Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem. Denne måneden ville Reidar snakke om buss for bane – og bussjåfører.

Tekst og foto: Even Skyrud

Hei, Reidar. Hva har du på hjertet i dag?

– Jeg trenger å snakke om buss for bane.

Spennende tema. Er det en aktuell problemstilling for deg akkurat nå?

– Ja, veldig. Jeg bor på Trosterud, og snart stenger de hele linje 2 i tre måneder. Tre måneder med buss for bane. Jeg gruer meg noe forferdelig.

Og du gruer deg fordi?

– Sjåførene. De veit hvordan du skal kjøre fra A til B, men å ta hensyn til folk, det greier de ikke.

Ta hensyn hvordan da?

– Til eldre folk, de med rullator eller rullestol. Folk som bruker krykker eller bare er dårlige til beins. Og folk med barnevogn. Jeg tenker ikke først og fremst på meg sjøl.

Forklar.

– Her er det største problemet: De tar seg ikke tid til å kjøre helt inntil fortauet og senke bussen. De står 10–20 centimeter fra fortauskanten, noe som gjør det vanskelig og farlig for eldre å komme seg av.

Og dette opplever du ofte?

– Ja. Jeg kan gi et eksempel, men jeg vil ikke si hvilken bussrute det skjedde på. En eldre dame jeg kjente skulle gå av, men det var altfor langt ned til bakken. Jeg varsla til bussjåføren om at han måtte senke bussen, men han forsto ikke hva jeg mente. Da gikk jeg frem til ham og trykka på knappen selv. Det er jo bare å trykke på en knapp. Det burde han vite.

Andre ting du gruer deg til på bussen?

– Ja, at sjåførene bare fyller på folk til du ikke får puste. De gidder ikke telle så det blir riktig maksantall.

Har du et eksempel der også?

– Dette var for en del år siden. Jeg bodde på Holmlia og hadde akkurat skifta hofte. Jeg satt langt foran i bussen. Det var tjåka fullt i bussen, og ei dame med stor barnevogn pressa seg helt frem til der jeg satt, sperra meg inne og trykte på det nyopererte beinet mitt. Jeg prøvde å signalisere til sjåføren, men det var ingen respons. Han brydde seg hverken om at det var for mange passasjerer der inne, at en barnevogn sto foran i bussen eller at jeg ikke kunne komme meg av. Det er jo sjåførens ansvar, også når folk oppfører seg som idioter.

Ja, de har jo et ganske stort ansvar.

– Da jeg kjørte lastebil for mange herrens år siden, så var det jeg som hadde ansvar for lasta. At den var like hel når den kom frem til dit den skulle. Det er jo det samme med bussjåfører. De har ansvar for lasten sin, som er deg og meg. På lastebilen hadde jeg en lastelem, som senkes når vi losset av. Du kan ikke parkere en halvmeter fra rampa, da. Ikke ti centimeter en gang. Da går det gærent med pallen. Det er noe alle veit.

Du tok ansvar, rett og slett.

– Ja, det kan du banne på. Apropos ansvar: En gang skulle jeg validere billetten og gikk frem til sjåføren. Han satt i mobiltelefonen og skravla. Så ikke på meg en gang. Det er ikke bare dårlig stil, men direkte ulovlig. Bussen var full den gangen også, av folk han hadde ansvar for.

I telefonen? Det er ikke bra i det hele tatt.

– Nei. Den der mobilen kommer til å skape ulykker. Og jeg tror også det er den som gjør at passasjerene heller ikke viser hensyn til de andre lenger. Alle står med nesa i hver sin skjerm, og glemmer alt rundt seg. Sånn er det blitt.

Men sjåførene har vel fått skikkelig opplæring, tror du ikke?

– De får jo opplæring, men det virker som de bare legger vekt på at de skal holde ruta. Ikke at de er servicearbeidere også. Men jeg spurte en gang en jeg kjenner som kjørte buss. Hun sa at de lærer alt. Også det.

Sier du fra når sånne ting skjer?

– Ja da, jeg sier ifra. Som regel ser de bare dumt på meg og sier «hæ?».

Du kan jo skrive inn til busselskapet?

– Det gidder jeg ikke. Tror ikke det hjelper. Det er ikke bare jeg som klager. Jeg har sett flere sider på Facebook hvor folk snakker om det. At de lukker dørene rett foran trynet ditt og slipper på for mange folk og sånt.

Kanskje du må starte en folkeaksjon?

– Nei, jeg tror ikke det er jeg som skal gjøre det. Men hvis jeg gjorde det, skulle jeg kreve at sjåførene snakket godt nok norsk til å skjønne hva jeg spør dem om.

Men har det alltid vært sånn, eller var alt så mye bedre før på bussfronten? Jeg mener å huske en del kjipe opplevelser i gamle dager også?

 – Ja, joda. Det skjedde vel da også. Husker sjåfører som syntes det var moro å lukke dørene rett foran nesa mi.

Noen flere klager, når vi er i gang?

– Du skal ikke måtte holde deg fast når du er passasjer på bussen. Jeg har sittet på med sjåfører som kjører som svin. En gang på Jar satt jeg på med en sånn en. Han bulka med en annen buss, eller de tok speilet til hverandre, og så stoppa de og begynte hæren­fløttemeg å krangle om hvem som hadde skylda. Han her kjørte så fort at vi ble kasta fra side til side, og alle bukka dypt da han stoppa på holdeplassen.

Sa du fra, da?

– Gjett om jeg gjorde. Du kjører ikke racerbil, sa jeg til ham. Han så også bare dumt på meg og sa hæ. Ble ikke sint en gang.

Mye å ta av, men hva er det aller verste med bussene, da?

– Det verste er når de skal av, de eldre. Noen kommer til å brekke lårhalsen, eller verre.

Når du snakker om de eldre, mener du da egentlig sånne som meg og deg?

– Jeg mener selvfølgelig dem som er eldre enn oss. Jeg er tjue i hue, jeg.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 6/2023.

Innlegget I trappa: Reidar dukket først opp på =OSLO / Erlik / Sorgenfri.

Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem. Denne gangen har vi snakket om Sorgenfri-selger Ulrica i Trondheim om noen av hennes mange ideer og interesser.

Tekst Even Skyrud
Foto: Erlend Paxal

Hei, Ulrica. Hva vil du snakke om i dag?

– Jeg har som regel mange ideer, men nå står det helt stille. Jeg har så mange interesser. Kanskje jeg kan snakke litt om det?

Du kan snakke om hva som helst. Nevn en interesse, da vel.

– Noe av det jeg liker aller best, er scrapbooking. Jeg var en slags kjendis innen scrapbooking da jeg jobbet i hobbybutikker i Sverige. Jeg lagde design som ble lagt ut på nettsiden, men ante ikke hvor mange som så dem. Det fant jeg først ut da en norsk dame tok kontakt, og fortalte at mine design var kjempepopulære i Norge og i Finland. Hvis du søker på «Mysmumlan» kan du fortsatt se dem.

Det skal jeg søke opp. Jeg kan ikke mye om scrapbooking, men det høres spennende ut. Kan du forklare hva det går ut på for oss uvitende?

– Ja, du har altså et album, som et fotoalbum med blanke sider, og så dekorerer du sidene på kreativt vis. Det kan være med bilder eller andre personlige minner, men også farget og mønstret papir, klistremerker, bånd og annen pynt.

Da har jeg lært. Høres gøy ut. Driver du fortsatt på med det?

 – Det har vært vanskelig å holde det ved like. Jeg har så lyst til å komme ordentlig i gang med det igjen. Jeg la meg inn for rusbehandling på Blå Kors og hadde kjøpt inn materialer og utstyr, men slik gikk det ikke.

Hva skjedde?

– Jeg bor på Ranheim, på et sted med mye rus og bråk. Da jeg kom hjem fra behandlingen, så hadde det vært innbrudd i leiligheten igjen, og alle sakene jeg hadde samlet opp, var stjålet. Sånn er det hver gang.

Hver gang? Innbrudd?

– Ja, det er innbrudd hele tiden. Hver gang jeg har lyst til å starte opp med noe kreativt, blir sakene mine stjålet. De har tatt pc-en, et dyrt systemkamera og materialer for tusenvis av kroner. Det stopper opp hele tiden på grunn av det. Denne gangen hadde de til og med ødelagt senga vår. Vi har ikke en seng å sove i for øyeblikket.

Det høres utmattende ut.

– Ja, det er knusende. Spesielt det at jeg aldri får kommet i gang med kreative prosjekter. Jeg er en veldig kreativ sjel, en fontene av ideer, og jeg har prøvd en masse forskjellige teknikker og hobbyer. Men hva hjelper det når jeg aldri får sjansen til å skape noe? Jeg har også hatt fibromyalgi siden 2004, og det begrenser hva jeg får gjort. I tillegg sliter jeg mye med angst og får ingen hjelp for det.

Hvorfor ingen hjelp?

– Fordi jeg ikke er norsk statsborger. Jeg har bodd i landet i 12 år, men har få rettigheter. Det som er sjukt, er at det er gratis å bli svensk statsborger, mens det koster 6500 kroner å bli norsk statsborger. Jeg har jo ingen penger heller. Jeg hadde uføretrygd i Sverige, men her har jeg ikke det.

Men du fikk hjelp med rusproblematikk? Behandling ved Blå Kors?

– Da jeg kom til Norge, hadde jeg med meg legejournaler og resepter fra Sverige, men legene her var skeptiske til å skrive ut medisiner. Da endte det med at jeg måtte finne det jeg trengte på gata. Så ble det mer selvmedisinering, og etter hvert sleit jeg mer og mer med avhengighet. Da jeg ble stempla som ruspasient fikk jeg mer hjelp, men ikke nok. Jeg skulle ønske jeg kunne få hjelp med lovlige medisiner og et trygt sted å bo, så jeg kunne leve et normalt liv.

Hvordan ser livet og dagene ut nå da?

– Jeg er veldig rastløs. Liker å gjøre noe hele tiden. Trene og gå tur. Og selge Sorgenfri, da. Jeg er veldig glad for at jeg har denne jobben å gå til. Den gjør også at vi har penger til det aller mest nødvendige.

Det er jeg glad for å høre. Men tilbake til hobbyer og sånt. Du sa du drev med mye annet enn scrapbooking også?

– Det finnes knapt en hobby eller et håndverk jeg ikke har prøvd meg på. Alt fra foto til tekstilkunst og maling. Det har vært noe av det viktigste i livet mitt. Da barna mine var små, pleide vi å sitte sammen og pusle med håndverk og kunst.

Høres hyggelig ut. Har du noen favorittmotiver når du tar eller lager bilder?

– Alt mulig egentlig. Det kunne være bare farger og mønstre, eller det kunne være naturen. Jeg er veldig glad i naturen. Alt fra dråper i vann til store trær kunne være motiver. En periode hadde jeg som prosjekt å finne hjerteformede ting i naturen. Det kunne være en stein for eksempel. Ofte var det steiner, når jeg tenker meg om.

Jeg håper du snart får tatt i bruk dine kreative sider igjen. Kanskje det finnes noen tilbud for folk i din situasjon, hvor man kan drive med slikt?

– Ja, jeg har fått tips om noe som heter Fire – Stiftelsen ett skritt videre. Der har de verksteder med sånt som foto og grafisk design for folk med rusbakgrunn. Jeg må få surret meg dit snart.

Det synes jeg du skal gjøre, Ulrica. Takk for en hyggelig prat.

– Jeg lover. Og takk selv.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 9/2023.

Innlegget I trappa: Ulrica dukket først opp på =OSLO / Erlik / Sorgenfri.

Tekst: Erlend Paxal
Foto: Even Skyrud

Når økonomien blir trangere og folk må kutte utgifter som ikke er strengt nødvendige, rammes selgerne dobbelt så hardt. I forrige utgave av gatemagasinet Sorgenfri i Trondheim, svarte selger Andreas slik da han ble spurt om hva folk bør vite om jobben han og kollegene hans gjør: «At vi ofte kan stå i timevis uten å få solgt ett blad. Uten lønn. Tenk litt over det!»

