Isabella lærte meg det aller viktigste jeg trengte å lære for å jobbe med mennesker. Veien frem dit var en kamp, bokstavelig talt.

I et år krangla jeg nesten daglig med Isabella. Jeg var så heldig å få prøve meg som praktikant i salgslokalet hos =Oslo, dette var for omkring åtte år siden, og Isabella var en av de få jentene som solgte gatemagasinet hver dag.

Hun kom som oftest inn i lokalet med guarden oppe og piggene ute. Mange ganger fortvila, men like ofte bare sint. I begynnelsen trodde jeg hun testa meg. Det var alltid noe Isabella mente vi kunne hjelpe henne med. En genser når det var kaldt, eller nye sko, eller å låne et blad, siden noen hadde stjålet de bladene hun hadde, og så videre.

Når jeg sa vi ikke hadde fått inn noen klær eller sko, sa hun at jeg løy, at jeg bare gjemte det for henne. Ga det til andre. Når jeg sa at hun måtte skaffe penger for å kjøpe et blad, som alle andre selgere, skrek hun til meg at jeg umulig kunne sette meg inn i hennes situasjon, forstå hvor desperat hun var. At hun heller fikk gå og rane noen, da. Eller noe verre.

Jeg hadde aldri jobba med sosialt utsatte mennesker før. Folk i aktiv rus, folk som sleit psykisk, det var noe jeg ikke hadde trengt å forholde meg til i nevneverdig grad.

Egentlig var jeg ikke vant til å jobbe med mennesker i det hele tatt. Men jeg syntes jeg klarte meg rimelig bra. Hadde god kontakt med selgerne, prata, trøsta og motiverte. Klarte å forholde meg profesjonelt og rolig til konflikter, klaging og utskjelling.

Unntaket var Isabella. Det var som om hun visste akkurat hvilke knapper som skulle trykkes på og hva som fikk meg ut av balanse.

Det kunne være drama, mas eller klaging. Uansett, endte det ofte med at jeg måtte trekke meg tilbake på bakrommet og telle til ti, eller mista besinnelsen foran alle. Gjorde jeg det var Isabella rask til å minne meg på hva jeg jobba med, og hvem jeg var der for.

Det var ikke bare jeg som fikk føle på raseriutbruddene, men som eneste mann i salgslokalet på denne tida merka jeg at jeg var mer utsatt. Jeg skjønte at Isabella hadde dårlige erfaringer med menn.

Iblant, mellom stormkastene, fikk jeg små brokker av historien hennes: modelljobben, festingen, veien utfor stupet. Så blåste det opp igjen. Etter hvert kjente jeg at jeg ble sliten bare hun kom inn døra. Det å jobbe i salgslokalet i seg selv kunne være tøft nok, og når noen alltid er sint på deg i tillegg, da tærer det på deg.

Så kom den siste dagen min som praktikant hos =Oslo. En tøff dag, da jeg elsket stedet og menneskene der. Det var umulig å se for seg en annen jobb, i hvert fall akkurat denne dagen. Jeg var nedfor, og klarte ikke skjule det spesielt godt.

Isabella kom innom rett før stengetid, nesten i det vi skulle låse, som hun så ofte gjorde. Hun merka nok at jeg var ganske utafor, for spurte om jeg var sliten eller sjuk. Jeg fortalte som det var, at jeg syntes det var tøft å ikke skulle tilbake til Skippergata 14, selgerne og kollegaene. Spøkte litt med at hun ble kvitt meg.

Da ba Isabella meg bli med utafor på fortauet, mens de andre stengte butikken. Sa det var noe hun ville fortelle. Helt rolig stirret hun meg inn i øynene, og sa:

– Jeg vet jeg kan være et lite helvete. At jeg skjeller dere ut og lager bråk. Men jeg vil du skal vite at jeg er så veldig glad i deg og alle som jobber her.

Uten dere vet jeg ikke hva jeg skulle gjort, og dere er snille mot meg, uansett om jeg er kjip mot dere. Det er bare at når livet er så dritt som livet mitt er nå, når alt er vondt, alt er stress, alt er smerter, så klarer jeg ikke styre hverken sinnet eller fortvilelsen. Alle jeg møter merker det. Jeg vil ikke være sånn.

Jeg vil klare å vise folk hvor glad jeg egentlig er i dem, men alt er så vondt. Det tar over hele meg. Men jeg er så glad i dere, og jeg vil du skal vite det, sa hun og klemte meg hardt. Vi sto sånn en stund, holdt rundt hverandre. Det kom noen tårer. Da vi sa ha det, hadde vi tårer på kinnene begge to, men vi smilte til hverandre.

Jeg var så heldig å få jobb hos =Oslo et års tid senere. Det føltes som å komme hjem. Både Isabella og jeg jobber her fortsatt. Vi krangler sjelden, men vi snakker ofte. Nesten alltid under samtalen, kommer vi på den dagen syv år tidligere, da vi endelig ble kjent.

Så klemmer vi litt, Isabella går ut for å selge magasinene hun har under armen, og jeg står igjen bak disken og smiler, vet at nå blir denne dagen enda litt bedre.

Teksten sto på trykk i =Oslo januar 2020.

=Oslo-selger Sondre takker et uvanlig samboerskap for at han er i live. Vi møter de to vennene, som ble en viktig støtte for hverandre da de hadde det verst.

Knut Mørland sitter på Erliks kaffebar =Kaffe. Han er der for å treffe sin gode venn Sondre Foyn Gullvåg, som selger =Oslo. De ble kjent da Sondre var 16 år. Da ledet Knut barnevernsinstitusjonen MS Torungen, der vanskeligstilt ungdom fikk jobbe på båt.

– Sondre var egentlig ingen sjømann, han var dikter. Han satt på lugaren og spilte hiphop og skrev, minnes Knut.

På dette tidspunktet var Sondre gitt opp av skolen. Knut hadde vært både lærer, rektor og familieterapeut. Han ville bygge videre på Sondres interesse for poesi.

– Da jeg traff Sondre første gang var nesa høyt i sky. Han synes ikke han trengte å jobbe, fordi oldefaren hans var forfatteren Olav Gullvåg. Det var han som skrev Stiklestadspelet, og det mente Sondre han kunne leve av resten av livet. Isteden for å leve av Gullvåg kan du skrive selv, sa jeg.

Knut fant ut at Sondre ikke hadde sett den årlige oppsetningen av spelet, som egentlig heter «Spelet om Heilag Olav». Han ville ta ham med til Stiklestad, men det skulle ikke bli lett.

– Jeg bestilte flybilletter og hotell på Hell. Kvelden før vi skulle reise var Sondre full som ei sprøytevogn, så vi kunne ikke dra. Det samme skjedde året etter. Det tredje året låste jeg ham inne med Cola og en pakke Petterøes. Vi kom oss til Hell hotell, og leide en fin bil for å kjøre opp til Stiklestad. En kilometer før vi var framme måtte Sondre ut og late vannet. Da han kom tilbake, satte han seg i baksetet med sigar. Da var jeg ikke venn lenger, da var jeg blitt privatsjåfør, smiler Knut.

Under Stiklestadspelet fikk Sondre sitte ved siden av kulturministeren. Han ble introdusert som Olav Gullvågs oldebarn, og leste dikt på scenen for ti tusen publikummere.

– Siden har han skrevet flere tusen dikt og utgitt bøker. Når han leser diktet sitt om ADHD, gråter folk som kjenner seg igjen. De lurer på hvorfor de ikke ble tatt vare på.

Knut mener Sondres rusproblemer startet da han begynte å sniffe ADHD-medisinen sin. Da fikk han en rus, isteden for bare å dempe uroen.

– Jeg går fortsatt på ADHD-medisin, forteller Sondre. – Uten den går jeg bananas med impulsstyrte handlinger. Før fikk jeg Ritalin, som hadde mye bivirkninger. Nå får jeg Medikinet, som fungerer bedre for meg. Jeg hadde en katt som het Rita Lin, men den lever ikke lenger.

Sondre kan stort sett diktene sine utenat, og fremfører ADHD-diktet for oss:

Aldri fred og ro
helt propell i toppen
Det tok mange år før folk forsto
hva som feilte denne kroppen
En vill propell, ble lett markert
hyperspesiell, vekket masse oppmerksomhet
Klassens ville urokråke
Fulgte sjelden med
Det kalte det på legespråket
ADHD

For Knut Mørland skulle livet forandre seg dramatisk en høstdag i 2003. Da var han på sjøen for å redde et lasteskip i havsnød utenfor Lillesand. Han var medeier i et taubåtrederi som blant annet påtok seg redningsoppdrag. Denne gangen falt han og slo hodet. Han ble fløyet til sykehus i helikopter. Det husker han ingenting av. Etterpå fikk han mye smerter, tinnitus og andre problemer som følge av hodeskader.

– Livet var ikke noe særlig, og jeg kunne ikke jobbe som før. Da flyttet jeg til Store Torungen fyr utenfor Arendal for å få ro, forteller han.

Kystvakten planla å legge ned driften av fyret. Knut var med i Torungens venneforening, som fikk en avtale om videre drift sammen med Turistforeningen. Dermed ble Knut fyrvokter. På den tiden bodde Sondre i Asker. Han var tungt rusavhengig, og familien fryktet for livet hans. Sondres bestefar ringte Knut og spurte om barnebarnet kunne være hos ham på fyret en ukes tid.

– Vi trengte begge å roe ned situasjonen og få det bedre i hodet. Sondre dro ikke hjem etter en uke, han ble boende hos meg i sju år.

Knut og Sondres tilværelse på fyret ble til en dokumentarfilm, som ble vist på NRK i 2010. Da Sondre først flyttet til Torungen, hadde fyret rundt femti besøkende turister i året. Etter at han og Knut begynte å opptre med dikt og foredrag, ble det ti tusen i året. Sondre ble et kjent fjes i lokalmiljøet, og fast dikter i Arendals Tidende.

– Folk elsket når Sondre kunne lese dikt. Det var ikke helt vanlig for en gutt på hans alder, og han er så levende når han leser.

Knut var en del bortreist mens Sondre bodde på øya. Da hendte det at Sondre tok seg en tur på land, på jakt etter rus.

– Så fort han kom i land, ble han omringa av folk som gjenkjente ham. Så ringte de meg, og jeg kom og henta ham. Andre ganger var det Sondre som redda meg. Når jeg kom tilbake til fyret i uvær, sto han klar på kaia og tok meg i hånda. Etter ulykken har jeg hatt problemer med balansen, og kan plutselig ramle.

Det praktiske arbeidet på Store Torungen passet bra for Sondre. Hele sommeren fisket han makrell, som han serverte med agurksalat og poteter. Han malte vegger, klippet gress og feiet møkk etter villsau. Til turistene serverte han kaffe. De kunne komme i store grupper, og de var ikke alltid rusfrie.

– Når Sondre hjalp til med ryddingen, kunne det være ølflasker med slanter igjen. Han sto og gråt når han helte ølet i vannet så fisken hikka. Jeg ga klar beskjed til de som kom på besøk: ikke gi Sondre øl. Det gjaldt å holde ham borte fra alkohol og fore ham med Cola.

I TV-dokumentaren snakker Sondre om at han savner kvinnelig selskap på øya.

– Det ble et par damer etter at programmet ble vist, avslører han.

På denne tiden merket Knut at Sondre ble sittende mye på Facebook.

– Når han fikk «likes» fra søte damer, da hadde ikke jeg mye å stille opp med. Det var flotte jenter, men de var gjerne rusa. Det endte med at jeg skulle være forloveren hans. Sondre hadde ordnet med prest og ville vies på fyret.

Det ble ikke noe giftemål. Sondre og Knut er litt uenige om hvor lenge forholdet varte, men det var et sted mellom et halvt år og et år. Til gjengjeld har mange andre giftet seg på Store Torungen.

– Vi har en brudesuite med tre senger, for ham og henne og svigermor, spøker Knut.

Sondre og Knut har lenge hatt som mål å få kongen til å besøke fyret. Under et kongebesøk i Arendal, ville Sondre gi Harald en av diktbøkene sine, med bilder fra Torungen. Sammen med Knut kjørte han etter kongeskipet i båt.

– Sondre ville kaste ut en bok til kongen i en Rema 1000-pose. Jeg sa det kan vi ikke gjøre, de kan tro det er en bombe! Isteden kjørte vi inn til byen, hvor de fortalte at kongen var på rådhuset. Først kom ordføreren og dronninga ut i regnværet. Så kom kongen alene, med høy krage og vått hår. «Kan jeg få lov å lese et dikt for Dem?» spurte Sondre. Etterpå takket kongen for diktet.

I dag er Sondre huspoet hos =Kaffe. Der har han blant annet lest dikt for kronprinsparet. I Arendal har ordføreren innrammede dikt av ham på veggen. Det har også flere statsråder som har besøkt fyret. Sondre fremfører kongediktet for oss, som han skrev så fort han fikk vite at kongen var i Arendal.

Nå ønsker vi kongen velkommen
ta ham og hans følge imot
Vår stolthet som står på balkongen
velkommen til Arendals port
Da ønsker vi kongen velkommen

dit fyrene stråler i lag
Vår stolthet som står på balkongen
Er ikke dette en minnerik dag

Sondre og Knut kan ikke huske at de har hatt noen større konflikter på øya.

– Vi har sett hverandres egenart og brukt hverandre for alt det var verdt. Vi er to ulike typer med ulik bakgrunn, som kan utfylle hverandre. Nå ser det ut til å gå bra med Sondre. Det neste målet mitt er at han skal feite seg opp, sier Knut.

– Jeg sprakk på heroin for en ukes tid siden, men jeg tok det bare én gang. Alkohol hadde jeg mer problemer med før, forteller Sondre.

Da han bodde på Sørlandet, solgte han gatemagasinet Klar. Nå vil han snart ut fra kafeen og selge =Oslo.

– Uten =Oslo tror jeg at jeg hadde gått i spinn. Og uten Knut og fyret, hadde jeg ikke vært i live, avslutter han.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo februar 2020.

Vi har lett etter selgene av =Oslo på gata, for å finne ut hvordan viruskrise, nye spilleregler og den midlertidge stengningen av gatemagasinsalget har påvirket hverdagen deres. Den første vi møtte var Ingar.  Bidrag til kampanjen «Gi selgerne en ny start» kan gis på VIPPS: 599295. Gavekonto: 5082 05 86570.

Onsdag 18. mars, Brugata. Fire dager etter stenging av salgslokalet.

Ingar sto rett innafor inngangspartiet på Gunerius. Dette litt slitte, men legendariske kjøpesenteret, som de siste årene har inntatt en sentral rolle i historien om Oslos åpne rusmiljø. Senteret ligger langs øvre del av Brugata, det vesle området som siden 2011 tok over rollen til gamle «Plata» ved Oslo S, som stedet hvor miljøet møtes og omsetningen av stoff skjer åpenlyst.

Ingar bare står der, og stirrer ut i lufta. Ikke rusa, bare tankefull. Han får øye på meg, og hilser. Vi kommer i snakk om hvordan situasjonen har vært for ham, etter at vi stengte for salg av =Oslo.

– De siste par ukene har vært et hælvete. Salget begynte å stupe for rundt fjorten dager siden. Dessuten begynte jeg å få kommentarer fra folk, noe jeg ikke har opplevd før. Blei kalt både jævla junkie og smittebærer.

–  Virker som folk trodde det var min, og folk som meg, som spredte smitte i byen. Selv tror jeg det er sporten har skylda for akkurat det. Selv om salgslokalet ikke stengte før på lørdag, tror jeg jeg bare har solgt sju magasiner hele måneden.

Ikke ei brødsmule

Ingar har til vanlig en fast salgsplass hvor han trives godt, på Oslo S. Her er det mange reisende og stamkunder som stopper opp for en prat, og Ingar har aldri nevnt noe som dette før. Når markedet for å selge magasinet blei borte, og utsalget måtte stenge, merker Ingar godt hva pengene han tjente gikk til:

– Jeg har ikke ei brødsmule hjemme. Jeg går på Frelsesarmeen og henter tre brødskiver og litt frukt, hver dag. Det er det jeg har levd av siden fredag. I helga spiste jeg de siste porsjonsposene med ris, som jeg hadde igjen i skapet hjemme, bare så magen hadde noe å jobbe med.

– På mandag var jeg så sulten at jeg vurderte å gå på legevakta, si at jeg følte meg dårlig, og kanskje bli lagt inn på sjukehus. Der er det både mat og medisiner.

Rett før jeg møtte Ingar, hadde jeg vært i telefonen med en kar som driver et utested i Brugata. Han ringte tilfeldigvis, akkurat i det jeg selv gikk over brua som skiller den berykta gatestumpen fra Grønlandsleiret.

Han hadde valgt å stenge dørene allerede uka før, selv om de også serverte mat. Det hadde vært drøye tilstander i gata, kunne han fortelle. Opptil sytti personer på en gang, hadde han talt, og flere av dem ordentlig sjuke. Mer aggressive. En kruttønne, kalte han det.

Folk vil bli desperate

Da jeg selv ankom, kunne jeg ikke skjønne hva han mente. Det var så godt som folketomt på trafikknutepunktet i krysset ved Storgata, der hvor jeg vanligvis finner så mange kjente fjes fra jobben. Så ser jeg baklyktene på politibilen som runder hjørnet, og skjønner tegninga.

Som bølger beveger gjengen her seg inn og ut av området, i takt med bilene som kjører inn blant dem, som blir stående noen minutter om gangen. Snart strømmer gjengen tilbake, og markedsplassen våkner til liv. Jeg spør Ingar om han har merka noen forandring siden Korona-restriksjonene satte inn.

– Du begynner å merke at stemningen forandrer seg i miljøet og her rundt Gunerius. Det er ikke tørke på stoff ennå, slik som det var i jula. Men det kommer, tror jeg. Da øker også kriminaliteten, folk kommer til å bli desperate etter stoff og penger, og det vil bli mye hardere på gata.

