Som barn fikk Petter Nyquist ADHD-diagnose. I vinter ble han hele Norges Petter Uteligger. Nå avslører han at han lager flere programmer med rusavhengige for TV2.

Petter Nyquist har alltid hatt en sterk trang til frihet. Som voksen lever han av den. Da han var barn, ble moren hans bedt om å ta ham med til lege. Parktantene hadde gitt opp gutten som bare sto ved gjerdet og skrek. Petters egen tante nektet å følge ham til barneparken, som var et populært alternativ til barnehage på 80-tallet.

– Jeg rømte derfra et par ganger også, forteller Norges nye folkehelt.

Hos legen fikk han diagnosen ADHD. Han kjenner seg fortsatt igjen i symptomene. Søvn har han lite behov for. Før han møter oss klokka ni om morgenen, har han jobbet til tre om natta. Han har alltid mange baller i lufta, og gleder seg mer til å stå opp enn til å legge seg. At han ikke fikk artium fra gymnaset, skyldes ikke latskap.

– Jeg er mye mer praktiker enn teoretiker. Jeg vil se og føle ting selv. Lesing har jeg slitt med å konsentrere meg om. Matte kunne vært dritgøy hvis læreren var sånn som i TV-programmet Siffer. Det var vel et par lærere på skolen min som kunne ha vært bytta ut.

Når unge Nyquist fikk tilbake eksamener i fransk, sto det et stort spørsmålstegn fra sensor på arket. Likevel sto han i faget. Han kjøpte fasiten til en bok som lærerne ofte stilte spørsmål fra. Han lærte svarene utenat. At han ikke forsto de franske frasene, hindret ham ikke i å briljere med dem muntlig.

Ingen spør om han har artium når han reiser verden rundt og filmer. Han har vært kameramann på Mount Everest, Sydpolen og Nordpolen. Snart skal han til Nordpolen igjen og filme for TV-kanalen National Geographic. Det blir åttende gang han er der. Første gang var han 20 år, og veldig nysgjerrig.

– Jeg fikk bli med Børge Ousland på hans andre kommersielle tur, i 2000. Det er det viktigste valget jeg har tatt i livet. Jeg fant ut hvordan jeg kan sette meg mål og prøve å nå dem. Jeg merket følelsen av å mestre og evnen til å gjennomføre.

Petter gikk med dundrende underskudd på turen, og måtte ta opp lån. Men han hadde funnet ut hva han ville. Han lærte seg visuelle dataverktøy, og startet produksjonsselskapet Flash Studio sammen med en venn. Han filmet flere dokumentarer for BBC, og fotograferte til tidsskrifter og bøker. Han filmet, produserte og regisserte programmer for NRK, alltid med friluftstema.

– Det fins folk som er flinkere enn meg til å gå langt på ski og klatre i høye fjell. Evnen til å dokumentere det samtidig er det færre som har. Derfor følte jeg også at jeg kunne klare å bo på gata og filme samtidig.

Petter filmet så å si alt selv i TV-serien Petter Uteligger. B-fotografen bidro bare med pene gatebilder. En gang traff han og regissøren tilfeldigvis Petter på gata. En annen gang møttes de i en hule hvor Petter sov. Ellers hadde Petter bare kontakt med sine nye venner fra gata. Han var sikker på at kamerautstyret ville bli stjålet i løpet av de 52 døgnene i Oslo sentrum. Klokka på armen hadde han byttet ut med en billigere utgave.

– Jeg var påvirket av media, og forberedt på både ran og vold. Det opplevde jeg ikke i det hele tatt. Hva som er skummelt, det avhenger mye av ditt eget hode. Man kan oppfatte en situasjon som skumlere enn den er. En natt lå jeg ved enden av Domkirken, mot Karl Johan. Jeg våkna av en som sto rett over ansiktet mitt og skrek til meg. Hadde jeg vært rusa, hadde jeg kanskje slått. Jeg ble beskyldt for innbrudd i en bil i nærheten. En annen gang skvatt jeg av en som kom hoppende rundt et hjørne i mørket. Han ville bare gi meg en bagett.

Noe av det mest ubehagelige han opplevde som uteligger, var «helgespeederne». Det vil si yngre folk som ruset seg på amfetamin i helgene. De kom inn i parkeringshus mens han overnattet der.

– De var kjempegira og ukontrollerbare. I det ene øyeblikket beklaget de at de vekket meg, i det neste spurte de om jeg ville ha bråk. Da følte jeg meg skikkelig utilpass. Natt til juleaften fikk jeg besøk i hula mi ved Oslo S. Da jeg hørte at det var en eldre person som kom, forsvant all frykt.

Petter var aldri redd for de gamle traverne i byens rusmiljø, selv om de gjerne blandet amfetamin med andre stoffer. Etter et døgn på gata, ble han kjent med =Oslo-selger Svein Stang. De delte en kreativ rastløshet.

