, familien hans og de fleste av vennene hans i Brădeni, er roma. Denne minoriteten utgjør under to prosent av landets befolkning, men assosieres likevel med Romania i mange vest-europeiske land. Romaenes historie er en om forfølgelse, slaveri og diskriminering, helt frem til vår egen tid. I Norge ble roma-migranter som Daniel et hett tema etter at Romania ble en del av EUs indre markedet i 2007. Den såkalte tiggerdebatten handlet om hvordan man skulle møte de fattige migrantene som kom hit for å tjene penger på gata. Daniel kom til det kalde landet i nord som 14-åring i 2010, og i flere år levde han fra hånd til munn på gata.

– Jeg tigde og pantet flasker. Visste ikke om noe annet jeg kunne gjøre. Jeg hadde syv års skole og ingen hjelp hjemmefra. Etter hvert fikk jeg en jobb i en bilvask, men det var svært dårlig betalt, og jeg ble lurt for lønn. Likevel er jeg takknemlig for den jobben. Den gjorde det mulig å kjøpe dette huset.

Kristina og guttene har slått seg ned sammen oss. Det står store lunsjtallerkener med kjøttpålegg, ost, egg og stekt svor på spisebordet. Den rumenske gjestfriheten føles overveldende, særlig med tanke på fattigdommen vi har møtt utenfor portene. Daniel spør kona om det er greit at han forteller historien deres. Hun smiler ja.

– Jeg var i Norge, og vi hadde fått kontakt og pratet sammen over nettet i åtte måneder. Vi likte hverandre og hadde lyst til å møtes, så vi ble enige om at Kristina skulle komme til meg. Jeg leide en leilighet på Blaker, men i 2016 mistet jeg jobben i bilvasken og hadde ikke råd til å betale husleie lenger. Da Kristina kom til Norge, bodde vi i et telt utenfor Lillestrøm.

En tøff start

Kristina ser sjenert ned. Hun skjønner ikke ordene, men kjenner historien. Daniel ler når han tenker tilbake på livet den gang:

– I nesten tre måneder bodde vi i teltet. Det var sommer, men det regnet nesten hver dag. Jeg pantet tomflasker og solgte gatemagasiner. Kristina tigde penger på gata i Lillestrøm. Så ble Kristina gravid. Matteo er sånn sett litt norsk. Made in Norway. 

Her vi sitter i den store, ryddige og rene stua i Brădeni, med bugnende fat på bordet, er det vanskelig å se det for seg – de to tigge og bo i telt på Romerike. Men det var dette som la grunnlaget for alt de har og er i dag. Kristina legger ikke skjul på at veien hit var både lang og hard.

– Det ble svært tøft. Der vi bodde var det veldig, veldig mye mygg, og jeg er allergisk mot myggstikk. Jeg hadde store, røde kuler over hele beina og armene. Da jeg var to måneder på vei, måtte jeg dra hjem og bo hos familien. Daniel måtte bli igjen og prøve å tjene penger. Vi kranglet mye på denne tiden, før Matteo ble født.

Daniel nikker og bekrefter:

– Ja, vi gikk nesten fra hverandre. Det var et vanskelig liv, og vi var veldig unge. En lang stund snakket vi ikke sammen. Men da han ble født, forandret jeg meg. Da ble livet seriøst. Nå elsker vi hverandre. Vi er blitt voksne sammen. Blitt sterkere. Kristina er kjempesterk.

Den jeg aldri skal bli

Etter lunsj tar Daniel oss med for å møte foreldrene. De bor tre minutter unna, i det vi skjønner er den fattigste delen av Brădeni. Nysgjerrige unger følger oss på avstand. Mange av dem ser ikke ut til å eie andre klær enn dem de går i. Hullete, skitne T-skjorter, utslitte sko. Porten inn til Daniels foreldre er knapt en port. Bare planker som spriker og truer med å falle over den som drister seg til å åpne. Hjemmet består av to rom, begge med dør ut mot gårdsplassen, hvor Daniels mor er i gang med å koke en diger gryte tomatsaus.

– Dette var gutterommet fra jeg var ti til jeg reiste til Norge første gang, forteller Daniel og setter seg på senga. Det eneste sittemøblet i rommet. Veggene er nakne, bortsett fra et hjemmelagd fotball-motiv ved sengegavlen. Det eneste som vitner om en slags ungdomstid. Daniel blir stille og får et melankolsk drag over ansiktet:

– Mange ganger var jeg sulten da jeg la meg her.

Det går et minutt, før Daniel igjen reiser seg. Sammen går vi ut på gårdsplassen for å treffe faren hans. Vi får billig øl fra en stor plastflaske, og de to veksler ord uten å se på hverandre. Det føles ikke så hjertelig, med tanke på at dette er Daniels første besøk hos foreldrene siden han kom hjem. Daniel snur seg mot meg:

– Du skjønner, min far er alkoholiker. Som så mange av mennene her. Det er ingen hemmelighet. Han har aldri hatt en fast jobb. Han liker ikke å måtte jobbe.

Daniels far og hans generasjon ble i stor grad formet av årene mellom kommunismens fall og Romanias inntreden i EU. En tid med stor arbeidsløshet innenlands og små muligheter for å søke arbeid i utlandet. Vi har møtt på flere av dem i Brădeni, mennene som slår i hjel dagene med øl og småprat. De som har gitt opp, kaller Daniel dem. Nå oversetter han for faren, som selv mener at han lever det gode liv.

– Se her, her har vi alt vi trenger for å overleve. Vi har grønnsakshage og griser. Penger har vi ikke, men vi klarer oss for det. Gå og plukk en tomat. Det er sikkert den beste dere har smakt.

Det siste stemmer. Det er en fantastisk tomat. Og det nybakte brødet fra den store bakerovnen rett ved er også i en klasse for seg. Alt rotet og fattigdommen til tross, virker det nesten idyllisk. Daniel smiler stramt når vi nevner det.

– Det var ikke et godt sted å vokse opp. Han var ikke snill mot min mor eller oss barna. Jeg besøker ham fordi han er faren min, ikke fordi jeg føler jeg skylder ham noe.

I det vi sier adjø, trykker Daniel en neve sedler i farens hånd. Moren enser oss ikke lenger. Besøket har gjort Daniel nedstemt. Han rister på hodet mens han forteller:

– Han spør meg alltid om penger. Alle som er igjen her i byen og lever som ham, gjør det. Prøver å bomme noen kroner til røyk og øl. Sånn er det bare.

Det nye huset, det gamle livet

Daniel hilser på en middelaldrende kvinne omgitt av voksne barn og barnebarn. Han forteller at Utsa har vært alenemor i en årrekke, og har tilbragt det meste av disse årene med å høste bær, frukt og grønnsaker i Tyskland. Ingen andre steder i Brădeni er kontrasten mellom levestandarden som emigrant og som fastboende like tydelig som på Utsas eiendom. Det gamle, forfalne huset står der fortsatt, ved siden av de to kritthvite nye murhusene, med nylig innlagt strøm. Det gamle livet ved siden av det nye livet. Pengene til hus, møbler og strøm kommer fra det rike Vest-Europa, men folka her betaler også en annen pris for den nye levestandarden:

– Storesøsken har passet småsøsken, og andre slektninger har sett til dem. De har bodd her uten en mor eller far. Det er vanlig, forteller Daniel.

I Redd Barnas rapport «Spotlight on refugee children in Romania» fra 2021 ble det beregnet at 22 600 rumenske barn levde med begge foreldrene eller én enslig forelder i jobb utenlands. Rapporten beskrev også at rundt en tredjedel av barna som rammes i stor grad må klare seg alene, og at disse ofte kommer fra de fattigste regionene i landet. Som Brădeni i regionen Sibiu. I 37 prosent av tilfellene har foreldrene jobbet i utlandet i mer enn fire år.

Grillmesteren

300 kilometer fra Brădeni, i en forstad til byen Buzău, får vi en førstehåndsberetning om hvordan det egentlig er å vokse opp som et barn av diasporaen. På en dåpsfest, blant flere kjente fjes fra gatemagasinet i Oslo, møter vi 20 år gamle Bogdan. Han er roma, som Daniel og både han og flere andre i den lille forstaden snakker greit norsk. Selv om Bogdan nærmest må rope for å overdøve musikken som dundrer ute på gårdsplassen, forteller han villig:

– Nesten alle her er i slekt, og når noen reiser til et land, reiser ofte de andre etter. For å føle seg tryggere. Det er derfor du kjenner så mange herfra fra før.

Bogdan er ikke så ofte hjemme i Romania lenger, og når han først er her, må han få med seg mest mulig. Han hilser på venner og slekt, slår av en prat, har ansvar for å grille mengder av saue- og svinekjøtt og må også gjøre seg i stand til en bryllupsfest han skal innom senere på kvelden. Likevel insisterer han på å fortelle sin historie, sånn i rykk og napp:

– Første gang mamma og pappa reiste til Norge, var jeg syv år. De fant ikke arbeid, men levde av å tigge. Da var de bare i Norge noen måneder av året. Da jeg var ni, fant de seg faste jobber der. Da kom de hjem to uker i året, til jul og påske. Ellers ble bestemor både mamma og pappa.