All inntekt stoppa opp

Selv kutta Ingar ut heroinen for flere år siden, og begynte på substituttmedisin som han må hente daglig på apoteket. Han skulle ønske dette kunne tilrettelegges bedre:

– Jeg må fortsatt hente hver dag, noe som jo virker unødvendig med tanke på smittefare og det at man skal holde seg mest mulig hjemme. Skulle ønske jeg kunne hente en gang i uka, og holde meg hjemme.

– Jeg har rusa meg i snart førti år, og har i likhet med mange andre i miljøet slitt med nyre- og leverproblemer, på grunn av hepatitt C. I tillegg har vi ofte et skralt immunforsvar. Vi er vel like utsatte som 80-åringene, skulle vi bli smitta.

Han blir stille igjen, faller ut litt og blir fjern i blikket. Det er mye han ønsker å sette ord på. Jeg spør om han føler seg glemt oppi det hele. Han ser på meg igjen, og nikker bestemt:

– Det er ikke bare arbeidsgivere og folk i arbeid som trenger ekstra støtte og tiltak under denne krisa. Jeg regna på det, og sammenligna med forrige måned har jeg hatt i hvert fall ti tusen mindre å klare meg med.

– All inntekt stoppa opp, lenge før salgslokalet stengte. Jeg tar en dag av gangen nå, og det er mange som har det verre enn meg, men jeg håper vi blir huska på vi også nå, vi som er nederst på rangstigen.

Gata der folk står tett

Det er vanskelig å si ha det til Ingar, det føles feil å ikke kunne hjelpe mer enn å love ham at det han sier skal deles, spres ut, og kanskje leses av noen som kan skjønne at vi ikke må glemme ham, ikke glemme noen, nå som alle snakker om den store dugnaden.

Før vi gikk hvert til vårt, sa Ingar at han er glad han fikk sin egen kommunale leilighet for kort tid siden. Mange av dem som passerer utenfor Gunerius, er UFB, som vi kaller det: uten fast bopel. Hvordan skal du holde deg hjemme, når du ikke har et hjem?

Jeg går ut i Brugata igjen, hvor folk står tett i klynger, mens resten av byen sakte tømmes for mennesker.

Vi har lett etter selgerne av =Oslo på gata, for å finne ut hvordan viruskrise, nye spilleregler og den midlertidige stengingen av gatemagasinsalget har påvirket hverdagen deres. Bidrag til kampanjen «Gi selgerne en ny start» kan gis på VIPPS: 599295. Gavekonto: 5082 05 86570.

Onsdag 25.3, Hauketo. 11 dager etter stengning av salgslokalet.

– Dette er fjerde dagen vi er i karantene. Ikke fordi vi må være i karantene, men fordi vi vil være med på dugnaden, vise at vi tar ansvar, som vanlige folk.

Janne høres stolt og trassig ut, og også veldig letta over å ha noen å snakke med utenfra. Som hun mener og sier:

– Dere på =Oslo er psykologene våre. Trur det er det verste for mange av oss, det å ikke kunne ha et sted å gå og møte andre folk. Snart er alle møteplasser stengt. Men Rolf og jeg har hverandre, da. Tenker på alle dem som er mutters aleine.

Klarte ikke å smile

Rolf er Jannes kjæreste og samboer. De to har sitt lille rede på Hauketo, som mer eller mindre er et busstopp mellom Holmlia og Nordstrand (unnskyld alle dere folka på Hauketo, men det er litt sant), i en ganske sliten blokk fra 60-tallet, med intakt strietapet og oppganger i sjatteringer av beige.

De har jobba hardt for å få det koselig, få det til å føles som et ekte hjem, forteller Janne. Akkurat det er viktigere enn noen gang, og det var nære på at de hadde stått på gata snart, som så mange de kjenner gjør:

– Vi fikk et skriv om at det skulle skrives ny kontrakt 30. mars. Det stod også at husleia kom til å gå opp 1500 kroner, og at vi måtte betale depositum på 70 000 kroner. Det hadde vi ikke sjans til å klare, så jeg så for meg at vi kom til å måtte leve som bostedsløse, igjen.

Jeg husker jeg møtte Janne mens dette stod på, stående med =Oslo i hånda, i Grensen, sa hun ikke klarte å selge et eneste blad, fordi hun ikke klarte å smile. Hun øste ut all redsel og frustrasjon, mens tårene begynte å renne. Det å endelig ha et hjem, en base, og så plutselig miste det, tilbake på gata. Det skremte vettet av henne.

– Jeg fikk beskjed om at jeg kunne ta opp lån, men det ville jeg ikke fått. Vi fikk heller ikke møte på NAV, da vi ikke har en kontaktperson der lenger. Det ville vært tre måneders behandlingstid. Huseieren blei forbanna da han hørte det, og sa vi slapp å betale nytt depositum. Det gjorde at vi har råd til å bo her fortsatt. Nå har vi leiligheten i tre år til.

Heldige med fastlegen

Både Janne og Rolf har vært hekta på heroin det meste av sitt voksne liv, men i motsetning til normalen i Oslo har de aldri begynt å injisere stoffet. De første dagene i selvpålagt karantene, har de fortsatt røyka bittelitt av det, men planen er å trappe helt ned, mens de holder seg i ro hjemme tolv dager.

– Vi gikk til fastlegen vår, og sa vi ville holde oss hjemme, som resten av folka i Norge. Vi er så heldige å ha en fastlege som skjønner greia, så han hjalp oss. Vi fikk utskrevet Dolcontin, som er et morfinpreparat. Veldig populært på gata.

– Vi fikk nok til tolv dager. Fire tabletter om dagen. Det er litt mindre rus enn vi er vant til, men vi har som sagt røyka bittelitt heroin hver dag, for å holde oss friske nok til å holde ut. Fra i morgen bruker vi bare reseptmedisinen.

Egentlig skulle jeg snakket med både Janne og Rolf, men Rolf er ikke i form. Nedtrappingen fra heroin er tøff, og han har ikke lyst til å møte noen akkurat i dag. Vanligvis er Rolf minst like glad i å snakke som Janne. Han jobber som barista på =Kaffe, elsker jobben sin, og vil veldig gjerne snakke om alle ideene han har for stedet, hver gang jeg er innom.

Stengte grenser for dop

I likhet med stedet hvor Janne kjøper =Oslo, er også Rolfs kaffebar i Akersgata korona-stengt. Også de fleste andre gatenære tilbud for rusavhengige og andre folk på gata er stengt nå, og mye annet stenges for hver dag som går. Det bekymrer Janne:

– Grensene stenges nå, så ikke noe dop kommer inn i landet. Hva er konsekvensene? Vel, det har vært tomt for hasj i Oslo siden januar, og de som trengte det for å komme ned, raser rundt nå, helt fortvila. Hvis det blir mindre heroin på gata, noe folk allerede sier er i ferd med å skje, kan ting komme ut av kontroll.

– Folk får ikke kjøpt femgrammere med heroin, som de vanligvis gjør. Folk begynner å bruke GHB, Lyrica, MDMA og psykedeliske stoffer de ikke er vant til å bruke. Det er plutselig mye av det på gata nå. I tillegg har alle rumenerne som forsynte markedet med piller, dratt hjem. Det merkes.

Minner om Plata

Det er mange Janne er bekymra for. Av flere grunner enn hun har snakket om hittil. Når hun er innom sentrum en sjelden gang for å hilse på selgerkolleger og andre kjente, ser hun mye som skremmer, spesielt i nederste del av Brugata, hvor mye av omsetningen og sosialiseringen i det åpne rusmiljøet skjer:

– Folk er ikke så flinke til å holde avstand, eller huske på situasjonen vi er i. Joa, det er litt mindre klemming, men det er heller ikke noe bedre hygiene eller færre hender i kontakt. Hvis du er dopsjuk, eller trenger penger, så mister du fort det perspektivet.

Janne forteller om tilstander som minner om årene på det berykta området Plata, ved Oslo S. Folk som selger egne eiendeler og tjuvgods over en lav sko. Som kommer bærende på masse skrap i håp om å tjene noen kroner, eller få bytta til seg litt stoff.

– Husker når jeg var dypt nede, levde på gata. Da gikk all tid med til å fikse neste friskmelding (dose heroin). Nå har vi bolig, og har tid til å oppsøke legen. Mange har ikke det. I hvert fall sånn som ting er nå. Folk som er rusavhengige burde være i karantene og få verktøyene til å gjennomføre det av helsevesenet.

– Det må legges til rette for at folk kan være hjemme. De må få med tilstrekkelig med medisin, som vi har gjort. Det er vanskelig nok for streite folk å komme seg gjennom dette, men hvis du er helt avhengig av illegale rusmidler, og ikke får hjelp, så er det et sant helvete.

Dette kunne vært gjort

Etter vi hadde snakket sammen, sendte Janne meg en tekst hun hadde skrevet om den siste turen hun hadde tatt til miljøet i Brugata, før hun og Rolf låste seg inne. Hun ville gjerne at vi publiserte denne også:

Kommer fra byen, litt mindre folk enn vanlig. Folk er mer forsiktig med å gi hverandre klemmer. De fleste er fortvilte over at brukerrommet (tilbud i Storgata, hvor man lovlig kan injisere og røyke stoffer) er stengt. Ingen tror det er grunnet personalmangel, men at det skyldes korona.

Alle er enige om at bedre henteordninger når det gjelder LAR-medisin (Legemiddel-assistert rusbehandling) og større utstyrsposer er en god idé. Når det gjelder det å gi aktive rusbrukere for eksempel morfin eller Dolcontin, høres det ut som en drøm, men det ser ikke ut til å skje i stor grad.

På spørsmål om hva hjelpeapparatet kunne ha gjort for gruppa, så er det viktigste å ha et sted å innta dosen sin. Ikke alle har mulighet til å dra hjem. Det at brukerrommet er stengt fører til større behov for mer utstyr, og øker sjansen for smittespredning av både korona-viruset og andre smittefarlige sykdommer.

Korona-viruset har store ringvirkninger for en gruppe mennesker som ofte har dårlig helse fra før. Det er viktig at denne gruppen mennesker nå ikke blir glemt av helseapparatet, for de er generelt mer sårbare. Noe må gjøres.

Vi har lett etter selgerne av =Oslo på gata, for å finne ut hvordan viruskrise, nye spilleregler og den midlertidige stengingen av gatemagasinsalget har påvirket hverdagen deres. Bidrag til kampanjen «Gi selgerne en ny start» kan gis på VIPPS: 599295. Gavekonto: 5082 05 86570.

Torsdag 26.3, Lambertseter. 12 dager etter stenging av salgslokalet.

– Den første uka var normal for meg. Merka ikke noe til alt som skjedde. Jeg pleier alltid å ta en uke i bingen etter at jeg har henta medisinen min i Amsterdam. Jeg kom hjem for to uker siden, rett før verden stengte helt.

Apoteket i Amsterdam

Morten forteller fra den lille hula han har skapt seg i en høyblokk på Lambertseter. Noen og tjue mørke kvadrat fylt med notatbøker og suvenirer fra et omflakkende liv. Han forteller at han er høysensitiv, så selv en 24 timers tur til et apotek i Nederland gjør ham fullstendig utslitt og sengeliggende. Men medisinene må han ha, og dem får han ikke i Norge:

– Jeg har stående resept på tre forskjellige legemidler der: Antidepressiva, smertestillende og sovemedisin basert på medisinsk cannabis. Vi er vel en fire, fem hundre pasienter i Norge som har den ordningen. Nå som grensene er stengt, kommer hele denne gruppa snart til å stå uten mulighet til å få tak i legemidlene de er avhengig av daglig.

Ekte penger

For å finansiere medisinene og turene for å hente disse, selger Morten =Oslo når han er i form til det. Den faste plassen er utenfor Vinmonopolet på Grünerløkka, hvor han er blitt et kjent innslag i gatebildet, der han i sin loslitte frakk og sixpence roper ut slagord som: «Kjøp =Oslo, rennesteinens svar på Se og Hør!»

Han forteller at han savner pausetreet han setter seg under, på Olaf Ryes plass. Nå er salgslokalet stengt, og den viktigste inntektskilden borte på ubestemt tid. Ikke bare er bladet borte, men kundene også:

– Når jeg en sjelden gang er ute blant folk, de få som er igjen i gatene, merker jeg en slags dommedagsstemning. Jeg har egentlig følt at det er en forandring i lufta, og jeg tror ikke noe kommer til å til å bli det samme som det var, når vi kommer ut av hulene våre igjen. Er det en tid vi skal gjøre forandringer i verdenssamfunnet, så er det nå. På nyhetene snakker de om børsene. Kanskje vi skulle gått over til ekte penger igjen? Droppe å leke med lekepenger?

De farligste rusmidlene

Morten blir mildt sagt engasjert når han snakker om kampen mot kapitalkreftene. Det som engasjerer ham enda mer er det han omtaler som «Den feilslåtte krigen mot narkotika». Han mener at krisen vi er inne i burde bli et vendepunkt også her:

– Jeg har en innstendig bønn til politi, rettsvesen, tollere og politikere. Hvis dette blir så langvarig som det ser ut til å bli, ta alt av stoff dere har beslaglagt de siste åra, og fordel det ut til de sjuke folka i gatene. Det ville vært å virkelig ta vare på disse menneskene.

– Og så må de selvfølgelig avkriminalisere alle stoffer med en gang. Dette er tiden for å gjøre en 180 graders vending når det gjelder forbudslinja, slutte å dele opp mennesker og rusmidler i rene og urene. Polet holder jo fortsatt åpent. De aller farligste rusmidlene vi har er alkohol, sigaretter og raffinert sukker.

Forskjellsbehandling i alle ledd

Morten har vurdert å begynne å dyrke sin egen cannabis, hvis koronatiltakene blir langvarige, men han må innrømme at plassen han har til disposisjon ikke strekker til for å dekke forbruket. Og han ville få politiet på døra igjen.

Forrige gang de banket på, beslagla de medisinene han tar, på tross av at han kunne vise dem en gyldig resept. Han forteller at det å bruke cannabisbaserte legemidler skaper andre problemer også:

– NAV henviser meg til rusomsorgen fordi jeg har resept på cannabis-preparater. Det er en vanvittig forskjellsbehandling av pasienter. Og forskjellsbehandling i rettsvesenet. Og forskjellsbehandling hos NAV. Forskjellsbehandling hele veien, fordi jeg foretrekker naturmedisin i stedet for giften fra de store legemiddelselskapene.

– Og nå får jeg ikke medisin i det hele tatt. De skal ha skattefradrag og særordninger for næringslivet og toppene, mens systemet er ekstremt tungrodd for dem som befinner seg nederst. Jeg lever på sosialpenger, og holder meg godt under fattigdomsgrensen.

Søvnløshet og pest

Morten forteller at han ikke sover om nettene, at han nesten ikke har klart å sove om nettene på flere år. Han trenger også å isolere seg fra verden, noen ganger uker i strekk, og det behovet har blitt større med årene. Da han lærte om høysensitivitet, falt mange brikker på plass, forteller han. Endelig skjønte han hvorfor han ikke klarte å fungere i vanlig jobb, og ble utslitt av å være blant mennesker.

Han tror det mest helbredende for ham ville vært å flytte langt ut av byen, ut til havet eller skogen, hvor han kunne tilbragt tid utendørs uten menneskene og støyen i byen. Men Morten mener man allikevel må gjøre det beste ut av det. Han sier alle som nå klager over å være isolerte hjemme, burde bruke tiden til å lære ting:

– Jeg ser på historiske dokumentarserier på YouTube hele natta, og store deler av dagen. Er helt historiefrelst. Akkurat nå går det mye i serier om pandemier og pest gjennom tidene. Holder på med en grundig gjennomgang av svartedauden. Det som gjør korona enda skumlere enn svartedauden, er at symptomene knapt er synlige. Det er en snikende pest, men kanskje det også er redningen vår?

– Omveltningene som kommer, er unngåelige. Alt som er statisk nå, blir regressivt. Vi kan ikke gå tilbake til hvordan det er i dag. Jeg tror folk kommer til å bli mer bevisste på deres plass i verden, og på hva som ikke virker i modellen vi har valgt.

Overlevelsen

Morten er optimistisk på verdens vegne, og legger ut om utopien han mener kan vokse opp fra asken, når dagens situasjon er over. Han snakker om en mer rettferdig boligpolitikk, borgerlønn og sterkere økologisk bevissthet.

Hans oppskrift på å komme seg gjennom krisen er: overlev, tilpass deg situasjonen og vinn. Og hvis dette skulle være dommedag, mener han at han er rustet til å komme seg gjennom det også:

– De som kommer til å klatre ut av ruinene, er en gjeng kakerlakker, Keith Richards og meg.

Siden er flyttet hit

Vi har lett etter selgerne av =Oslo på gata, for å finne ut hvordan viruskrise, nye spilleregler og den midlertidige stengingen av gatemagasinsalget har påvirket hverdagen deres. Bidrag til kampanjen «Gi selgerne en ny start» kan gis på VIPPS: 599295. Gavekonto: 5082 05 86570.

Fredag 27.3, Skippergata. 13 dager etter stengning av salgslokalet

– Vi lever som en familie, sier Florin og peker på de to kompisene.

Det tok en stund før jeg skjønte at han, Daniel og Constantin faktisk ikke er i familie. De bare kaller hverandre brødre. Jeg møter de tre unge gutta i Skippergata, utenfor salgslokalet vi stengte to uker før. Florin fortsetter:

– Vi deler alle penger vi har igjen fra bladsalget, nå. Jeg har kanskje igjen 1700 kroner, men Constantin har over dobbelt så mye. Allikevel slår vi det sammen, sender det vi kan til familien og handler inn mat til oss alle for resten.