Dyrtiden vi er inne i, er en ny erfaring for mange. Økte kostnader på lånerenter og husholdningsvarer tvinger folk til å se på hva de kan ta seg råd til i hverdagen og prioritere hardere. For når lønnsveksten ikke holder tritt med prisoppgangen, blir betalingsevnen dårligere. Vi får reallønnsnedgang. Men dette er ikke et nytt fenomen for alle.

Gatemagasinselgerne har levd med en slik nedgang i lang tid. Inntekten deres er uløselig knyttet til hvor mye de selger. Samtidig som vanlige lønnsmottakere har fått sin inntekt oppjustert år etter år, har prisen på magasinene stått stille lenge. I praksis blir selgernes produkt billigere for hvert år som går. Og inntektene tilsvarende lavere.

Det er ti år siden sist utsalgsprisen på magasinet ble justert. Siden den gang har levekostnadene i Norge økt med rundt førti prosent. En prisøkning på produktet, og dermed økt fortjeneste for selgerne, har ligget i kortene lenge.

Endringen har sittet langt inne, for vi har fryktet at økt pris kan føre til tilsvarende dårligere salg. Derfor valgte vi heller ikke i år å øke prisen på magasinet du nå holder i hånda. I stedet gjør vi en endring i prisen på årets julebok. Den vil koste hundre kroner mer en den gjorde i fjor og de ni årene før det.

I år slippes juleboka 10. november. Vi håper du som kjøper den – til deg selv eller som julegave til en venn – har forståelse for den nye prisen. Vi lover å levere en bok som er vel verdt pengene, slik at selgerne får den lønnsøkningen de fortjener.

Erlend Paxal
Ansvarlig redaktør

Bildet ble tatt før jul i 2021.
 

Innlegget Dobbel dyrtid for gatemagasinselgere dukket først opp på =OSLO / Erlik / Sorgenfri.

Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem. Denne måneden har vi snakket med Suzanne om hvordan det er å jobbe som =Oslo-selger.

Tekst og foto: Even Skyrud

Hei der, Suzanne. Hva kunne du tenke deg å snakke om her i Trappa i dag?

– Vanskelig. Jeg kan kanskje snakke litt om det å selge =Oslo. Om å bytte salgsplass og sånn?

Du bestemmer.

– Jeg pleide å stå og selge bladet på Galgeberg før.

Hvorfor akkurat der?

– Flere grunner. Den var alltid ledig på tavla hvor du velger plass. Og så var det noen som fortalte meg at det var lett å selge der, og det var det også. Jeg fikk mange faste kunder.

Dette minner litt om en annen spalte i bladet, «På salgsplass», men du bestemmer som sagt hva du vil snakke om.

– Det sa du, ja. Tingen med Galgeberg var at det var bra salg der utpå ettermiddagen, så jeg trengte ikke å stå opp så tidlig. Det var grunnen til at jeg begynte å stå på Steen & Strøm i stedet. Jeg ville gjøre en forandring i hverdagen min. Komme meg opp på morgenen.

Det er jo et bra initiativ. Hva er nærmest der du bor, da?

– Ingen av plassene er nærme hjemme. Jeg bor på Sørumsand på Romerike og må ta toget inn til Oslo uansett.

Sørumsand? Der har jeg vært. Koselig liten plass, det.

– Ikke så koselig og liten lenger. De har nok bygd ganske mye siden den gang. Noen ganger tenker jeg at jeg vil flytte ut til Aurskog for å få det litt landlig igjen. Slippe unna høyblokker og sånt.

Høyblokker på Sørumsand? Tuller du med meg?

– Nei, ikke i det hele tatt. De reiv den gamle bensinstasjonen og bygde svære blokker. Det synes jeg var så trist. Nå reiser jeg til Blaker for å få den samme følelsen. Der bor bestemor. Hun er 92 år og trenger litt hjelp av og til.

Kunne du tenkt deg å bo på Galgeberg? Eller i Oslo?

– Nei. Men det som var fint med Galgeberg, var at noen ganger møtte jeg mamma etter jobb og dro på ishockeykamp på Jordal. Det likte jeg. Har vært glad i ishockey helt siden vi gikk på kampene til broren min da jeg var liten. Jeg går på fotballkamper også, men hockey er mest stas.

Så det er Vålerenga som gjelder nå da, eller?

– Det er en greie. Jeg heier på Vålerenga på hockeykamper og på Lillestrøm når det er fotball. Tror ikke det er så mange som har de to som sine lag. Noen ganger har jeg sagt til kunder jeg har møtt på kamp at de ikke må si til noen at jeg var der. Haha.

Forståelig. Hvor spilte broren din?

– Han spilte for Lørenskog. De har vel heller ikke et spesielt godt forhold til Vålerenga. Men nå er det heldigvis sånn at sport ikke bare handler om konflikt og fiendskap. I hvert fall ikke for meg. Det handler om å bli underholdt, kose seg og spise pølser og vafler.

Enig. Jeg ser ikke mye sport, men gi meg en pølse og en vaffel, så er jeg med. Blir kanskje færre kamper nå som du jobber utenfor Steen & Strøm?

– Ja, dessverre. Men jeg var lei av sein arbeidstid og lei av å se på det samme hele tiden, så jeg trengte en ny plass. Ikke lei de samme menneskene, altså. De likte jeg kjempegodt. Men den samme utsikten hver dag. Jeg ble sliten av det. Steen & Strøm er en helt annen verden.

På hvilken måte?

– Jeg står foran et luksuskjøpesenter i en gate med bare luksusbutikker, og nesten alle er der for å shoppe. Det merker jeg. Nå føler jeg at jeg kan pynte meg litt på jobb en dag, hvis jeg føler for det. En gang på Galgeberg kom det en bort og spurte hvorfor jeg sto og solgte gatemagasin i Gucci-briller. De brillene hadde jeg arvet av en venn som døde, men det kunne jo ikke hun vite.

Selger du flere blader der du står nå?

– Nei, det er ikke så stor forskjell. Forskjellen er hvem som kjøper. På Steen & Strøm er det nesten bare eldre kvinner. Pensjonister, tipper jeg. På Galgeberg var det mange menn som kjøpte også, og mange i 30–40-åra.

Andre store forskjeller?

– Gata der er som sagt en sånn luksusshoppinggate, så det er flust med vektere både i butikkene og i gata. Dem var det ikke så mange av på Galgeberg. Jeg har blitt kjent med mange av dem. De fleste er kjempegreie, men noen er veldig strenge. Jeg har fått kjeft for å stå for nærme inngangen, og for å sette sekken min inntil fasaden.

Men ingen som klager på solbrillene dine?

– Nei, men jeg har fått sånne reaksjoner der også. Folk som lurer på hvorfor jeg står og selger gatemagasiner. Som ikke synes jeg ser ut som en som må selge gatemagasiner. Sånne ting. Her om dagen var det ei som sa at jeg må komme meg ut av det. Komme meg ut av hva da? Kanskje hun trodde at jeg har et rusproblem?

Det kan godt hende. Vi prøver å bli flinkere til å fortelle folk at det er all slags folk som kan trenge å selge gatemagasiner. Det er litt derfor vi har nettopp denne spalten, som nå også ble en samtale om salgsplasser.

– Salgsplasser er viktig. Det er jo der vi jobber, og der folk møter oss. Og det er rart hvordan noen funker for meg, og andre ikke i det hele tatt. Selv de plassene som andre sier de selger bra på. Men det sitter kanskje bare i hodet.

Tør du si hva som er favorittsalgsplassen din, da?

– Det må være Økernsenteret. Altså ikke til hverdags, det er jo nedlagt, men da de spilte teaterstykket «Døden på Oslo S» der tidligere i år, og jeg fikk selge magasiner til publikum. Både stykket, menneskene og salget var fantastisk. Jeg håper vi kan gjøre sånne ting igjen.

Helt enig. Det må vi få til. Takk for praten, Suzanne. Har du noen avsluttende ord til folket?

– Ja, jeg kom på noe. Det er kanskje mest til oss som selger Erlik, da. Én av de andre selgerne, hun har jobbet her siden Erlik starta, hun sa til meg: «Det finnes ikke magiske salgsplasser, bare magiske selgere.»

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 10/2023.

Innlegget I trappa: Suzanne dukket først opp på =OSLO / Erlik / Sorgenfri.

Tekst: Kari Bu
Foto: Dimitri

Før jul i 2010 fikk =Oslo-selger Dagfrid Fosen møte idolet Ole Paus. Det viste seg at de hadde mye til felles, deriblant et forhenværende forhold til Slottsparken.

– Jeg har sett Ole Paus før. Han er ti år eldre enn meg, men vi vanka i samme miljø fordi jeg var så tidlig ute. På utestedet Club 7 slapp jeg inn allerede som elleveåring. Vi har masse felles venner, sier Dagfrid på vei inn i Operaen. Med gitarveska på ryggen forteller hun at hun har spilt siden hun var fire. Det går mer i Cat Stevens enn i opera, og hun skjønner ikke helt hvorfor bygget trengte stein fra Italia.

– Norge er jo laget av stein.

Til daglig selger hun gatemagasinet på kjøpesenteret CC Vest, og kundene er godt informert om hvem hun skal møte i dag.

– Ole Paus er den eneste kjendisen jeg bare har hørt positive ting om fra folk. Selv vokste jeg nærmest opp med musikken hans. Jeg har alltid satt ham veldig høyt, fordi han har så fine tekster. Derfor er jeg litt nervøs nå, det pleier jeg ikke å være.

Dagfrid er ikke bare storselger av =Oslo. Hun har også solgt over 1500 egne tegninger og malerier, mot betaling i alt fra et par halvlitere til 25 000 kroner. To ganger har hun opptrådt for kronprinsparet med sang og gitar, på Skaugum og på utdeling av =Oslo-prisen.

På CC Vest er hun så populær at hun fikk rød løper da hun fylte femti, pluss gaver fra alle de 55 butikkene. Det er ni år siden hun fikk diagnosen ADHD, og mye lenger siden hun begynte med amfetamin. For tiden bor hun på Natthjemmet for kvinner, hvor hun må ut tidlig på dagen. Det har også sine fordeler.

– I går fikk jeg med meg en konsert klokka ti om morgenen. Bach i Domkirken, det var litt av en opplevelse.

Ole Paus er på vei inn i Operaen, og Dagfrid virker ikke lenger nervøs. Hun jobber tross alt som kommunikasjonsportal, som hun kaller selgerne av gatemagasinet. Hun vet at Ole har samarbeidet med produsenten Erik Hillestad, og finner straks noe å prate om:

– Jeg var så heldig å ha tre veldig spesielle musikklærere på ungdomsskolen i Asker. Steinar Ofsdal, Carl Weisser og Erik Hillestad. Det var null skulkprosent i musikktimene, det kan jeg love deg!

Ole sier at det var Erik som foreslo å spille inn en juleplate på Møtestedet i 2006. Bymisjonens kafé for rusavhengige huset Ole og hans musikere i tre dager, mens folk kom og gikk, pratet og sov. Resultatet ble albumet «Jul i Skippergata».

– Gjestene kunne være med å synge hvis de ville. Da jeg hørte dem fremføre «Her kommer dine arme små» fikk sangen et helt nytt innhold, sier den engasjerte artisten.

Dagfrid besøker iblant Møtestedet for å spise middag til 12 kroner, og for å treffe en av de frivillige medarbeiderne.

– Det er så moro å se Petter Nome med stripete forkle annenhver mandag, sier hun om programlederen og hobbykokken. Ole har også besøkt kafeen i etterkant av innspillingen. Etter noen måneder fikk han vite at to av de rusavhengige han traff der ikke levde lenger.  

– De som tror at folk på gata er redde for å dø, tar helt feil, sier Dagfrid. – Det vi er redde for, er å leve. Det er skummelt å lykkes med noe. Jeg kjenner en =Oslo-selger som begynte å få spilleoppdrag, og gikk totalt i kjelleren. Jeg har det også vanskeligst når det begynner å gå bra. Når folk skryter av meg, føler jeg at jeg har lurt dem. At det er noe de ikke har fått med seg. Men jeg har lært meg å si fra om de plagsomme tankene.

– Du mener at fallhøyden blir større når man lykkes? undrer Ole.