Alene hjemme

Akkurat her hvor Bogdan vokste opp, var det ikke så vanlig at begge foreldrene reiste utenlands for å jobbe, forteller han. Selv om flere og flere barn vokser opp med besteforeldre eller andre slektninger, det eller er overlatt til å ta vare på hverandre, er fortsatt den vanligste praksisen at én av foreldrene er igjen hjemme.

Bogdan mener at de som havner i denne situasjonen. er de med to foreldre med minimal utdannelse. Blant disse er minoriteten roma sterkt overrepresentert. På dåpsfesten snakker vi med flere tenåringer som bor alene hjemme store deler av året. De er mange nå, men Bogdan var ganske alene, og følte på det:

 – Det verste var foreldremøtene. Bestemor kom dit, men jeg tror hverken hun eller jeg likte det. Jeg så på alle foreldrene og tenkte på hvor lenge det var det til jeg fikk sett mine. At de var der én gang i året. Jeg husker spesielt én bursdag, da jeg fylte tolv. Vennene mine kom sammen med foreldrene sine for å feire meg. Jeg speidet etter mine egne foreldre. De hadde sagt de skulle komme, men rakk det ikke likevel. Da gråt jeg. Jeg gråt lenge – og så ble jeg sint. Dritsint.

– Jeg hadde annen familie. Min bror og onkler og tanter. Bestemor var nok ikke så veldig streng. Jeg tror hun syntes synd på meg fordi jeg nesten aldri så foreldrene mine. Jeg var heller ikke så vill av meg de første syv årene på skolen. Det forandret seg da jeg begynte på ungdoms­skolen, som lå inne i byen. Jeg begynte å feste mer og mer og sove hos venner i byen.

Rotløs i nord

Barn av diasporaen, de midlertidig foreldreløse i tenårene, er blitt et problem for Romania. Bogdan mener foreldre har mer autoritet og makt enn lærerne i skolesystemet, så når foreldrene ikke følger opp skolegangen, dropper mange ut. Bogdan er usikker på om han selv droppet helt ut, men mener å ha forklaringen på hvorfor så mange av Romanias unge gjør det.

– Når du går i første klasse og ser andre som røyker, kan du gå i butikken og kjøpe røyk selv i Romania. Hvis du da ikke har foreldrene dine der, er det ingen som ber deg slutte å røyke. Det samme med sprit eller narkotika. Hvis læreren vil snakke med foreldrene dine om at du ikke kommer på skolen, så er det ingen å snakke med.

Bogdan valgte å dra til Norge da han var 16. Etter to uker begynte han på skole, og i løpet av et halvt år lærte han seg greit norsk, bestemt på å få det til i Norge. Han bodde sammen med moren og faren til han fylte 18.

– Moren min jobbet med renhold og pappa som vaktmester. De hadde aldri hatt tid til å lære seg språket, så jeg ble deres tolk.

Bogdan forteller lenge og detaljert om sommerjobber og kveldsjobber han søkte i Norge, jobbintervjuer han var på og sinnet over aldri engang å få et svar. Han forteller om lite ukepenger og det å føle seg fattigere og annerledes enn klassekameratene: 

– Da jeg gikk på Kuben videregående i Oslo, mistet jeg kontrollen. Uten jobb og med lite lommepenger hjemmefra, begynte jeg å lete etter andre måter å tjene penger på. Jeg ville ha de samme merkeklærne som klassekameratene mine. Det verste jeg gjorde, var å selge stoff. Det var en lettvint måte å skaffe penger på, men det har gitt meg så mange problemer. Med gjenger, med politiet og med Nav. Jeg må ta det siste året av videregående om igjen. Jeg droppet ut, ikke bare fordi jeg fant på mye galt, men fordi jeg giftet meg.

Bogdan viser stolt frem ringen. Nå er han 20, nygift og skal ta fatt på rørleggerutdanning i Norge. Kona hans har allerede vært med dit. Det er der fremtiden er. Alle på festen er enige om at Norge er å foretrekke fremfor Romania. Alle vil også gjerne vise frem hvordan man fester i Romania, så samtalene blir mer og mer flyktige utover natta. Før Bogdan drar videre til bryllupsfest, rekker vi noen ord til om hans generasjon og konsekvensene av foreldrenes migrasjon:

– Mange er som meg. Det er et stort problem for Romania. Ungdom som ikke bryr seg om noe, fordi ingen kan straffe dem eller lære dem å leve.

En reise og en avskjed

Fra Bogdans forstad sørøst i landet tar det over fire timer å kjøre tilbake til Daniels store port i Brădeni. Utenfor bilvinduene ser vi endeløse jorder med uttørket, ødelagt mais og sorte, døde solsikker. Romania er et av landene i Europa som har blitt rammet hardest av tørke i 2022. Det kommer til å sette dype spor og påvirke landets økonomi, akkurat som masse-emigrasjonen har gjort. I perioden 2000–2018 falt befolkningstallet i landet fra 22,4 millioner til 19,5 millioner. Arbeidssøkende emigranter utgjorde 75 prosent av denne nedgangen. Rumenere som jobber i utlandet, er den største kilden til investeringer i landet og bidrar til over to prosent av Romanias bruttonasjonalprodukt. Vi legger tallene frem for den snakkesalige og politisk interesserte sjåføren, som vi har hatt god tid til å bli kjent med. Hva gjør dette med landet, lurer vi på? Han trekker på skuldrene.

– Romania hadde ikke overlevd uten pengene fra dia­sporaen, det er helt sikkert. Det er pengene fra utlandet som holder økonomien i gang. Når det gjelder de negative konsekvensene, så synes jeg ikke Romania fortjener bedre. Det er et ødelagt land, styrt av udugelige folk.

I en undersøkelse fra 2018 oppga halvparten av de spurte rumenerne mellom 15 og 24 at de ønsket å emigrere. De viktigste grunnene som oppgis er mangel på materielle goder, lave lønninger, mangel på gode jobber, politisk ustabilitet og ineffektivitet og utbredt korrupsjon.  

I en sofa i Brădeni klatrer Edouard, Matteo og Daniel rundt på faren. Drar litt i skjegget og klemmer seg inntil ham. Slåss om oppmerksomheten hans og om å få ham til å le. Kristina sitter ved det store spisebordet og ler mot dem, glad for avlastningen det gir å ha mannen hjemme noen uker.

Hvordan er det egentlig å måtte forlate dette? Vite at det skal gå måneder før du får holde barna dine igjen? Daniel får et melankolsk drag over fjeset når vi spør:

– Jeg pleier å si til dem at sjefen min i Norge har ringt og sagt at det er noe veldig viktig jeg må gjøre. At jeg må komme med en gang. Det er ikke så ofte jeg drikker, men jeg pleier å ta noen drinker den dagen jeg må reise. Aller helst vil jeg dra før gutta er våkne. Det er lettere sånn. 

Gatemagasiner verden rundt har prøvd å etablere andre typer arbeidsplasser for selgerne sine. Få har hatt like stor suksess som blomster­butikken Curb­side Flowers i Oklahoma City USA.

Da verdens gatemagasiner møttes i Milano i september, var Jordan Barton en av deltakerne. Hun har aldri jobbet i noen redaksjon, men ble hentet inn da magasinet Curbside Chronicles fikk en ny idé. I 2015, etter to års drift, innså de at selgerne kunne selge mer enn blader. De solgte gavepapir før jul, og kundene ble begeistret. Hva annet kunne de selge som folk vanligvis kjøpte andre steder? Før valentinsdagen i 2016 annonserte Curbside i sosiale medier: Kjøp blomster fra våre selgere! De 100 små bukettene ble utsolgt på få timer.

– Vi innså at vi måtte ta forhåndsbestillinger så vi kunne forutsi etterspørselen, sier Jordan Barton.

Tilbyr kurs og ansettelse

Hun var sjef for en blomsterbutikk da hun begynte å samarbeide med gatemagasinet om blomstersalg rundt høytider. Etterspørselen holdt seg høy, og snart ville kundene også kjøpe blomster til mer personlige anledninger. Fra midlertidige lokaler rundt i byen begynte gatemagasinet å ta imot bestillinger og sette sammen buketter. Selgere var involvert i arbeidet, og byens innbyggere ble vant til å kjøpe blomster fra tidligere hjemløse og andre vanskeligstilte. Var det marked for en permanent butikk?

Da Oklahoma City Community Foundation utlyste en konkurranse, vant Curbside Chronicle stipend til å lansere sitt prosjekt. Dermed kunne de åpne butikken Curbside Flowers i desember 2020. Selgere av gatemagasinet kunne søke på stillinger i butikken, og de utvalgte fikk et hundre timers kurs i blomsterdekorasjon, i samarbeid med en lokal utdanningsinstitusjon.