Ingen spøk, ingen nåde

Når vi spøker om at de har innført en slags lokal form for kommunisme i det lille rommet de leier sammen på Lillestrøm, blir gutta nesten provoserte, og nekter plent. Kommunisme er fortsatt ikke noe du spøker med i hjemlandet deres, Romania.

– Jeg hadde råd til å kjøpe ganske mange blader før =Oslo stengte, og jeg har gitt blader til Daniel og Florin, men også til noen andre selgere vi kjenner. Vi må ta vare på hverandre nå, sier Constantin.

Det er stort sett han som fører ordet. Alle de tre gutta snakker godt norsk, men Constantin har bodd lengst i Norge, og formulerer seg godt:

– Situasjonen er vanskelig nå. Vi trenger penger til mat og husleie. Vi er ikke norske statsborgere, og har ikke klart å finne vanlig arbeid her på flere år, vi har ingen rettigheter her. Alle andre kan få støtte fra NAV, men vi selger bare =Oslo, forklarer han.

De er tre voksne menn som skal klare seg uten noen inntekt eller økonomisk støtte. Jeg lurer på hvor lenge de tror pengene og maten holder.

– Kanskje en uke til, litt lenger hvis vi klarer å kutte ned på hvor mye vi spiser. Vi er vant til å ha det vanskelig. Vi klager ikke, og vi tror vi skal komme oss gjennom dette, sammen.

– Vi er oppvokst med ingenting, allikevel smiler vi nesten hele tiden. Det eneste som gjør meg trist, er når jeg snakker med familien min, og de sier de ikke har penger til mat. Vi har akkurat sendt det siste av penger vi kunne sende hjem.

Et stengt hjemland

Jeg forteller at jeg trodde at de, og flere andre selgere som har vært innom denne dagen for å få informasjon, hadde reist hjem til Romania. At de var i gruppa som ble sendt sørover med fly, rett i etterkant av at de strenge tiltakene ble innført. Daniel rister oppgitt på hodet. Han har snakket med familien i hjembyen Sibiu, i hjertet av Transilvania:

– I Romania får du ingen støtte fra staten nå. Det er militære i gatene, for å passe på at folk holder seg inne. Bare ett tusen mennesker har korona-virus i Romania, allikevel er tiltakene strengere enn i Norge, hvor over tre tusen er smittet.

– Hvis du går ut etter klokka ti på kvelden, får du bot. Før klokka ti kan du gå ut, hvis du skal noe viktig. Du må ha med deg et papir hvor det står navn, personnummer og hva du skal ute. Er du over 65 år gammel, får du ikke gå ut i det hele tatt, kan han fortelle.

Constantin nikker seg enig, og tilføyer:

– Hvis jeg reiser hjem nå, vet jeg ikke hvor mange måneder det vil gå før jeg får lov til å reise tilbake og jobbe. Og først må jeg sitte i karantene 14 dager når jeg kommer dit, helt uten mulighet for å tjene penger.

Frie på arbeidsmarkedet

Når jeg tar opp mulighetene for å få seg en jobb på hjemstedet, være nærmere familien, ler de alle tre. Daniel mener bestemt at det ikke har vært mulighet for å få arbeid på flere år, hverken i Sibiu eller i andre byer i området. Constantin bekrefter det, men forteller at det uansett ikke ville hatt så mye å si:

– Hadde du vært så heldig å få en jobb, er det meste du kan tjene rundt tre tusen i måneden. Det er det ikke mulig for en familie å leve på lenger. En kilo potet i hjemlandet nå, koster kanskje 30 kroner. Før kostet den ti. Alt har blitt veldig, veldig dyrt. Selv om det er enda dyrere i Norge, kan vi tjene flere ganger så mye.

Vi står der i gata, på god avstand fra hverandre, og snakker litt til om løst og fast. Gutta fra Sibiu og Lillestrøm ler mye, og erter hverandre, som de alltid gjør. I hvert fall Daniel og Florin. Constantin er litt mer preget av situasjonen de står i, og har en bønn:

– Kan du skrive at vi gjerne tar all slags jobber. Du vet at vi jobber hardt, og er bra folk. Vi er også friske, og vi vet hvilke regler vi må følge når det gjelder korona. Hvis du trenger hjelp i hagen, eller med huset ditt, eller hva som helst av småjobber, så kan de si ifra til dere.

Bra folk

Jeg vet at de tre jobber hardt, så hvordan de møtte på jobb hver dag når salgslokalet åpnet på morgenen, og ser at de fortsatt har kunder der ute på Romerike, langt utpå kvelden.

Det stemmer også at de er bra folk. Hvis Florin er blakk, gir Constantin ham en bunke blader, så han kommer i gang. Og motsatt. Hvis jeg er sløv og gir Daniel et magasin mer enn han skulle ha, da sier han fra og leverer det tilbake.

– Vi tar vare på hverandre, vi er ikke alene, og vi har alltid klart oss, sier de i det vi tar avskjed der foran stedet hvor vi skulle ha begynt å selge april-nummeret vårt denne dagen.

De sier at de er vant til beinharde forhold, men jeg er fortsatt bekymra. Hvis Daniel, Constantin og Florin er tomme for penger om en uke, hva da hvis dette varer i måneder?

Bildet er av Daniel, fordi Constantin og Florin ikke er så glad i å bli tatt bilde av, og fordi Daniel, ifølge de to andre, er den mest fotogene.

Gatemagasiner over hele verden er sterkt påvirket av korona-krisen. Selgerne er ofte hjemløse, noe som gjør det vanskelig å følge de strenge tiltakene fra myndighetene. Bidrag til kampanjen «Gi selgerne en ny start» kan gis på VIPPS: 599295. Gavekonto: 5082 05 86570.

I Norge forbindes salg av gatemagasin mest med rusavhengighet. I resten av verden er hjemløshet den store fellesnevneren for selgerne. Det gir noen ekstra utfordringer under korona-krisen. Hjemløse har ikke lett tilgang på hygieneprodukter eller steder hvor de kan isolere seg.

Må forlate leirene sine

I San Fransisco står et tusentalls mennesker på venteliste bare for å få et sted å overnatte. Mange hjemløse samler seg i leire, som nå blir tømt og sanert for å hindre smittespredning. Quiver Watts er redaktør for byens gatemagasin Street Sheet, og forteller:

— Vi trenger en stans i saneringen av leirene, slik at de hjemløse der kan beholde kontakten med helsearbeidere og andre som er der for å hjelpe. Det er viktig at de har tilgang til hygienestasjoner og medisiner, og at de får nok søvn til å vedlikeholde immunforsvaret.

Gatemagasinet har laget en guide til organisasjoner for hjemløse, om hvordan de kan hjelpe de som trenger det mest under krisen.

Vanskelig med kontanter

I Sacramento er Paula Lomazzi bekymret for økt stigmatisering av selgerne. Hun er leder for magasinet Homeward Street Journal, og sier:

— Det som særlig skaper bekymring er bruken av kontanter, som utveksles mellom selgerne og staben vår, og mellom selgerne og kjøperne. Du kan ikke gi og motta penger med albuen.

Under korona-kristen blir folk bedt om å velge teknologiske løsninger, men det er ikke så lett for de mest vanskeligstilte. Mange har ikke telefon, og kanskje ikke en gang bankkonto.

=Oslo var tidlig ute med å tilby mobilbetaling for gatemagasinet, men selv hos oss selges bare en tredjedel av magasinene gjennom SMS eller Vipps. Når selgerne får kontanter, har de pengene med en gang, mens mobilbetaling krever at de må innom salgskontoret i åpningstiden for å få pengene utbetalt. Det gjør at mange selgere fortrekker å få betalt kontant.

Av hensyn til smittevern må de fleste av verdens gatemagasiner nå stenge dørene, siden det er vanskelig å overholde de strenge reglene fra myndighetene. Dessuten har kundene forlatt gatene, og noen steder er det portforbud.

Lanserer nettkampanjer

I Danmark distribueres gatemagasinet Hus Forbi av en rekke partnere — organisasjoner som driver kaffeer, overnattingssteder og andre tilbud for hjemløse. Nå er det fleste av stedene stengt, og det er vanskelig å holde kontakten med selgerne, forteller redaktør Poul Struve Nielsen.

Folk som selger gatemagasin er ofte avhengige av fysiske møter med kunder og hjelpetiltak. Nå har flere magasiner lansert nettkampanjer for å samle inn penger, mens de setter trykte blader på vent. I Nord-Italia ble alt salg av gatemagasinet Scarp de’ tenis stanset i mars, og de trykker ingen aprilutgave.

— Vi bor alle i den røde sonen, og kan ikke forflytte oss. Alle er hjemme, forteller redaktør Stefano Lampertico.

Salget av Scarp de’ tenis pleier å gå særlig bra etter messer i kirken, men nå er messene også avlyst. Bladet selges i Milano og andre nordlige byer, som Torino, Genova, Venezia og Verona.

Magasinet har hittil fått inn 60 000 kroner på salg via nettet, men det er vanskelig å få distribuert pengene til selgerne. Heldigvis er staben frisk og rask, og jobber nå med andre prosjekter for å hjelpe selgerne.

Ingen vet når de strenge tiltakene tar slutt, og redaktøren har liten tro på at det skjer med det første. Han tilføyer at generøsiteten blant folk er stor, og at frivillige gjør mye godt arbeid for vanskeligstilte, i samarbeid med institusjoner.

— Det er ikke noe lys i enden av tunnelen enda, men vi holder ut. Vi er sikre på at vi vil komme sterkere tilbake, sier Stefano Lampertico.

André elsker sushi og sigarer.

André er TV-kjendis. Først var han med på NRKs nettserie Leo og de utstøtte sammen med Leo Ajkic, så dukket han opp i første sesong av Petter Uteligger, hvor han feiret juleaften med Petter.

André sjekker hvert eneste =Oslo-blad han kjøper veldig nøye. Er det et hull i plasten eller et merke, bytter han det i et nytt. Ingen skal si at ikke bladet de kjøper av André er i perfekt stand.

André elsker metal og er hedersgjest på Infernofestivalen hvert år rundt påsketider.

André foretrekker å selge =Oslo på Grünerløkka. Gjerne i Thorvald Meyers gate og rundt Olaf Ryes plass.

André har foto som hobby, og tar tusenvis av bilder gjennom året. Oslogater, utesteder, tatoveringsstudioer og konserter er noen av favorittmotivene.

Andrés favorittbøker er Wheel Of Time-serien av Robert Jordan. Det er fantasy-litteratur, som også er Andrés foretrukne sjanger.

André elsker metal, men når han komponerer og spiller selv går det i klassisk akustisk gitarmusikk. Han fremfører ofte i salgslokalet til =Oslo i Skippergata, og har i tillegg spilt to ganger på mini-festivalen BryLarm, som gatemagasinet er med på å arrangere hvert år.

André var også den som ga bandet Oslo Ess inspirasjon til å starte BryLarm. Da gutta i bandet besøkte =Oslos lokaler for første gang I 2014, var André en av de første de ble kjent med. Han spilte med dem, og imponerte dem stort. BryLarm ble til en gratis festival åpen for alle. Her skulle gatas musikere, som André, gå på scenen og spille på lik linje, og sammen med, profesjonelle artister.

André har tourettes, noe som ofte gjør det svært vanskelig for ham å uttrykke seg muntlig. Han liker derfor å snakke gjennom bildene han tar og musikken han fremfører.

Teksten sto på trykk i =Oslo september 2019.

Erlik samarbeider med barista Richard Prøsch og TV2-kjendis Petter Nyquist om et nytt prosjekt hos =Kaffe, mens kaffeen er stengt: Et «talkshow» på Facebook der rusavhengige og ildsjeler er gjester.

Richard Prøsch var blant de første som fikk jobb som barista hos Erliks egen kaffebar i 2017. Han har også solgt gatemagasinet =Oslo. Da kafeen måtte stenge på grunn av korona-tiltakene, begynte han fort å savne kollegaer og kunder.

— Jobben er nettverket mitt. Alle sjansene jeg har i livet springer ut fra det jeg har vært med på her. Jeg savner skikkelig praten med kundene, som kan ta mange retninger. Folk fra andre steder i landet forteller at de kommer til Oslo for å se Slottet og besøke =Kaffe, sier han.

Etter fire dager hjemme, ble Richard lei av å se på TV. Da prøvde han å dra i gang noe han kalte Kaffedate på Facebook, ved å filme seg selv.

— Det ble bare jeg som pratet med meg selv og fikk noen kommentarer. Så snakket jeg med Petter Nyquist, som viste meg hvordan vi kunne ta det videre.

Resultatet ble sendingen Unntakstilstand, som ble vist direkte på Facebook torsdag 2. april. Hensikten var å inspirere folk til å hjelpe hverandre under korona-krisen, med spesielt fokus på rusavhengige og deres pårørende.

Petter og Richard før sending, med god avstand til hverandre og kameramann. 

Umulig å selge

En av gjestene i programmet var =Oslo-selger Janne Andresen, som fortalte hvordan gatemagasinet gradvis måtte stenge dørene. Først ble det laget en «kiosk» i døra til salgslokalet, for å unngå ansamlinger av selgere inne når de skaffet seg blader. De siste dagene før stengingen, syntes Janne det var vanskelig å få solgt noe.

— Plutselig var det umulig å selge blader, og folk kom med ufine kommentarer. Jeg sto rundt hjørnet for kafeen her, og fikk solgt ett blad i løpet av en hel dag, forteller hun.

— Nå sitter jeg og mannen min i selvpålagt karantene, med substitusjonsmedisin fra legen. Takk, lege! Jeg vil oppfordre folk til å være litt smarte, gå til fastlegen og be om medisin, ikke bare tro at de skal få nei. Nå har helsevesenet sagt at de skal være mer lempelige på medisiner til rusavhengige.

Janne sier hun har det fint, bortsett fra at hun bekymrer seg for venner og kjente.

— Den siste tiden har jeg fått tilbud om å kjøpe alt fra ost til datamaskiner. Folk selger alt de eier og har. Jeg er bekymra for mange som blir desperate, og så savner jeg fælt å klemme andre enn mannen min.

Selgere i risikogruppa

Even Skyrud var også gjest i Unntakstilstand. Han er miljøarbeider og skribent i =Oslo, og forklarte hvorfor salget måtte stanses.

— Vi er en høyrisikobusiness. Selgerne har tett kontakt med mange mennesker, og behandler blader og kontanter fram og tilbake. Mange =Oslo-selgere har kols og andre luftveislidelser, nedsatt immunforsvar, nyresykdom og annen sykdom som gjør dem sårbare ved smitte av korona.

Vanligvis er salgslokalet åpent alle dager unntatt juleaften og helligdager. Dette er første gang siden oppstarten for femten år siden at =Oslo har vært nødt til å stenge. I tiden etterpå har Even snakket med flere selgere, både på telefon og utendørs.

— De selgerne jeg snakker med går det stort sett greit for, men kanskje de jeg får tak i er de mest ressurssterke. Jeg går en del rundt og ser etter folk, både som journalist og miljøarbeider. I Brugata treffer jeg mange rusavhengige som ikke selger =Oslo, og som ofte er veldig dårlige. Jeg synes det er mer folk der nå enn det pleier å være.

Sosiale konsekvenser

Gunnar Thingnes jobber i Sykepleie på hjul, som driver oppsøkende virksomhet på gata i Oslo. Formålet er å nå ut til de som ikke klarer å bruke resten av hjelpeapparatet.

— Nå får vi mange telefoner fra folk som vil ha hjelp utenfor sentrum, fortalte han på live-sendingen.

— Jeg er bekymret for de sosiale konsekvensene av korona-tiltakene. Noen har sin eneste sosiale kontakt hos =Oslo og på lavterskelkafeene, som nå er stengt. Kommunen har rigget apparatet sitt slik at akutte helsebehov i stor grad blir dekket, men det skorter litt på det sosiale.

Gunnar synes folk er flinke til å tilpasse seg situasjonen, selv om de har det vanskelig.

— Det er tydelig at folk er opptatt av andre enn seg selv. Det er også fint å se at hjelpeapparatet er kreative. Frelsesarmeen har stengt Fyrlyset der du kunne få mat, men de har åpnet en food truck isteden.

Redde for å hoste

=Kaffes barista Michelle Muren er for tiden i rusbehandling. På Unntakstilstand fortalte hun hvordan institusjonen påvirkes av krisen.

— Jeg er veldig glad for at jeg ikke har blitt skrevet ut fra behandlingen. Jeg hører om pasienter som blir sendt rett tilbake til gata. Hos oss får vi ikke lenger være på kjøkkenet og lage mat.

— Viser vi tegn på sykdom, må vi i karantene på rommet. Folk tør ikke å nyse eller hoste, da løper de inn på toalettet så ingen kan høre det. Jeg er også redd for å bli sittende på fire kvadratmeter på rommet mitt i to uker.

Richard Prøsch har et budskap til arbeidsgivere etter at korona-krisen er over:

— Jeg ønsker meg flere arbeidsplasser som er lagt opp slik at rusavhengige kan hente medisiner og være åpne om at de er pasienter i LAR (Legemiddelassistert rehabilitering). Det tror jeg vil gi veldig dedikerte arbeidstakere, slik vi har her på kafeen. Det er en vinn-vinn situasjon: folk får en ny sjanse, og arbeidsplassen får et godt rykte.

Trenger publikums hjelp

Petter Nyquist ledet sendingen fra =Kaffe, og var strålende fornøyd med responsen fra seerne etterpå.

— Vi har fått mange hyggelige tilbakemeldinger fra hele landet. Vi vil gjennomføre dette flere ganger, og da er vi avhengig av publikums hjelp. Kom med tanker, ideer og historier vi kan ta tak i og formidle videre. Er det noen vi kan skape lyspunkter i hverdagen for, som sliter med rusutfordringer?