– Tenk deg at du har vært selvdestruktiv hele livet, sier Dagfrid. – Kanskje fordi du alltid har vært redd for å få til noe. Når du får det til, går det så fort, særlig med den flying starten =Oslo gir oss av og til. Nå har jeg lært meg å takle det bedre. Den prosessen er skummel, men uhyre viktig.

– Fins det folk på gata som ikke ønsker seg noe annet liv? spør Ole.

– Mange er så redde for det at de over hodet ikke kan tenke seg det. Men de er veldig skada. Mange har også prøvd å komme videre og gitt opp, fordi de får høre det hver gang de driter seg ut. Det er en rød tråd gjennom hele systemet: Ikke tro du er noe. Folk som er selvskadere i utgangspunktet trenger ikke å få høre at de ikke er noe verdt. Det som kalles hjelpeapparatet kaller jeg selvrespekteliminasjonsapparatet. Systemet mangler sosial intelligens, kommunikasjon og sammenheng. Alle jobber med sine egne prosjekter. Den ene hånda vet knapt hva den andre gjør.

I 1967 var Dagfrid ti år, og begynte å ta toget alene fra Asker til Oslo. I Slottsparken fant hun eldre ungdommer som tok vare på henne.

– Plutselig møtte jeg mennesker som bare var snille og all righte. Jeg følte meg trygg, sier hun. Ole forteller om et miljø som var eksotisk, men ikke kriminalisert.

– Det gikk mye i te og bakst den gangen.

– Med hasj i, tilføyer Dagfrid.

– Narkotika var i sin spede begynnelse, sier Ole. – Det fine var at det alltid fantes en vei tilbake til samfunnet. Vi hadde muligheten til å velge. Jeg og vennene mine kutta ut Slottsparken og ble advokater eller visesangere. I dag blir folk stemplet i mye større grad. Samfunnet er blitt fryktelig mye dårligere til å omfavne folk og ønske dem velkommen tilbake.

Ole var mye hjemmefra i ungdommen, men han vil ikke påberope seg noe heftig forhold til et bestemt miljø.

– Jeg var på frifot mellom miljøene, ofte på egen hånd. Moren min døde da jeg var fem år, og pappa reiste mye. Jeg vokste opp hos tante og bestemor. Jeg hadde folk rundt meg som var glade i meg, og jeg var livredd for å skuffe dem. Deres ambisjoner for meg var en akademisk karriere og fast jobb. Men det var ikke mitt liv de snakket om. Allerede som tiåring fikk jeg en mistanke om at det ikke var meg. Mange i min slekt har vært på rømmen fra noe de ikke følte de kunne leve opp til der de kom fra. Far rømte til og med fra landet sitt, Østerrike.

– Når du tidlig opplever tap i nære relasjoner, får du et ekstra kick til å kjenne på følelser og leve ut fra dem, sier Dagfrid. – Hvis du da er kreativ i utgangspunktet, vil du kanskje utvikle en del sånne ting. Jeg mistet faren min da jeg var 17.

– Jeg har ingen bevisst erindring om moren min, men jeg vet at jeg har et savn, sier Ole.

– Heldigvis har jeg klart å beholde den biten i meg som går på følelser, sier Dagfrid. – Jeg har brukt mine kreative sider som et slags panserlokk. Jeg har sluppet å prostituere meg, og jeg klarer ikke å være kriminell. Jeg ser unger på gata som aldri har opplevd å leve. De aner ikke hva tilhørighet vil si. Det synes jeg er så stygt at jeg gråter.

Ole er kjent for samfunnskritiske tekster både på plate, i bøker og revyer. Dagfrid har også stått mye på barrikadene.

– Alle barna i Asker med normal reaksjonsevne var knallrøde, fordi foreldrene var knallblå, forteller hun. – Dessuten bodde Jens Bjørneboe to minutter unna oss. Vi lå mye i hekken og spionerte på ham i skrivestua. I 1972 var jeg med på å dra i gang homobevegelsen, og da jeg jobbet i eldreomsorgen nektet jeg å legge eldre klokka fem på dagen. Du kan tro jeg fikk trøbbel.

Når det gjelder Ole, sies det at han er blitt mykere med årene. Selv er han ikke helt enig. Han mener snarere at det er samfunnet som er blitt hardere.

– Istedenfor å være hverandres medmennesker, er vi blitt hverandres underholdningsobjekter. Skal vi leve opp til forventningene fra media og alt som påvirker oss i hverdagen, blir vi barmhjertighetsløse. Jeg har sett halvannen episode av Paradise Hotel, og programmet går kun ut på å fornedre hverandre. Pluss at du kanskje får se noen knulle under en dyne.

– Hvor ble det av klemmen? undrer Dagfrid.

– Den overlever i familien Stoltenberg, og ære være dem for det, sier Ole.

– Men alle kan ikke drive og klemme på dem heller, sier Dagfrid, som nylig fikk klem av Thorvald på 20-årsmarkeringen til Natthjemmet. Det viser seg at Ole og undertegnede også har fått klem av Thorvald i år.

– Det likeverdet Thorvald snakker om skulle jeg gjerne hatt en definisjon på, sier Dagfrid. – Hjelpeapparatet nekter å se på enkeltindividet. Jeg passer ikke inn i en mal som skal passe mange andre, særlig ikke når de som har laget malen aldri har vært på gata. Gang på gang har jeg bedt politikerne bruke ekspertisen der den er. Vi vil bidra! Jeg har alltid lurt på hvem som har hatt monopol på spillereglene, og spikret dem så fast.

– Opplever du en slags hevntokt fra de som egentlig skulle hjelpe deg? spør Ole.

– Jeg tror det handler om litt andre ting. Ingen er villige til å innrømme at de bruker en feilslått modell. Ingen tar affære og tenker nytt. Isteden angriper de når de blir konfrontert med sannheten. Noen må se seg selv i speilet og innse at de har kastet bort milliarder på ubrukelige løsninger. Hjelpeapparatet plastrer fine bandasjer på såret, men gjør ingenting med betennelsen. De tar ikke tak i årsaken til at folk ruser seg.

– Vi er ganske gode i denne byen til å kaste bort milliarder. Det er kanskje det vi er best på, sier Ole. Han lurer på årsaken til at folk ruser seg, og Dagfrid sier det er helt individuelt. Derfor må hjelpeapparatet følge den enkelte gjennom systemet. Men slik er ikke reglene. Likevel fins det et behandlingssted Dagfrid har stor tro på. Snart skal hun dit for andre gang, og nå er hun klar for forandring.

– Ved Riisby på Dokka har de en filosofi som går på respekt, ansvar og tillit. De snur det andre kinnet til gang på gang, og gir oss tid til å lære ting. Det har jeg ikke sett noe annet sted.

– Respekt, ansvar og tillit, er ikke det noe man gjør seg fortjent til? spør Ole. – Da jeg bodde i Josefinesgate, satt jeg en dag ved skrivebordet og merket at jeg ikke var alene. En kar var kommet for å stjele. Han kunne gjerne fått noe hvis han hadde ringt på og spurt pent. Men stjele… jeg heiv kaffekoppen etter ham ned trappa. Hadde han begynt å snakke om respekt, ansvar og tillit, hadde jeg fika til ham. Kom tilbake og tørk opp, så kan vi begynne å snakke om respekt, ansvar og tillit etterpå.

– Noen må lære at tillit er noe de kan ta imot og gi tilbake, sier Dagfrid. – Man må tørre å gi tillit til et menneske som har vært nede lenge. Ingen vet at de er gode før noen har fortalt dem det. Så kommer det med ansvar etter hvert. Det er en langsom prosess, men det er bedre enn at folk dauer som fluer. Da jeg var på Riisby første gang og begynte å bli bedre, skrev jeg:

«Selv i en skadeskutt sjel fins en perle skapt av kjærlighetens univers. Ennå vet jeg den lever i meg. Jeg er på vei.» Alle har en sånn perle, som egentlig tilhører samme kjede.

– Vi mangler kanskje en kultur for å ta imot hverandre, sier Ole. – Vi har lagt fra oss alle immaterielle verdier og åpnet for at bare makten og finansene skal styre. Men det er ikke finanser som former en nasjon, det er hjertelaget mellom menneskene.

– Før i tiden ble vi sjokka når vi hørte om engangstruser, men nå er folk nesten blitt engangsmennesker, sier Dagfrid. – De kan brukes og kastes.

– Jeg tror det er livsfarlig å avkristne undervisningen på skolen, sier Ole. – Nå skal man være verdinøytral og lære litt om alle religioner, det vil si at man ikke lærer noe viktig. Man lærer navn og årstall, men det viktige er jo historiene i Bibelen. Den barmhjertige samaritan er et kjent begrep i vår kultur. Vil vi ikke ha den historien, må vi gå omveier for å forklare barmhjertighet, og det gidder vi ikke. Isteden lager vi et barmhjertighetsløst samfunn. Vi sitter stille i varme hjem og ser folk på TV fornedre hverandre av alle krefter.

– Jeg ser sjelden på TV. Finner snart ikke noe der som interesserer meg, sier Dagfrid, som foretrekker å gå på puben og spille gitar.

– Jeg fikk med meg at kjæresten til en fra Paradise Hotel hadde klabba til ham fordi han hadde sagt noe stygt om henne i et annet TV-program, sier Ole.

– Da jeg var liten lå vi og kikka i vinduene til folk. Nå er det flyttet over på TV, sier Dagfrid. Ole undres på når dette ble tyngdepunktet i en TV-produksjon. Han mener at menneskets evne til å fornedre seg selv er grenseløs, mens Dagfrid mener hun jobber mot strømmen.

– Jeg driver og tar tak i min selvdestruktivitet. Andre er dødsredde for å bli eldre, men jeg føler det motsatte. Jeg tror jeg kan få en alderdom som ikke er destruktiv.

– Det er godt å bruke innsiden av hendene og ikke bare knyttnevene, sier Ole.

– Sånn sett var flower power-tiden en flott liten gnist, mener Dagfrid. – Men så ble vi utskudd. Det var ikke meningen. Noen av de sunneste menneskene jeg vet om er de som ligger på psykiatrisk avdeling eller bor på gata. Fordi; mennesker som ikke blir sprø av dette samfunnet, må jo være alvorlig syke. Det er en oppfatning jeg får stadig mer belegg for.

– Det folk på gata opplever, gjenspeiler at vi har laget et samfunn fullstendig uten verdier, sier Ole. – Vi trenger et par bærebjelker i tilværelsen, som vi holder fast på om så resten av huset ramler sammen. Men ingenting i vårt samfunn tilsier at det er en nødvendig holdning. Det er mye snakk om at alle må bli sett, men det er like viktig at alle har et ansvar for det de ser. Alle må begynne med seg selv. Det er den eneste måten vi kan skape forandring på, mener han, og Dagfrid er enig.

– Hvis alle gjør det, blir det en dominoeffekt. Folk må bli venn med sitt eget speilbilde og tørre å være seg selv. Ikke bare gå som en saueflokk.

Dagfrid kan ikke beskyldes for å være noen sau, og det setter kundene pris på. Hun kalles ikke «sola på CC Vest» for ingenting.

– Jeg har en ganske spesiell kundekrets, men for meg spiller det ingen rolle hvem folk er. Jeg snakker likt til alle. En dag satt Kåre Willoch og venta på kona utenfor Meny, med et rødt øye. Jeg har ingen impulskontroll, så jeg utbryter: «Jøss, har du ramla på fylla med bare halve huet du da, Kåre?» Hun ene i butikken sier at jeg ikke kan snakke sånn til ham. «Jo, det kan hun,» sier Kåre.

– Det er en viktig del av din tilstedeværelse, mener Ole.

Dagfrids energi har også brakt henne over Besseggen to ganger. For å få lov til å gå andre gang, måtte hun først bevise at hun kunne gå over Spåtind.

– Jeg hadde blodpropp i beinet uten å vite det, så jeg bare teipa foten med sportsteip og gikk hele turen. Da jeg kom hjem, ble jeg kjørt rett på sykehus, sier hun, mens vi beveger oss ut av Operaen.

Våre to venner har sansen for det musikalske bygget, men Dagfrid hadde gjerne sett at det var litt mer fremtidsrettet.