Målet er å gi arbeidstrening som gjør det lettere å få annet arbeid senere. Vanligvis jobber de 24 timer i uka, men det kan øke til 40 i travle perioder. Selv er Jordan utdannet lærer, noe hun har fått bruk for som leder av butikken. Hun har stor forståelse for lærevanskene som mange av medarbeiderne sliter med.

Ordføreren er fast kunde

I februar i år solgte de 2000 blomster til valentinsdagen, en dag som må sies å være en del større i USA enn her i Norge. Når det er høysesong henter de inn opptil 50 magasinselgere som vikarer i butikken. Mange kunder blir overrasket når de hører at Curbside ikke er en vanlig blomsterbutikk.

– Mange kommer innom uten å vite hvem vi er. Når jeg forteller om det sosiale arbeidet vårt, blir de positivt overrasket. Da må de jo bare kjøpe blomster, ler Jordan.

Butikken har også en sjåfør som er tidligere selger av gatemagasinet, og tre nye skal læres opp i samarbeid med en lokal kjøreskole.

– Jeg vet ikke om noen andre gatemagasiner som har startet blomsterbutikk. Vi er overrasket over hvor bra det har gått. Ordføreren er fast kunde, og vi har et godt forhold til media, forteller Jordan.

Hun sier at Curbside Flowers går med overskudd, noe som kommer andre deler av organisasjonen til gode.

– Slik kan vi finne enda flere løsninger på hjem­løshet og andre sosiale problemer.

–––––––––– FAKTA ––––––––––

Curbside Flowers

Blomsterbutikken startet opp i Oklahoma City i USA i 2020 og ansetter selgere fra gatemagasinet Curbisde Chronicles.

Gir jobb til 18 tidligere magasinselgere på fast basis, og flere rundt høytider.

Holder åpent seks dager i uka og leverer blomster med egen sjåfør.

Lager også blomsterdekorasjoner til bryllup og andre arrangementer.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 10/2022

Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem. Denne gangen snakket vi med Mats.

Hei, Mats. Hva har du lyst til å snakke om, her i trappa?

– Jeg har lyst til å fortelle om hvordan livet mitt var før, og hvordan det er nå som jeg har kommet inn i heroinassistert behandling.

Det er spennende, og også noe folk flest ikke vet så mye om.

– Litt bakgrunn først. Jeg har rusa meg siden jeg var 12 år, røyket hasj daglig siden jeg var 13 og injisert heroin siden jeg var 16. For et par år siden knakk jeg korsryggen på to steder, under et epileptisk anfall. Jeg husker ikke hva som forårsaket anfallet, men det kan ha vært en voldshendelse. Krampene var så kraftige at jeg også fikk begge skuldrene ut av ledd og brakk en arm. Mot smertene skrev legen min ut kraftige smertestillende, som Oxycontin.

Men hjalp det stort, når du var vant til heroin?

– Nå er jo Oxycontin et sterkere morfin­preparat enn heroin. Det første halvåret fungerte det veldig bra. Jeg hadde nesten ikke sidemisbruk med heroin. Men så ga effekten seg, og jeg hadde fortsatt mye smerter. Kroppen hadde vent seg til det. Det er også stor forskjell på hva slags smerte­stillende som virker på de forskjellige typene smerte. Ta for eksempel smerter i tennene. Da hjelper Paracet og Ibux mer enn heroin. Men ved ryggsmerter, da virker heroin bedre enn noe annet. Så jeg gikk tilbake til det, og så for en måneds tid siden fikk jeg altså plass ved HABiO (Heroinassistert behandling i Oslo).

Var det ikke inntaksstopp på det prosjektet nå?

– Jo, men jeg var heldig. Fastlegen min gjorde en feil ved å henvise meg dit under inntaksstoppen, så jeg klagde inn avslaget til fylkesmannen. Det viste seg at to av pasientene hadde trukket seg fra behandlingen, så da lagde de en åpning for meg. Det er jeg veldig glad for.

Hvordan fungerer behandlingen, sånn i korte trekk?

– På morgenen får jeg heroin i tablettform. Du kan selv velge hvordan du vil innta det. Med piller når rusen toppen etter rundt to timer, og du slipper å sitte til observasjon på Ullevål. Det passer godt med tanke på jobben min. På ettermiddagen setter jeg heroinen intramuskulært, og da må jeg sitte der en halvtime. Jeg får også utskrevet morfin for å klare meg gjennom natta. Jeg vil ikke ha Metadon. Jeg synes det er en kjip medisin, og har venner som har fått hjerteproblemer av det.

Så hvordan har livet ditt forandret seg etter at du startet behandlingen?

– Tiden og stresset. Tidsfristene er borte. Jeg slipper å bekymre meg for å bli abstinent. Så lenge jeg går eller sykler ned til Ullevål, er alt i orden. Jeg kan derfor være mye mer selektiv når det gjelder hvordan jeg bruker tiden min. Hva har jeg egentlig lyst til? Hva har jeg ikke lyst til? Jeg har tid til å tenke over det. Mer tid til meg.

Og hva bruker du all den nye tida til, da?

– Sykler, går i marka, spiller gitar, lager musikk, startet et band, går på biblioteket. I dag skal jeg på Deichmann i Bjørvika og lære meg å printe på vinyl. Der har de også en 3D-printer man kan låne gratis, som jeg ønsker å prøve.

Du liker å være i aktivitet, skjønner jeg.

– Jeg bor i en kommunal bolig, hvor det er mye stress rundt meg. Folk som ringer på seint og tidlig, eller til og med prøver å bryte seg inn. Det er slitsomt, og når jeg er i marka eller går en tur langs Akerselva, får jeg ro og nye krefter. Det fungerer bedre enn beroligende piller. På en måte er det som om jeg hadde glemt hva som føles trygt.

Hva mener du med trygt?

– Akkurat det jeg sier. Når jeg er alene hjemme, føles det ikke trygt. En kompis lo av meg en gang jeg snakket med ham på tele­fonen. Han lurte på hvorfor jeg hvisket når jeg var alene hjemme i min egen leilighet. Sånn skal man ikke ha det.

Nei, det høres ikke ut som et ideelt sted å bo.

– Mange sånne kommunale boliger er bare hospits i fåreklær. Når jeg kommer meg bort derfra, får jeg sovne-reaksjonen.

Hva er det for noe?

– Hvis kompiser av meg som bor på hospits eller på gata kommer hjem til meg, skjer det ofte at de bare sovner. De slapper av og bare slukner, fordi det føles hakket tryggere enn der de vanligvis er. Sansene kan hvile litt. Jeg var ute på landet her om dagen, på et superidyllisk sted, sammen med familien min. Det var en vakker gård med dyr og det hele. Plutselig, midt under middagen, lå jeg med panna i bordet. Skjønte ikke hva som skjedde i det hele tatt. Når kroppen fikk ro rundt seg, så sluknet den. Før fant jeg aldri ro. Etter at jeg begynte i HABiO får jeg faktisk også sove nesten hele natten.

Det at du aldri fant ro, var det på grunn av bosituasjonen eller frykt for abstinenser?

– Mest på grunn av traumer etter mange veldig negative opplevelser opp gjennom. Komplekst post-traumatisk stress-syndrom. Jeg kan skvette voldsomt hvis noen tar meg på skulderen, for eksempel.

Snakker du om voldsopplevelser?

– Det også. Men også fra stresset med hele tiden å være redd for å bli ranet eller utsatt for vold på gata. Det er noe av det beste med å komme inn i HABiO. Det å slippe å gå rundt med masse medisiner eller kontanter på deg. Jeg har rett og slett fått bedre livskvalitet. Nå går pengene til mat. Jeg koser meg når jeg går på butikken og handler. Jeg har også fått meg bærbar PC og gitar.

Sa du at du har begynt å spille i band, i sted?

– Ja, du finner noe av det på YouTube, hvis du har lyst til å sjekke det ut. Der har jeg også lagt ut noen snutter hvor jeg forklarer litt om heroinassistert behandling. Det er jo noe folk flest ikke kjenner til. Bare søk på Mats Caprona, så finner du både spilling og informasjon.

Det lover jeg å gjøre, Mats, og det håper jeg leserne gjør også. Takk for praten og lykke til videre.

– Jo, bare hyggelig. Og takk selv.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 10/2022

Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem. Denne måneden har vi snakket med Anita.

Hva har du lyst til å snakke om her i trappa, Anita?

– Jeg har lyst til å snakke om gatebikkjene i Murcia i Spania. Der er det et herberge for hunder i nød, hvor folk leverer alt fra valper til gamle, sjuke bikkjer. Jeg og samboeren min har fjernadoptert tre bikkjer som vi betaler mat og medisiner for hver måned.

Det høres ut som en god sak. Er det mange hunder der nede som lider?

– Det er grusomme forhold. Den ene bikkja vi støtter var så full av mark da de fant henne at de trodde hun var gravid.

Hvorfor er det sånn?

– En av hovedgrunnene er jakt. Det er veldig mange whippeter på plassen der. Eller de er egentlig ikke vanlige whippeter, men en lokal variant av rasen. Galvo kalles den. De brukes som jakthunder av lokale jegere i én sesong, og så settes de bare ut på gata. Bikkjene skal bare gjøre jobben til de er utslitte og behandles som om de ikke har noen verdi. Når de blir redda, er de ofte utsulta og fulle av lopper og mark.