Har du ideer, kan du bruke kommentarfeltet hos Petter Uteligger på Facebook. Gikk du glipp av programmet, kan du se første episode her så lenge den ligger ute (spol ca. 12 minutter fram for å komme til starten av sendingen).

Slik kan du støtte =Oslo og =Kaffe nå:

=Kaffe har en nettbutikk, der bestillinger gir jobb til de som pakker varene, også mens kafeen er stengt.

=Kaffe har i tillegg en innsamling på bidra.no

=Oslo har kampanjen «Gi selgerne en ny start».

Isak pakker varer til bestillinger fra erlikkaffe.no

Vi har lett etter selgerne av =Oslo på gata, for å finne ut hvordan viruskrise, nye spilleregler og den midlertidige stengingen av gatemagasinsalget har påvirket hverdagen deres. Bidrag til kampanjen «Gi selgerne en ny start» kan gis på VIPPS: 599295. Gavekonto: 5082 05 86570.

Lørdag 4.4, Skippergata. 21 dager etter stengning av salgslokalet.

– Jeg måtte flire da vi fikk to pærer og tre epler utdelt i døra på 24Sju, i sted. Ingen av oss har jo tenner i kjeften, lenger.

Anita ler godt av historien. Jeg møter henne og Pål, samboeren hennes, i skyggen av Petter Stordalens forgyllede nye hotellkompleks «The Hub» i den lille nyoppussa stubben av Skippergata som skal matche herligheten over oss. Med hundrevis av tomme hotellrom i ryggen, har vi satt oss i den isnende vinden, så jeg kan få en statusrapport fra de to =Oslo-selgerne. Anita fører ordet, noe hun alltid har vært god til.

– Jeg trodde NAV skulle betale AAP før påske. Skulle egentlig hatt dem andre påskedag. Vi kommer til å slite, som så mange andre i påsken. Vi klarte oss en uke fordi Pål fikk låne penger av faren sin, neste uke fordi NAV sosial stilte opp, og utbetalte tidligere enn de skulle. Nå måtte jeg spørre sønnen min om å få låne 400 kroner. Jeg skammer meg over at det har gått så langt. Det er de pengene vi skal klare oss med hele påsken. 400 kroner.

Blakke folk, brutale forhold

Det sitter langt inne for Anita å spørre sønnen, som hun var alenemor for i 15 år, om hjelp, selv om han er voksen i dag. Anita ble rusfri i 1999. Da var hun 24 år, og hadde sosialfaglig utdannelse. I 2008 var hun fortsatt rusfri. Det året ble hun prosjektleder for et utdanningsprosjekt rettet mot kvinner utsatt for menneskehandel i regi av Justisdepartementet.

Kontoret de jobbet ut fra, lå i Brugata, og Anita var fast kunde på kjøpesenteret Gunerius, tvers over gata fra jobben. Hun forteller at hun likte å shoppe og kikke i butikkene der, og også på Oslo City og Byporten, som begge ligger rett i nærheten av der vi sitter. I dag er forholdet til Brugata et annet:

– Miljøet blir verre og verre. Vi ser rusavhengige rane andre rusavhengige. Spesielt går de etter de svakeste, de som har fysiske handicap. Vi har vært vitne til stygge episoder. Folk har kortere lunte, er mer aggressive. Vi opplevde at en annen =Oslo-selger vi kjenner ble slått ned bakfra, rett foran oss i Karl Johan, bare for å ha slengt litt med leppa tilbake mot en fyr inne på Deli De Luca.

Pål nikker, og bekrefter det Anita sier. Men han forsikrer meg om at det fortsatt er internt i miljøet ting hardner til:

– Hvilke muligheter har folk for å skaffe penger nå? Det er å tigge, prostituere seg eller rane andre. Fortsatt raner vi hverandre. Ikke gamle damer. Butikktyveri er også populært. Du får en tredjedel av prisen varene egentlig koster, når du selger byttet på gata. Da gidder du ikke stjele noe som koster hundre kroner.

– Det mest populære er å stjele øl. En sekspakning pils får du 150 kroner for. Det har alltid vært ran, stjeling og vold i det åpne rusmiljøet, men ikke på denne måten. Det har vært ille på grunn av hasjmangelen, som har vart siden januar. Etter at alt begynte å stenge, har det blitt enda verre.

Nåleskrekk

Anita har selv fått føle volden på kroppen. Hun viser meg det venstre øret sitt, som bærer preg av medfart. Hun forteller om hva som skjedde et par uker før, da de sto i kø for matutdeling på Evangeliesenteret:

– Der, rett ved køen, står det en fyr og banker dama si, uten at noen tør å løfte en finger. Jeg drar henne bort fra ham, og stiller meg foran henne, så han må gå gjennom meg for å få tak i henne. Da tar han løpefart, og slår meg med neven på siden av hodet, så jeg letter fra bakken. Slaget var nære på å rive av øret mitt. Jeg ble henta av ambulansen. På legevakta ville de sy, men de fikk bare lov til å stripse det. Jeg hater nåler og sprøyter, noe som jo er merkelig, med tanke på karrieren som sprøytenarkoman.

Anita ler litt av det hele nå, men det er lett å merke at hendelsen sitter i kroppen fortsatt. For syv år siden opplevde hun et annet traume, som skulle snu livet hennes på hodet. En av ungdommene hun jobbet med på kontoret i Brugata fikk en psykose, og ble truende og utagerende mot de ansatte.

Det bidro til at Anita ikke klarte å stå i jobben lenger. Hun fikk i stedet ansettelse på et ruskollektiv for ungdom, og det var i denne perioden, nærmere bestemt i desember 2015, at Anita sprakk, og begynte å ruse seg igjen. Da hadde hun vært rusfri i 16 og et halvt år.

– Vi er heldige nå, heldigere enn mange andre. Vi har både telefon og tilgang på internett hjemme. De som ikke har det, blir lett dønn isolert. Da er det fristende å oppsøke andre, her nede i byen. Det har kommet veldig mange nye fjes på gata. Jeg tror en del folk også kommer fra andre steder i landet, i håp om at tilstanden og tilgangen på stoff er bedre her. Og det er den jo.

Ingen enkle utveier

Anita og Pål har akkurat flyttet inn i en ny kommunal bolig på Grefsen. De er fornøyde med utsikten, og det meste av det andre i leiligheten, men var ikke forberedt på at det manglet kjøleskap og fryser:

– Noe av det verste med korona-krisen, er at flere mattilbud for folk i gatemiljøet har måttet stenge. Hvis du er dårlig og trenger en friskmelding med heroin, så velger du ikke å bruke pengene på mat, da går du heller sulten. Jeg kjøper mat fortsatt, men bare ting på tilbud eller aller billigste sort. Skulle gjerne ha handla inn stort nå før påske, men det blir vanskelig uten kjøl eller frys. Det er litt fortvila.

Jørgen, en bekjent av de to fra miljøet, kommer bort til oss. Han forteller at han gjerne skulle vært inne til behandling i rusomsorgen nå, Dagen før gikk det ut beskjed fra velferdsetaten om at det var påvist smitte i Oslos åpne rusmiljø, og han er bekymra:

– Det er umulig å få lagt seg inn noe sted nå. Det beste for meg, ville vært å være innlagt på avrusning eller behandling, og fått medisiner. Men i stedet skrives folk ut før tida, her i Oslo. Det er bedre å gå og rane noen med kniv, og satse på å bli tatt, så får du i hvert fall et trygt sted å være.

Anita er uenig i den siste påstanden:

– Du blir ikke fengsla. Folk slipper, eller blir sluppet ut for tidlig der også. Alle sliter med bemanning nå, og i tillegg er det påskeferie.

Men de deler bekymringen for hva spredning av Covid-19 i miljøet kan føre med seg. Jørgen forklarer hvorfor dette scenarioet er skremmende:

– Det er mange av oss med rusbakgrunn som har andre alvorlige helseplager, noe som gjør at vi er ekstra sårbare. Det er nedsatt immunforsvar, nyre. Og leversykdom, mange med Kols og andre luftveisinfeksjoner. Ved siden av de eldste, må vi være en av de største risikogruppene.

Ikke velkommen lenger

Anita forteller at hun er slankeoperert, og at magesekken hennes fortsatt er på størrelse med en valnøtt, seks år etter operasjonen. Omtrent samtidig som hun ble operert, sprakk hun og begynte og ruse seg igjen, og et halvt år etterpå kom hun for første gang kom i kontakt med rusmiljøet i Oslo. Hun fikk en kjæreste i miljøet, og følte på kroppen hva det vil si å bli sett på som et problem for resten av samfunnet:

– Hvis jeg ble stående for lenge i en butikk, kom vekterne bort og lurte på hva jeg gjorde der. Jeg og han jeg var sammen med ble tatt med inn på kontoret, hvor de gikk gjennom lommene og veskene våre, på jakt etter tjuvgods. Hvis jeg gikk gjennom Gunerius, Oslo City eller Byporten mer enn en gang i løpet av en dag, kom vekterne for å høre hva jeg hadde der å gjøre.

– Det første halve året gikk jeg bare rundt i sjokk over å bli behandla på en så nedverdigende måte. Jeg var nederst, en kasteløs i Norge. Tenk deg å plutselig ikke få lov til å kikke i butikkene du alltid hadde handla i, uten at en vekter dukker opp.

Anita og Pål skjønner ser at jeg er forfryst, og vi blir enige om å heller finne et sted å treffes inne neste gang. De lover å snakke med folk, og fortelle om hvordan situasjonen for dem som tilbringer mer tid i gatene enn oss andre utvikler seg. De to og jeg er de eneste menneskene i den brede gågata, da vi sier på gjensyn, og ta vare. Når de forsvinner i retning Gunerius og Brugata er det ikke en lyd der i skyggen fra gullhotellet.

Før korona-krisen vant =Oslo-selger Rune Saupstad sin første fotokonkurranse. Etterpå har han hatt to tusen bilder fra tomme gater. Bidrag til kampanjen «Gi Erlik-selgerne en ny start» kan gis på VIPPS: 599295. Gavekonto: 5082 05 86570.

I februar ble Rune Saupstad tildelt heder og ære i gruppa «Fotografene på Facebook». Her er det hard kamp om å ta ukas bilde, og Rune vant med et motiv av bygninger i Bjørvika.

— Å få «likes» kan ikke måle seg med å få bildet sitt vurdert som det beste. Det var et bilde jeg hadde jobba mye med. Jeg tok om lag sytti bilder av motivet på forskjellige dager, forteller han.

Etter at han ble arbeidsledig i mars, har han brukt enda mer tid på å ta bilder, redigere og sortere.

— Det har vært en givende tid, jeg har ikke kjedet meg. Tvert imot har jeg gledet meg over hva jeg får til. Nå vet jeg snart hva alle de forskjellige husene i Barcode heter.

=Oslo-selgeren vokste opp i Mo i Rana, og har vært hobbyfotograf siden han var tolv år. Da fikk han låne kameraet til naboen, som var sjømann. Et par år senere kjøpte han sitt første kamera, en Pentax P30.

— Jeg tar mest bilder av bygninger og natur. Når jeg blir skikkelig god, skal jeg begynne med mennesker.

Vil profilere seg

Vanligvis kombinerer han jobben som magasinselger med å fotografere. Det vil han fortsette med når =Oslo åpner for salg igjen 27. april. Rune er mest glad i «blåtimen», perioden hver morgen og kveld når det verken er fullt dagslys eller helt mørkt.

— Jeg må treffe den rette tida. Det er ikke spennende å fotografere i gråvær midt på dagen, da mister du fotointeressen. Nå vil jeg profilere meg mer som amatørfotograf, og kanskje spesialisere meg på Bjørvika.

— Det nye Munchmuseet er en av favorittene mine. Det har så mange forskjellige sider. Operaen blir jeg heller aldri ferdig med. I Bjørvika ser du at byggene er planlagt i forhold til hverandre. Det gjør det til en spennende bydel i forhold til resten av byen.

Rune foretrekker digitalt kamera fremfor analogt, men han strever litt med etterarbeidet.

— Den store bøygen for meg er redigering. Jeg sitter bare med mobilen og knoter med Snapseed, det enkleste redigeringsprogrammet som fins. Ofte bruker jeg TV-en som skjerm. Jeg har Photoshop Express også, men det klarer jeg ikke å bruke. Det har så ekstremt rare filtre.

— Selv bruker jeg mye dramafilter. Det er greit på arkitektur, særlig i blåtimen. Jeg synes det er forferdelig at du må sitte og jukse til bildene. Fotografering handler ikke lenger om å ta det store blinkskuddet. Jeg skjønner ikke helt at et bilde kan slå så godt an når du ser at det er redigert.

Traff søte damer

Amatørfotografen er godt fornøyd med det nye kameraet sitt, en Canon 6D som han fikk kjøpt med seksti prosent rabatt. Den forrige speilrefleksen han hadde var femten år gammel. I Bjørvika tar han også bilder av båter. Før turistene forsvant, la de godt merke til ham.

— Jeg traff alltid noen søte asiatiske damer som ville jeg skulle fotografere dem. Jeg skjønner ikke hvorfor. Normalt sett springer folk og gjemmer seg for meg, i hvert fall når jeg er skjeggete og jævlig.

Rune vil gjerne delta i konkurranser der han kan vinne fotoutstyr. Han ønsker også å bidra på Kaleidoskop, en årlig utstilling for kunstnere med utfordringer innen rus og psykiatri.

—  Nå driver jeg og sorterer bilder for å få lettere tilgang til de som er bra. Klarer du å skape en egen identitet i bildene, tror jeg det blir salgbart. Det er nok like viktig i fotokunst som i billedkunst generelt. Før var jeg veldig interessert i billedkunst.

Rune er ikke særlig begeistret for svart-hvitt bilder. Farger og moderne arkitektur står høyt i kurs, og etter hvert vil han ta med kameraet til andre deler av landet.

En annen versjon av dette intervjuet sto på trykk i =Oslo mars 2020.

Anita, Sorgenfri-selger nr. 75

Så lenge jeg kan huske, har jeg vært besatt av fotball. Så en ball så måtte jeg bortpå, enten det var en liten trikseball eller en voksen lærball. Klarte ikke la være.

Jeg var seks år da jeg begynte å trene på et lag. Det var på 80-tallet, og det fantes ikke jentelag for miniputter, så jeg spilte med gutta. Etter hvert flytta vi til Tiller, hvor jeg begynte å spille for Kvikk. Jeg var egentlig for ung. Alle de andre på laget var to år eldre. Etter hvert ble det oppretta et eget jentelag der på Tiller, det første i sitt slag for aldersgruppa. Der var jeg vel den eneste som hadde spilt lenge og som brant for fotballen. De andre jentene hadde vært mer interessert i å hoppe strikk og spille håndball, og de la sin lit til meg når det kom til å score mål.

Jeg husker den første kampen. Det var mot Klæbu på Tonstadbanen i 1986. Vi vant 2–0 og jeg scora begge målene. På kvelden møtte jeg de andre jentene på brua som lå like ved der jeg bodde. De pleide å møtes der for å hoppe strikk. Jeg drev ikke med det, bare fotball og håndball, så jeg hadde ikke vært med der før. Denne kvelden var første gang jeg fikk venninner siden vi flytta til Tiller.

I 1990 ble jeg henta til Trondheims-Ørn, det som i dag er Rosenborg Ballklub Kvinner. De var ledende i kvinnefotballen på 1990-tallet, med cupfinaleseier og seriegull. Jeg var 16.

I august 1993 ødela jeg kneet på trening og havnet på sykehuset. De klarte ikke å finne ut hva som var galt, men jeg måtte i hvert fall ta det med ro en god stund. På dette tidspunktet hadde jeg klart å fullføre første året på fotballinja på Kristen videregående skole Trøndelag (KVT).

I andre klasse fikk jeg ikke spilt på grunn av kneet. På første trening etter at jeg ble friskmeldt skulle jeg legge opp til å skyte og la all vekt på venstrebeinet. Da kjente jeg kneet ryke igjen. Korsbåndet hadde visst hengt i en tynn tråd. Så var det gips og halvgips og venting. De skjønte fortsatt ikke hva det kom av, legene.

Heldigvis var det et klokt hode som sendte meg til Rosenborg-lege Torbjørn Grøntvedt. Jeg fikk time der i oktober 1993, en fredag morgen. Jeg skulle til Oslo den helgen, på konsert med 4 Non Blondes. I tillegg skulle både Trondheims-Ørn og Rosenborg spille cupfinale lørdag og søndag, så det var et tett program i hovedstaden. Etter fem minutter inne hos doktor Grøntvedt, sier han at kneet må opereres om seks til åtte uker. Det var en tøff beskjed å få.

Jeg hadde holdt meg unna alkohol hele det året, hadde jo bestemt meg for å satse skikkelig på fotballen. Jeg hadde ikke drukket så mye tidligere heller, men eksperimentert en del med hasj og piller. Jeg var vel en typisk søkende tenåring. Den helga i Oslo drakk jeg en del. Festa ganske bra. Følte vel at det ikke spilte noen rolle lenger nå, etter beskjeden fra legen.

Under operasjonen fikk jeg morfin. Det var første gang. Jeg syntes det var så veldig godt. Jeg har mye angst og frykt i meg, og morfinen tok det vekk for en stund.

Frykten har vært der siden jeg var barn. Jeg mistet en lillebror da jeg var seks år gammel. Da jeg senere fikk en lillesøster, ville jeg ikke se henne. Jeg trodde hun kom til å dø også. Da hun begynte på skolen, skulket jeg mine egne timer for å følge henne til og fra skolen. Jeg var sikker på at det kom til å skje noe forferdelig hvis jeg ikke var der. Redselen slapp bare taket et sted, og det var på fotballbanen. Da fokuserte jeg bare på ballen. Når jeg ikke kunne spille fotball, var rusen det eneste som kunne få meg til å slappe litt av.