– Jeg synes jo Operaen burde vært snudd på hodet, siden vannet kommer til å stige. Vi spar og spar og bygger og bygger, mens Oslo synker. Byen står jo på pæler fra Vikingtiden helt opp til Gamlebyen. Nei, nå må jeg bort og innkassere noen blader.

– Veldig all right fyr, sier hun når Ole har gått.

Intervjuet sto på trykk i =Oslos julebok 2010.

Innlegget Da Dagfrid møtte Ole Paus dukket først opp på =OSLO / Erlik / Sorgenfri.

Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem. Denne gang har vi snakket med Thomas Aleksander om det han selv kaller sitt kall i livet.

Tekst og foto: Even Skyrud

Hei, Thomas. Hva vil du snakke om i dag?

– Jeg vil snakke om Freak Art Management.

Ok. Og det er …?

– Det er mitt kall i livet. Et byrå som skal fremme norske musikere og kunstnere i inn- og utland. Ikke hvilke som helst musikere og kunstnere, men folk som har bakgrunn fra rusmiljøer, sånn som jeg har. Det finnes utrolig mange dyktige folk som ingen har hørt eller hørt om. Flinkere musikere enn folk som er gitt ut og kjente.

Folk du kjenner fra før, eller?

– Ja. Har du hørt om Tommy Luger?

Har hørt navnet, tror jeg.

– Han er den første jeg har en avtale om å representere. Han er litt kjent fra før. Har holdt masse konserter og spilt med Backstreet Girls og greier. Jeg mener han er en av Norges beste gitarister, men at han er blitt skvisa ut av musikklivet.

Hvorfor det?

– Kanskje fordi han er litt for god? Og litt for rocka?

Tommy vet at du skal bli manageren hans, eller?

– Ja, ja, er du gæren. Han har mast på meg flere ganger om at vi må komme i gang.

Har du jobba med sånt tidligere?

– Nei, jeg har aldri hatt noen ordentlig jobb før, egentlig. Bare lagd min egen fleksitid på deltid. Eller jeg har jobba litt med oppsøkende salg. Vaskemiddel, blant annet. Men jeg har vært med Tommy på turné i England en gang. Da fikk jeg sett det litt fra innsida.

Kan du businessen, da? Hva blir dine oppgaver som manager?

– For å være manager burde du egentlig kunne spille alle instrumenter, så du kan steppe inn på konserter hvis noen blir sjuke eller noe. Akkurat der har ikke jeg en sjans, men jeg er god på mye annet.

Spiller du noe instrument i det hele tatt?

– Litt trommer. Eller tromme, rettere sagt. Type bongo. Eller, spiller og spiller. Jeg liker å slå litt på den.

Jeg trodde en manager bare trengte å fikse og trikse og tjene penger, jeg. Har du lest deg opp på alle oppgavene?

– Nei, det er mye mer du må kunne enn jeg trodde. Ikke at jeg har lest om det, det har jeg ikke konsentrasjon til. Å lese i det hele tatt. Har så kraftig ADD at jeg kan starte på den samme tegneseriestripa ti ganger uten å lese den ferdig. Men jeg får med meg ting for det. Jeg kjenner folk i bransjen.

Kan konsentrasjonsvansker kan hende bli et problem for Freak Art Management?

– Jeg blir mye mer skjerpa når jeg jobber med og for andre folk enn bare meg selv. Da må jeg skjerpe meg, da.

Så når går du i gang med prosjektet?

– Nå nærmer det seg. Har endelig møtt en jeg stoler på, som kan hjelpe meg med data­biten. Programmere og sånt. Så pengene kommer inn på riktig sted. Data har jeg aldri skjønt meg på. Det er nesten så datamaskinen går i svart hvis jeg rører ved den. Han er veldig flink til å tegne også. Har tegna ti forskjellige logoer allerede. Problemet er at ingen av oss har telefon i øyeblikket, så det er litt vanskelig å få snakka sammen.

Har du flere artister enn Tommy Luger som står klare?

– Ja, det er et band med syv medlemmer jeg har snekra sammen. De heter The Forgotten Junkies and the Hidden One. Litt langt navn, men det beskriver medlemmene godt.

Og de er i gang med å skrive og øve musikk?

– Nei. Du vet, det er lettere å føre ti tusen sauer over Hardangervidda enn det er å føre tre frikere gjennom byen. Det er som en barnehage.

Det kan høres ut som dette kommer til å bli ganske slitsomt, Thomas.

– Joda, men det trengs noen som tar seg av disse folka. Sånn som Tommy, han ønsker seg noen han kan stole på. Det er så mange som beholder mesteparten av pengene selv. På sikt er drømmen å ha en egen plass hvor alt skjer, og alle er velkomne. Jeg synes musikere skal få lov til å konsentrere seg om å skrive musikk, og ikke tenke på alt mulig annet. En annen greie er at mange av disse folka er så hyperaktive at ingen andre takler det. Jeg er vant til det, og er jo sånn selv.

Skjønner. Hva slags plass skal dette være?

– Konserter, kunstutstillinger, plateinnspillinger og alt folk ønsker. Også øvingslokaler, selvfølgelig. Egentlig ser jeg for meg en brakkelandsby. En kunstnerlandsby, hvor folk kan finne roen. Jeg vet om en tomt på Rjukan.

En frikesentral?

– Ja, nei, nyktre folk skal også være velkomne. Men de som spiller og stiller ut, og de jeg representerer, det skal bare være folk fra miljøet. For å vise folk at vi også kan.

Sånn historisk sett har vel mange, de fleste kanskje, av de største artistene også rusa seg en del. Sex, dop og rock ’n’ roll, liksom. Så det er vel ikke helt nytt, det her?

– Ja, det er ingen ekte musikere som ikke ruser seg. Det er sant.

Nå drar du det kanskje litt langt, her. Det er vel ikke like vanlig i dag, blant yngre artister.

– Ja, men de skriver jo ikke sine egne låter engang. Det blir så upersonlig når de synger andres tanker og følelser.  Ja, bortsett fra en fyr på Sagene. Husker ikke hva han heter. Han har spilt inn noen tusen coverversjoner som ligger ute på YouTube. Han er jævlig dyktig. Veldig mange av låtene er bedre enn originalen. 

Nok om det. Har du flere planer for Freak Art Management?

– Jeg drømmer om å få i stand en romjulsfestival på Rjukan. Inne i katakombene i fjellet. Ja, og så er det én ting det er viktig at du får med: De tusen første som støtter Freak Art Management økonomisk får en gratis konsertbillett til den første store konserten vår.

Er det egentlig en gratisbillett hvis du må gi økonomisk støtte?

– Ja, det synes jeg det er.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 1/2024.

Innlegget I trappa: Thomas Aleksander dukket først opp på =OSLO / Erlik / Sorgenfri.

Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem. Denne gangen har vi snakket med Daniel, som planlegger bryllup.

Tekst og foto: Even Skyrud

God morgen, Daniel. Hva har du lyst til å snakke om i dag?

 – God morgen. Jeg vet ikke. Hva tenker du?

Du bestemmer. Men du nevnte at du skal gifte deg snart?

– Ja, det stemmer. Det kan vi snakke litt om.

Når skjer det?

– Vi gifter oss 7. september. Jeg reiser hjem til Romania en måned før for å ordne alt. Det er masse jobb med et bryllup.

Det kan jeg tenke meg at det er. Kommer det mange gjester?

– Veldig, veldig mange. Stor slekt og mange venner. Jeg må jo be alle, så ingen blir lei seg. Det kommer noen nordmenn også. Faste kunder som er blitt mine venner. Jeg vet faktisk ikke hvor mange det blir til slutt.

Hvor skal bryllupet stå?

– I hjembyen min. En liten landsby som heter Brădeni. I kirken rett ved huset vårt.

Og festen skal holdes hjemme?

– Nei, det er et stort festlokale som alle i byen kan låne.

Hvor lenge har du vært sammen med din kommende brud?

– Kristina og jeg har vært sammen i åtte år.

Og hvorfor har dere ventet åtte år på å bli smidd i hymens lenker?

– Nei, jo. Jeg pleier å si, litt sånn på tull, at hun har hatt prøvetid.

Det var veldig lang prøvetid.

– Ja, og vi har fått tre barn også. Etter åtte år og tre barn er det på tide å gjøre det rette. Vi er mer enn bare kjærester nå. For meg betyr et bryllup masse. Mye mer enn bare et papir. I Romania snakker vi mye om hjertet, og når vi gifter oss, så låser vi to hjerter sammen. Hjertelås, sier vi.

Romantisk. Fortell litt om Kristina.

– Kona mi er veldig …

Din kommende kone, mener du?

– Selvfølgelig. Min kommende kone er veldig, veldig flink. Hun er en veldig sterk dame, som tar seg av tre barn hver dag, mens jeg jobber i Norge. Jeg er så glad i

henne og har veldig stor respekt for henne. Mens jeg er her, så tar hun seg av tre barn, husarbeidet, matlaging og kjøkken­hagen. Jeg ville aldri klart det. Hennes jobb er vanskeligere enn min, det innrømmer jeg.

Du jobber også hardt, har jeg inntrykk av?

– Når jeg er i Norge, så er det bare jobb. Jeg står opp 06.30 og legger meg midnatt. Mellom der er det bare å stå på og selge blader.

Fridde du? Gikk ned på kne og sånn?

– Nei, vi pratet sammen og bestemte oss. Det er sånn vi gjør det. Hvert år har vi egentlig pratet om det, men så har vi sagt: Neste år skal det skje. Og så har det dukket opp noe vi må gjøre, og så har det gått ennå ett år. Men ikke i år. Nå er det bestemt.

Hvordan ser et bryllup i Romania ut?

– Det er mange tradisjoner. For eksempel: Tre dager før bryllupet pynter vi porten inn til huset med skjerf og blomster. Alle skal se at her er det noen som skal gifte seg. Etter at vi er ferdige i kirken, stenger vi veien for biler, og så går hele følget sammen til festen. For noen år siden var det vanlig, i hvert fall på landsbygda der hvor vi bor, at gjestene kom med levende kyllinger og lam som gaver. Nå er det vanligere med pengegaver.

Og hva spises der?

– Sarmale. Om det er dåp, konfirmasjon eller bryllup, så er det sarmale som gjelder. Det er kålblader fylt med kjøttdeig og ris.

Kålruletter! Det har vi her også.

– Ja, og ciorba ved siden av. Det betyr suppe. Kjøttsuppe med paprika og mye annet.

Jeg ser for meg at det kan bli en livlig fest?

– Vi er glade i musikk og dans i Romania. Vi må ha to forskjellige band. Et som spiller moderne musikk og et som spiller tradisjonell musikk. Det siste er på grunn av naboen. Han er ganske gammel, over 50 i hvert fall, og glad i folkemusikk. Vi må ha noe for både de unge som danser hele natta og de som går tidlig.

Jeg er over 50, Daniel. Bare nevner det. Høres ut som rumensk bryllupsfest er mye jobb.

– Det viktigste er det som skjer i kirken, selvfølgelig. Men det er gode grunner til at festen må bli helt spesiell. Veldig mange av de inviterte jobber i andre land og tar seg fri og kommer hjem bare for festen. Og så er det min kone …

Kommende kone, mener du vel?

– Snart kone, ja. Selvfølgelig. Hun ble ikke så glad da jeg foreslo å ha en litt enklere og billigere fest. Hun har bestemte meninger om bryllupet.

For det blir fort dyrt?

– Det er ikke billig. Men kona mi er verdt det.

Kommende kone, ja. Har du begynt å spare?

– Det er ikke lett å spare penger i 2024. Også i Romania er alt dyrere enn noen gang. Selv om jeg jobber hver dag fra tidlig morgen til kveld med å selge =Oslo, så er det vanskelig å spare noe. Det kan hende vi må låne penger for å få det til.

Det er ikke så bra.

– Jeg vet. Men nå har vi sagt til alle at vi gifter oss, så vi kan ikke ta det tilbake. Det går ikke. Jeg tenker ikke så mye på det. Tenker bare på at det kommer til å bli fint å bli mann og kone. Endelig.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 3/2024.

Innlegget I trappa: Daniel dukket først opp på =OSLO / Erlik / Sorgenfri.

Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem. Denne gangen har vi møtt Sigrun, som ville snakke om heroin.