Grusomt, ja. Oppdaga dere stedet på ferie?

– Nei, på Facebook. De har en gruppe vi kom over der, med videoer og bilder av hundene. Vi har ikke vært der nede ennå. Det finnes flere slike steder i Spania som har støttespillere i mange land. Vi kan følge livet til «våre» hunder på nett.

Hvordan ender hundene på disse herbergene?

– De henter som oftest ut hunder fra såkalte kill sheltere, steder hvor hunder dumpes for å dø. På herbergene gir de bikkjene veterinærhjelp, mat og stell ved hjelp av faddere som oss, og håper på at de en dag skal bli adopterte av snille eiere.

Skal dere adoptere sånn på ordentlig, da?

– Vi vil veldig gjerne adoptere selv, men det er helt umulig. Norge har noen av de strengeste lovene i Europa for innførsel av dyr. I land som Tyskland, Nederland, Danmark og Sverige er det lov å fysisk adoptere hunder fra Spania. Den ene vi har støtta skal til en eier i Sverige, nå. Mattilsynet i Norge sier nei.

Er det dyrt å fjernadoptere en hund?

– Vi betaler rundt 250 kroner i måneden for hver av dem. Vi har tre hunder vi betaler for. Pengene går til mat, vaksiner, tannbehandling, stell av pels, ormekurer og masse annet. Det er virkelig verdt det når du ser livet de får. Vi har betalt for ni forskjellige hunder de siste åra, og så bytter vi hver gang en blir adoptert. Vi har også blitt kjent med ei som drar ned dit ofte. Hun rapporterer tilbake om de hundene vi hjelper og sier ifra hvis de trenger noe spesielt. Da kan vi vipse noen kroner så hun kan fikse det.

De har kanskje noen spesielle behov disse hundene, etter å ha blitt behandla som de har blitt?

– Å, ja. De er ofte vettskremte og trenger tilvenning til verden. Kattetilvenning og mennesketilvenning. Hun ene var så redd for mannfolk at hun ikke turte være i nærheten av dem. Så mye juling hadde hun fått.

Har dere tenkt å ta turen ned og besøke «adoptivbarna» etter hvert?

– Har kjempelyst til det. Problemet er at vi har egen hund her hjemme. Vi har en staff (staffordshire bull terrier, journ.anm.), så skulle vi tatt henne med utenlands, måtte vi tatt en blodprøve for å bevise at det er en ren staff, og ikke en blanding med pitbull eller amstaff, som er forbudte raser i Norge. Det er en lang prosess hvis du skal krysse grensa med hund, og vi har ikke så lyst til å sette henne på kennel eller hundehotell.

Det er vel en sånn muskelhund. Er ikke de litt krevende?

– Det er mange som vil ha staff, men jeg tror ikke de veit hva de går til. Det er en hund som tar over hele stua og er veldig bestemt. Hvis jeg sitter og ser på en tv-serie, så legger hun seg oppå meg. Det er 14 kilo hund, det.

Høres slitsomt ut.

– Hun krever sitt, også når det gjelder lek og mosjon. Du må være en stødig og god eier med en sånn bikkje. Men det er en fin rase å ha når man har så mye ADHD som meg.

Skjønner. Er hunder livet?

– Jeg er bikkje-elsker og har alltid hatt bikkjer sjøl. Går jeg en tur til butikken, så stopper jeg og snakker med alle bikkjer jeg møter på veien. Noen ganger ringer samboeren min meg og lurer på om jeg har gått meg vill på veien, så lang tid kan det ta.

Jeg har inntrykk av at «alle» fikk seg hund under pandemien. Er det alle disse som egentlig burde ha hund?

– Jeg ser mange eksempler på eiere som ikke vet hva de driver med rundt omkring. En gang nevnte jeg til ei jeg møtte på tur at hun kanskje burde slanke bikkja si litt. Det ble ikke tatt så godt imot.

Blei sur?

– Blei ganske sur, ja. Men føler jeg må si ifra. De forkorter jo bikkjas liv hvis den får feil fôr og blir for stor. Jeg har lagt merke til at det ofte er damer som er tynne og trente sjøl, som har overvektige bikkjer. De må jo lære seg å ta like godt vare på dyret sitt.

Så absolutt. Jeg har lært mye i dag. Kanskje noen leser det og bestemmer seg for å få en adoptivhund i Spania. Ikke så lett å være bikkje alltid.

– Ikke alltid lett å være menneske heller. Vil du se bilde av bikkja vår? Sjekk her på telefonen min.

Ganske skummel.

– Ja, hu er søt, ja.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 1/2023.

Innlegget I trappa: Anita dukket først opp på =OSLO / Erlik / Sorgenfri.

Carl Christensen skulle ta over familiebedriften og bli administrerende direktør i stålbransjen. I dag selger han =Oslo på Vinderen – og maler når han har et sted å male. Det kunne vært verre, mener Carl.

– Jeg tror barndommen har hatt litt å si for hvorfor jeg har endt opp her. Den kan være en av årsakene til at jeg aldri har klart å etablere en fornuftig husholdning.

Vi ler litt sammen, da jeg påpeker at jeg aldri før har hørt uttrykket «å etablere en fornuftig husholdning». Carl har en kort, men høy og smittende latter, noe i retning av «HÆ HÆ HÆ», og så ferdig. Han fortsetter på tankerekka jeg avbrøt:

– Det irriterer meg når folk skylder på oppveksten når alt går galt, men jeg tror nok tidlig barndom spiller noe inn på hvem du ender opp som, på valgene du tar, på hvor du til slutt havner.

Rockesnobben

Før Carl og jeg satte oss ned under varme­lampene i denne bakgården i Storgata, visste jeg lite om ham, men det var mye som gjorde meg nysgjerrig. Carl kler seg alltid i sort, med MC-jakke og sort lue med band-logo på, gjennomført rocka. Han har runda 60 og snakker som om han har vokst opp i et overmøblert hjem på Frogner. Jeg vet at når han ikke selger =Oslo på Vinderen eller drikker halvlitere på brune puber på Grønland, så maler han store, vakre non-figurative akrylmalerier. Jeg har sett dem, og de gjorde meg enda mer nysgjerrig. Som alt ved Carl, er de fulle av kontraster.

– Jeg startet i 1. klasse på Majorstuen skole, men gikk der bare et knapt år.

Carl sier Majorstuen, ikke Majorstua, noe som vanligvis ville irritert meg grenseløst. 

– Så ble jeg flyttet til en fosterfamilie i Hedmark, hvor jeg gikk på skole i et år. Fikk bare beskjed om at jeg skulle en liten tur på landet. Jeg hadde knapt fylt åtte år. Det var ganske stabilt der på Kirkenær, både hos familien der jeg bodde og på skolen. Bakgrunnen for at jeg havnet i et fosterhjem, var visstnok at mor og far kjempet om foreldreretten. Da min mor fant ut hvor jeg hadde havnet, ble jeg flyttet til en ny fosterfamilie på Lillehammer. Denne var mer trøblete, og det skar seg fort mellom dem og meg. Så jeg havnet tilbake i Oslo, denne gang hos min mormor på Ila. Alt dette skjedde i årene fra 1966 til 1969.

Carl forteller raskt, nærmest oppramsende, men likevel rolig. Han utbroderer ikke, forteller ikke noe om hvordan det føltes for guttungen å bli en kasteball. Han konsentrerer seg bare om rekkefølgen, årstallene. Hvis han blir usikker, stopper han opp et lite sekund, tar en slurk øl, konsentrerer seg igjen.

– I 69 fikk min far foreldreretten, og jeg flyttet hjem til ham og min søster på Vinderen. Der begynte jeg i 4. klasse på Vinderen skole og senere i 7. klasse på Ris skole. I begynnelsen av 9. klasse flyttet vi til Sveits, og jeg begynte på et internat på Zugerberg. Her ble jeg satt ned to trinn, slik at jeg kunne følge med i undervisningen uten å ha altfor store vanskeligheter. All undervisning skjedde på tysk, og det gikk litt over stokk og stein i begynnelsen, men det tok seg raskt opp, så jeg kunne holde tritt med de andre.

– Her hadde vi også tegning som et eget fag frem til artium, eller matura, som det heter der nede. Etter et besøk med klassen til Kunsthaus Zürich og en utstilling om surrealisme, ble jeg inspirert av denne stil­retningen. Jeg begynte å male bilder i olje på lerret og hadde bordstaffeli på rommet. Min kunstlærer sa til meg: «Carl, du skal begynne på kunstakademiet og ikke noe annet. Ikke tenk på andre studier.» Jeg angrer på at jeg ikke hørte på ham.