Målet mitt var å få trent opp kneet og bli friskmeldt til Norway Cup i slutten av august året etter. Jeg var 19 år. Jeg trente og trente og trente på Rosenborg-klinikken og fikk være med på balltrening med Trondheims Ørn en måned før Norway Cup. Også denne gangen røyk kneet på første trening. Menisken denne gang. Alt jeg ville var å spille fotball, men jeg fikk aldri spilt.

Jeg satt hjemme og hørte lagvenninnene mine bli intervjua på radioen fra Ekeberg­sletta. De sendte meg en hilsen. Det var det såreste øyeblikket hittil i mitt fotballliv. Det var da jeg begynte å falle for alvor. Hvem var jeg når jeg ikke kunne spille fotball? Den sporten var hele identiteten min. Det var forventa at jeg skulle ta plass både på A-laget til Trondheims-Ørn og på landslaget. Det var også mine egne mål. Jeg hadde ingen plan B.

Etter operasjonen skulle jeg egentlig begynne på skolen igjen i januar, men store smerter gjorde at jeg ikke klarte å sitte i klasse­rommet. Fraværet ble etter hvert så stort at jeg tenkte det var like greit bare å slutte. Frem til da hadde jeg hatt et godt driv på skolen, så det var trist å ta den avgjørelsen.

Etter å ha operert menisken fikk jeg så mye smertestillende jeg ønsket. Paralgin Forte, for det meste. Det dreide seg mer og mer om rus ellers også. Jeg gikk rett på trening etter å ha røyka hasj og drukket øl. Allikevel kunne jeg briljere på banen. Men det var nok ikke bra for kroppen. I større og større grad følte jeg at jeg ble dratt mellom rus og fotball, og etter hvert fikk førstnevnte overtaket. I periodene jeg var skadet, var det bare rusen igjen.

Jeg var 20 første gang jeg testa noe som var sterkere enn hasj og benzo (benzodiapiner). Jeg er glad det skjedde såpass seint, for da visste jeg hva et bra liv var. Jeg visste hvordan et normalt, rusfritt liv så ut, med familie, venner og aktiviteter. Det å ha den erfaringen, har gjort det enklere å komme tilbake til livet. Ikke alle er så heldige.

Resten av laget skjønte nok hva som foregikk. Hvordan det sto til med meg. En i klubbstyret lette gatelangs etter meg sammen med mora mi. Jeg fikk lov til å komme på treningene mot at jeg leverte reine urinprøver. Jeg hadde noen små comeback innimellom, trente litt, var med på en cup, men datt alltid tilbake på kjøret. Jeg var hekta.

2007 og 2008 var årene det begynte å snu. Først begynte jeg å selge gatemagasinet Sorgenfri, og så fant jeg tilbake til fotballen. Eller du kan kanskje si at fotballen fant tilbake til meg. Bortsett fra et mislykka forsøk på å ta opp skolegangen i 2005, hadde jeg vært helt tiltaksløs i flere år. Jeg gikk på substituttmedisiner for å døyve trangen etter opiater, men hadde lite å fylle dagene med. Nora Sitter, Sorgenfris første redaktør, var den som introduserte meg for gatefotballen og gate­laget Hveita United. Hun spilte selv fotball, og visste at jeg også hadde pleid å spille.

Det å sparke ball igjen, å være del av et lag. Det var helt fantastisk. Vi trente jevnlig og deltok i NM i gatefotball i 2008. Jeg var den eneste jenta på laget, akkurat som da jeg var seks år, og den eneste jenta i NM. Jeg fikk masse positiv oppmerksomhet fra andre spillere og var høyt oppe.

Etter NM var det uttak til VM. Jeg håpet å bli med sammen med gutta, da det ikke fantes landslag for damer på den tida. Åtte spillere blir tatt ut til VM hvert år, og jeg var ikke en av dem. Wenche Slemmelid-Olsen som jobbet både i Sorgenfri og i Frelses­armeen på denne tida, syntes det var for galt, og så behovet for et eget jentelag i gatefotballen. Dette var en av grunnene til at hun sammen med Terje Stølan startet opp FIRE – Stiftelsen Ett skritt videre. I dag er har denne organisasjonen 18 ansatte og sørger for sports- og fritidstilbud til rundt 700 personer, mange med rusbakgrunn.

Så vi ble det første damelaget i norsk gatefotball, og vi rakk å stille i NM i Oslo i 2009. Vi spilte mot herrelagene, og tapte hver eneste kamp, men det var gøy likevel. Initiativet til FIRE spredde seg, og første NM for damer i gatefotball gikk av stabelen i Kristiansand i 2010. Vi var fire lag, som hver spilte to kamper mot hverandre. Vi tok sølvet. Noen av jentene ble plukket ut til landslagssamling før VM i Brasil. Jeg var en av dem.

Dette var en tøff tid for meg personlig. Jeg hadde forlovet meg året før, men det ble brudd i stedet for bryllup. Det førte til at jeg datt litt utpå igjen. For å få lov til å være med på samlingene, måtte jeg holde meg rusfri. Det var en ganske stor gulrot, og jeg klarte å skjerpe meg. Vi hadde tre samlinger med uttak til landslaget, og i september 2010 satt jeg på flyet sammen med syv andre jenter, på vei mot Rio de Janeiro.

Det var satt opp to fotballbaner med tribuner og alt på Copa Cabana. Der, på verdens mest berømte strand, skulle kampene spilles. Jeg elsker å møte nye mennesker, og ville bare henge nede ved banene hvor de fleste hang. I løpet av VM ble jeg kjent med mennesker fra hele verden. Siste dagen var det utdeling av priser til herre- og damelaget under avslutningsmiddagen vi hadde for Norge. Spillerne som hadde utmerka seg under mesterskapet, fikk diplom, og jeg fikk et med tittelen «Årets ambassadør». Det var hyggelig.

VM i Rio var mitt øyeblikk i livet. Jeg fikk spille med det norske flagget på brystet, som jeg hadde drømt om siden jeg var ei lita jente. Sammen med resten av jentene hadde jeg vunnet over rusen, og klart å komme meg helt dit. Det var en så stor seier i seg sjøl, at vi ikke brydde oss så mye om vi tapte eller vant. Det var selvfølgelig artigere å vinne, da. Vi kom til et sluttspill med tre andre lag, og klarte å kjempe oss til finalen der. Dette var ikke hovedsluttspillet om gullet, men det var stort likevel. Vi møtte jentene fra Uganda, og det var harde jenter. Flere av dem hadde blitt holdt fanget og voldtatt av geriljasoldater. Det var skjebner vi ikke kunne forestille oss.

Finalen ble spilt 25. september, på bursdagen min. Før kampen ble blåst i gang, spilte de den norske nasjonalsangen over høyttalerne. Det var et spesielt øyeblikk. Kampen var veldig jevn. Vi kjempa og fulgte hverandre tett i de to ganger sju minuttene kampene varer. Til slutt vant vi 6-–5, og jeg scora fem av de målene. Mens vi klemte hverandre der ute på banen, begynte herrelandslaget på tribunen å synge bursdagssang, og snart sang hele tribunen med. Jeg sto midt på banen, mens tårene trilla. Og det var kanskje ikke meningen at Norge skulle vinne VM i gatefotball. Vi vant på en måte da vi ble født her, ikke i krigsherjede, fattige land, som mange av de andre lagene kom fra!

Jeg spilte fotball et par år til etter dette. Var blant annet med i tre NM. I 2011 ble Fire-laget norgesmestre i Bergen. Der fikk jeg min første toppscorerstatuett, som fortsatt har hedersplassen i hylla hjemme. Det siste NM jeg deltok i var på selveste Lerkendal i 2013. Etter det ble det igjen noen vanskelige år, og det var vanskelig å konsentrere seg om fotballen. Etter hvert måtte jeg innse at jeg var blitt for stor og for sliten til å holde på med det jeg likte best. Kneet sliter jeg fortsatt med. Men jeg fikk mitt VM, og jeg vant mitt NM. Jeg kunne legge opp med æren i behold.

Teksten sto på trykk i =Oslo september 2020.

Atle Willy pleide å være en av dem du gikk i sirkler rundt på fortauet. Kanskje kryssa du til og med gata for å unngå det møtet. Han var ikke farlig, men det kunne du jo ikke vite, når du hørte ham skrike mot alt og alle på sin vei. Mest av alt skrek Atle til seg selv, men det var ikke lett å skjønne. Hadde jeg ikke kjent ham, kan det hende jeg hadde kryssa gata selv.

Når Atle Willy var innom salgslokalet til =Oslo, var det sjelden for å kjøpe blader. Hadde han en god dag, kan det hende han tok med seg ett eller to for å se om han fikk det til, men som regel var han for urolig, stressa eller lei seg til å få det til. Han var selvbevisst og ga råd om hvordan vi skulle håndtere ham hvis han hang seg opp og skreik til folk i lokalet:

– Ta tak i skuldrene mine, se meg i øya og si med høy og streng stemme: Atle Willy, nå må du skjerpe deg!

Jeg tok til meg rådet, men sa det ikke var aktuelt å ta tak i skuldrene, bare være streng. Det hjalp, men som regel holdt det med å bare finne et sted ute hvor vi kunne få satt oss, og han kunne få satt ord på hva som red ham. Både Atle Willy og jeg husker en dag spesielt godt. Det hadde skjedd mye på en gang. For mye til at han klarte å bearbeide det hele. Han gråt og skreik, og ville få meg til å forstå at alt håp var ute. At han aldri kom seg videre herfra. Vi satt på ei trapp på den andre siden av Skippergata, litt vekk fra salgslokalet, og vi snakka lenge.

Selv om Atle Willy kunne være i psykose eller tungt, tungt deprimert når jeg møtte ham, var jeg aldri redd for ham. Noen av dem som er så langt ute, blir jeg veldig varsom rundt. De kjenner deg plutselig ikke igjen, eller får det for seg at du ikke er til å stole på. Atle Willy var ikke sånn. Det var bare voldsomt, og også sårt, når han ikke klarte å kontrollere sinnet eller fortvilelsen han bar på. Han passa alltid på å si at han var glad i oss, og takke oss for at vi ikke avviste ham, selv om han skapte uro og engstelse blant de andre =Oslo-selgerne.

Politiet og de som jobba på andre gatenære tiltak i Oslo, visste også at Atle Willy egentlig var en snill mann, selv om han kunne skremme vettet av folk på fortauet eller la frustrasjonen gå ut over inventaret. De fleste kjente ham og visste hva som skulle til. Han brukte mange forskjellige preparater, i håp om å klare å selvmedisinere seg roligere og mindre fortvila. Dette kunne gjøre det enda vanskeligere å vite hva som venta deg når du møtte på ham, men ofte var oppskriften den samme: gi ham tid og rom til å få det ut, så gi omsorg.

Dette var i 2015 og 2016. Etter julebok­salget sistnevnte år, så vi mindre og mindre til ham, før han forsvant helt utpå våren. Han hadde fått seg en bolig et godt stykke unna byen, og var klar for å ta imot hjelp til å bli både rusfri og roligere. Jeg ønsket ham oppriktig lykke til, men syntes det var vanskelig å se for seg at Atle Willy skulle klare å snu skuta helt. At han skulle ha roen, konsentrasjonen og alt det andre som skal til for å klare det over tid.

Det høres kaldt ut, men lærdommene vi har gjort oss gjør at vi som jobber med denne gruppa ikke klarer å være de største optimistene. Vi er glade for at rusavhengige og psykisk syke får perioder med økt livskvalitet og hvile, men statistikk og erfaring tilsier at det så godt som alltid vil være nettopp det: en periode.

Neste gang var vi møttes var under omstendigheter så langt fra den trappa i Skippergata, som det er mulig å komme. Dette var tirsdag 12. desember 2017, og jeg husker dagen rimelig godt, da det var første, og foreløpig eneste, gang jeg har vært invitert til middag på Slottet. Det var vel strengt tatt ikke på selve Slottet, men i Dronning Sonja Kunststall at jeg skulle bevertes, men det er jo på området der. Stas var det, uansett. Anledningen var en førjulssamling kongefamilien arrangerte for representanter fra og brukere av Kirkens Bymisjon, Blå Kors, Frelsesarmeen og =Oslo.

Vi møttes i lokalene til Kirkens Bymisjon i Kvadraturen, hvor vi skulle sikkerhetsklareres og busses opp til den gedigne oppussa stallen bak Det kongelige slott. Stemningen var forventningsfull, spent og småkaotisk, da representanter fra alle leire i Oslos gatemiljø la siste hånd på finstas og sminke i det litt for trange lokalet.

Jeg prøvde å få oversikt over om hvor gjengen min var, da jeg fikk øye på ham, Atle Willy. Han sto der i mørk, velsittende dress og med vannkjemma sveis og gliste mot meg. Vi ga hverandre en keitete klem, men rakk knapt å utveksle mer enn et «hei», før vi måtte videre inn i bussene. Han så veldig, veldig godt ut, det var det eneste jeg rakk å få med meg.

Vel fremme ved stallen, etter at vi hver og en hadde paradert forbi og høflig hilst på vertskapet, fant vi bordkortene våre på de runde bordene dekka med hvitt lin. Jeg hadde ikke havna sammen med noen av dem jeg dro dit med, men tvers overfor Atle Willy. Endelig kunne jeg få høre hvordan ting hadde ordna seg for ham det siste året. Det var en ledig plass ved siden av ham, og jeg lurte på om det ville være innafor å bytte til den. Ikke før jeg hadde tenkt tanken, dukket han som plassen var tiltenkt opp. Kongen hadde gjort seg ferdig med hilserunden, og slang seg ned der før vi fikk summet oss og reist oss eller bukket, eller hva man nå skal gjøre.

Atle Willy ble satt ut, det kunne jeg se. Ikke stressa, som han ville blitt noen år tidligere. Han reiste seg ikke opp og begynte å vandre frem og tilbake som i salgslokalet. Han fikk bare et forundra uttrykk og sakte, med lav stemme, spurte han Hans Majestet Kong Harald:

– Skal du sitte her? Ved siden av meg?

Kongen lo:

– Ja, det ser sånn ut. Jeg er Harald. Hyggelig.

Jeg fikk vite alt jeg lurte på om Atle Willys nye liv. I stedet for selv å spørre, kunne jeg høre på ham fortelle historien til kongen. Han hadde fått seg en bolig med god oppfølging i Bærum, og han brukte flittig frelsesarmeens aktivitetstilbud Stedet i Sandvika. Det var de som hadde invitert ham med til førjulssamlingen. Han jobbet noen dager i uka i Fretex-butikken der ute, og trivdes godt med det. Rusbruken var også under kontroll nå, mente han, selv om den biten var tøff til tider.

Kong Harald fortalte også om seg selv. Vi snakket om krigen, og hvordan han kunne huske at de reiste fra eksiltilværelsen i Washington D.C., men ikke at de ankom. Etterpå kom jeg på at han var tre år gammel i 1940. Det var en helt spesiell følelse å få historien formidlet på denne måten, og både Atle Willy og jeg sugde det til oss.

Men det var andre temaer som fikk kong Harald V til å ta av litt. Jeg husker ikke hvordan vi kom inn på det, men det viste seg at han har et helt spesielt engasjement for kuene på kongsgården. Ikke bare engasjement for, men også kunnskap om, skulle det vise seg. Det gikk fra levende beskrivelser av gleden til de viltre dyra under det årlige kuslippet på Bygdøy, til utlegninger om de nye helautomatiserte melkemaskinene. Det hele var litt uventet, men ganske gøy.

I over en time, gjennom tre retter, satt vi der som tente lys. Ikke én gang så jeg Atle Willy vri seg utålmodig på stolen, eller finne på en unnskyldning for å røre på seg. Komme seg unna. Han bare satt der med et smil krusende på leppene og så lykkelig ut. Det var umulig ikke å tenke på mannen som ropte til seg sjøl ned oslogatene, slo seg i hodet og gråt fordi han bare ikke klarte mer.

Da det hele var over, ble vi kjørt tilbake til de gufsete, iskalde, mørke gatene i kvadraturen, hvor lavterskeltilbudene ligger tettere enn noe annet sted i kongeriket. Atle Willy hadde fortsatt det samme smilet om munnen, og han var ganske stille. Før vi skiltes der, klarte han bare å si:

– Det her var helt spesielt, Even. Det var helt spesielt. Det her kommer jeg aldri til å glemme.

Jeg sa meg enig, og vi ble enige om å holde kontakten. Kanskje kunne vi skrive om det en gang? Jeg ba ham ikke stikke innom =Oslo, for det er ikke alltid det lureste stedet å henge hvis du prøver å holde deg på matta. Tenkte jeg fikk tak i ham, nå som jeg visste hvor han bodde. Han dukket likevel opp i salgslokalet utpå nyåret, heldigvis i samme form som sist vi hadde møttes. Vi satte oss utenfor, tok en røyk. Han fortalte at han prøvde å holde seg unna byen. Hvis han hadde et ærend, tok han toget inn, gjorde det han skulle, og dro rett hjem. Han likte hjemmet sitt. Han liker det fortsatt godt.

Nå om dagen kommer Atle Willy innom en gang eller to i måneden. Ikke for å kjøpe blader nå heller, men heller ikke for å skrike ut smerten. Han kommer for å si hei, sette seg med meg på utsiden, ta en røyk og oppdatere meg på livet sitt. Uansett hva vi snakker om, så ender det alltid med at han peker på skrå over gata, og sier:

– Husker du da vi satt der? Da du måtte komme bort og prøve å snakke med meg? Da var jeg dårlig. Det var en av de verste dagene.