Tekst og foto: Even Skyrud

God dag, Sigrun. Har du kommet på hva du vil snakke om i Trappa i dag?

– Vi kan snakke litt om heroin. Eller det å skyte heroin, som jeg har gjort.

Det var et heftig tema. Sett i gang.

 – Jeg begynte å injisere heroin da jeg var 17 eller 18. Nå er jeg 50. Jeg gikk rett på nåla den gang. Det var en som satte skuddet på meg. Da var det gjort.

Rett på nåla? Mener du at det var ditt første møte med rusmidler?

– Ja, mer eller mindre. Jeg har alltid bare brukt heroin. Ikke blanda med noe annet. Det er ikke så mange av oss som ikke gjør det. Jeg ville heller ha skikkelig vare enn å putte i meg masse tull.

Men det er vel en del tull i den heroinen du kjøper på gata også?

– Det er sant. Nå blandes det ut med all mulig dritt. På 1980-tallet var ikke folk så gærne som i dag. De kom ikke med kniv og skulle drepe deg for en femtilapp.

Du snakker om folk i miljøet nå, håper jeg, ikke folk generelt?

– Ja, det er fordi de får i seg all mulig skit. Det kan være GHB og alle slags piller. Du blir gæren.

Så heroin var reinere før?

– Ja, er du gæren. Mye reinere. Bare spør noen av de gamle folka.

Det skal jeg gjøre. Pleide du å henge på Plata ved Oslo S?

– Nei, jeg bare gikk ned dit for å kjøpe. Hang aldri med de andre der. Jeg likte meg aldri der, selv om jeg kjente mange.

Er kanskje ikke så mange av dem igjen?

– Mange er gått bort, men mange har også fått det mye bedre. De er ikke på gata lenger, sitter heller hjemme. Og de har roa seg ned. Litt som meg.

Men du har ikke roa helt ned og gått inn i heroinbehandling eller legemiddelassistert rehabilitering for å slippe jaget?

– Jeg har prøvd det. Det var fire år hvor jeg var helt rein, så skeia jeg ut litt og fikk metadon en periode. Jeg savnet mye. Ikke bare heroinen, men selve handlingen. Det å gjøre i stand og sette et skudd. Nål-kicket. Det gikk som det gikk.

Men metadon virket greit ellers?

– Nei, og det er jo veldig skadelig. Det er derfor man i mange land går vekk fra å gi det ut, og går over på andre substitutter. Det er giftig for hele kroppen. Bryter ned skjelettet og sliter på hjertet. Også i Norge kutter de ned på bruken av metadon og tester ut annet. Endelig begynner de å skjønne at ruspasienter trenger et større utvalg legemidler. Folk er forskjellige.

Hva mente du med nål-kicket?

– Du blir glad hver gang du treffer åra. Når du endelig finner en åre som funker. Det er som å vinne i lotto. Du får bare lyst til å trykke og trykke.

Så det hadde vært godt uten heroinen òg?

– Noen foreslo for meg at jeg bare kunne brukt vann i stedet, men det går ikke. Det er forventningen om det som kommer også.

Det er kanskje mye jobb å finne en åre som du kan sette i etter så mange år med sprøyter?

– Ja, det var ikke mye igjen. Om sommeren, når folk går lettere kledd, kunne jeg bli sittende og se på blodårene deres. Stirre misunnelig på årene på henda og armene. De hadde fine, friske årer, mens mine er utslitte, nesten umulig å finne. Noen ganger tok jeg meg i å ønske at jeg kunne få lov til å sette et skudd i de friske årene deres. Da ble jeg helt flau.

Er det en form for selvskading i det her?

– Nei, det vil jeg ikke si. For meg var det mer kos.

Kos?

– Jeg koste meg med det. Du kan også kalle det et ritual. Et som gjentas tre ganger om dagen. Noe å glede seg til. Det er sikkert det samme for dem som bruker andre ting. Hasj, for eksempel. Det å mekke og tenne opp er også et ritual.

Jeg tenker på ordet «blodritual».

– Ja, det passer godt. Alle maste om at jeg måtte røyke heroinen i stedet, eller sette skuddet i rumpa. Altså muskulært, som det heter. Men det kan ikke sammenlignes med det å se dopet treffe åra, blodet blande seg inn. Ja, et blodritual. Det ga et kick som ikke kan sammenlignes med noe annet.

Men du unngår faren for overdose når du røyker det?

– Det er klart, men når du røyker heroin, kommer rusen sigende. Du blir like hekta, men mister kicket. Eksplosjonen. Du trenger også mer heroin når du røyker det. Men det er fordeler også. Du slipper abscesser, for eksempel. Jeg har blitt operert for abscesser ti ganger. Og så hadde jeg ikke trengt å gå med disse bandasjene på beina hver dag. De er ødelagt av blodpropper og sprøytebruken.

Den sikreste måten å unngå overdose på, er vel å ikke være alene når du skyter dopet. Følger du den regelen?

– Nei, jeg var alltid alene. I starten kunne jeg sette skudd ute, men så var det alltid hjemme hos meg selv, alene.

Men du vet jo aldri hvor sterk heroinen er? Var du ikke redd for å bli liggende alene i overdose?

– Det er ikke noe jeg tenker på.

Det mest negative med å være hekta på heroin og nåla?

– Det kjipeste var å skaffe penger til neste dose. All jobben og stresset det førte med seg.

Ikke helsa? De helseplagene du har henger vel sammen med bruken?

– Ja, i hvert fall 90 prosent av dem. Lever, nyrer og selvfølgelig beina mine. Jeg er lei av å ha begge beina pakka inn i bandasjer, men jeg kan ikke ta dem av. Da kan jeg ikke gå ut.

Likevel er ikke det nok til å ville slutte?

– Ser ingen grunn til det nå, etter så mange år. Det er en livsstil. Jeg kommer alltid til å være avhengig av heroin, og av nåla. Jeg tror det kan være like vanskelig å slutte med den som med dopet.

Selv om det kan ta livet av deg?

– Du kan dø av å ta for mange vitaminer også.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 5/2024.

Innlegget I trappa: Sigrun dukket først opp på =OSLO / Erlik / Sorgenfri.

Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem. Denne gangen har vi møtt Janne, som ville snakke om den nye jobben sin.

Tekst og foto: Even Skyrud

Hei, Janne. Hva har du lyst til å snakke om i Trappa i dag?

– Det må bli prosjektet «Gatestemmer», som jeg er en del av.

Og hva er det?

– Du var jo med her om dagen. Å … du må late som du ikke vet?

Det stemmer. Vi må late som.

– «Gatestemmer» er guidede byvandringer i Oslo hvor folk som har vært en del av det åpne rusmiljøet i byen viser frem stedene vi har vanka og forteller om hvordan det livet har vært.

Et veldig kult og viktig prosjekt. Og du var superdyktig. Hvordan fikk du guidejobben?

– Jeg jobber en del for FHN (Foreningen for human narkotikapolitikk) og hørte om prosjektet der for ett og et halvt år siden. Da sa jeg med en gang at jeg ønsket å være guide. Alt som kan opplyse folk og fjerne stigmaet til rusavhengige har jeg lyst til å være en del av.

Så målet er mer kunnskap til folk flest?

– Absolutt. Derfor er det også så viktig at jeg forklarer alt på en måte folk forstår.

Er dette første vandring av dette slaget i verden?

– Nei, det er egentlig et dansk konsept. I København har de gjort det i mange år. Jeg tror kanskje det finnes i flere byer også.

Jeg likte at du først fortalte en personlig historie, så om stedet vi sto. Det ble en fin overgang, liksom.

– Det er helt ubevisst fra min side. Eller, jeg ble bedt om å huske å ha en rød tråd, men det at formen ble sånn er mest fordi jeg liker at folk får vite hvordan ting ble som de ble. Hvorfor er like viktig som hvor og hva. Jeg tror folk forstår dette bedre når jeg bruker eksempler fra mitt eget liv.

Hvem håper og ønsker du skal bli med på omvisningen?

– Alle slags folk, fra skoleklasser til bestemødre. Det er derfor vi har halv pris for barn og pensjonister. Og så håper jeg at mange fra politiet og folk som skal bli politi blir med. De er en viktig del av historien, og de kan trenge se den fra en annen synsvinkel.

Og nå er første vandring fullført. Synes du det gikk greit?

– Joda, bortsett fra at hele byen og værgudene prøvde å sabotere foredragene underveis. Det var spådd fint vær, men hagla hunder og katter. På et av stedene gikk det en fyr med en løvblåser rett bak meg, og på et annet drev en liten hjullaster på og lagde bråk. Vi tulla litt med at det måtte være noen fra motstandere av rusreform som konspirerte mot meg. Heldigvis har jeg en stemme som skjærer gjennom det meste. Det pleide i hvert fall faren min å si.

Ja, det var voldsomt til motstand, men som sagt ble det veldig bra likevel. Og godt oppmøte, presse og greier?

– Dette var en prøvetur, og vi hadde NRK Dagsrevyen på slep. Jeg håper mange ser innslaget, får lyst til å lære mer og melder seg på. Det kan du gjøre på gatestemmer.no.

Litt reklame må være lov. Det var ikke bare NRK som hadde møtt opp. Jeg synes jeg så noen andre kjente fjes også?

– Både leder i Venstre, Guri Melby, og Sandra Bruflot, som er ruspolitisk talsperson i Høyre var med. Sandra har vært med på tur med meg og Arild (Knutsen, leder i FHN) tidligere. Da gikk vi det vi kaller «Skammens sti», som er en lengre tur i rusmiljøets fotspor. Arild er enda mer glad i å snakke enn meg. Han kan mye og snakker fort, så du må hoppe frem for å skyte inn noe underveis.

Bare å putte på en femmer?

– Jeg tror jeg må ha putta på en tusenlapp en gang, egentlig.

Stas at politikere og presse møter opp på jomfruturen din, da. Hadde du møtt Melby før også?

– Ja, vi har drukket kaffe sammen på =Kaffe i Akersgata, vi.

Du har fortalt din historie til mange, men kan du ta bakgrunnen din veldig kjapt?

– Jeg er født i 1968, bytta ut speideren og skolemusikken med hasjrøyking da jeg var rundt 14. Etter hvert ble det tyngre stoffer, og jeg var en del av det åpne rusmiljøet i hoved­staden fra begynnelsen av 1990-tallet, da det holdt til på «Plata» ved Oslo S. Der starta også omvisningen.

Kanskje du kan fortelle leserne om resten av ruta vi gikk?

– Fra Plata gikk vi til Børsparken, så til Skippergata, Europarådets plass ved Jernbanetorget, Brugata og Storgata og til slutt til =Oslos lokaler på Vaterland.

Er det noen steder du kunne tenkt deg å legge til?

– Tja, jo. Jeg kunne tatt dere med til «Trappa», dit vi på Plata gikk hver kveld etter halv elleve. Det var der kundene til jentene som trakk på gata var, og Sprøytebussen sto i nærheten.

Hvor ligger den?

– I Kvadraturen en plass mellom Steen & Strøm og Rådhusgata. Det er strengt tatt ikke en trapp i det hele tatt, bare en forhøyning foran et hjørnelokale. Rett nedenfor var det vi kalte «Varmetrappa». Det er litt mer av en trapp. Der var det varmekabler, så mange av dem som bodde på gata tilbragte nettene der.

Var du en av dem?

– Nei, eller jeg sov der én natt. Da hadde jeg blitt kasta ut fra Veslelia, hvor jeg bodde på den tida.

Så det kan hende vandringen utvides etter hvert?

– Det blir veldig kjedelig å fortelle det samme hver gang. Plutselig husker jeg noe nytt – en hendelse eller et sted, og da kan jeg legge det til. Jeg vil gjerne nevne at jeg også skriver om min historie, ruspolitikk og mye annet i Avisa Oslo, så der er det også mulig å få ny kunnskap og knuse noen fordommer.

Takk for praten, Janne. Kanskje vi kan stikke bort til «Trappa» og ta et bilde av deg der?

– Som sagt er ikke «Trappa» ei trapp, men vi kan jo ta et i «Varmetrappa».

Det gjør vi.