– Svein tok meg med til en parkeringsplass ved Blindern. Der hadde han sett noen materialer. En sofa, en halvdel av en kommode og noen paller. Jeg skjønte ikke hva han skulle bygge av det. Da ble han forbanna, og trodde ikke på at jeg hadde vært på tur før. Jeg ser Oslo med helt nye øyne nå. Det handler om å bruke det man har. Svein graver i alle konteinere. Det vi kaster, det har verdi for ham. Nå sitter han og mekker på en barnevogn han skal gi til datteren min. Han holder alltid på med noe.

Ressursene til de rusavhengige på gata har inspirert Petter til to nye TV-prosjekter. Detaljene er hemmelige, men han avslører at det blir mer fra rusmiljøet.

– Jeg vil vise hvordan folk fungerer i en annen setting enn på gata. Her skal vi ut av Oslo. Jeg tipper at noe kommer på TV 2 før jul, og noe på vårparten neste år.

Over 700 000 fulgte Petter Uteligger på fjernsyn og nett. Petter har også fått mange henvendelser etterpå. For første gang klarer han ikke å svare på alle meldinger han får.

– Noen foreslo at jeg kunne lage serien Petter eldreligger. Der skulle jeg teste eldreomsorgen, men tittelen ga meg litt andre assosiasjoner. Jeg må holde meg til det jeg er god på. Det skinner gjennom hvis jeg er genuint interessert. Jeg får meldinger fra folk som håper vennene mine fra serien er ute av rusen. Så enkelt er nok ikke livet.

Petter forteller at alle har krav på et sted å overnatte i Oslo. Få sover ute. Som uteligger fikk han vite at han kunne gå til Legevakten og bli sendt på akuttovernatting. Han takket nei. Etter 52 dager ville han gjerne fortsette som uteligger med kamera. Han føler han kunne holdt på en evighet, uten å gå tom for historier. Arbeidsgleden har han kanskje med seg hjemmefra. Moren drev flere gullsmedforretninger, i førti år.

– Hun prioriterte jobben vel så høyt som familien. Når jeg besøkte henne på jobb, måtte jeg trekke kølapp for å få snakke med henne.

Petter traff også «næringsdrivende» på gata. Det koster å finansiere et liv med illegale stoffer. «Tid er penger», svarte en av hans nye venner på spørsmål om hvorfor han gikk så fort. Petter kastet ikke bort tida til dem han traff. Han stilte spørsmål rett fra levra.

– De likte at jeg ikke gikk rundt grøten. De var veldig direkte selv. Hvis noen ikke likte meg, fikk jeg høre det. Når jeg ringer Svein, må noen fra hospitset gå opp og spørre om han vil komme ned og snakke med meg. Det gidder han ikke alltid. Dessuten har han telefonskrekk. Han har hatt egen telefon, men han glemmer å lade den.

Petter holdt seg unna rusmidler i TV-serien, bortsett fra litt alkohol. Tidligere har han testet litt av hvert. Det handlet om å prøve, ikke om å fortsette, forsikrer han. Heroin har han aldri prøvd. Nå vil han fortsette å hjelpe rusavhengige, også utenfor skjermen. Han snakker stadig med sine nye venner, og har kjøpt støvsuger til =Oslo-selger Christer. Svein har kjøpt seg støvsuger selv.

Petter Nyquist er ingen grubler. Han setter ting i verk, og gjør det beste utav det. På fjellturer har han gjort feilvurderinger, og gått tom for mat og drikke.

– Det er mye jeg ikke har lykkes med. Det er lett for folk utenfra å kalle det en fiasko, men jeg ser det positive i ting. Jeg synes for mange mennesker triller for dårlige terningkast på seg selv, avslutter han.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo / =Norge april 2016.

Som =Oslo-selger var Dagfrid dronningen av CC Vest. Så fikk hun ny jobb, og sørget for at Natthjemmet for kvinner ikke ble nedlagt.

Da Dagfrid Fosen fylte 50 år i 2007, rullet kjøpesenteret CC Vest i Oslo ut rød løper. På kjøpesenteret var hun fast selger av =Oslo, og et midtpunkt blant kundene. Var hun borte en dag, fikk senteret opptil 40 telefoner fra bekymrede kunder.

Nå er det fem år siden hun sluttet som selger. Fortsatt lurer mange på hvor hun er.

– Jeg gjorde et valg. Jeg gikk fra å tjene ørten tusen i måneden på =Oslo til å jobbe her gratis, sier hun.

Vi er på Natthjemmet, et overnattingstilbud for kvinner i Oslos rusmiljø. Dagfrid begynte ikke her fordi hun mistrivdes med bladsalg.

– Jeg savner CC Vest. Jeg har vondt inni meg hver gang jeg tenker på det. Når de andre ansatte gledet seg til helga, grudde jeg meg. Noen av kundene mine var eldre folk som begynte å gå på senteret flere ganger i uka for å høre på kjeften min. Før gikk de knapt ut døra. Jeg var mer standup-artist enn selger.

Dagfrid skiftet jobb fordi Natthjemmet var truet av nedleggelse. Lederen, Gudmund Wisløf, spurte om hun ville bli med på en redningsaksjon. Kutt i bevilgninger gjorde at halve staben måtte sies opp, forteller han.

Vi sitter i stua på det unike stedet, og Dagfrid presiserer:

– Du sa opp tre fjerdedeler av staben og henta inn meg isteden.