Fornem friker i Sveits

Jeg synes kostskole i Sveits høres eksotisk ut. Og dyrt, ikke minst. Carl forteller at det var som natt og dag å komme fra ungdomskolen til kostskoletilværelsen i et fremmed land. Og det var eksotisk, og eksklusivt, akkurat slik som man ser det for seg. Skolen var en av de mest eksklusive i landet, og han ramser opp noen rike arvinger fra familier jeg aldri har hørt om, som gikk der på samme tid. Carls far var administrerende direktør og eier av et større stålgrossistsfirma, og Carl var utpekt som tronfølger i familiebedriften. Det var ikke en rolle han var helt bekvem med. Han forteller at selv om skolegangen gikk greit, og karakterene var gode, så søkte han seg hele tiden vekk.

– I helgene fikk vi fri til å dra ned til byen. Jeg ble kjent med en gjeng som røkte hasj, der nede. Når jeg var hjemme i Norge, oppsøkte jeg Slottsparken, hvor det også var mulig å skaffe hasj eller bare røyke med gjengen der. Dette var på slutten av syttitallet, før miljøet ble tøffere, politiet tømte parken, og folk begynte med hardere stoffer. Alkohol ble det også mye av, både i Sveits og i Norge. Etter internatskolen, da jeg var 21, studerte jeg videre i Sveits, nærmere bestemt økonomistudier ved høyskolen i St. Gallen. Jeg var faglig sterk, og det gjorde at jeg senket skuldrene litt for mye. Hadde fått smaken på festing og rus, og det ble mye av det i St. Gallen. 

I St. Gallen opplevde Carl hvor fort et miljø kan bli hardere på kort tid, akkurat som i Oslo, hvor frikerne ble drevet ut av Slottsparken og kom i kontakt med harde stoffer i sentrum på starten av 1980-tallet. På de brune pubene hvor han vanket, gikk det i alkohol og cannabis, helt til en dag:

– Jeg dro på ferie til Spania i en åtte ukers tid. Da jeg kom tilbake, satt folk med knappenålspupiller, og det var hull i skjeene på det stedet jeg vanket mest. Dette var for å forhindre folk i å mekke skudd på dass. Noen insisterte på at jeg skulle teste heroin, men de ga meg bare det de klarte å skrape opp fra bunnen av posen. Jeg tror jeg fikk i meg mere plast enn heroin. Det ble med det.

Fest og forretninger

Carl snakker villig om rusen, om hvordan han alltid har søkt den, alltid har elsket den. Han har aldri søkt rusfrihet, og skjønner heller ikke hva det er godt for.

I dag går det for det meste i øl, gjerne på stamstedet Stargate på Grønland, eller her hvor vi sitter, den ganske rocka Aye Aye Club i Storgata. Carl kommer bare på én gang i livet, hvor han kuttet alt av rusmidler: 

– Jeg fikk problemer med leveren i St. Gallen i februar 1984, og var helt nødt til å slutte med alt. Ble lagt inn på sykehus og senere flyttet opp til en klinikk i Arosa, hvor jeg var en fire ukers tid. Etter hvert ble jeg bedre, og legen sa at jeg kunne ta et glass iblant, bare jeg var forsiktig. Det ble med at jeg blandet øl med sitronbrus, og hvitvin med Farris og sitron, og ikke for mange av disse om gangen. Jeg var forsiktig i denne perioden. Samtidig hadde jeg null interesse for andre rusmidler. Etter en stund ble leveren helt friskmeldt, og jeg kunne leve mer normalt. Behøvde ikke blande ut hverken øl eller vin.

Alt gikk relativt greit frem til sommeren 1985. Da døde Carls far. Plutselig måtte partyløven ikle seg dress og pendle mellom Sveits og Norge for å delta på styremøter og generalforsamlinger. Farens firma hadde flere datterselskaper, og Carl måtte møte i styret hos alle.

 – Jeg var 26 år gammel og hadde brukt både heroin, LSD, litt kokain og var litt preget av dette. I tillegg likte jeg å ta et par glass ved anledning, men jeg klarte å streite meg opp for norgesbesøkene

– Vi fant ut at det mest fornuftige var å selge firmaet, og det ble en del jobb med den prosessen. Resultatet var at jeg i ung alder ble økonomisk uavhengig. Jeg hadde, for å si det sånn, veldig god råd. Det er ikke alltid bare positivt hvis du har lagt til deg flust med dårlige vaner. Firmaet ble solgt 9. januar, 1989. Da var jeg 30, men en veldig umoden 30-åring.

Det ville 1990-tallet

Carl flyttet fra St. Gallen til Zürich, hvor han oppsøkte den samme typen miljøer som han var blitt vant til å vanke i, både småkriminelle og litt større kriminelle. Han forklarer hvor sterkt han alltid har følt tiltrekningen mot mennesker som står utenfor det normale samfunnet, utenfor loven. Gjengene var skeptiske til den unge nordmannen, men godtok at han hang rundt dem, så lenge han villig la igjen store beløp i klubbene deres og spanderte champagne og kokain.

– Det ble lange netter, ofte til langt utpå neste dag, og så var jeg dårlig i et par dager etterpå.

Carl pendlet mellom Sveits og Norge, og i Oslo ble han kjent med 1990-tallets musiker- og kunstnermiljøer. Vi snakker om utelivet i hovedstaden på denne tiden, og finner ut at vi vanket på mange av de samme pubene og barene – rockesteder som Last Train, Elm Street og Rockall. Dette var steder Carl følte seg hjemme, folk han likte seg blant.

Tilbake i Zürich fikk Carl tilbud om å kjøpe et hus i Florida. Han flyttet inn der i 1992, bodde der i vinterhalvåret og i Oslo om sommeren.

– Det var en ganske heftig tid. I området der huset lå, litt nord for Tampa Bay, var det flust av lugubre klubber eid av mafiaen. Jeg ble kjent med mange spennende mennesker. I huset innredet jeg et atelier. Der kunne jeg male store lerreter.

Kunstner-Carl

Vi snakker om kunstneren Carl Christensen. Jeg ante ikke noe om denne siden ved Carl før jeg oppdaget at han hadde levert bilder til en utstilling i regi av Velferdsetaten noen måneder tidligere. Det var dette som var utgangspunktet vårt, da Carl sa ja til å fortelle sin historie.

Selv om farens plan var at sønnen skulle ta over familiebedriften og bli administrerende direktør som ham, skjønte Carl tidlig at det aldri kunne gå. Han likte å feste, men enda viktigere var det å skape. Drømmen var å selge unna, bli økonomisk uavhengig og kjøpe et hus på Mallorca, hvor han kunne trekke seg tilbake for å male. Jeg ber ham beskrive sin egen kunst:

– Jeg vil kalle det jeg maler i dag abstrakt ekspresjonisme. Jeg planlegger ikke bildet i forkant, har bare en vag ide, og vet ikke hvordan resultatet kommer til å se ut. Jeg har både tegnet og malt figurativt tidligere. Til Florida kom det besøk fra Sveits, venner som var interessert i kunsten min, og som kjøpte bilder. Jeg hadde faktisk noen utstillinger, og det var en grei liten biintekt

Carl sier at han ofte opplever at det skjuler seg en kunstner i mennesker han møter på =Oslo eller andre lavterskeltiltak. Mennesker han først oppfattet som uinteressante, men som er dyktige tegnere, malere og musikere. Problemet deres er ofte at det er vanskelig å skape noe med de rammene man har som rusavhengig, og kanskje hjemløs. I en periode har det også vært vanskelig for ham selv, men det ser lysere ut nå:

– Jeg har ikke noe sted å male for øyeblikket, men har mulighet til å få låne et atelier av Frelsesarmeen, bare jeg får ut fingeren og får kjøpt meg litt materialer.

Lang, bratt bakke

På tross av reservene fra salget av bedriften, og inntektene fra kunsten, begynte økonomien å skrante i Florida.

– I tillegg til at jeg brukte svært mye penger på mine rusvaner, gjorde jeg noen skikkelig dårlige investeringer. Kastet meg på noen prosjekter med folk som ikke var helt ærlige. Til slutt var det så ille at jeg måtte selge huset. Alle maleriene og alt annet jeg eide ble puttet på et lager. Dette var i 1997. Jeg trodde at jeg kom til å tjene penger nok til å kjøpe meg et nytt sted der nede, og bare flytte alt inn der. Det skjedde aldri. Jeg mistet alt.

Carl legger ut på en lang tirade om valutaspekulasjon, om å selge, kjøpe og snu posisjoner i Forex, om hvor galt det kan gå når du spekulerer på dette markedet. Selv om han egentlig er skikkelig dyktig til det, mener han. Det er bare den fordømte uflaksen. Og er det ikke uflaks, så er det svindlere. Det hele blir ganske teknisk og detaljert, og Carl mister meg litt. Konklusjonen er uansett at han endte på bar bakke, sånn fullt og helt, på den andre siden av Atlanteren.

– Naboene mine, som var sveitsere, lot meg låne gjestehuset deres gratis. Jeg fikk bo der i måneder i strekk om vinteren.