Innlegget I trappa: Janne dukket først opp på =OSLO / Erlik / Sorgenfri.

Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem. Denne gangen har vi møtt Tommy, som selger =Bergen.

Tekst og foto: Even Skyrud

Hva har du lyst til å snakke om i Trappa i dag, Tommy?

– Jeg vil gjerne snakke om at jeg jobber som frivillig her på Huset Bergen.

Kan du forklare kort hva dette Huset er, for dem der ute som ikke har hørt om det?

– Det er et hus midt i Bergen sentrum hvor folk som sliter med rus kan komme og være sosiale, få seg en matbit og gjøre alt mulig annet. Det er brukerne selv som styrer Huset.

Høres trivelig ut. Hvordan havna du der?

– Jeg hadde en litt dårlig dag her for over et år siden. Var rusa og helt ute. Politiet og ambulanse dukka opp, og jeg tror de var klare for å ta meg med. Samtidig dukka det opp to stykker fra Huset, som gikk rundt og fortalte folk om stedet. Da sa jeg til politiet at jeg ble med dem i stedet. Det var første gang jeg var på Huset. Jeg sovna på sofaen, og da jeg våkna var jeg så flau at jeg ikke dro tilbake på over en uke.

Hvorfor gikk du tilbake hvis du var så flau?

– Jeg var så sulten en dag, og jeg visste det var mulig å få en matbit der. Da ingen snakket om hvor ute jeg hadde vært forrige gang, skjønte jeg ingenting. Etter det var jeg innom nesten hver dag.

Og så ble du frivillig?

 – Ja, etter et par uker spurte Silje som jobber der om jeg hadde lyst til å prøve meg.

Hvordan føltes det?

– Det fikk meg faktisk til å begynne å tenke litt over hva jeg vil med livet mitt. Jeg skulle gå på et kurs i Danmark rett etter det, jeg er nemlig halvt dansk, og de to månedene jeg var der, brukte jeg på å bli rusfri. Etter det har jeg vært fast frivillig flere dager i uka.

Ikke dårlig. Hva gjør en frivillig på Huset?

– Hjelper til med alt som trengs å gjøres, snakker med brukerne, serverer middag og prøver å se hvor vi trengs til enhver tid.

Nå som du er i gang, har du lagt planer for framtida?

– Ja, jeg har søkt meg inn på IKT-linja på Krokeide videregående. Det er en skole for oss som har hatt det litt vanskelig og har droppet ut tidligere. Jeg har alltid likt å drive med data.

Hvordan er en typisk dag på Huset?

– Vi kommer én time før åpning, og så går vi gjennom gjørelistene. Her er det en masse oppgaver, alt fra å vanne planter til å vaske toaletter. Ikke alt er like gøy, men det må jo gjøres. Etter at vi har gjort husarbeidet, er det viktigste ofte bare å sitte og snakke med dem som er innom.

Mange gode samtaler?

– Å, ja. Jeg husker en gang jeg hadde en dårlig dag og ikke hadde lyst til å dra ned dit. Da ringte Silje meg og spurte om jeg ikke skulle komme innom kontoret og slå av en prat. Jeg gikk med på det, og plutselig hadde vi sittet der en times tid, spist boller og pratet sammen. Da spurte hun hva jeg hadde tenkt å gjøre nå. Jeg tenkte meg om og bestemte meg for at nå som jeg likevel var der, så kunne jeg bare bli på Huset. Jeg hadde det mye bedre også. Sånne samtaler prøver vi å ha.

Blir det bråk noen ganger? Folk som ikke tåler hverandre som møtes og sånn?

– Akkurat det tror jeg bare har skjedd én gang. Det er veldig stille og rolig, egentlig. Jeg tror brukerne har skjønt at det er et sted hvor vi skal ligge lavt. Slippe å ha politiet innom.

Har dere et greit forhold til politiet sånn ellers?

– Jeg var på et ruspolitikkseminar nede på Grand Hotel her for litt siden, hvor også politiet var med. En derfra sa at han var så stolt av Huset, fordi de enda ikke har hatt et oppdrag som var knyttet til stedet. Tenk deg det, nesten to års drift med hundrevis av rus­avhengige og ikke ett oppdrag for politiet.

Imponerende. Du som da har prøvd begge deler, hva er den største forskjellen på å være bruker og frivillig?

– Jeg tror egentlig ikke det er så veldig stor forskjell. Det er egentlig det som er meningen med Huset Bergen. Her kan man være bruker én dag og frivillig den neste, som meg.

Og hvor mange frivillige er det der?

– Nærmere 40, kanskje. Det fungerer jo sånn at de fleste blir spurt om de ønsker å være frivillige når de har vært der en stund og kommet seg et steg videre. Det er det brukerstyrt betyr. I bunn og grunn er Huset et sted hvor folk som trenger det kan få kjenne på mestringsfølelse gjennom å gjøre noe for andre.

Hva er det beste med Huset, synes du?

– Noe av det jeg liker best med Huset, er hvordan de ansatte og de frivillige virkelig ser og lytter til brukerne. Det å føle seg sett og hørt er det aller viktigste hvis du skal klare å komme deg ut av det vanskelige. Og så ønskes du velkommen uansett hva galt du har gjort eller hvor rusa du er. Det er ikke mange steder du opplever det.

Og det har vært vellykka?

– De har startet opp Huset Oslo og snart åpner Huset Stavanger etter samme modell. At alle ønsker å gjøre det samme, er vel et tegn på at det er en suksess. Nå har vi åpnet opp på natta også, for de som risikerer å måtte sove ute. Huset får til ting.

Hva er hemmeligheten bak suksessen, tror du?

– Jeg tror det er så enkelt som at vi som selv har vært brukere lett kan sette oss inn i hvordan det er å leve det livet. Og så får du være deg selv, selv om du selv er ganske ute å kjøre. Jeg vet ikke om noen som er blitt bortvist fra lokalene. Hvorfor skulle vi avvise dem som trenger det mest? Ikke minst har vi lært at å bli møtt med et smil og en klem kan snu en dårlig dag. Det koster ingenting.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 7/2024.

Innlegget I trappa: Tommy dukket først opp på =OSLO / Erlik / Sorgenfri.

Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem. Denne gangen har vi snakket med Kristian, som selger =Bergen.

Tekst og foto: Even Skyrud

Hei, Kristian. Hva vil du snakke om her i Trappa i dag?

– Det er mye jeg kunne tenkt meg å snakke om: forskjellsbehandling av mennesker, homofobi, rasisme og narkofobi. At det foregår mer diskriminering i Norge enn det folk vil innse, bare fordi vi har det for godt her i landet.

Er det noe du har opplevd selv?

– Ja, det vil jeg si. Jeg husker det året jeg begynte å bruke illegale stoffer. Jeg var på kjøret, og jeg var på gata. Når jeg møtte helsepersonell eller bare vanlige folk, så kunne jeg merke blikket deres. De hadde forutinntatte meninger om meg ut ifra utseendet. Hva er vanlige folk, forresten?

Det lurer jeg også på. Opplevde du at folk gikk i sirkler rundt deg på gata?

– Ja, det skjedde. Men jeg merket også at folks holdninger forandret seg i løpet av årene. Jeg tror det handlet mye om at tv-serien «Petter Uteligger» ble så populær. Jeg kunne merke at folk var mindre redde for oss etter at den gikk på lufta. Folkeopinionen snudde, kan du si.

Det kan nok stemme. Jeg tror =Oslo også har bidratt litt. Måtte bare nevne det.

– Det kan sikkert hende. Jeg er i hvert fall glad for at vi har et gatemagasin her i Bergen igjen. En annen som har gjort veldig mye for Norges rusavhengige, er doktor Sverre Eika. Han er dessverre ikke blant oss lenger.

Ja, han er legendarisk. Møtte du ham noen gang?

– Ja, da jeg var på gata i Oslo, benyttet jeg meg av tilbudet 24sju, hvor Sverre da var ansatt. Den gang gikk jeg på metadon jeg hadde fått utskrevet i Bergen, men Sverre mente dosen jeg fikk var helt feil. Han prøvde å snakke min sak, men LAR (Legemiddelassistert rehabilitering, red.anm.) i Bergen tok avstand fra alt han kom med. Jeg traff ham dessverre aldri igjen, men han var en veldig fin fyr.

Tilbake til fordommer. Jeg synes jeg opplever ganske mange fordommer blant rusavhengige også?

– Ja, det har jeg ikke tenkt så mye over, men jeg tror du har rett. Spesielt rasisme har jeg hørt mye av. Og så er det en skam at «homo» fortsatt blir brukt som et skjellsord i 2024.

Det blir det dessverre mange steder. Spesielt blant ungdom.

– De burde ha lært. Jeg tror det handler om at generasjonene som vokser opp nå, ikke vet hva verdenskrig og nød innebærer. Avstanden i tid er for stor. Snart er alle som opplevde det på kroppen borte, og da er tiden inne for å gjøre alle de samme tabbene på nytt. Det er min teori. Nå snakker jeg ikke bare om skjellsord og fordommer, men om fremtiden. Borgerkrig og verdenskrig.

Og du tror den tiden er nå?

– Ja. Jeg leste om en spørreundersøkelse hvor svært mange unge folk mente demokrati ikke er så viktig, så lenge de selv har det bra.

Kanskje de rett og slett er dårlig informert?

– Det er jeg redd for, ja. Jeg vokste opp på 1970-tallet, da vi bare hadde én tv-kanal.

Jeg også!

– Den gang bestemte en liten elite hvilken informasjon vi fikk. Eller forresten, elite er et dumt ord å bruke. Da tror alle jeg er et konspirasjonshode. En gjeng på toppen, kan du si. Da internett først kom, betydde det at du kunne finne informasjon fra alle kilder om alt du lurte på. Det var mer demokratisk.

Ja, jeg husker det var mye optimisme. Varte dog ikke så lenge.

– Nei, det raste fort utfor. Ulempen var at alle ensomme ulver kunne finne hverandre og jage i flokk. Noen ganger lurer jeg på om internett er blitt en dommedagsmaskin. Er det å dra det for langt?

Nei, det synes jeg var et perfekt bilde. Er det noe vi kan gjøre, annet enn å se på nyhetene og bli skremt?

– Først må du prøve å finne roen i uroen. Så kan du delta aktivt i samfunnet. Gå inn i organisasjoner og i politikken. Det trengs mer ferskt blod i politikken.

Har det størkna?

– Tja, det er i hvert fall veldig mange av de samme familienavnene og vennegjengene som går igjen. Både på Stortinget, i styrer og i toppjobber.

Har du eksempler?

– Selv om jeg likte Thorvald Stoltenberg godt, blir jeg skeptisk når nye generasjoner får toppjobber overalt. Det blir mye konsentrasjon av makt.

På hvilke måter har du engasjert deg i offentligheten?

– Jeg har vært aller mest engasjert i rus­politikken, både med avisinnlegg og annen aktivisme. Da Mina Gerhardsen, apropos familiedynastier, var leder i Actis (rusfeltets samarbeidsorgan, red.anm.) fikk jeg på trykk en kronikk hvor jeg skrev om hennes tunnelsyn på rusfeltet. Jeg har vært med på å arrangere fakkeltog for sprøyterom i Bergen, og mye annet. Ja, og så var jeg medlem i Unge Venstre en periode.

Og så mener jeg du nevnte at du har jobbet litt i media, du også?

– Ja, jeg hadde småjobber i flere radiostasjoner, og fast jobb en periode i en lokalradio på Stord. Vi dekket ni kommuner og på det meste hadde vi mellom 20 000 og 30 000 lyttere. Det gikk mye i musikkstoff. Jeg intervjuet band som Tre Små Kinesere, CC Cowboys og Dum Dum Boys. Det sistnevnte var min største opplevelse i radio.

Er det der du kommer fra? Stord?

– Jeg er halvt bergenser og halvt stordabu.

Hva kalte du det?

– Stordabu. Det er det det heter. Mange kaller det stording, men det er altså helt feil.

Jeg lærer. Jeg synes du burde skrive noe og sende inn til magasinet her. Vi trenger flere bidrag fra dere som også selger Erlik.

– Ja, det kan jeg godt tenke meg å gjøre. Jeg har fortsatt mye på hjertet.