– Det sier noe om hvor mye du teller, smiler Gudmund.

Lederen kom med et forslag som kommunen ville støtte. Dagfrids mektige nettverk på vestkanten kom også godt med. Hun husker den dagen hun fikk bruk for det:

– Vi fikk avslag på pengesøknaden. En av mine gamle kunder var leder for helsegreia på Rådhuset. Jeg ringer ham, og sier: «Hør her!» Da gikk det et kvarter før de ringte Gudmund, og så fikk Natthjemmet 2,3 millioner til.

Dagfrid visste ikke om hun ville klare å slutte på CC Vest. Men kjærligheten til Natthjemmet var stor.

– Tidligere bodde jeg her i flere år. Det var det eneste overnattingsstedet jeg takla. Derfor jobber jeg her i dag. Det fins et snilt punkt inni meg. Jeg er dritblakk hele tida, men jeg har en kul sjef som kompenserer for litt av lønnstapet.

Natthjemmet har alltid vært drevet på kvinners premisser. Før var det kortere åpningstider. Nå har flere tidligere brukere blitt med i staben. Det synes sjefen er helt topp.

– Lever du på utsiden av samfunnet, defineres du mer av problemene dine enn av ressursene. Ingen hadde spurt de tidligere brukerne våre om de ville jobbe her. Da de endelig ble spurt, sa de: «Selvfølgelig!» De viste seg å være kjempeflinke. Man kan lure på hvem som hjelper hvem. Noen ganger får jeg hjelp. Det handler om å blande ulike tilfang av kunnskap om livet. Vi har nettopp hatt en brukerundersøkelse, og alle heier på denne modellen. At brukere deltar aktivt er inspirerende og kjempegøy.

Dagfrid ønsker at resten av hjelpeapparatet lar seg inspirere av Natthjemmet.

– De fleste av oss er oppgitt i samme øyeblikk som vi kommer inn i Nav-systemet. Har du et rusproblem, defineres du som umulig å rehabilitere. Natthjemmets modell begynner å motbevise det. Her får vi tillit. Vi kommer inn i en rutine som gjør at vi fungerer. Det burde gjøres offentlig kjent, det som foregår her.

Det første året i ny jobb var Dagfrid mye frustrert. Gudmund ble prøveklut da hun øvde seg på å ta ut sinnet sitt og forsvare seg.

– 25 års sinne kan være slitsomt å ta imot, sier han.

Allerede som elleveåring begynte Dagfrid å selvmedisinere seg med amfetamin, mot ADHD. Nå minner hun Gudmund om fordelene ved at hun har mye futt.

– Da jeg begynte her, fløy jeg veggimellom og gjorde alt mulig. Da var det ingen andre frivillige eller praksisvakter her.

=Oslos fotograf Dimitri husker Dagfrid både som en god selger og en god krangler.

– Det kalles å være relativt ordfør, sier hun.

Det er ikke farlig å krangle med henne, for hun glemmer fort hva hun var sint for.

– Jeg er født med Alzheimer, og er dreven på å huske ting som skjedde langt tilbake. Hva som skjedde i går husker jeg ikke. Hvis jeg låner 100 kroner av deg og sier du skal få igjen på lørdag, må du minne meg på det. Folk gjør ikke det, de synes det er flaut. Da tar det et halvt år før jeg husker avtalen.

I februar feiret hun fem år som husmor ved Natthjemmet. Hun bor i kjelleren, hvor hun også gjør det meste av jobben sin. Her har hun full frihet, og det syns. Foran inngangen til soverommet hennes henger et teppe. «Bank på teppet hvis du vil ha tak i meg», står det på post it-lappen.

– Da får jeg være i fred, ler hun. – Det er jo umulig å høre at noen banker.

I hele etasjen henger lapper med Dagfrids beskjeder til seg selv og andre. Et tøylager er omgjort til atelier. Der har hun påbegynt en del malerier. Mesteparten av de ferdige har hun solgt. På rommet hennes henger bilder fra et dødsbo.

– Her er det bare originalkunst på veggene. Vi har arva, og jeg har utnytta hele rommet som du ser. Trenger du et middagsservise? Jeg vil gjerne bli kvitt det. Den tredje gitaren min er under senga, blant kassevis med sjokolade som jeg må gjemme for Gudmund. Det som ligger bak dyna mi er vask. Da husker jeg å rydde den før jeg legger meg.

Som husmor tilbringer Dagfrid mye tid på vaskerommet.

– Jeg snubler rundt i pysjen og gjør jobben. Tåler du ikke å se folk i pysj, bør du ikke gå ned hit. Jeg er et nattdyr, og legger meg ikke før halv sju–sju om morgenen. Da halvsover jeg mens vasken går. Jeg sover i flere bolker.

Dagfrid hevder at hun er verdens verste lagspiller, men knallgod til å organisere på egen hånd.

– Jeg har snudd opp-ned på alle rommene her for å gjøre det mest mulig praktisk. Når jeg får tillit skjer det noe magisk. Da henter jeg fram uante sider og tar ansvar. Jeg har fått enormt med ros for å ta tak i meg selv. Det handler om at jeg får lov til det. Vil dere ha en pakke kjeks?