Det var ikke bare huset Carl måtte selge. Han hadde hatt et krypinn på Aker Brygge, og to biler. De pengene gikk med til å betale gjeld og investere i prosjekter som aldri ble noe av. Han hadde aldri vært i en slik situasjon før, forteller han:

– De første årene som fattig var tøffe, rett og slett fordi jeg ikke ville innse at jeg var blakk. Jeg trodde jeg kunne holde på som før, kaste meg på prosjekter og legge planer for å tjene stort. Det var mange skuffelser. Det at jeg ikke forsto min egen situasjon, førte også til at jeg ventet altfor lenge med å gå til Nav. Men jeg endte altså hos Nav. Det var nesten bare min egen feil.

Naveren

Når han var i systemet, måtte Carl gjennom den samme kverna som alle arbeidsledige må gjennom, med jobbsøkerkurs, motivasjonskurs og endeløse timer foran en pc for å flikke på cv-en.

– Jeg var nok ikke spesielt samarbeidsvillig. Siste stopp var et kvalifiseringsprogram, hvor jeg fikk en praksisplass hos Fretex i Sand­vika. Problemet var at jeg fortsatt trengte mye penger, til øl og annet. Det holdt ikke med en liten utbetaling én gang i måneden. Så jeg begynte på Frelsesarmeens jobbtilbud for mennesker som sliter med rus: Jobben. Det er de som går rundt med traller og rydder søppel i Oslo-gatene.

Sommeren 2017 hadde Carl tjent mer enn frikortet lot ham tjene skattefritt. Han forteller at han var blakk og tydde til å plukke flasker, men syntes det var nedverdigende. Han ble jeg tipset om =Oslo, og stakk innom kontoret i Skippergata. I starten solgte han magasinet på Bekkestua, men endte til slutt opp tilbake på Vinderen, der han har mange stamkunder. Han har til og med solgt malerier til noen av dem, forteller han.

Carl har mange avstikkere, anekdoter og digresjoner i fortellingen. Røverhistorier om politirazziaer, mafia og flatfyll. Og så er det alt vi ikke får lov til å skrive, de mest lyssky affærene. Men selv om det kommer noen høye «HÆ HÆ HÆ» mellom slagene, er det også et vemod der. I det å rippe opp, i å huske.

Kontrastene mellom livet Carl lever i dag, i sin bittelille hybel på Frogner, og den for­tiden han maner, er så stor at det er vanskelig å fatte. Det er uunngåelig å spørre om han savner det hele:

– Nei, jeg var aldri lykkelig. Jeg husker en dag jeg satt på en bar på Aker Brygge og tenkte: «Faen heller, det hadde antagelig vært lettere uten alle pengene.» Psykisk har jeg det mye bedre i dag. Den gang hadde jeg heller ingen ordentlige venner. Den dagen pengene tok slutt, var de såkalte vennene borte. Men på Grønland, på de bruneste pubene der, har jeg fått skikkelige venner.

Det lille livet

Jeg prøver å få Carl til å snakke om hva han savner mest, eller hvordan han ser for seg fremtiden, men det er vanskelig å få noen skikkelige svar. Han er godt fornøyd med å selge gatemagasinet og har nok til noen halvlitere ved Vaterlandsbrua.

Men hva som helst? Ønsker, drømmer? Carl lyser opp, kommer på noe: 

– Å møblere leiligheten. Jeg har fått meg en sofa og en seng, så jeg er godt i gang. Jeg gambler litt på hest, for forhåpentligvis å vinne penger til å kjøpe garderobeskap fra Ikea. De tilbyr visst hjelp til levering og montering av skapene. Jeg er ikke han fyren som sitter på kne og skrur sammen garderobeskap, for å si det sånn.

Denne artikkelen sto først på trykk i =Oslo nr. 04–2020.

Innlegget Det gode livet i nedoverbakken dukket først opp på =OSLO / Erlik / Sorgenfri.

Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem. Denne gangen har vi snakket med Håvar, som selger Sorgenfri i Trondheim.

Tekst og foto: Even Skyrud

Hei, Håvar. Hva vil du snakke om i dag?

– Det blir vel det som har opptatt meg mest og lengst av alt, det. Min store lidenskap, Commodore 64.

Er ikke det en datamaskin fra sånn cirka steinalderen? Mener å huske jeg hadde venner som hadde en sånn.

– Jo, det stemmer. Det begynte da jeg fikk min første datamaskin på 1980-tallet. Det tiåret var en spennende tid på teknologifronten. En eksplosjon av hjemmedatamaskiner å velge mellom. Jeg var så heldig at jeg valgte den som var helt riktig for meg, og det var da Commodore 64.

Var ikke det mer eller mindre en ren dataspillmaskin? Er i hvert fall det jeg kan huske at folk brukte den til.

– Ikke jeg. I et års tid spilte jeg bare spill, men så begynte jeg å bli nysgjerrig på hvordan spillene ble til. Jeg ble fascinert av det å programmere og skape ting, som så dukka opp på skjermen. Det var litt som magi. Som om du hadde en skjult kunnskap få visste at fantes engang.

Det var da voldsomt. Hva brukte du maskinen til?

– I starten var vi en liten gruppe som programmerte demoer. Det var små snutter med grafikk som viste hva maskinen kunne få til. Mønstre og animasjoner. Vi hacka hardwaren og fikk maskinen til å gjøre ting en Commodore 64 egentlig ikke skulle kunne gjøre. Det var rasende festlig.

Jeg tviler ikke. Men det å lage sånne snutter må ha blitt litt kjedelig i lengden, eller?

– Nei, og vi gjorde mer også. Vi hadde ikke råd til å betale for alle spill, så vi lærte oss å hacke dem. Fjerne kopibeskyttelsen. De som lagde dem var utspekulerte, og lagde sperrer som gjorde det umulig å bare kopiere spillene. Vi hacka dem og lagde versjoner det var mulig å kopiere. Så spredde vi dem.

Spredde dem til hvem? Og hvordan? Dette var vel før internett?

– Etter hvert fikk vi kontakt med entusiaster rundt i verden som holdt på med det samme. Spesielt mange var det i USA. Vi gikk på posten med en svær stabel konvolutter med brev og disketter. For å spare porto, satte vi en teip over frimerket. Så klippa mottaker det av og sendte det tilbake til oss, så kunne vi viske av stempelet og brukte dem på nytt. Og det var ikke bare spill vi sendte. Vi delte kunnskap og fortalte om oss selv i brev. Brevvenner, rett og slett. Jeg har fortsatt en diger eske på loftet, fylt av slik korrespondanse.

Det høres ut som en fin tid. Sånn er det vel i dag også, at det å spille kan være mye mer sosialt enn folk tror?

– Ja, det var et skikkelig fellesskap. Og det var også lærerikt. Du skal ikke undervurdere hvor mye du lærer av å spille dataspill. Jeg lærte meg flytende engelsk, for eksempel. Og så lærte jeg mye om andre plasser rundt i verden, og ikke minst triks for å hacke det meste.

Som hva da? 

– Tja, ta for eksempel det frimerketrikset jeg fortalte om. Det er jo en form for hacking det også. Vi hacka posten. Også telefonkiosker, så vi slapp å betale for å ringe hverandre. Det var en subkultur hvor vi lette etter måter å lure systemer.

Men hva skjedde etter hvert som dere ble eldre og måtte flytte ut av gutterommet?

– Mange av oss fortsatte å holde kontakten, selv når Commodore ble erstattet av nyere pc-er. Dette var det samme miljøet som skulle spille en viktig rolle da tekno- og rave-kulturen oppsto på 1990-tallet. Det å utforske elektronisk musikk ble en naturlig forlengelse av det vi holdt på med.

Så du lagde tekno?

– Jeg spilte i et band, ja. Vi vant til og med en konkurranse NRK holdt. Vi var ti band som fikk spille inn en låt i studio på Marienlyst, og vi var best. Fikk faktisk platekontrakt.

Gratulerer. Men du fortsatte ikke ned den veien, eller?

– Nei, det varte ikke. Jeg jobba med program­mering langt inn på 1990-tallet, og så gikk jeg gradvis over til videoproduksjon. Det er det jeg driver med i dag. Lærer meg fortsatt å redigere og har lagt ut masse på YouTube. Men Commodore 64 har fortsatt en stor plass i livet mitt.

Hvordan?

– Det er et stort miljø rundt i verden i dag av entusiaster. De har gravd frem den gamle maskina og tatt opp igjen programmering. Det lages blant annet masse nye spill. Det starta på 2000-tallet. På 1990-tallet var det for tidlig med nostalgi. På Facebook finnes det store grupper dedikert til dette.

Men det er vel ganske begrenset hva det er mulig å få til med de boksene fra 1980-tallet? I hvert fall sånn jeg husker dem.

– Det er klart at grafikken blir veldig simpel i forhold til hva folk er vant med i dag. Mange av oss bruker en såkalt emulator på sin vanlige pc. Det er et program som gjenskaper Commodoren. Du ser ikke forskjell på om det er en gammel maskin du sitter og koder på, eller om det er en emulator, men du får mye mer minne å jobbe med. Det betyr at vi kan lage spill som vi bare kunne drømme om da vi var unge.

Så dette er en hobby for livet?