Det tviler jeg ikke på, Kristian. Takk for praten!

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 8/2024.

Innlegget I trappa: Kristian dukket først opp på =OSLO / Erlik / Sorgenfri.

Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem. Denne gangen har vi snakket med Arnljot om bryting og om kompisen, som ble OL-mester.

Tekst og foto: Emma Mastad

Hei, Arnljot. Hva har du lyst til å snakke om i dag?

– Du som er journalist må jo bestemme det.

Okei, greit. Kanskje vi kan snakke om bryting?

– Jeg brøyt med Jon Rønningen, da han ble dobbel OL-mester. Han vant i Seoul i 1988, tenk deg det. Og i Barcelona i 1992, da var det slengkryss, bang, bang! Jeg trente med ham og broren på Dælenenga i 17 år. Det var morsomt!

Når begynte du med bryting?

– Jeg begynte som 14-åring og holdt på til jeg var 30. Jeg husker ikke hvorfor jeg begynte med det, men det er en veldig fin sport. Jeg er ikke voldelig, jeg har aldri drevet med spark og slag, jeg har drevet med pene grep. Jeg trente med jentene også, men de er frekke, de derre jentene!

Åja, hvordan da?

– De går etter beina dine, det har ikke vi lov til. Jeg dreiv med gresk-romersk bryting, hvor det er forbudt å gå etter beina på noen. Og så var jeg så redd for å treffe jentene på puppene, og at de skulle få vondt.

Hvilke reaksjoner fikk du fra damene hvis du kom borti puppene deres da?

 –Jeg vil jo ikke skade dem, det er jo sikkert vondt. Men de sa til meg: «Tren med oss sånn som du gjør med gutta da, Arnljot», og så tenkte jeg: «Okei, da gjør jeg det.» Og damene blei skikkelig gode. Jeg trente med Ine Barlie, som gikk fra Kolbotn til klubben vår, Sportsklubben av 1909. Hvert år hun trente med jentene hos oss, ble hun norgesmester. Ti gull på rekke og rad. Onkelen hennes hadde 18 NM-gull, men hun fikk 19.

Er det et minne fra den tida som du husker spesielt godt?

– Å herregud, det var et stort spørsmål. Jeg ble klubbmester nesten hvert år. I løpet av de 17 årene jeg holdt på ble jeg klubbmester sikkert 15 ganger.

Hvordan var det å konkurrere?

– Når det er nasjonalt, er det to matter og ti deltakere i hver vektklasse. Jeg kom alltid på første, andre eller tredjeplass. Men når det er internasjonalt, er det på én arena med seks matter, tre dager og 30 utøvere i vektklassen. Jeg kom alltid på fjerde og sjetteplass. Det var litt flaut å miste tredjeplassen. Hvis man havner lavere enn sjetteplassen, må man konkurrere seg opp fra andre internasjonale stevner og bygge poeng, men det skjedde aldri. Jeg kom alltid på fjerde og sjette plass, det er jo ganske bra internasjonalt.

Hva var dine styrker som bryter?

– Jeg var like god nede i benk som i stående. De fikk ikke løfta meg opp engang, de fikk ikke slengt meg over heller. Jon Rønningen sa til meg at han ikke hadde blitt dobbel OL-mester hvis han ikke hadde trent med meg, vi var kjempekamerater. Det er klart det er stort at kompisen ble dobbel OL-mester.

Hvorfor la du opp?

– Jeg trente på Sportsklubben av 1909 på Dælenenga, men nå har de revet lokalene. Det er fullt av kraner der, de skal bygge flerbrukshall, ved Freia på Grünerløkka. Jeg har vært på flerbrukshallen på Lambertseter, og de flerbrukshallene er ikke billige, altså.

Har du noe annet på hjertet?

– Jeg synes litt synd på studentene. Lag flere studentboliger! Jeg er for gammel til å studere selv, men jeg synes synd på dem. De får litt studielån og kanskje litt banklån, og hvis de er heldige får de låne penger av foreldrene sine, men hvis mamma og pappa ikke har penger, hva skal man gjøre da? Det er de som skal bygge opp landet videre. Følg med da, Stortinget!

Sant nok, det er mange studenter som sliter økonomisk.

– Og de gårdeierne, de tar seg betalt. Broren min bodde en gang på et hospits på 12 kvadratmeter til 22 000 kroner, det er helt sykt.

Har du studert noe selv?

– Jeg gikk på Sogn videregående, så gikk jeg i læra og jobba som offset-trykker i ti–tolv år. Men så gikk alt over til data, og jeg hadde ikke sjans til å henge med. Jeg har dysleksi, og det er styrker i dysleksi, men jeg hadde ikke sjans til å henge med i jobben.

Hva gikk jobben ut på?

– Jeg dreiv med valsing, finne riktig maling. Rense og fikse maskiner. Jeg er ikke lei meg for at jeg ikke jobber der lenger. Nå jobber jeg med møbler på malerverkstedet til Frelsesarmeen. Vi henter gamle møbler og maler dem. Også selger jeg blader.

Takk for praten, Arnljot.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 9/2024.

Innlegget I trappa: Arnljot dukket først opp på =OSLO / Erlik / Sorgenfri.

Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem. Denne gangen har vi snakket med Alexander om musikk og film.

Tekst og foto: Emma Mastad

Hei, Alexander. Hva driver du med for tiden?

– Jeg driver og lager musikk. Jeg har tenkt å starte band med en kamerat etter hvert. Jeg vil lage beats, kanskje techno.

Så du produserer musikken selv?

– Nei, jeg har tenkt å få kompisen min til å gjøre det. Han kan å redigere filmer, så det kan hende at han klarer å lage musikk også. Han liker mer rock, jeg liker techno, så vi får se.

Spiller du noen instrumenter da?

– Nei, men jeg synger og lager tekst. Jeg har laget en sang om bestemoren min, som døde for en stund siden, til en trist melodi jeg fant på YouTube. Jeg var på en sangtime i august, da tok jeg med meg sangen om bestemor og sang den. Det var litt pinlig fordi jeg syntes det var litt skummelt, og jeg klarte ikke å synge den på første forsøk. Men andre gang klarte jeg det. Instruktøren så ut som en jeg kunne stole på, så da følte jeg meg trygg. Hun sa at jeg sang ganske reint.

Hva slags musikk hører du mest på selv?

– Partymusikk, sånn som Tix, men det er ikke kameraten min så veldig glad i.

Han vil at dere skal lage rock?

– Ja, og det er ikke jeg så veldig glad i. Eller, jeg liker Plumbo, da, det er jo rock. Han liker litt sånn heavy musikk.

Hva annet er du interessert i?

– Film, jeg og kameraten min lager filmer sammen.  Han lager mest historiene og er regissør, jeg er skuespiller. Vi har laga masse kortfilmer. En vampyrfilm, en film om en magisk skog hvor Suzanne og jeg roter oss bort, og så havner vi på samme sted hver gang. Venninna til kameraten min spiller vampyr, og jeg blir bitt. Da blir jeg også vampyr, selvfølgelig. Så laget vi en spøkelsesfilm om et kjøleskap. Vi har laget en dukkefilm, sånn som filmen «Annabelle». Vi har også lagd en komiserie som heter «Steinar».

Hvordan er det å jobbe sammen med kjæresten din, Suzanne?

– Suzanne er ikke så glad i filmer, hun gjør det for min skyld. Man må jo gjøre ting som kjæresten liker.

Hva gjør du som hun liker da?

– Drar på fotballkamp og sånn, det liker jeg ikke så godt. Vi har også vært på ishockey­kamp, det liker jeg bedre enn fotball. Det er litt mer sånn krangling og slåssing, litt mer gøy å se på. Og så går vi litt i klesbutikker, det er ikke vi mannfolk så glad i.

Hvor lenge har dere vært sammen?

– Vi har vært sammen i tre år.

Virker som du har en del kreative interesser. Har du alltid hatt det?

– Jeg har fått det etter hvert, jeg er inspirert av artister. Jeg liker Tix og Plumbo best. Jeg skal snart på Tix-konsert i Elverum. Det er et stykke å kjøre, men jeg liker Tix, og jeg kommer meg ut. Det er godt å komme seg ut, så jeg ikke sitter inne hele dagen.

Gleder du deg?

– Ja, jeg har lyst til å treffe Tix igjen. Jeg har truffet ham før, på en annen konsert. Han tenker mer på andre enn seg selv. Jeg møtte ham da han sto og prata med folk, han tok seg tid til å skravle med fans. Han tar vare på fansen sin.

Er Plumbo også sånn?

– Plumbo har holdt på så lenge, så de er kanskje lei av det. Men jeg har vært bak scenen, de vet hvem jeg er og kjenner meg igjen.

Hvilken musikk liker du best da?

– Tix lager mye forskjellig musikk. Jeg liker alle sangene hans, men nå har han gått over til å lage partymusikk igjen, og det liker jeg aller best.

Hvordan var det forrige gang du var på Tix-konsert?

– De la Tix i en kiste, og så kom han tilbake i et av sine gamle kostymer og sa: «Velkommen tilbake til den slemme Tix», og så kom russemusikken hans. Så kom «I kveld er det lov å være hore». Jeg liker den musikken best, men det er mange som henger seg opp i teksten.

Synes du tekstene til Tix er misforstått?

– Jeg har hørt mange drøyere tekster før, jeg synes ikke han er den verste. Tix blir nærmest en syndebukk for folk, jeg synes det er litt teit. De skjønner ikke at han har opplevd nok. Jeg tror ikke han bryr seg om de kommentarene, egentlig. Han har jo blitt en så stor kjendis. Det er nok av folk som liker musikken hans.

Er det en sangtekst som betyr mye for deg?

– Plumbo har en sang som heter «Kong alkohol», hvor de synger om at angsten forsvinner når dråpene treffer. Jeg har opplevd det en gang, at angsten slapp taket, men så kom den tilbake etter noen timer. Jeg drakk mye før. Alkohol er det eneste rusmiddelet jeg har rørt, og jeg kan kjenne at jeg får lyst på det noen ganger. Det er lett å falle tilbake når man har vært der før.

Jeg drikker energidrikk i dag, jeg.  Jeg er litt trøtt.

– Det bruker jeg å drikke når jeg er på trening.

Trener du mye?

– Ja, jeg trener styrke på treningssenter og går mange turer. Om sommeren går jeg mye ute i naturen.

Har du noen turmål å anbefale?

– Sørumsand, det er i nærheten av der jeg og Suzanne bor.  Det er tjue minutter med tog unna Oslo.

Takk for praten, Alexander!

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 10/2024.

Innlegget I trappa: Alexander dukket først opp på =OSLO / Erlik / Sorgenfri.

André Rostant selger gatemagasin i et av verdens travleste strøk. I tillegg er han både forfatter, musiker og mentor. 

Tekst og foto: Kari Bu

Mens =Oslo feirer 20-årsjubileum i år, har London hatt gatemagasin i 34 år. The Big Issue ble startet i 1991 for å gi jobb til hjemløse. Én av dem er André Rostant, som vi traff på en konferanse for gatemagasiner i Liverpool i fjor høst. Der møttes representanter fra 43 blader og aviser verden rundt.

Det fins ikke noe slikt som en typisk selger av gatemagasin, sa André da han holdt foredrag for forsamlingen. Det ville han gjerne utdype da vi satte oss ned med ham på hotellet etter en god lunsj.

– Vi kommer fra alle bakgrunner. Én kan være flyktning fra krig, mens en annen kommer ut av en skilsmisse. Det eneste vi har til felles, er at vi har blitt sosialt ekskludert. Med det følger folks fordommer og ideer om hvordan vi typisk er.

Trodde du kanskje at en hjemløs magasinselger hadde litt begrenset ordforråd? André har skrevet en bok som får den britiske forfatteren Anton Gill til å gi seg ende over i forordet (oversatt fra engelsk):

«Bildet han maler av livet på gata i det moderne London gir oss et syn på byen fra undersiden som er uten sidestykke siden Dickens eller Henry Mayhews tid … Det hele er sett med en slik empatisk fintfølelse at leseren ikke trenger noen god fantasi for å se seg selv i Rostants verden.» 