Hun tar oss med inn på matlageret, som er fullt av varer med lang holdbarhet.

– Her har vi masse senneper. Ei som mista mannen sin for et par år siden kommer hver onsdag og søndag og lager mat til jentene. Hun var lærer i heimkunnskap før. Fryseren er full av mat, og her er hovedsikringsskapet. Vi har brannkontroller hele tida.

Dagfrid har samme humør som før, selv om både økonomien og lungekapasiteten er dårlig. På Facebook framstår hun som en god, gammel hippie med hjertet på rett sted. Hun poster sekstitallsmusikk, og advarer mot fremmedhat.

– Jeg har fått en svær iMac og er fryktelig mye på Facebook. Der fikk jeg kontakt med en gammel klassekamerat som er blitt berømt fotograf i Statene. Han har losa meg inn på lukka fotogrupper over hele verden.

Hun glemmer aldri glanstiden på CC Vest. Der satte hun også sitt preg på lokalene. Hun hadde en kurvkiste med blader, og gitaren var aldri langt unna. Hun snakket som en foss om alt fra selvskading til tidligere jobberfaring, som da hun var lugarpike til sjøs. Så det er ikke rart at andre Erlik-selgere stadig blir spurt hvor det ble av Dagfrid.

Egentlig kom vi til Natthjemmet for å skrive om hepatitt C, men Dagfrid stjal showet. Hun ville så veldig gjerne fortelle de gamle kundene sine hva hun driver med.

Nå vet dere det.

Når Morten Alme kommer inn døra her i Skippergata, tenker jeg at han går gjennom en portal fra en annen tid. En figur rett fra 1890-tallets Kristiania-gater står foran oss, og kikker usikkert på den moderne verden, iført sixpence og en loslitt frakk.

En av Kristiania-bohemen, en boms og fillefrans: Mortens framtoning vekker gamle ord og utrykk til live. På Grünerløkka er han B-kjendis, en institusjon i bybildet. Kanskje det nærmeste bydelen i dag kommer det vi en gang kalte en byoriginal? Fra sin faste salgsplass utenfor gamle Beckers i Markveien fôrer han Løkkas barnevogntrillende og kreative klasse med nyeste nummer av =Oslo, og anekdoter fra sine mange eventyr verden rundt.

– Jeg har aldri følt meg helt som en typisk =Oslo-selger. Aldri vært en del av det åpne rusmiljøet eller brukt tyngre stoffer. Det var litt sånn Petter Uteligger for meg å begynne i denne jobben, forteller Morten.

– Det var en svenske som solgte =Oslo på Lambertseter der jeg bor, som tipsa meg om jobben. Han var i likhet med meg veteran, og heller ikke en typisk gatemagasinselger. Akkurat den perioden da jeg kom i snakk med ham, var antagelig den tøffeste jeg har vært gjennom. Hadde mista det meste. Jeg gikk med bøyd hode til Skippergata, og registrerte meg som selger. Etter det har jeg heva huet og aldri sett meg tilbake. Jeg føler meg hjemme i denne jobben. Å føle meg hjemme har jeg nesten aldri gjort i løpet av disse 44 åra på jorda. Jobben er blitt en plattform i livet. Dessuten kan jeg være min egen sjef, noe jeg er helt avhengig av å være.

Jeg lurer på hvordan man ikke en gang kan føle seg hjemme et sted som barn. Morten beskriver en barndom med mye flytting, nye skoler og nye ansikter.

– Etter at foreldrene mine skilte seg, flytta mor og jeg først inn hos en mann som var ikke veldig snill, om jeg kan få si det på den måten. Jeg har skrevet om ham i et av diktene mine. Vi flytta fra ham, så flytta vi igjen. Og igjen. Det førte selvfølgelig til at jeg var mye ensom som barn. Jeg lar fortsatt ingen komme helt inn på meg. Har vansker med å uttrykke hva jeg føler og mener på andre måter enn gjennom diktene mine, sier Morten ettertenksomt.

Det er lett å merke at temaet bringer frem minner om mørke og tunge stunder.

– Jeg begynte å skrive etter tiden i militæret, erindrer han. Den tida vil ikke Morten snakke om her. What happens in the army, stays in the army, er det han har å si når jeg spør.

Morten liker å presentere seg som dikter, boms, eventyrer og livskunstner. Ved første øyekast kan man tro hadde alltid har vært denne stolte bohemen. Men Morten har, som han sier, fått sin dose frimarkedskapitalisme. De siste ti åra før han kom utslitt og nedbrutt hjem til Norge i 2013, jobbet han i fem forskjellige land, for ti multinasjonale selskaper. Supportjobber i IT-bransjen alle sammen. Om den erfaringen sier Morten:

– Det er en rå ideologi, en bruk- og kastmentalitet som ikke ligner grisen. Dessuten er rusbruket i den bransjen nesten like høyt som her på =Oslo. Den siste jobben jeg hadde var i Athen, og jeg tipper at i hvert fall 40 prosent av kollegene mine selvmedisinerte med andre rusmidler enn alkohol etter jobb. Og dette gjaldt i alle ledd, helt opp i ledelsen. Hadde de innført dopingkontroll i IT-bransjen, da hadde det ikke vært noen IT-bransje lenger, konstaterer han og gliser stort.