Vi snakker litt om det. Er enige om at vi aldri skal tilbake dit på trappa. Og så, det slår aldri feil, kommer det smilet frem igjen, han dulter borti meg, og sier:

– Husker du da vi satt til bords med kongen?

Teksten sto på trykk i =Oslo september 2020.

De siste fjorten årene har jeg intervjuet utallige selgere av =Oslo. Det har gitt meg et helt annet bilde av dem enn jeg hadde på forhånd.

Da jeg kom til gatemagasinet for å skrive i 2006, forventet jeg å treffe en trist flokk som bare snakket om problemene sine. Det var slik jeg hadde sett rusavhengige i media, fotografert bakfra med hettegenser, eller filmet i mørket med fordreid stemme, mens de bekjente noe tragisk. Jeg så for meg at Erlik-selgerne ikke gjorde særlig annet enn å ruse seg, at de manglet både erfaring og interesser i helt andre retninger.

Der tok jeg feil.

For det første hadde mange en imponerende arbeidsbakgrunn. Jeg traff tidligere dataprogrammerere, elektroingeniører, kokker og sjømenn. Dagfrid var med på å dra i gang homobevegelsen i 1972, og Nikolay tjenestegjorde i det russiske militæret i en mannsalder, hvor han deltok både i Vietnamkrigen og i Sovjetunionens krig mot Afghanistan.

Christian var profesjonell danser i åtte år, Kate drev i sju år med veldedighet i Gambia, Jon Are var daglig leder i reiselivsbransjen og Anita jobbet lenge som sykepleier, inntil sønnen hennes døde på sykehuset.

Stor omsorg for dyr

Selgerne var også rikt utstyrt med hobbyer. Bård var ekspert på Star Wars, og hadde hundrevis av gjenstander fra det intergalaktiske filmuniverset. Nikolay var birøkter og fikk Oslo kommune til å bry seg mer om insektene. Han lærte meg at bare hunnbier kan stikke.

André brant for naturen på New Zealand, og fortalte meg om en «klin psykotisk» fugl som heter Kivi og bare fins i øyriket. Den kan ikke fly, men spaserer opp til tretoppene.

Mads var glad i minigriser, og kritisk til måten de avles fram på. Det går så raskt at de risikerer ryggproblemer, men når de først fins, må noen ta vare på dem. Den oppgaven tok Mads på strak arm, inspirert av filmen «The Simpsons Movie». Han kjøpte en minigris på FINN, som het Munchie og nøffet rundt i leiligheten hans. Det hjalp mot ensomheten etter at han mistet kontakten med miljøet fra Barnevernet.

Dyr er kanskje den vanligste lidenskapen blant selgerne våre, etter musikk. Hilde jobbet ti år som frivillig på Bjerke Travbane. «Jeg tok meg av hester som hadde fått pølsestempelet,» sa hun. Hun reddet dyr som skulle sendes til slakteren, med andre ord. Hun red dem opp til Trollvann og Linderudkollen, noe som gjorde dem sprekere på travbanen og mindre aktuelle som pølse.

Selgerbrødrene Kjell Arne og Jan Egil fikk ofte skryt for hunden Nero, som var uvanlig snill og blank i pelsen. Hos dem hadde han det mye bedre enn i det alkoholiserte hjemmet han kom fra, mente brødrene. De var oppvokst med dyr, og hadde med seg hunden på tur hele dagen — mens de solgte =Oslo.

«Det er lett å velge hund etter utseendet, men det er ikke så lurt,» sa Jan Egil i 2015. «Hundens personlighet må passe med din egen.»


Uventede inspirasjonskilder

=Oslo-selgerne hadde også andre forbilder enn jeg så for meg. Olavs helt var universalgeniet Leonardo da Vinci. «Jeg beundrer hans utrettelige, daglige innsats på mange områder,» sa han. «da Vinci jobbet trutt og iherdig og brukte tida godt.»

Trutt og iherdig jobbet også Olav, og det gjør han fortsatt. Siden 2009 har han ført statistikk over alle salgsøktene sine med magasinet. Han teller samtlige som passerer, og regner ut hva han har tjent per person.

Selger Morten har sett opp til Øystein Sunde hele livet. «Han er en sympatisk mann med beina godt festa på jorda. Han er en humørspreder, som meg selv,» sa Morten til meg i 2013. To år senere fikk han møte helten på modelljernbanesenteret i Fredrikstad, i anledning =Oslos julebok. Gitarkameraten bød ikke på rushistorier, men de to snakket varmt og lenge om verdien av holdbare produkter. De delte også interessen for kjøretøy og norsk tradisjonsmat.

Selgernes lesevaner har også overrasket meg. Riktignok har noen som ventet lest både Junkie av William Burroughs og Hvite niggere av Ingvar Ambjørnsen. Men mange har fortalt om helt andre favoritter.

«Ibsen ga meg et bevisst forhold til livsløgn,» sa Gina. «Du trenger ikke å brette ut alt for alle, men du skal ikke fortrenge sannheten og lure deg selv. Jeg vil ikke være en som ligger på sofaen mens livsløgnen blir større og større. Jeg vil utvikle meg.»

Charlie, som er både selger og gatemusikant, fortalte: «Jeg elsker å lære. Jeg leser mye lærebøker. En gang leste jeg Konflikthåndboken. Den lærte meg hvordan jeg skulle takle konflikter. Konflikter trengs for å få utvikling. Hovedsaken er hvordan du takler dem.»

Olav har også brukt mye tid på lærebøker, med sin høyskoleutdanning innen data og påbygg som adjunkt. I ti år jobbet han i pionerbedriften Norsk Data. Han overrasket meg mest da han fortalte at selvtilliten har fulgt en helt annen kurve enn statusen:

«På det verste jobba jeg seksti timer i uka. Da var fargen grå et slags tema for livet mitt. Jeg har mer selvtillit nå enn jeg hadde da jeg var tredve, helt åpenbart. Selv om jeg selvfølgelig var mer vellykka den gangen. Før sleit jeg veldig med ikke å føle meg bra nok. Da hadde jeg kontakt med flere folk. Nå har jeg sannere relasjoner. I dag kan jeg være meg selv.»

Teksten sto på trykk i =Oslo september 2020.

Marino, =Oslo-selger 1178

Det beste med å jobbe på =Oslo, var å ha et sted å gå til og de menneskene som møtte meg der. Det var det jeg hadde å glede meg til. Den gang fikk du velge salgsplass først hvis du kom tidlig nok på morgenen, og jeg la min ære i å være på plass så tidlig jeg kunne. Jeg stilte opp selv om jeg var rusa eller dårlig, men hvis jeg satt med panna i bordet, kunne jeg jo ikke jobbe.

Noe annet jeg likte godt var de kundene som ville slå av en prat. Folk lurte på hvordan det gikk med meg og ønsket meg alt godt. Noen tok med en Cola eller en kakebit, så det skulle føles bedre å stå der. Andre hadde strikka votter og luer. Jeg følte virkelig at jeg ble sett. Vi kom nærmere hverandre.

Jeg solgte magasinet litt av og på. Det er vanskelig å huske alle detaljer, for jeg var litt tåkete på den tida. Det var mye som skjedde i livet mitt. Jeg var heroinavhengig, bodde på hospits eller på gata og var flere ganger innlagt på akuttpsykiatrisk avdeling. Jeg hadde perioder i psykose, og var vel så langt nede som det er mulig å komme. I hvert fall i mitt eget liv. =Oslo var det jeg hadde å holde meg fast til.

I flere år gikk jeg ut og inn av avrusning og behandling, uten egentlig helt å fikse det. På et tidspunkt følte jeg at jeg var gitt opp av de fleste. Mange hadde støttet meg hele veien frem dit, men alle har en grense. Folk har jo egne liv også. Etter et par overdoser og etter å ha stukket av fra avrusning nok en gang, sa jeg til meg selv: Nå kan du enten ruse deg i hjel, eller du kan slutte å snakke og begynne å gjøre. Jeg ønska meg nordover, hvor jeg hadde slekt, og jeg drømte om selv å få jobbe innen rus og psykiatri.

Jeg fikk god hjelp fra behandlingsstedet der jeg hadde vært. De hjalp meg si opp leiligheten i Oslo, komme i kontakt med Nav et sted i nord og finne et sted å bo der. Jeg ga bort det meste jeg eide til en gjenbruksbedrift og dro oppover med en bag med klær. Etterhvert fikk Nav nyss om at kommunen ønsket å få inn en erfaringskonsulent i rusomsorgen. Erfaring hadde jeg nok av, og jeg begynte å jobbe et par dager i uka der. Det var både jævlig skummelt og veldig fint. Jeg opplevde at de ansatte hadde stor tillit til meg, noe som var uvant.

De må ha vært fornøyd med innsatsen min, for etter hvert endte jeg opp i 100 prosent stilling i Rus- og psykiatritjenesten i Harstad kommune. Jeg snakket med Nav og arbeidsgiveren om behovet for videre utdannelse, og var så heldig å få en kontrakt som gir meg fem år i jobb og mulighet til å gå opp til eksamen som helsefagarbeider etter det. Nå følger jeg opp mennesker i aktiv rus. Jeg kartlegger behovene deres, og hjelper dem med praktiske gjøremål.

Jeg elsker jobben min, og er så takknemlig for alle som har trodd på meg, heia på meg og som har gitt meg muligheter. Samtidig møter jeg meg sjøl i døra hver eneste dag. Det kan være en trist opplevelse, for jeg veit jo akkurat hvordan brukerne har det. Hvordan det føles å stå helt aleine. Hvordan det føles være i konflikt hele tida – med Nav, med familien, med venner og ikke minst med deg sjøl. Men jeg vet også hvor viktig det er å heie på folk uansett. Jeg visste jo ikke at jeg skulle havne her, den siste gangen jeg var i behandling. At det skulle komme et gjennombrudd akkurat da. Alle fortjener en sjanse. Og omsorg.

Du kan si at =Oslo sånn sett har vært en inspirasjon i arbeidet mitt. Jeg husker spesielt en dag jeg solgte magasiner i Oslo sentrum. Jeg var veldig dårlig, og veldig redd. Jeg trengte å bli passa på, og en av de ansatte der tilbød seg å sjekke innom på plassen der jeg sto, for å se hvordan det sto til med meg. Berolige meg og følge med. Han kom innom med jevne mellomrom, og sørga for at jeg klarte å selge magasiner. Det føltes godt å bli tatt vare på. Vi trenger alle det, av og til.

Teksten sto på trykk i =Oslo september 2020.

I mars så fremtiden mørk ut for gatemagasin­selgerne og andre gatefolk i Oslo og Göteborg. Hvis du snakka med gjengen i Brugata, skrudde på tv-en eller slo opp i avisene, ble det spådd smitte, vold, sult og død. Det var en tikkende bombe, ble det sagt. Over et halvt år senere venter vi fortsatt på smellet. Hva gikk ikke galt?

Som så mange andre lavterskeltilbud måtte =Oslo stenge dørene da pandemien traff oss for alvor. I disse ukene tilbrakte jeg mye tid i og utenfor salgslokalet i Skippergata og i Brugata, hvor det åpne rusmiljøet møtes og handler illegale stoffer. Jeg prøvde å holde kontakten med =Oslo-selgerne og formidle deres opplevelse av livet på gata da resten av samfunnet stengte gradvis ned. Onsdag 18. mars møtte jeg Ingar Henriksen, en veteran i både Skippergata og Brugata. Han var veldig bekymra for hva de neste ukene ville bringe:

– Jeg har rusa meg i snart 40 år og har, i likhet med mange andre i miljøet, slitt med nyre- og leverproblemer, på grunn av hepatitt C. I tillegg har vi ofte et skralt immun­forsvar. Vi er vel like utsatte som 80-åringene, skulle vi bli smitta, sa han.

– Du begynner å merke at stemningen forandrer seg i miljøet og rundt Gunerius. Det er ikke tørke på stoff ennå, slik som det var i jula. Men det kommer, tror jeg. Da øker også kriminaliteten, folk kommer til å bli desperate etter stoff og penger, og det vil bli mye hardere på gata.

Det var nærmest uunngåelig at smitten skulle berøre det åpne rusmiljøet, og når det skjedde, ville det bli fatalt. Men det var ikke bare smitten som kom til å bli dødelig, mente Ingar:

Jeg delte hans bekymring. Jeg hadde opplevd herointørke i Oslo før, og det er ikke et vakkert syn.

Litt senere samme dag sto jeg og gjentok de samme bekymringene til en journalist som skrev om konsekvensene av pandemien for selgerne og gatemiljøet. Jeg sa vi måtte vente oss vold, og at folk i verste fall kom til å dø.

Dystre spådommer til skamme

Over et halvt år senere har vi ikke sett ett eneste smittetilfelle blant =Oslo-selgerne. Ingen har drept hverandre heller. Ikke ett av skremselsbildene har slått til. Jeg begynte å forhøre meg blant andre gatemagasin i land hvor smittesituasjonen har vært mer kritisk enn her, for å finne ut om vi har vært flinkere, eller kanskje bare heldigere.

Sophie Cronholm jobber tett på selgerne av gatemagasinet Faktum i Göteborg. Hun mener det ville kommet staben for øre om det hadde vært mistanke om smitte blant selgerne:

– Det er en gruppe hvor alle snakker med alle, og ethvert rykte spres fort. Likevel har jeg ikke hørt om ett eneste tilfelle av covid-19, sier hun.

Hun innrømmer at det er enkelte selgere som er i risikogrupper og som hun ikke har sett på en stund, og heller ikke har klart å komme i kontakt med. Dette tror hun skyldes frykten for smitte, og ikke at de er syke. Hun stoler på at de ville gitt beskjed, skulle det være mistanke om smittefare. En av de eldre i selgergruppa ble testet, men symptomene viste seg å skyldes en ordinær lungebetennelse.

Hos Faktum følger de myndighetenes anbefalinger om sosial distanse og hyppig håndvask. Da en av selgerne tok i bruk munnbind for å få kundene til å føle seg tryggere, fikk han i stedet flere skeptiske blikk og spørsmål om han var syk. Å vise hensyn på denne måten påvirket salgstallene i negativ retning. Men hovedtrenden er at kundene har vært positive til at selgerne har fortsatt salget, og viser støtte ved både å ta kontakt og å kjøpe magasinet. Salget sank likevel i perioden mars–mai, naturlig nok. For som Sophie sier:

I Göteborg og i resten av Sverige er det nye grupper mennesker som nå blir smittet, men de første månedene rammet covid-19 i stor grad eldre, spesielt beboere på pleie­hjem. Flere av gatemagasinselgerne tilhører denne risikogruppa.

– De fleste av disse valgte å isolere seg og ikke komme innom for å jobbe. Likevel klarte de seg greit, da de fleste eldre selgerne er svenske statsborgere med pensjon, om enn liten, og tilgang til det offentlige, sosiale sikkerhetsnettet, forklarer Sophie.

– De fleste salgsplasser er ved butikker. Folk flest gikk fra å dra på handletur hver dag til å gjøre det hele unna én dag i uka eller å få varene levert hjem. Men møtte de først på en Faktum-selger, så kjøpte de bladet.

Ingen smitte, ingen penger

De som ikke har tilgang til dette, hovedsakelig tilreisende fra Øst- og Mellom-Europa, har gatemagasinsalget som eneste inntekts­kilde. Dette gjorde at de også under den mest kritiske perioden måtte ta sjansen på å gå på jobb. Det kunne ta en full dag å tjene inn det samme som man vanligvis gjør på en time. Det samme skjedde i Oslo.

Gatemagasinet =Oslo valgte å stenge ned helt og stoppe distribusjonen av magasinet lørdag 14. mars, og holdt stengt i nærmere syv uker. Faktum på sin side holdt dørene åpne gjennom hele korona-våren, noe som gjenspeiler hvordan det svenske og det norske samfunnet valgte å angripe pandemien ulikt. Men for gatemagasinselgerne var likevel utfallet ganske likt. Også i Oslo var det selgerne uten norsk statsborgerskap som led mest, og enda verre var situasjonen for familiene deres i hjemlandet.

Friske, men sultne

Daniel Varga har solgt =Oslo i et par års tid. Han kommer opprinnelig fra byen Sibiu i hjertet av Transilvania i Romania. Jeg møtte ham og gjengen han bor sammen med ved salgslokalet vårt fredag 27. mars. Som alle andre som kom innom, lurte de på om vi hadde planer om å åpne dørene igjen snart. Jeg hadde ingen svar. Ingen hadde svar på dette tidspunktet.

Selv var jeg nysgjerrig på hvorfor de hadde valgt å bli i Norge, nå som det ikke var jobb å få. Jeg visste at EØS-borgere hadde fått tilbud om trygg transport hjem i den første fasen av nedstengingen. Daniel forklarte:

– I Romania får du ingen støtte fra staten nå. Det er militære i gatene for å passe på at folk holder seg inne. Bare 1000 mennesker har koronavirus i Romania, likevel er tiltakene strengere enn i Norge, hvor over 3000 er smittet. Hvis du går ut etter klokka ti på kvelden, får du bot. Før klokka ti kan du gå ut hvis du skal noe viktig. Du må ha med deg et papir hvor det står navn, personnummer og hva du skal ute. Er du over 65 år gammel, får du ikke gå ut i det hele tatt, fortalt han.

Rumenske myndigheter valgte å gå hardhendt til verks under nedstengingen. Portforbudet gjorde det umulig å tjene til livets opphold på gata. Dette rammet ikke minst rom-minoriteten i landet, som ble enda mer avhengig av penger tilsendt fra dem som jobbet i utlandet. I Göteborg utgjør denne gruppa over halvparten av gatemagasin­selgerne. Sophie forteller om en samtale med en av kvinnene fra Romania:

– Hun var nødt til ringe sine barn i Romania for å fortelle at hun tjente nok til å sende det ukentlige beløpet de er avhengige av. Barna gikk allerede sultne.