– Mer enn en hobby. Mitt store prosjekt nå er å dokumentere historikken. Softwaren som kom ut til Commodore 64 var spredd rundt hele verden. Noen spill kom bare ut i noen få land, og andre i andre land, så vi bygger en database. Hittil har vi registrert over 20 000 originale programvarer. I tillegg til spill er det tekstbehandlingsprogrammer, regneark og annet. Selv om de fleste brukte Commodore 64 som en spillmaskin, var det også mange som brukte den til business.

Tror du noen fortsatt bruker den til business?

– Det er visst en bilforhandler i Polen som mener den fortsatt duger helt fint.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo/Sorgenfri nr. 2-2023

Innlegget I trappa: Håvar dukket først opp på =OSLO / Erlik / Sorgenfri.

Lurer du på hva folk i gatemagasinverdenen er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem. Denne gangen har vi snakket med Benedicte, som er barista hos =Kaffe.

Tekst og foto: Even Skyrud

Hei, Benedicte. Hva har du lyst til å snakke om i dag?

– Jeg vil fortelle om hvor bra gaming har vært for meg. Jeg gamer en god del, nå. Counter-Strike på pc. Jeg har bygd meg opp et nykternettverk gjennom gaming.

Nykternettverk? Det må du forklare.

– Menn som lever et A4-liv. Som har kjøpt seg hus og har kjerring og unger. Menn som ikke har rusbakgrunn, rett og slett. Jeg synes det har vært kjempevanskelig å bygge et slikt nettverk IRL («in real life», altså i livet utenfor nettet, red.anm.).

Hvordan fant du gamingen?

– Jeg begynte å game for å holde kontakt med søsknene mine i nord. Jeg fikk faktisk en stasjonær gaming-pc av dem i julegave, så vi kunne gjøre det. Vi holder fortsatt kontakt gjennom pc-en. Det var gjennom dem jeg møtte andre folk og ble en del av et felleskap. Det som er litt artig, er at tre av gutta jeg spiller med, er barndomsvenner jeg ikke hadde hatt kontakt med på lang tid. Under pandemien tok spillinga av for alvor.

Vet de du spiller med om bakgrunnen din? Er det et tema?

– Det er ikke alle som er klar over at jeg har slitt med avhengighet, men det er heller ikke noe jeg legger skjul på, hvis folk spør. Jeg er den jeg er – på godt og vondt.

Og hvem er du, da?

– Jeg er Benedicte, 31 år. Jeg er vant til at folk tror jeg er mye yngre. Noen ganger blir jeg spurt om leg når jeg kjøper energidrikk. Det har 16-årsgrense. Jeg har hatt utfordringer med rus av og på i mange år. Jeg er oppvokst i Tromsø, men har bodd på Østlandet siden 2010 og har egentlig aldri fått nære venner utenfor rusmiljøet her nede. Spesielt de to siste åra har jeg prøvd å komme i kontakt med mer vanlige folk. Jeg har jo en ruskonsulent og en psykolog, men personer som bare kan være venner, er vanskelig. Gamingen redda den biten, som sagt. Det å alltid ha noen der, ikke sitte aleine og stirre i veggen.

Så det er det sosiale som er det viktigste med hobbyen din?

– Nei, jo … Nesten like viktig som det sosiale, var det å finne noe jeg virkelig likte å gjøre. Da jeg endelig knakk koden, skjønte jeg at dette var skikkelig gøy. Tidligere har jeg spilt en del fotball, og det er også noe jeg liker godt. Jeg spiller fortsatt gatefotball i Oslo, men jobben på =Kaffe gjør at jeg ikke alltid får vært med på treninger.

Men hvor mye tid bruker du på å spille Counter-Strike?

– Jeg sjekka faktisk det i går. Det kommer jo en ukentlig statistikk på Steam. Jeg lå på 47 timer på ei uke.

Det er  en god del flere timer enn ei arbeidsuke, det.

– Det er aller mest i helgene da, selv om det skjer at vi kommer hjem fra jobb, logger på og spiller til vi legger oss klokka tolv.

Men er det ikke litt vel intenst og stressende å plaffe løs på hverandre så lenge om gangen?

– Det er slitsomt. Du må konsentrere deg hele tida. Men det er ikke bare å plaffe løs. Det er også strategitenkning, økonomitenkning og mye annet.

Økonomi?

– Du tjener spill-penger i spillet. Hvis du tjener bra med penger på å vinne mye, kan du kjøpe bedre våpen og utstyr. Du kan spare og regne ut hva andre vil ha å kjøpe for, og alt sånn. Så du må tenke klart. Men det aller viktigste er å ha gode reflekser.

Og det har du, eller?

– Ja, hvis det er lov å si. Jeg skulle hatt laptopen min her, så skulle du fått sett noen klipp.

Det er jo flere og flere som spiller profesjonelt og tjener ekte penger. Har du vurdert det?

– Det hadde vært noe. Jeg tror nok ikke jeg er helt der i dag, men hvis jeg hadde fått innpass på et mer profesjonelt lag med trener og greier, kunne jeg nok kommet opp på et bra nivå. Det er mer og mer fokus på jente-gamere om dagen.

Du snakka om gutta du spilte med. Er det bare deg og gutter?

– Stort sett. Vi er tre jenter og sånn 10–15 gutter, men de andre jentene spiller ikke så ofte som meg.

Er det fortsatt vanskelig å være jente i gaming-verdenen?

– Ja, det kan være kjipt. Når jeg spiller med nye, fremmede folk, og de hører at jeg er en jente, så er det som om de mister alle forventninger til meg. I det siste har jeg begynt å bruke tyngre våpen i spillet, og da har jeg fått beskjed om at jeg ikke klarer det. Fordi jeg er jente. Men det er deilig å høre at de blir satt ut, når de ser hva jeg får til å treffe. Men jeg har også opplevd at gutta spør meg om råd når det gjelder jenter. Dating-tips og sånt.

Så du er god?

– Jeg er vel sånn midt på treet. Noen ganger ligger jeg på topp, andre ganger på bunnen. Kommer litt an på dagsformen. Vi er ganske jevngode i gruppa, men jeg er den som blir lett frustrert.

Blir du sinna?

– Nei, jeg blir bare veldig frustrert. Ofte over småting det ikke er verdt å bli frustrert over. Jeg tåler ikke så godt å tape, så da blir det lett surmuling.

Det høres ut som spillinga virkelig er en bra greie i livet ditt. Kanskje man burde starte opp lavterskel gaming-kafeer? Det er vel flere som kunne trengt dette, men som ikke har råd og mulighet?

– Frelsesarmeen har faktisk arrangert LAN (datatreff hvor gamere spiller under samme tak, red.anm.) i hovedkvarteret sitt i Oslo.
Jeg var der, og det var supert. Kanskje dere kunne starta opp Erlik Gaming, etter
hvert?

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 3/2023.

Innlegget I trappa: Benedicte dukket først opp på =OSLO / Erlik / Sorgenfri.

Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem. I april møtte vi Ioan, som forteller hvorfor han aldri har kunnet ta seg ferie.

Tekst og foto: Even Skyrud

Hva vil du snakke om i dag, Ioan?

– Jeg kan fortelle deg om noe som gjorde meg lei meg. Da jeg sto og solgte bladet for noen dager siden, gikk en mann forbi meg og viste fingeren til meg. Han sa ingenting.

Noen tanker om hvorfor han kan ha gjort det? Kunne du vært hvem som helst?

– Jeg tror kanskje det er fordi jeg er fra Romania. Det har skjedd at folk sier de vil kjøpe bladet av noen andre, fordi jeg ikke er norsk. Men det er bare noen få som er slik. Mange kunder er veldig hyggelige og spør meg om hvem jeg er og hvor jeg kommer fra. Da jeg kom tilbake til Norge for litt siden, ble noen kunder glade for å se meg igjen.

Kom du tilbake fra ferie?

– Nei. Det er ikke sånn at jeg drar hjem til Romania for å ha ferie. Det er minst like mye arbeid der som i Norge. Kanskje mer. Jeg sover et par timer om natta når jeg er der. Det er ting som må repareres i huset, høsting og småjobber.

Men hvor drar du på ferie, da?

– Ferie? Nei, det har jeg aldri hatt. Ingen mulighet. For å ta ferie må du ha ekstra penger. Jeg har nesten ikke tid til å møte naboer og venner, for det er så mye som må ordnes. Det er ikke mange som tar seg ferie der jeg kommer fra.

Og hvor kommer du fra, sånn mer presist?

– Jeg er født og bor i Brandeni, en liten, fattig landsby midt i Romania. Det er en veldig annerledes verden enn Oslo.

Har du noen eksempler på annerledes?

– Vi lever litt som dere gjorde i gamledager. Jeg har noen griser og høns og dyrker druer, mais, poteter, gresskar, gulrøtter, squash, tomater, paprika og løk. Det er mye jobb. Kona mi jobber hele dagen, hver dag, når jeg er i Norge.

Det høres jo idyllisk ut. Men likevel tilbringer du så mye tid med å selge magasiner i Norge?