Slutten på Mortens IT-eventyr kom nettopp i Athen, i 2013. Han ble overfalt på åpen gate, slått ned og sykemeldt. Han hadde brukne ribben og store smerter. Da det var utsikter til at han måtte forlenge sykemeldingen fikk han sparken. Det ble Mortens farvel til det ordinære arbeidslivet.

Samme dag som Morten mista jobben, ble han igjen slått ned på gata i Athen. Her mener han å se et mønster i livet sitt: Ulykkene kommer alltid i trespann. Hans eksempel på fenomenet.

– I Belfast i 2005 mista jeg dama, jobben og bopelen i løpet av ei uke.

På tross av det inntrufne har Morten fortsatt sterke bånd til Belfast og det irske, etter mange års opphold der. Den irske stilen og poesien, og det irske lynnet (eller rappkjeftigheten, som han kaller det), preger alt fra måten han kler seg på til hvordan han framfører diktene sine.

Siste gang han gjorde det var for øvrig på =Oslo-festivalen Brylarm 2016, foran et stort publikum i et telt på Youngstorget. Morten fikk fem minutter til rådighet, men ble på scenen over dobbelt så lenge. Det blir fort en lengre intro, og så en litt lengre intro til hvert av diktene. For ikke å snakke om inspirasjonen.

Som Morten Alme sier:
– I likhet med skriveprosessen er det å fremføre poesi for meg 90 prosent inspirasjon og 10 prosent perspirasjon. Noen sitter og jobber og jobber med skrivinga. Det fungerer ikke for meg. Da blir det oppstylta og tørt. Nei, ofte skriver jeg diktet spontant i hodet rett før jeg fremfører. Nå har jeg skrivesperre: Jeg har egentlig åtte bøker romsterende i skallen.

Det er et emne som er umulig å komme utenom hvis du slår av en prat med gatepoeten Morten Alme. I en tidligere utgave av =Oslo hadde Morten på trykk artikkelen «Evangs arvinger».

Dette var en historisk gjennomgåelse av, og et kraftig oppgjør med, den norske stat og offentlighets forhold til cannabis. Han har aldri hatt problemer med å snakke om sin bruk av planten. Man kan vel heller si at han benytter enhver anledning til å hylle dens egenskaper, og oppfordre til legalisering av bruk. Morten går med på å kalle seg aktivist på feltet, og innrømmer gjerne at det første han gjør hver morgen er å fyre opp en joint. Men synes han at han fysisk og mentalt fremstår som god reklame for et daglig bruk? Morten ler:

– Er korrelasjon det samme som kausalitet? Jeg kan med hånda på hjertet si at min cannabisbruk ikke har skadet meg. Mye annet har. Men stort sett er min livssituasjon selvvalgt og ønsket. Jeg har rett og slett ikke bruk for verken flere ting eller høyere status. Som vi har snakka om tidligere, synes jeg det er helt greit å bli kalt boms av de streite folka. For å bruke en klisjé: Jeg tror tingene deres eier dem, mer enn de eier tingene. Og dessuten: Hva er en god representant? Er ikke det et menneske som tror helt og fast på hva det representerer? Er ikke det det viktige?

Morten roer seg etter den noe indignerte tiraden. Han blir igjen tenksom.

– Kanskje hovedgrunnen til at dette er så viktig for meg, er all den uretten jeg har sett. Ikke bare rundt cannabis, men narkotika generelt. I løpet av den tiden fant han ut at amfetamin gjorde det lettere for ham å fungere i hverdagen, ga ham et mer fullverdig liv. Men det å medisinere seg sendte ham altså rett i kasjotten. Der får han Ritalin, som er det samme dopet, av den norske stat. Dette er den norske normalen. Mennesker som er syke straffeforfølges for sin sykdom, om det er ADHD, avhengighet, smerter eller annet. Men vi er så vant til det at vi ikke sjokkeres lenger. Det er en skam, sier Morten så høyt at jeg skvetter litt i stolen.

Han ser på meg, og avslutter:
– Jeg går gjerne i fengsel igjen for den saken.

De fleste som bor i Markveien og området rundt kjenner til Morten Alme. Det er vanskelig å unngå å legge merke til de høye ropene med den kraftige, noe slepende stemmen:

– Kjøp =Oslo, knarkernes svar på Se og Hør! Kjøp =Oslo, siste nytt fra rennesteinen!

Han er ganske sikker på hvorfor dette er den første jobben han har følt en viss stolthet i:

– Endelig representerer jeg et produkt jeg kan stå for, sier han.

– Det kunne jeg ikke da jeg jobba for Norton eller Microsoft. Det gir en bedre selvfølelse, og jeg gruer meg faktisk ikke til å gå på jobb.

Jeg spør hvem som er de beste kundene, men Morten er ikke sikker på om noen skiller seg ut.

– Har du en hilsen til dem?