Det er noe man også hører om fra denne selgergruppa i Oslo: familiemedlemmer som lever på sultegrensen i hjemlandets bydeler og tettsteder med rom-befolkning. Samtidig er det ingen meldinger om covid-19-smitte de samme stedene, eller blant rom som jobber i Skandinavia. Sophie forteller at det samme er tilfelle i Göteborg:

– Jeg har snakket med selgere i denne gruppa, med andre tilreisende og med organisasjoner som jobber tett på dem. Ingen melder om smitte, hverken i hjemlandet eller blant EU-immigrantene i byen.

Dette er ekstra påfallende fordi sistnevnte ofte bor mange sammen i små leiligheter, og har mindre tilgang på informasjon og smittevernsutstyr enn den øvrige befolkningen. Mange har også dårlig helse. Når man tar med i regnestykket at de ofte beveger seg over landegrensene, og er hyppig i kontakt med andre som gjør det samme, er det flere som undres over at det ikke har gått av noen smittebomber i miljøet.

På jakt etter en mulig katastrofe

Det har det heller ikke gjort i et annet miljø som ekspertene mener er ekstra utsatt under en pandemi: det tunge rusmiljøet. Mens nesten ingen av selgerne i Göteborg for øyeblikket tilhører dette miljøet, utgjør representanter herfra fortsatt flertallet av dem du møter i salgslokalet til =Oslo i Skippergata.

Kort tid etter nedstengingen av Norge 12. mars, kom de første bekymringsmeldingene i media. Først ute var Dagbladet, hvor to =Oslo-selgere og -ansatte, inkludert meg, som tidligere nevnt, sto frem med en rekke bekymringer. Det åpne rusmiljøet i Brugata var en mulig smittebombe, og dessuten ville stengte grenser gi mangel på dop, som igjen ville skape mer desperasjon og vold. Dette narrativet sto så sterkt, at både jeg og andre journalister lette rundt i Brugata og på Grønland etter bekreftelse på tingenes tilstand.

Hvor blir pasientene av?

– I likhet med andre som jobber med gruppa, fryktet vi på vårparten at rusavhengige kom til å være ekstra utsatte under pandemien, sier Gabrielle Welle-Strand, overlege og forsker ved Senter for rus- og avhengighetsforskning (Seraf).

Hun har samarbeidet med Folkehelse­instituttet og ProLar-nett om en artikkel som snart er klar for publisering, hvor temaet er nettopp koronasmitte blant rusavhengige og andre konse­kvenser av pandemien for denne gruppa. Det er Seraf som har ansvaret for artikkelen, som etter hvert omfatter seks norske byer.

Fra april til juli jobbet Welle-Strand som lege på en isolasjonsenhet i Oslo kommune. Stedet var et frivillig tilbud til koronasmittede rusavhengige som fant det vanskelig å isolere seg selv. Tilbudet eksisterte fra slutten av mars til slutten av juli, og i løpet av denne tiden var åtte pasienter innlagt ved enheten. To av dem heroinister og aktører i det vi kaller Oslos åpne rusmiljø. Brugata-miljøet.

Virus eller abstinens?

Så sent som 6. mai uttalte Stian Torsvik i Uteseksjonen seg om det åpne rusmiljøet i Oslo til Aftenposten:

– Smitterisikoen er stor. Det er cash som bytter hender, det er håndhilsing og klemmer. Store ansamlinger med 13–14 stykker i tette klynger.

Dette var noen av det samme Welle-Strand hadde sett for seg kunne føre til en smittebombe i miljøet. Samtidig måtte hun rundt denne tiden innse at de dystre spådommene ikke så ut til å gå i oppfyllelse. Det var fortsatt kun to heroinavhengige fra miljøet som hadde vært innom isolasjons­avdelingen. For å se om dette gjenspeilet den reelle situasjonen på gata, fikk hun tidligere brukere og mennesker som jobbet med rusavhengige ved boliger, varmestuer og andre lavterskeltilbud til å gjøre intervjuer med brukerne.

Så godt som alle som ble spurt, var i aktiv rus, og noen var i tillegg i behandling i LAR (Legemiddelassistert rehabilitering), og resultatene var både oppløftende og overraskende. De ble først spurt om de kjente til symptomene på covid-19, noe rundt to tredje­deler av gruppa gjorde. Videre ble de spurt spesifikt om hvert av symptomene, og om de hadde kjent på disse. Svært få svarte bekreftende på dette. Det vanligste var smerter og ubehag i kroppen. Dette gjaldt rundt 20 prosent av de spurte, men som Welle-Strand minner om:

– Disse symptomene er svært like dem man kan få ved abstinens og rusbruk, så det var ikke overraskende. Det er også mye somatisk sykdom generelt i gruppa, noe som også spiller inn.

Når det gjaldt klare symptomer på covid-19, som nedsatt smak- og luktesans, var det under 10 prosent som hadde opplevd dette i større eller mindre grad. Over 90 prosent av de spurte sa de ville teste seg ved mistanke om smitte. Det samme svarer alle =Oslo-selgerne jeg spør. De er ofte i risikogruppen, og ønsker rask behandling og ettersyn skulle de være smittet.

Eller omvendt?

Tilgangen på rusmidler var også et tema i intervjuene. Det viste seg at også på dette området hadde engstelsen mange følte på i begynnelsen av mars, vært relativt ubegrunnet. En tredjedel opplevde at det var noe vanskeligere å skaffe det de trengte, men dette gjaldt gjerne beroligende tabletter og i noen grad cannabis. Økte priser var et større problem for to tredeler av de spurte, men dette gjaldt først og fremst cannabis.  Tilgangen til heroin og amfetamin har vært ganske så uforandret gjennom det hele, kan det virke som. Men disse funnene var ikke like entydige som de som gjaldt smitte. Welle-Strand utdyper:

– Funnene peker så mye i samme retning, at vi lurer på om brukerne har symptomer i større grad enn de rapporterte, men at de ikke merket disse på grunn av selve rusen og abstinensene som følger.

I rusmiljøet er også dette en forklaring flere heller mot. Det finnes også andre, mer alternative teorier som du støter på i Brugata eller salgslokalet i Skippergata. Én er sammenhengen mellom inntak av nikotin og hvem som smittes. Så godt som alle i rusmiljøet røyker sigaretter, så en slik sammenheng ville kunne forklare det lave antallet smittede. Teorien ble fremsatt av en håndfull franske forskere i april, men ble raskt tilbakevist i internasjonale studier. Blant røykerne er den likevel fortsatt populær. Andre mener at enkelte rusmidler i seg selv gir immunitet mot viruset, noe som nok er mer basert på tro enn på beviser.

Tilbake til Göteborg

At rusavhengige skulle bli mindre syke eller symptomfrie, tviler overlege Welle-Strand på:

–  Da burde vi ha sett noe av det samme når det gjelder andre infeksjoner som har vært utbredt i disse miljøene, som HIV eller hepatitt C. Det er også mulig at det hele skyldes flaks. At det ikke har vært kontakt med en såkalt supersmitter som har satt i gang det hele blant folk på gata, sier hun.

Kanskje er det fortsatt en sjanse for at de mest pessimistiske blant oss får rett likevel. Men hva med andre av gatas folk? Hvorfor får vi de samme svarene når det gjelder til­reisende fattige fra Mellom-Europa?

De rumenske og bulgarske selgerne av Faktum snakker ofte om både egen og familiens helse. Mange jobber for at foreldre, barn eller søsken skal kunne få råd til nødvendig behandling og medisiner. Likevel har ingen snakket om at de kjenner noen som har vært syke med covid-19, eller at de har hørt om smitte i samfunnene de lever i. Dette kan selvfølgelig skyldes frykt for utestengelse, isolasjon og stigma, men Sophie tror fraværet av smitte i gruppa er reelt.

Skitne hender, snørrete unger

I Göteborg og Malmö, hvor Faktum selges, er det også flere som bor på gata enn i Oslo. Sophie opplever at disse får problemer i møtet med kundene, fordi det er vanskelig å opprettholde god hygiene. Faktum har, i likhet med =Oslo, innført en rekke tiltak for å unngå smittefare og berolige kundene:

– Vi tilbyr selgerne håndsprit, men har latt det være opp til hver enkelt selger hva annet de bruker. I tillegg har vi jobbet mye med opplæring i sosial distansering på jobb. Vi bruker betalingssystemet Swish (tilsvarer Vipps i Norge, journ.anm.), hvor hver selger har en unik QR-kode som kundene kan skanne for å betale magasinet. Det er også pakket i plast når kunden mottar det.

Tiltakene kan kanskje forklare hvorfor selgerne ikke utsettes for smitte fra kunder, men det forklarer ikke helt fraværet av smitte generelt. Sophie forteller at hun har mest tro på teorien om at selgernes immunforsvar er ekstra godt fordi de eksponeres for mer virus og bakterier gjennom livet de lever. Litt som småbarnsforeldre som henne selv, som hele tiden blir utsatt for smitte fra barnehage og skole, og ender opp med et styrket immunforsvar. Hun presiserer at dette kun er spekulasjoner, og ikke et tema hun kjenner godt.

Trygt på utsida

Hovedteoriene til overlege Welle-Strand etter funnene i miljøet er hverken immunitet gjennom heroin eller skitt. Først og fremst mener hun at brukerne selv og hjelpeapparatet kan gi seg selv en klapp på skulderen:

Brukerne har nok vært flinkere til å overholde smittvernsreglene enn det mange har trodd. De har holdt seg hjemme for å unngå å bli smittet, de har holdt avstand og vasket hender på samme måte som oss andre, kan hun fortelle. Og fortsetter:

– Tilpassede henteordninger for medisiner, samtaler med hjelpeapparatet over telefon og liknende tiltak har gjort det enklere for brukerne å opprettholde sosial distansering. I tillegg har personalet som jobber ved medisinske og sosiale lavterskel­tilbud hatt høy bevissthet om smitteverntiltak. Det samme gjelder for personalet hjemløse tilreisende møter på akuttovernattingssteder og andre hjelpetilbud. De tar smittevern på alvor, sier hun, før hun kommer til det hun mener kanskje er den aller viktigste årsaken til fraværet av smitte, både blant rusavhengige og fattige tilreisende:

– Lever du i utenforskap, så er du sjelden i kontakt med dem som er innenfor. Dette er mennesker som har minimal kontakt med andre grupper, avslutter hun.

Eller som en av jentene jeg møtte da jeg vandra bekymra rundt i gatene i mars, sa det:

– Vanker du i Brugata, så vanker du ikke med folk som har vært på skiferie i Østerrike.

Teksten sto på trykk i =Oslo oktober 2020.

Helt siden Sveits fikk heroinklinikker i 1991, har tiltaket vært diskutert også i Norge. Innen et år får Oslo og Bergen et prøveprosjekt med heroinassistert behandling for opiatavhengige, som skal følges tett av forskere.

Der det fins en heroinklinikk, er det dårligere marked for illegal heroin. Sveits erfarte dette på 1990-tallet. Da oppdaget de et smutthull i loven, der heroin kunne gis til borgerne som en del av et vitenskapelig forsøk. Dermed ble en stor studie satt i gang. Opiatavhengige kunne få metadon, og de som ikke taklet det, kunne få heroin. Forsøket førte til opprettelse av heroinklinikker, og i 2008 besøkte =Oslo klinikken Zokl II i Zürich.

Blant pasientene som fikk utskrevet heroin, var en ansatt ved landets sosialdepartement. De heroinavhengige skilte seg ikke fysisk ut fra de som jobbet ved klinikken. De slapp å leve et hardt liv på gata. Etter hvert som de fikk nytt innhold i livet, begynte mange å trappe ned på den medisinske heroindosen. Rekrutteringen av nye heroinbrukere gikk også kraftig ned. De første tolv årene etter at Sveits åpnet for heroinklinikker i 1991, sank rekrutteringen til det illegale markedet med 82 prosent.

For å forstå hvorfor tiltaket ble iverksatt, må vi se på heroinets historie som rusmiddel. Under Vietnamkrigen ble stoffet brukt av amerikanske soldater, for å takle den brutale hverdagen. Dermed ble heroin en viktig handelsvare for fattige i Thailand, Burma og Laos. Siden har markedet vokst, og i dag kommer mesteparten av det illegale heroinet fra Afghanistan. Der krever Taliban inn skatter av opiumsbøndene for å finansiere sin virksomhet. Det er gode grunner til å prøve å strupe dette markedet, og det har det vært lenge.

I England ble praktisk talt all heroin brukt før 1960 forskrevet av lege. Et lite mindretall ble avhengige av slik farmasøytisk heroin. Det var folk med kroniske smerter og nevroser, og av og til var det legene selv. Britiske leger hadde en idé om at heroinavhengige kunne stabiliseres. De kunne få stoffet de trengte i helsevesenet, istedenfor å bli kastet på dør så fort de ble erklært avhengige. Også etter at FN forbød heroin i Narkotikakonvensjonen av 1961, har Englands rusavhengige fått forskrevet stoffet av enkelte leger med spesialtillatelse.

En av disse legene var John Marks, som hadde heroinpasienter fra 1982 til 1995. Ingen av pasientene hans ble hiv-smittet, og ingen døde av overdoser. Stort sett hadde de jobb og familie. En studie publisert i 1991 sammenlignet Widnes, der Marks jobbet, med den lignende byen Bootle i samme landsdel. I Bootle hadde rusavhengige ingen mulighet til å få heroin som medisin. Det viste seg at Bootle hadde tolv ganger flere heroinavhengige enn Widnes i forhold til folketallet. Hvordan kunne det være mulig?

En som er avhengig av heroin, er også avhengig av å skrape sammen masse penger. En vanlig måte å tjene disse pengene på, er å selge heroin selv. Du kjøper litt mer enn du trenger. Stoffet som blir til overs, blander du kanskje ut med noe billigere som ligner heroin, for å øke profitten. Alt fra murpuss til blekemidler er funnet i illegal heroin. Dermed er et farlig marked sikret et langt liv, hvis ingenting gjøres.

I 1995 måtte John Marks stenge heroinklinikken sin, som hadde hatt 450 pasienter. To år senere var 41 av pasientene døde. Mange andre mistet jobb og partner, fikk gjeld og begynte med kriminalitet. I dag fins det voldelige narkogjenger i området der Marks jobbet i Widnes. Hvordan kan man reversere en slik utvikling? Det vanligste grepet har vært å sende inn politi. Problemet med det, er at nye stoffselgere alltid står klare når de gamle blir tatt, og at gjengene utvikler stadig smartere og mer brutale metoder for å hamle opp med både hverandre og politiet.

Krevende behandling

I Zürich ble tilstandene uhåndterlige utover 1980-tallet. Hver dag kjøpte over tusen personer heroin fra byens åpne russcene. De fleste av dem var også involvert i annen kriminalitet. Akkurat som i Oslo, begynte politiet å bortvise rusavhengige, med det resultatet at de samlet seg et annet sted. Da begynte man å utrede nye løsninger.

Sveits erfarte at heroinassistert behandling fungerte etter formålet. Siden har seks andre land i Europa opprettet egne heroinklinikker: Danmark, England, Tyskland, Nederland, Belgia og Spania. Heroinet som brukes er selvsagt produsert lovlig, og kommer fra et legemiddelfirma. I England har medisinsk heroin lenge vært brukt på sykehus for smertelindring, slik vi i Norge bruker morfin.

I Norge ble illegalt heroin beslaglagt første gang i 1978. I 2010 foreslo Stoltenberg-utvalget at norske leger burde kunne skrive ut heroin til de tyngste brukerne. Det var det ikke politisk vilje til, men i fjor høst startet forberedelsene til et prøveprosjekt med heroinassistert behandling (HAB) i Oslo og Bergen. Inntil 300 opiatavhengige skal få syntetisk framstilt heroin på en trygg måte.

Et skjær i sjøen er at de fleste av dagens opiatavhengige også er avhengige av andre stoffer, særlig benzodiazepiner. Kommer den norske heroinbehandlingen for sent? Vi spør Linda Elise Couëssurel Wüsthoff, forsker ved RusForsk og prosjektleder for studiet av heroinassistert behandling i Oslo. 

– Det er vanskelig å si. Substitusjonsbehandling med metadon har vært tilgjengelig gjennom Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) i Norge siden 1998. Diskusjonene i fagmiljøene har vært knyttet til hvor mye det er å vinne på HAB sammenliknet med å optimalisere behandlingsmulighetene i ordinær LAR. Fortsatt er det et stort potensiale for å utvikle LAR, både når det gjelder rehabiliteringsdelen av behandlingen og når det gjelder tilfang av medikamenter. HAB er en veldig ressurskrevende behandling, både fordi medikamentet er dyrt, og fordi det trengs en klinikk med spesialisert helsepersonell som er åpen hver dag hele året. I tillegg er det svært krevende for pasientene, som må møte til klinikken to ganger om dagen.

LAR er blant annet blitt kritisert for dårlig individuell tilpasning. Der brukes hovedsakelig to medikamenter, metadon og buprenorfin (Subutex og Suboxone). Når det gjelder heroinassistert behandling, tyder noen studier fra utlandet på mindre frafall i behandling, samt mindre bruk av illegal heroin og mindre kriminalitet i gruppen som fikk heroin sammenliknet med de som fikk metadon. Omtrent ti prosent av LAR-pasientene i Norge faller fra behandlingen gjentatte ganger, og disse er hovedmålgruppen for HAB. Wüsthoff forteller om ulike grunner til frafall.

– Det kan være misnøye med dosen eller medikamentet, manglende hjelp til bolig, økonomi eller nettverk, for lite hjelp for psykiske plager og livsmestring, og så videre. Vi vet at det å falle ut av LAR kan øke faren for overdose. Som i all rusbehandling, vil man som pasient i HAB få en annen type behandling eller tilrettelegging hvis man ikke lykkes med å gjennomføre behandlingen. Det er viktig å se hva den enkelte trenger akkurat i denne perioden av livet.