Ble kastet ut

Romanen «The Muffin Man» handler om George, som rømte til London som tenåring for å unnslippe en voldelig stefar. I storbyen jobbet han først som prostituert, mens han slet med alkoholproblemer. Etter en rotete skilsmisse ble han hjemløs. André avslører ikke hvor mye av dette som er hans egen historie, men han havnet i hvert fall på gata etter at han ble skilt. Før det jobbet han som finansiell rådgiver.

– Min ekskone var, hva skal jeg si, eksentrisk. Jeg pleide å gi henne alle pengene mine, i den tro at hun styrte husholdningen. Men hun betalte ikke husleie, og til slutt ble vi kastet ut. Da hadde vi seks barn, den yngste sju år, så vi kunne ikke bare settes på gata.

Løsningen ble midlertidig bolig, noe som gjør at André defineres som hjemløs, selv om han har tak over hodet.  Og slik har det vært i tolv år.

– Jeg har ingen følelse av trygghet der jeg bor. Hver måned kommer en inspektør og sjekker at jeg holder orden. Tre av barna er fortsatt avhengige av meg. Det fungerte ikke at barna bodde hos moren sin, så jeg fikk alle.

Folksom salgsplass

Den gang André hadde en vanlig jobb, mistet han kontrollen over sine egne penger. Å selge The Big Issue fungerte bedre, for der får han lønn i kontanter.

– Jeg trengte en jobb der kona ikke kunne få tak i pengene mine. Med kontanter kunne jeg sørge for at barna fikk mat og klær, og at ting ble gjort. Det ga meg kontrollen tilbake.

Han har solgt gatemagasinet helt siden han ble hjemløs. Inntil i fjor vår jobbet han i tillegg på kontor tre dager i uka. Etter en omorganisering fikk han en ny sjef som tilsynelatende ikke likte å ha ham der.

– Plutselig var sjefen mer opptatt av hvordan jeg gjorde ting enn av hva jeg fikk gjort. Da kunne jeg ikke jobbe effektivt lenger, og sluttet. I fjor sommer opptrådte jeg mye i bryllup. Jeg spiller ståltromme og synger, men oppdragene tørket inn utover høsten.

André holder likevel koken. Arbeidsstedet hans er et av verdens travleste områder: Soho i London, et trendy strøk fullt av turister og forretningsfolk. Han kaller seg heldig som får selge magasiner her.

– Jeg står midt på fortauet, så folk må gå rundt meg. De kan ikke unngå å se meg. De aller fleste er normale og greie. De sier god morgen, takk og nei takk. Det er en liten prosent som oppfører seg dårlig.

Ulike konsekvenser

Svært få hjemløse i London sover ute, sier han, de fleste har en midlertidig bolig, eller overnatter hos venner og slektninger. Han forteller om en gruppe han selv velger å kalle hjemløs, selv om myndighetene ikke gjør det. 

– Mange er i en livssituasjon der de ville flyttet ut hvis de kunne. De kan være fanget i et forhold. Da er de i praksis hjemløse, de lever ikke på et sted hvor de kan ha det komfortabelt.

Han gjentar at det ikke fins noen typisk hjemløs, og at de samme problemene kan ha helt ulike konsekvenser for folk. Blant hjemløse vil du finne flere med rusproblemer, men det er ikke sikkert rusen forårsaket hjemløsheten. Avhengigheten blir bare mer synlig når de ikke har et fast sted å bo. 

– Det fins også mange hjemløse kvinner, men du ser dem ikke så godt på gata. De gjemmer seg i større grad, i museer og på busser for eksempel. Det kan være farligere for dem å oppholde seg ute.

Mange hjemløse er i arbeid, forteller han, og han vet at mange som selger The Big Issue har andre jobber ved siden av.

– Å være hjemløs gjør det vanskelig å være stabil for en arbeidsgiver, men vi kan være stabile for oss selv. Bladet kan jeg selge når det passer å jobbe, når jeg trenger pengene.

Har blitt mentor

Nylig fikk André også et annet lønnet oppdrag, som mentor for nye selgere av gatemagasinet. Det er en ordning The Big Issue har hatt de siste årene.

– Det varierer mye hva slags kompetanse selgerne har fra før. Jeg lærer dem hvordan de skal selge. Det kan være små ting som hvordan du holder bladet. Jeg anbefaler å se potensielle kunder i øynene mens de enda er litt på avstand. Det kan være for sent når de er i ferd med å gå forbi deg på gata.

I senere tid har en del romkvinner begynt å selge The Big Issue. De har slitt med språket, men nå har de fått mentorer blant sine egne, noe som gjør det lettere å bli en effektiv selger, forteller André.

– Mentorprogrammet har vært en stor suksess, både for oss som hjelper og for dem som får hjelp.

Dessverre har han kjent mange som har tatt livet sitt, men alle hadde én ting til felles: De solgte ikke gatemagasin. Han er overbevist om at salgsjobben virker forebyggende.

– Alt som hjelper deg med å dele livet ditt med andre, om så bare biter av det, reduserer sjansen for at du begår selvmord. Det er vanskelig å jobbe seg ut av hjemløshet, men det hjelper på livskvaliteten at noen har tro på deg og gir deg muligheten til å jobbe.

Mye fremmedgjøring

I London sømmer det seg ikke å selge bøker på gata om du ikke er Jehovas Vitne eller Hare Krishna, sier André. Derfor selger han ikke sin egen bok sammen med bladet.

– Boka selges i bokhandler og på nettet. Jeg ser for meg at bare gamle damer med katt kjøper den, men jeg er glad den fins der ute. Noen biblioteker og andre viktige institusjoner har kjøpt den inn.

Når han selv skal fortelle hva «The Muffin Man» handler om, legger han stor vekt på området der handlingen foregår.

– Jeg skriver om Soho og hvordan det har forandret seg der. Er du 70–80 år og har bodd der hele livet, har du opplevd en enorm omveltning. Da du var ung, var det et sted med vanlige familier og sosiale funksjoner. Nå er de lokale butikkene og pubene borte, og familier er skviset ut eller har flyttet. Mange drar dit bare for å gå på jobb, og millioner av turister kommer dit. Eldre folk føler seg fremmedgjort. Det er så mye fremmedgjøring, og det er det historien handler om. 

Til slutt må vi stille et spørsmål vi også har stilt til mange i Norge, denne gangen med engelsk vri. Hva ville André gjort først hvis han fikk makt i Storbritannia? Svaret kommer raskt:

– Jeg ville bygd flere sosialboliger.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 1/2025.

Innlegget Fikk tilbake kontrollen dukket først opp på =OSLO / Erlik / Sorgenfri.

Tekst og foto: Even Skyrud

Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem. Denne gangen har vi snakket med Nicolae, som selger Sorgenfri i Trondheim.

Hei, Nicolae. Hva kunne du tenke deg å snakke om i Trappa i dag?

– Jeg vil gjerne fortelle litt om meg selv. Jeg er 63 år gammel og kommer fra en liten landsby nær Târgu Jiu syd-vest i Romania. Jeg jobbet lenge som bonde, men også som flislegger, musiker, bygningsarbeider og en del annet. De siste tre årene har jeg solgt gatemagasinet Sorgenfri på Lade i Trondheim

Vokste du opp på en gård?

– Nei, det kom senere. Vi bodde i en leilighet. Min far var slakter, og min mor tok seg av meg og mine seks søsken. Jeg likte ikke tanken på at han drepte dyr, og jeg ville ikke følge i hans fotspor. Da jeg ble voksen og hadde egne griser, klarte jeg fortsatt ikke å være i nærheten når de skulle slaktes.

Hvordan endte du opp her i Trondheim?

– Tidligere gikk det an å overleve i Romania. Jeg hadde jobb, og folk respekterte meg. Nå får du ikke respekt der, selv om du er gammel. De unge bryr seg ikke. Og jobber er det langt mellom. Hvis du er så heldig å få en, er det veldig dårlig betalt.

Så du søkte lykken her. Hvordan gikk det?

– Da jeg kom til Norge, var det ikke jobb som jeg forventet. Noen hadde sagt at de skulle hjelpe meg med en jobb, men den fantes ikke. Jeg måtte til og med tigge på gata en periode i begynnelsen. Og så har jeg astma, så jeg sleit med kulda i Norge. Etter hvert fikk jeg noen strøjobber på byggeplasser, og jeg fikk lånt en campingvogn jeg kunne bo i.

Og nå selger du gatemagasinet, det vet jeg. Men livet ellers her?

– Jeg bor i campingvogna fortsatt, men har jeg fått meg en norsk kjæreste. Hun hjelper meg med mye. Å vaske klær, for eksempel. Hun har også vært med meg og besøkt min hjemby i Romania. Det er også andre vennlige mennesker her som har hjulpet meg med å få tak i det jeg trenger. Blant annet de som jobber i butikkene hvor jeg selger Sorgenfri. Jeg vil takke alle.

Har du familie i hjemlandet? Barn?

– Nei, jeg har ingen barn. Bare en eks-kone. Jeg besøker andre slektninger én gang i året.

Lengter du tilbake til Romania, eller liker du deg best her?

– Selv om Norge er vennlig, kan jeg savne hjembyen. Jeg tenker å flytte tilbake om fire år. Da har jeg en liten pensjon som venter på meg der.

Du nevnte at ting i Romania var bedre før i tiden. Mener du så langt tilbake som kommunisttiden?

– Før hadde jeg alt. I 1989 ble alt vanskeligere. Under Ceaușescu trengte man ikke å betale for utdannelse, og når du var ferdig på skolen, fikk du jobb. I dag jobber alle i andre land. Det finnes som sagt nesten ikke jobber i Romania, og lønna er dårlig. Så de unge forsvinner ut.

Du snakker om din navnebror Nicolae Ceaușescu, også kjent som en nådeløs diktator?

– Jeg mener ikke at Ceaușescu bare var god, men jeg vet at jeg hadde det bedre da han styrte. Det var lettere da jeg vokste opp. Han sørget også for at alle hadde et sted å bo. I dag må du ha råd til det, noe mange ikke har. Uten kommunismen hadde jeg ikke hatt det jeg hadde den gang. Jeg tror ikke alle hadde det bedre den gang, men jeg synes det var et bedre liv for rumenerne da.

Det er en ærlig sak. Du har hatt mange forskjellige jobber, hvordan trives du med å selge gatemagasinet? Og ville du heller jobbet med noe annet hvis du fikk sjansen?

– Jeg kunne tenkt meg en fast jobb med fast lønn, men det er mye jeg ikke kan jobbe med lenger. Husk at jeg er 63 år og har astma. Jeg klarer ikke jobbe på byggeplasser eller i landbruket lenger. Jeg er en dyktig kokk, så jeg kunne jobbet med det. Eller som musikant. Jeg spilte kontrabass i et lite familie­orkester med min tante og onkel. Han var en kjent musiker og sanger. Vi spilte i bryllup og dåper og holdt konserter. Et bryllup i Romania varer i tre dager, og vi spilte hver kveld. Vi var populære.

Har du spilt noe her?

– Nei, i Norge har jeg ikke fått spilt. Jeg har ingen kontrabass, og de koster veldig mye penger. Hvis jeg hadde en ville jeg prøvd meg som gatemusikant. Funnet et nytt lite orkester. Jeg savner musikken. Det er helt greit å selge Sorgenfri også, selv om det noen dager blir få salg. Jeg liker mennesker.

Så salgsarbeid passer deg også?

– Du må vite hvordan. Jeg prøver å lære opp nye selgere fra Romania i hvordan selge magasinet. Du må ikke tigge etter mer penger fra kundene eller mase på dem. Vær høflig. Si tusen takk og vær så god.

Er det noe du misliker med å selge Sorgenfri?

– Det må være alltid å måtte forklare kundene hvordan de betaler med Vipps. De synes det er komplisert. Veldig få har kontanter, og folk har ikke tid til å stå der så lenge for å betale. Jeg har laget en stor plakat med instrukser, men det er fortsatt vanskelig.

Flere opplever dessverre det. Vi jobber med å lage en enklere løsning.

– Det er jeg glad for å høre.

Takk for praten og lykke til med fortsettelsen, Nicolae.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 1/2025.

Innlegget I trappa: Nicolae dukket først opp på =OSLO / Erlik / Sorgenfri.