– Takk til alle dere som har kjøpt blader av meg gjennom disse to årene. Dere har både hjulpet meg over en kneik og gjort det mulig for meg å reise ut i verden. Det er det jeg er avhengig av.

Det er likevel ei gruppe som nesten aldri kjøper bladet, nemlig Løkka-hipsterne. Ifølge Morten en gruppe menn som innehar så få praktiske ferdigheter at de kompenserer ved å kle seg som tømmerhoggere og la skjegget gro som vikinger.

– Pinglene skulle bare ha visst at denne slitne, magre bomsen som selger =Oslo er hundre ganger mer viking enn dem, sier Morten Alme, og flerrer et glis som er Fenrisulven verdig.

Jeg har kjent Lasse som selger en stund. Han og jeg har røttene våre omtrent samme sted i hovedstaden, og han pleier å selge =Oslo ved en butikk der jeg handler. Lasse tar bedre vare på seg sjøl enn mange av de andre rusavhengige selgerne.

Hadde det ikke vært for bladene i hånda kunne han ha vært en helt vanlig, kanskje litt eplekjekk Nordstrand-gutt. Nybarbert og pen i tøyet, alltid med et lurt smil om munnen. Men bortsett fra det, og at han liker å gi bjørneklemmer, vet jeg lite om ham. Så jeg bestemte meg for å spørre om han ville slå av en prat på bakrommet i Skippergata 14, her vi holder til. Det ville Lasse veldig gjerne.

– Ok, Lasse: Hvem er du, egentlig?

– Jeg heter Lasse Andreassen, jeg er 33 år gammel, narkoman, alkoholiker, pillemisbruker og familiens svarte får. Men jeg er på vei tilbake igjen, inn i det gode selskap. Født og oppvokst på Lambertseter og Nordstrand. Kastellet på Nordstrand, for å være helt nøyaktig. Hvis Nordstrand er østkantens vestkant, da er Kastellet østkantens vestkants østkant. Der blokkene er, sier Lasse og gliser.

– Ikke det verste utgangspunktet, uansett. Hvordan gikk veien derfra til Skippergata?

– Jeg begynte på Oslo Maritime, med planer om å bli elektriker. Slutta etter et halvt år, da politiet kom og henta meg på skolen. Jeg hadde gjort litt ting og tang, og kanskje jugd bitte litte grann til politiet etterpå. De to betjentene som satt på rektors kontor var ikke særlig blide. Avhørsleder ga meg valget mellom å sitte inne tre måneder, eller bli fulgt opp av en politikontakt i et år og avlegge pisseprøver. Jeg valgte det siste. Jeg må ha vært seksten, toppen sytten, for det var før jeg begynte med heroin.

– Var det et utbredt rusmiljø på Nordstrand på nittitallet?

-Nei, egentlig ikke. Vi var en tre, fire stykker som likte å feste litt mer enn de andre. Før vi var fjorten begynte vi å dra rundt til andre steder i byen, bli kjent med andre folk. To av kompisene flytta ut av byen. Han som blei igjen sammen med meg gikk det veldig bra med, en stund. Han dro til behandling og ble nykter, kom ut igjen, sprakk etter ett og ett halvt år og døde av en overdose. Da var det meg igjen, da. Verstingen og narkisen på Kastellet.

Vi blir avbrutt av høye, sinte stemmer ute i salgslokalet. Noen som er litt for rusa møter noen som er langt nede. Det blir gnisninger. Jeg kommer på at jeg aldri har opplevd Lasse som noen av delene. Aldri noe klaging eller bråk med den karen. Han møter deg med et smil og en spøk når han kommer inn døra. Litt brautende, men allikevel sjarmerende.

Nå når vi har sittet så lenge rolig ovenfor hverandre, har jeg for første gang sett at uroen hans også har en mørk side. En tristhet i de mørkebrune øynene, som du ikke rekker å se når han buser inn for rive med seg en ny bunke magasiner. Men smilet er der fortsatt.

Jeg prøver å ta opp tråden når situasjonen har roet seg der ute:

– Etter hvert ble du =Oslo-selger. Hvordan havna du egentlig her hos oss?

– Akkurat på den tida, i midten av tjueåra, hadde jeg hatt mine første jobber etter videregående, alle i byggebransjen. Og jeg hadde klart å drite meg ut på hver eneste én av dem. Hver gang på grunn av rus. Alltid har det vært rusen, trangen etter rus, som har ødelagt i livet mitt. Det går bra ei stund i en jobb, så begynner jeg å ruse meg igjen og mister den. Alle jobbene jeg har hatt har jeg mista på den måten. Samtlige. Da en kompis foreslo =Oslo, hadde jeg karantene fra hele byggebransjen på grunn av nok en rusepisode. Først tenkte jeg at å selge bladet, det er jo en jobb for narkomane. Jeg så ikke på meg sjøl som en av dem. Jeg hadde et ordentlig sted å bo, og jeg levde et tilnærma streit liv. Det tok meg mange år å innrømme overfor meg sjøl at det var akkurat det jeg var. At jeg egentlig hadde vært en narkoman fra jeg var tretten, da jeg begynte å røyke hasj. Og da kunne jeg jo også være gatemagasinselger.