Strever med lokaler

HAB er en del av behandlingsprogrammet i LAR, og skal kombineres med psykososial behandling og oppfølging. I tillegg til to doser heroin, med maks seks timers mellomrom, får pasienten metadon til en kveldsdose som tas med hjem. Heroin kan ikke tas med hjem, på grunn av faren for at stoffet kommer på avveie. På klinikken blir det mulig å få heroin både i tablettform og i sprøyte. Om pasientene skal få benzodiazepiner i tillegg er en individuell vurdering. Alle slike tilleggs­medikamenter vil øke risikoen for overdose. Etter inntak av medisinen er det viktig å observere pasienten.

– Man har sett at noen kan få overdose etter inntak av heroindosen. Dette er også en risiko ved inntak av metadon, men studier har vist noen flere slike hendelser ved heroin­behandling. Man vet aldri hvor mye man tåler, det endrer seg med dagsform og om man har inntatt noe annet før man kommer. Det er derfor viktig at dosene inntas under observasjon av kyndig personell. Det er en av grunnene til at HAB blir organisert som en del av LAR.

Egentlig skulle heroinprosjektet startet opp i vår, men nå ser det ut som vi må vente til slutten av året, eller starten av 2022. Denne gangen er det ikke politisk vilje som forsinker tiltaket, men mangel på lokaler.

– I Oslo handler det om at sykehuset legger om. Det er vanskelig å finne et bygg som ikke skal rives eller brukes til noe annet. Planen er at det skal komme et brakkebygg på parkeringsplassen på Ullevål. HAB blir en del av spesialisthelsetjenesten ved sykehuset. Bergen har litt av de samme utfordringene med lokaler som Oslo, men det er mulig de klarer å starte opp til høsten.

Rekrutteringen til prosjektet begynner når oppstartsdato er satt. Det blir samme prosess som ved inntak i LAR, der brukeren må søke gjennom fastlegen eller Nav. Så er det inntaksteamet på sykehuset som vurderer søknadene. Målgruppen er hovedsakelig de som har prøvd annen behandling i LAR, uten å lykkes. Etter fem år ønsker regjeringen en evalueringsrapport.

– Evalueringen vil vise om vi kan anbefale videreføring av HAB eller ikke, og så blir det opp til politikerne å avgjøre.

Forskningsprosjektet som skal evaluere HAB vil blant annet undersøke hvordan det går med pasientene, samt forventninger og erfaringer hos pasienter, pårørende og ansatte. 10-20 pasienter og pårørende i HAB-prosjektet vil bli dybdeintervjuet om sine erfaringer, som et supplement til resten av forskningsresultatene. Det er viktig å få kartlagt hvordan pasientenes livskvalitet og sosiale funksjon endres.

Skeptisk til LAR og metadon

I 2009 spurte vi ti selgere av =Oslo hva de mente om heroinbehandling. Alle ti ville takket ja til HAB, men vi oppga ingen kriterier for behandlingen. Selgerne hadde ulike begrunnelser for hvorfor de var positive. Trine mente at heroin var langt mer skånsomt for indre organer enn metadon. Ragnar trakk fram at medisinsk heroin kom uten risiko for rottegift. John påpekte at «altfor mange bruker heroin ved siden av LAR-medisin». Anita var positiv så sant heroinbehandling ble begrenset til folk som hadde holdt på lenge og ikke klart å slutte.

Hva mener en opiatavhengig Erlik-selger om HAB i dag? Hilde Bjerkestrand har brukt heroin i tredve år, siden hun var 21. Beroligende piller begynte hun med da hun var fjorten, og det er verre enn heroin, mener hun. I dag er hun den =Oslo-selgeren som har solgt bladet lengst. 

– Hvis heroinbehandling kom nå, ville det nok blitt populært. Nå er folk drittlei av det meste på grunn av korona. Jeg vet ikke om jeg vil takke ja den dagen tilbudet kommer. Det kommer an på hvordan livssituasjonen min er da. 

I dag får Hilde metadon gjennom LAR, men hun er misfornøyd med oppfølgingen.

– Nå har jeg ikke fått metadon på tre dager, selv om hjemmetjenesten egentlig skal levere til meg. Hvis LAR skal ha noe med heroinbehandling å gjøre, stoler jeg ikke på det. De holder ikke det de lover. For fire uker siden satt jeg i et LAR-møte og skulle få opptrening og greier, men jeg har ikke fått noe. De skylder på hverandre, det er som en stor barnehage.

Hilde vil heller ha heroin enn metadon, fordi hun opplever at metadon tærer mye mer på kroppen. Når hun får høre at heroinbehandlingen innebærer én dose metadon i døgnet, blir hun skeptisk.

– Først da jeg begynte med metadon, fikk jeg problemer med lever og nyrer. Hvis man skal få både heroin og metadon, blir det blandingsmisbruk. Det er helt bak mål. Er de redde for å sende med folk heroin hjem, bør de heller holde klinikken åpen slik at man kan få tre doser om dagen. Heroin virker ikke på samme måte hvis du tar metadon. Da trenger du mer heroin.

Hilde har aldri hørt om heroin i tablettform, men mener det er bra for folk som ikke har brukbare årer igjen til å sette heroin i armen. Hun mener også at Norge ligger langt etter andre land i oppfølging av rusavhengige, og trekker fram Danmark som et forbilde. Der er det mer hjelp og mindre straff, mener hun. Danmark har hatt heroinassistert behandling siden 2010, og Sundhetsstyrelsen konkluderer med at det har vært en suksess. Hilde har ikke like stor tro på den norske modellen.

– Jeg synes det ville vært bedre hvis heroin­behandling ikke var en del av LAR, sier hun, før hun må betjene en kunde på Karl Johan som vil kjøpe blad.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 3/2021

Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem.

Hei, Ante. Hva vil du snakke om i dag?
– Hva med å snakke litt om døden?

Oi, det er tunge saker. Hvorfor døden?
– Jeg tenker mye på døden nå om dagen. For meg er det livets siste fase. I alder. Jeg blir 75 neste år. Så er det fem år til 80. Det er skremmende. Tiden går så fort.

Men du er jo frisk og sprek. Du kan jo fort bli 100 år.
– Men du vet, man kan dø uventet. Helt uten at noe er galt med deg. Jeg ser slikt ofte når jeg leser dødsannonsene i Aftenposten. Folk dør uventet. Det kan skje.

Å plutselig falle om, liksom?
– Ja, det kan fort skje når du er gammel.

Er det mange du har kjent som allerede er gått bort?
– Ja, det er kolossalt mange. Kolossalt. Tankene kommer. Barndomsvenner som døde allerede for over 30 år siden. Ta mannen som var min nabo tidligere. Han var jo også min arbeidskamerat og dessuten årsaken til at jeg kom til Norge. Han døde for ikke lenge siden av kols. Så var han da også storrøyker i over 50 år.

Men du røyker ikke, drikker ikke og spiser ganske sunt. Stemmer ikke det?
– Jo da, men jeg røyka en stund. Slutta for 51 år siden.

Du er ganske pessimistisk, Ante?
– Ikke verre enn min bror. Han er både eldre enn meg og en større pessimist. Han trodde vi alle skulle dø av korona. Jeg er redd for døden, men ikke for korona. Jeg er vaksinert, så hvorfor skulle jeg gå rundt og være redd. Influensa, derimot. Og asteroider. Det skremmer meg.

Men hva med før du ble vaksinert?
– Ja, jo … Jeg var redd for å begynne å hoste, så jeg måtte holde meg hjemme. Innesperret. Jeg liker ikke å ikke kunne gå ut, få frisk luft og snakke med andre mennesker.

Tror du det finnes noe etter døden?
– Finnes hva da? Hva mener du?

Liv etter døden? At det ikke er helt slutt når du trer på deg trepysjamasen?
– Nei, nei, nei. Jeg er katolikk, men jeg tror ikke på sånt tull.

Så du er egentlig en frafallen katolikk?
– Ja, nei, mer en katolikk light. Jeg vil si at de som tror på sånt er litt primitive. Vi går nok rett i jorda og kommer aldri tilbake. Men man kan få tro hva man vil. Jeg respekterer det. Men min mening, min tro, er at vi antagelig hadde hatt det bedre hvis vi aldri hadde blitt født.

Nå er du veldig mørk her, igjen.
– Ha ha ha ha. Jeg mener det. Når vi likevel må gå rundt og vite at det skal ta slutt, hva er vitsen? Hvis vi likevel ikke skal leve evig? Gå rundt og vente på å havne i graven?

Men tror du ikke at du hadde gått rimelig lei av livet, hvis du levde evig?
– Vet ikke. Mange går fort lei av livet. To av mine beste kompiser begikk selvmord da jeg gikk på høyskole. De var bare 18 og 19 år. Det skjer her i landet også, det har jeg lest i VG. De tenker for mye. Det er ikke alltid så lurt å tenke for mye, men for noen er det uunngåelig. De hadde sluppet den lidelsen hvis de ikke var født. Det var i det hele tatt mye lidelse i gamlelandet, den gang.

Og gamlelandet er?
– Jugoslavia. Det var det det het den gang. Det var så mye fattigdom der, som ikke resten av verden visste om. Jeg vokste opp med jordgulv på kjøkkenet. Vi hadde ingen gulv i det hele tatt. Og det var mye vold. Slåsskamper i brødkøen og menn som banka kona si. Hvis jeg forteller dette til andre som vokste opp i Jugoslavia, så sier de at jeg bedriver propaganda. De skryter fortsatt av Tito og kommunismen.

Så du er ingen stor tilhenger av kommunismen?
– Tja, nei. Men ikke så stor motstander av kommunismen som min bror. Han er eldre enn meg og bor i Frankrike. Han hater kommunister så mye at han ønsker at Hitler skulle komme tilbake og knuse dem. Han er glad i Hitler, mye fordi Hitler likte Kroatia og folket der. Jeg prøver å si til ham at det ikke er normalt å like en massemorder, men han vil ikke høre på meg.

Det er ganske ekstremt.
– Det er historieløshet. Mange er historie­løse i dag. Men kommunismen var ikke bra. Det var verst frem til 1962. Da fikk vi en liten leilighet med gulv og en tv. Etter at mange fikk tv, ble ting roligere.

Du har bodd lenge i Norge nå. Savner du Kroatia?
– Jeg har tenkt til å flytte tilbake og leve mine siste år i Kroatia, faktisk. Kanskje allerede neste år. Å være gammel her i Norge er å være alene. Jeg savner sirkelen med menn som sitter på plasser ute tidlig på morgenen, bare for å sitte og snakke. Det er sånn i Kroatia, akkurat som i Hellas. Akkurat som i alle land rundt Middelhavet. Selv om mange regner oss som europeere, og vi ser ut som europeere, så har vi mer til felles med menneskene og kulturen i Nord-Afrika og Midtøsten. Du finner også det samme hos eritreere og somaliere.

Det er kanskje ikke en veldig norsk greie, nei.
– Nei, nettopp. Her kan jeg stå som en idiot og prate med meg selv om morgenen. Nordmenn trenger som regel alkohol for å snakke med fremmede. For å åpne seg. Men noen liker det sånn. Når jeg forteller min bror om hvordan det er her, da blir han misunnelig.

Du har opplevd smerte, og du mener vi kanskje hadde hatt det bedre hvis vi aldri hadde vær født. Men det har vel vært bra greier også, Ante?
– Ja, ja. Mange gode opplevelser. Spesielt reiser. Jeg har reist mye. Aller best liker jeg å ta tog. Jeg ønsker å ha opplevd hele Europa før jeg dør. Når denne pesten er over, skal jeg reise igjen.

Hvis du fikk velge hvordan du skal dø, hva ville du foretrukket?
– Dumt spørsmål. Som alle andre ønsker jeg å sovne inn uten smerte, og uten å vite at jeg skal dø.

Teksten sto på trykk i =Oslo nr. 6/2021.

Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem.

Hva har du lyst til å snakke om, Anniken?

– Hverdagsglede.

Aldri hørt om. Hva er det for noe?

– Hverdagsglede for meg er gleden over å våkne frisk om morgenen, ta en dusj og kle på meg. Lage frokost, sette meg ute og høre på fuglene. Sånne ting.

Hva er det som skiller hverdagsglede fra vanlig glede?

– Det trenger ikke skje noe spesielt. Du er liksom bare glad. Våkner med et smil. Legger deg med et smil.

Våkner med et smil? Det er vel ikke mulig?

– Jo, jeg våkner med et smil. Det har jeg gjort de siste to månedene.

Hva er hemmeligheten?

– Å flytte fra kommunal bolig i «Bananblokka» på Galgeberg til Vammaveien i Askim. Jeg elsker å bo i Askim. Når jeg sitter på verandaen min der, så skjer det at folk kjører forbi og tuter og vinker til meg, og i innflyttingsgave fikk jeg et stort innrammet bilde av barnebarna mine. Jeg er blitt utrolig godt mottatt. Det er nesten litt overveldende, men veldig hyggelig.

De to verste tingene i livet, det å stå opp og det å flytte, er det som gjør deg glad?

– Ok, det var litt slitsomt akkurat da det sto på som verst med flytting. Men det var også veldig befriende, særlig det å kvitte seg med ting. Jeg kasta mye. Hadde sikkert 30 banankasser med pyntegjenstander og kjøkkenutstyr.  Det var også ganske følelses­ladet, spesielt det å se gjennom gamle bilder og papirer. Men likevel befriende å kjøre makuleringsmaskinen varm.

Men du er ikke så lykkelig hver dag?

– Siden jeg flytta, jo. Har ikke hatt én dårlig dag. Det er så godt å ha et sted jeg kan kalle hjem. Leiligheten på Galgeberg føltes aldri som et hjem. Når jeg hadde besøkt barne­barna i Trondheim og skulle tilbake til «Bananblokka», fikk jeg vondt i magen.  Jeg hverken la meg eller sto opp med et smil, der.

Hvorfor?

– Jeg la meg alltid med en uro for det som kunne komme i løpet av natta. Noen kunne starte brann, det kunne bli razzia i en leilighet, voldsepisoder, høy musikk eller skriking. Plutselig kunne jeg våkne av at noen kjente på dørhåndtaket eller sto på brannverandaen. Det var aldri ro der.

Er du ikke litt bekymra for at det skal komme en kjempenedtur, når du har det så bra hver eneste dag?

– Det går opp og ned her i livet. Nå er jeg inne i en veldig god periode, og bare nyter det. Det kommer helt sikkert tider med sykdom og andre tragiske hendelser tidsnok, men da har jeg bygd opp god energi og overskudd så jeg kan takle det bedre. Det verste som kan skje, er at barna eller barnebarna blir syke. Eller at jeg plutselig måtte flytte fra det nye hjemmet mitt i Askim.

Men du bor alene nå? Blir det ikke ensomt?

– Ja, jeg bor alene. Er blitt stor jente og må klare meg på egenhånd. Det fungerer veldig bra. Ikke vært ensom. Tvert imot nyter jeg det å være alene, når jeg først er det. Lage meg mat når jeg vil og se hva jeg vil på tv. Men det er ikke så ofte jeg er alene, heller. Det er både besøk og overnattingsgjester, rett som det er. Mennesker som har berørt hjertet mitt på en sånn måte at jeg kan kalle dem venner, og den fine familien min. Datteren min kommer på besøk for andre gang nå til uka, og barnebarna har også vært på besøk fra Trondheim. De sier de skal flytte inn hos meg, og derfor vil de ikke klemme meg og si ha det. De kommer tilbake i oktober. Det er lykke for meg.

Du har jo gått fra å ha det ganske kjipt til å være altfor lykkelig, spør du meg. Har du noen råd til folk om hvordan du snur livet ditt?

– Det viktigste for meg har vært å fylle dagene med innhold. Det lærte jeg meg å gjøre da jeg slutta å ruse meg. Var det noe jeg visste ville få meg til å sprekke, så var det hvis jeg kjeda meg. Så jeg gjorde meg veldig opptatt, og etter hvert fant jeg ut at jeg likte å være travel. Nå legger jeg en plan for uka hver søndag, hvor jeg passer på å få inn mest mulig forskjellige aktiviteter. Søndag er hviledag, nytedag og planleggingsdag. Jeg har også lært meg at det lønner seg å være litt lett i hodet. Hodet mitt er ganske lett. For å få til det, må du lære deg å legge vekk mobilen, senke skuldrene og slutte å bekymre deg for det som kommer. Jeg har lært meg å glede meg over ting. Går jeg ut og ser at sola skinner, så vet jeg å glede meg over det. Ser jeg noen barn som blir fulgt til barnehagen, så gleder jeg meg over det. Så bygger det seg opp i løpet av dagen og blir bedre og bedre.

Folk er for mye på mobilen?

– Absolutt. For mye på mobilen og for mye inni seg sjøl. Folk må se ut av seg sjøl. Se andre. Hvis du ser andre, smiler til andre og hjelper andre, så føler du deg bedre. Det går ikke hvis du har nesa i mobilen eller bare går og grubler på dine egne problemer. Jeg prøver å møte alle med et smil.

Det er et godt salgstriks. Apropos, hvordan er det å være Askims eneste gatemagasinselger? Er noen skeptiske?

– Å nei, det har jeg ikke opplevd én eneste gang. Folk i alle aldre stopper opp for å slå av en prat, og her om dagen kom en kunde med en jordbærkurv til meg. Det er så koselig å møte så mange forskjellige mennesker. Det er en gave.

Er det ingenting som gjør deg sur om dagen. Eller bare litt irritert?

– Nei, ikke som jeg kan komme på.

Ikke elektriske sparkesykler engang?

– Ok, kanskje litt i begynnelsen. Men det gikk over det også. Helt sant.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 7/2021.