– Det er ikke alltid lett å dyrke egen mat, og vi må likevel kjøpe det meste vi spiser. I fjor sommer var det krise. Det regnet ikke, og gradestokken var langt oppe på 30-tallet, så det var lite å høste. Og å jobbe i Romania nytter ikke. 500 euro i måneden er vanlig lønn, og det er ikke nok hvis du har barn og vil leve et normalt liv. Hvis du vil ha elektrisitet og telefon, er det ikke nok penger igjen til mat.

Men er det ikke billigere å leve der enn i Norge?

– En liter matolje koster over 30 norske kroner.

Du tuller med meg?

– Nei, jeg tuller ikke. 30 kroner. Du kan sjekke selv. Prisene er snart som i Norge. Det er galskap. Vi bruker mye tid på å finne ut hvordan vi skal overleve fra dag til dag. Det har ikke alltid vært sånn. Når jeg snakker med de som er eldre enn meg, sier de at alt var bedre under Ceaușescu og kommunismen. De siste 32 årene har alt falt sammen, sier de. De hadde gode jobber med god lønn, og nå har de 200 euro i pensjon og sulter. Det er en grunn til at millioner av rumenere jobber i andre land.

Har du hatt andre jobber i Norge før du begynte å selge gatemagasinet?

– Ja, jeg hadde vanlige jobber i noen år. Det var vanskelig å få noe som varte, og nå er det blitt enda vanskeligere. Jeg vil gjerne ha en fast jobb.

Liker du deg i Norge, da?

– Jeg liker meg i Norge. Jeg har vært her i så mange år nå. Noen ganger tenker jeg at jeg kunne bodd her med familien. Det blir tøffere å leve i Romania.

Hva er de største problemene der du kommer fra?

– Det er mye fyll på landsbygda. Folk brenner sprit og lager vin hjemme. Jeg gjør det selv, men jeg drikker ikke. Et lite glass kan jeg ta, hvis det er noe å feire. Mennene begynner å drikke fordi de ikke har jobb eller noe å gjøre på dagen.

Og hva savner du mest når du er her.

– Kona og barna, selvfølgelig. Selvfølgelig ønsker jeg å være sammen med familien. Alle i Romania ønsker det. Men det er umulig å ha en familie hvis du ikke kan jobbe et annet sted og sende penger til dem. Før ba kona mi meg om at jeg skulle bli hjemme og hjelpe til der. Arbeidet i hjemmet er tungt. Nå har hun skjønt at det ikke vil gå rundt, hvis jeg ikke jobber i Norge. Vi lever ikke i luksus. Pengene går ikke til stort hus eller dyr bil. De går til mat og klær.

Takk for at du vil dele, Ioan.

– Jeg synes det er bra at nordmenn får lest om hvorfor folk som meg reiser til Norge, og at de lærer om livet vårt i Romania. Jeg tror kanskje de som ikke vil vi skal være her, vil lese og skjønne mer. Ikke gi meg fingeren. Men jeg vil også gjerne at du skriver at jeg vil takke alle de som kjøper et magasin eller har tid til å hilse på meg. Og til slutt vil jeg ønske alle som leser dette en riktig god påske!

Innlegget I trappa: Ioan dukket først opp på =OSLO / Erlik / Sorgenfri.

Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem. I mai snakket vi med Carl, som sosialstønad og andre ytelser.

Tekst: Even Skyrud
Foto: Niklas Mørkland

Velkommen i trappa, Carl. Du er visst i ferd med å bli rikskjendis. Hvor mange ganger har du fortalt livshistorien din nå?

– La meg se. Først var det til denne brosjyren fra Kirkens Bymisjon …

Nei, det er feil. Nå ble jeg nesten litt såra.

– Selvfølgelig. Beklager. Aller første gang var intervjuet i Erlik i april 2020. Da jeg fortalte deg livshistorien min, i bakgården på Aye Aye Club i Storgata. Veldig hyggelig.

Det var bedre. Fortsett.

– Så kom pandemien, og så spurte Kirkens Bymisjon om noen fra medieavdelingen kunne følge meg på jobb når jeg ryddet t-banevogner på Mortensrud for arbeidstilbudet deres. De var også nysgjerrige på fortiden min, så historien ble med i brosjyren. Det var mye av det samme som i Erlik, om hvordan jeg hadde gått fra å ha Bentley med privatsjåfør til å plukke søppel, men det jeg synes var viktigst, kom ikke frem den gangen.

Og det var?

– Navs praksis med å trekke oss krone for krone, hvis vi forsøker å tjene litt ekstra ved å ta denne type jobber. Dette gjelder ikke bare dem som går på sosialstønad, som meg selv. Det gjelder også pensjonister og de som går på uføretrygd eller arbeidsavklaringspenger. Jeg ønsker å skape en debatt om dette. Det skjedde heller ikke da Hjemmet kom på banen og ønsket historien min.

Du ble intervjuet i Hjemmet også, ja. Det hadde jeg helt glemt.

– De komprimerte historien ganske kraftig, og jeg fikk ikke lov til å snakke om den problematikken. Det er jo et ukeblad, så jeg burde ha skjønt såpass.

Du kan snakke om det her, hvis du vil. Vi kommer ut bare én gang i måneden.

– Hvis vi som sosialklienter jobber litt for mye, så trekker Nav oss for det. Jobber vi altfor mye, så risikerer vi ikke å få dekket husleie eller å måtte betale deler av den selv. Det misliker utleierne sterkt, ettersom de har fått garantier fra Nav, og du risikerer å få kontrakten sagt opp. Da havner du på gata.

Har det skjedd deg?

– Ja, i forfjor. Da oppsøkte jeg Fri rettshjelp og fikk ordnet opp mellom meg og huseier. Men jeg frykter at det skal gå galt en gang, for det å bli satt på gata er et helvete. Jeg ble kastet ut av hybelen hvor jeg bodde på Bislett med én måneds varsel. Det var av andre årsaker enn det vi snakker om nå. Det var nærmest umulig å finne et nytt sted å bo, fordi svært få godtar sosialgaranti. Når du finner noen som faktisk godtar en slik, kan du være sikker på at det er flere hundre som står i kø for et krypinn. Da er eneste alternativ hospits eller lignende.

Så du må være nøye med å regne på inntektene hver måned?

– Hvis jeg har tjent noen hundrelapper for mye, har Nav ofte latt det gå. Hvis det blir en tusenlapp, har du straks et mye større problem. Jeg passer nøye på, men det er mange av dem jeg møter på arbeidstilbudet som sliter med både å skjønne og å følge opp dette. Og det gjelder ikke bare lønn. Jeg får 4799 kroner i måneden i husleiestøtte, som også blir trukket fra livsoppholdet. Hvis jeg får strømstøtte, blir det trukket fra livsoppholdet, også videre. Og ja, hvis en kompis prøver å hjelpe meg ved å vippse noen kroner, så skjer det samme.

Så hvis jeg hadde vippsa deg noen hundre­lapper nå, så hadde Nav tatt dem? 

– Det ville blitt regnet som inntekt og ført til at jeg ble trukket tilsvarende, ja. Nav skal ha kontoutskriften. Hvis jeg vippset deg 10 000 derimot, ville det ikke få noen konsekvenser for deg.

Hva får du utbetalt av sosialhjelp i måneden?

– Livsopphold for enslige aleneboende i Oslo ligger i dag på kroner 8214 utbetalt i måneden. I tillegg betaler Nav husleia mi. Livsopphold skal dekke alt annet: lege, tannlege, mat, klær og alt annet du måtte ha behov for. Det hadde vært en grei sum for 20 år siden, men i dag blir det smått. Jeg er veldig enig med politikerne i Rødt om at det er på tide å heve denne summen. Så man kan ha et noenlunde anstendig liv og slipper å ty til alternative inntektskilder.

Som hva da?

– Noen tyr til kriminalitet, for eksempel.

Men 8214 kroner i livsopphold får du uansett, hvis jeg forstår det riktig?

– Ja, du står igjen med det, men de tar da altså alt annet inn i den summen, så du ikke skal kunne få mer enn det. Og så må du passe på ikke å gå over den summen med lønn fra Kirkens Bymisjon, gaver eller lignende.

Men du velger likevel å jobbe?

– Ja, jeg har gjort en avtale med Nav om at jeg gir avkall på deler av livsoppholdet mot å jobbe, så jeg blir motivert til det.

Nylig fortalte du livshistorien din igjen, i en lang, lang sak i VG, og endelig utløste det litt debatt om disse temaene. I hvert fall på Facebook. Du er fornøyd nå, eller?

– Joda, men jeg ser i kommentarfeltene at mange ikke skjønner hvordan ting henger sammen. De skjønner ikke systemet og tror at jeg kan tjene gode penger. Minstepensjonister har mye mindre, mener de. Men jeg vil altså aldri sitte igjen med mer enn 8214 kroner. Og hvis jeg jobber så mye jeg vil, får jeg masse trøbbel.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 5/2023.

Innlegget I trappa: Carl dukket først opp på =OSLO / Erlik / Sorgenfri.