– Likte du å selge bladet? Fikk du det til med en gang? Det er jeg nysgjerrig på.

– Det gikk veldig bra. Lett å selge, og masse hyggelige kunder. Det gikk greit så lenge jeg rusa meg, i hvert fall. I de periodene jeg har vært nykter har jeg holdt meg unna =Oslo. I de periodene har jeg også hatt jobber, men jeg har alltid vendt tilbake til bladsalget. For jeg vet at uansett hvor ille det har gått, uansett hva jeg har gjort, så tar =Oslo meg imot med åpne armer, uten at jeg trenger å forklare. Denne jobben mister jeg ikke. Allikevel blir det feil å si at jeg liker å selge =Oslo. Jeg liker å møte alle de folka som stopper opp, slår av en prat og kjøper et blad. Samtidig er det å møte dem også det jeg ikke liker. Fordi jeg er den jeg er, medgir Lasse etter en tenksom pause.

– Likevel velger du å stå og selge og =Oslo der du vokste opp, med fare for å støte på gamle venner og bekjente. Hvorfor i all verden gjør du det?

– Det har jeg også spurt meg selv om. Mange av dem jeg vokste opp med har flytta. Det har foreldrene deres også gjort. Men jeg kjenner fortsatt at det stikker litt, hver gang jeg møter folk som jeg vet kjenner meg igjen. Ikke fordi det er så flaut, men fordi jeg blir minnet på at jeg er hvem jeg er, at jeg er der hvor jeg er. Det at jeg kunne ha gjort det så mye bedre, hadde jeg bare innsett at jeg trengte hjelp da jeg var sytten. Isteden begynte jeg med heroin, sier Lasse. Han fordrar ikke en mine.

– Du gikk fra å feste litt for mye, røyke hasj og drikke deg full, til å injisere heroin. Det virker ganske ekstremt. Hvorfor ville du eksponere deg selv for et stoff du må ha visst kan være farlig vanedannende?

For første gang under praten viker Lasse med blikket. Han blir litt fjern, før han for første gang under samtalen sier at det er vanskelig å svare på spørsmålet. Men etterhvert kommer noen teorier:

– Noe av årsaken var at jeg kunne styre ADHD-en slik. Stenge ting ute. Og det var nysgjerrighet, det må jeg innrømme. Nysgjerrig er man jo, når man er sytten. Dessuten var det så lett tilgjengelig den gangen, det stoffet. Det hjalp jo ikke.

– Det gjør sjelden det. La oss snakke litt om hvor du nå er i livet, og veien din videre. Hva skjer, Lasse?

– Jeg er i noe som heter «Arbeid i skjermet virksomhet», gjennom NAV, forteller han engasjert.

– De skal hjelpe meg inn i arbeidslivet igjen, forhåpentlig. Med å jobbe som tømrer, for det er det jeg kan. Det eneste jeg kan, egentlig. Jeg kunne nok aldri ha sittet på et kontor. Hadde begynt å veive med arma, reist meg opp og vandra rundt. Som tømrer får jeg brukt kroppen og får utløp for energi, frustrasjon og aggresjon.

– Hva skal til for at du skal lykkes denne gangen, tror du?

Lasse svarer kontant.

– Nummer én: være rusfri. Nummer to: være rusfri. Nummer tre: lære å holde meg rusfri. Nummer fire: å komme ut av den narkomane mentaliteten og gå inn i A4-mentaliteten. Og nummer fem: være rusfri. Dessuten kunne jeg trenge å snakke med en spesialist på ADHD. Jeg har aldri fått diagnosen, men veit jeg har det. De tok det med i journalen min på et behandlingsted: narkoman, alkoholiker, bipolar og kraftig ADHD.

– Dette intervjuet kommer jo i bladet. Vi har også fått lov til å bruke bilder av deg på nettet, for å reklamere for =Oslo. Er du ikke redd for at det å eksponere deg selv på denne måten, være så åpen om rus og annet – og i tillegg med bilde. Vil det skade mulighetene dine for å få en vanlig jobb og en ny start?

– Jeg kan se et bilde av meg sjøl, det er greit. Nå som jeg har innsett hva og hvem jeg er, er det helt kult å snakke åpent om rusen og å ha bildet mitt i bladet. Men å se mitt eget speilbilde, det fikser jeg ikke.

Lasse smiler fortsatt. Han er litt rastløs, og spør om vi kan avslutte snart. Han må klare flere runder med bladsalg på Kastellet for å tjene dagslønna han trenger, forklarer han.

Jeg stiller et spørsmål mens Lasse pakker sammen og tar på jakka.

– Hva tror du det kommer av? Det med speilbildet?

– Jeg tror akkurat det handler om all den skammen jeg føler på hele tida, skammen over all den smerten jeg har påført alle rundt meg, foreldre, familie og venner. Du tenker ikke over de tinga når du er rusa. Men når du blir nykter, da kommer det. Det er det verste du kan gjøre, det, å skade dem du elsker, dem du egentlig skulle passa på.

«Lykke til med salget da, Lasse», roper jeg etter ham idet han er på vei ut døra, ut i Skippergata. Da bråsnur han og kommer glisende mot meg.

– Holdt på å glemme å gi deg en bjørneklem. Kom hit, nå!

Hvordan er å stå og selge =Oslo? En dag bestemte jeg meg for å oppleve det sammen med Rikke.

Jeg legger umiddelbart merke til Rikke og hunden hennes i Erliks salgslokaler. Lucas ligger utstrakt på et teppe. Han titter nysgjerrig på meg, med ett blått og ett brunt øye. Rikke smiler og koseprater til hunden mens hun klapper ham kjærlig: «Verdens fineste gutt». Hun ser på meg, og sier alvorlig: «Denne hunden har reddet livet mitt».

Jeg blir med henne og Lucas ut. Vi skal selge =Oslo.

Rikke har en dyster fortid. Så mørk at jeg ikke vil gå inn i alle detaljer. Hun forteller likevel åpent og alvorlig om barndommen, med et modent syn på hva hun har vært igjennom. Etter flere år med misbruk dro hun hjemmefra, bare 16 år gammel. Hun solgte seg selv på gata i Oslo. Hun hadde allerede begynt med amfetamin og hasj. Noen år senere fikk hun høre om muligheten til å selge et gatemagasin.

– Erlik fikk meg vekk fra prostitusjonsmiljøet, og mest sannsynlig reddet jobben livet mitt. Jeg fikk muligheten til å tjene penger på en annen måte. Jeg har aldri klart å stjele. En gang som ung stjal jeg en liten ting, da fikk jeg så dårlig samvittighet at jeg kastet opp. Jeg var blant de første som startet med å selge =Oslo. Det har vært en trygghet å alltid ha et sted å dra til når man trenger det.

Vi går mot Glasmagasinet, som er salgsplassen Rikke har fått tildelt i dag. Flere titter nysgjerrig på oss, og smiler til Lucas og Rikke. Ifølge Rikke er det viktigste å være tålmodig og hyggelig når du er =Oslo-selger. Etter noen minutter kommer en dame bort for å kjøpe et blad av Rikke.

– Jeg har kjøpt =Oslo i mange år. Jeg liker å kunne støtte dem som ikke har det like lett, men spesielt når jeg ser kvinnelige selgere, sier kjøperen Astrid.

Lucas ligger og sover på et teppe, Rikke roper «Kjøp Erlik Oslo gatemagasin!» om og om igjen. Jeg roper ivrig med, og får noen skeptiske blikk. De fleste smiler, men få stopper.

– Tålmodighet er en dyd, kommenterer Rikke.

Rikke pleier å selge en time av gangen, før hun går en tur med Lucas. Etter en dag med salg drar hun hjem og slapper av. Det hun liker best å gjøre er å gå lange turer i skogen, fiske, dra på hytta med familien, eller å skrive dikt og noveller. Familien har etter lang tid akseptert Rikkes livsstil. Det betyr mye for henne.

Hun angrer ikke på sine avgjørelser i livet. Uten dopet hadde Rikke mest sannsynlig begått selvmord som ung. Rusen ble som en slags frigjøring, noe som gjorde at hun klarte å leve videre, forteller hun.

Hun bodde ute i mange år, og syntes det var greit. Fellesskapet hos de hjemløse betydde mye for henne. Den dagen hun fikk leilighet var hun ikke særlig glad, der følte hun seg som i et fengsel. De første årene sov hun derfor ute, selv om hun hadde leiligheten. Nå er hun blitt mer vant til å bo inne: Hun trives hjemme hos seg selv.

Rikke plages med angst og har hyppige anfall. Redningen er Lucas, som hun har hatt i fem år. Han får henne ut av leiligheten og gjennom dagene.

– Tross alt jeg har vært gjennom, har jeg aldri hatt det bedre med meg selv enn det jeg har i dag. Jeg har en leilighet, en fantastisk kjæreste, Per, og hunden min. Motgang gjør deg sterkere, sier Rikke.

Det var vært en innholdsrik og lærerik stund med Rikke og Lucas. Jeg takker jeg for meg, med en gjennomfrossen kropp. Før jeg drar spør jeg Rikke hva hun ønsker seg for framtida.

– Jeg håper å klare å slutte med narkotika, og å jobbe med ungdom. Så kunne jeg ha tenkt meg å holde foredrag om livet som rusavhengig.  Jeg tror jeg kunne bidratt med mye innsikt på det feltet, og at jeg kunne hjulpet mange andre som har havnet i feil miljø.

Teksten sto på trykk i =Oslo / =Norge april 2016. 

To never med kronestykker telles igjennom for tredje gang. Legges i en sirlig rekke, på ti og ti. Telles over igjen. Totalt hundre kroner. Det er nok til to blader det. Arbeidsdagen kan starte.

Kommer inn på jobb. Kollegaen er også på plass. Rekker vel en kaffe før arbeidsdagen starter. Veksler noen ord med de andre, om kveldens begivenheter. Mye av det samme som i går.

– Nei, nå er det på tide å selge noen magasin. Kan ikke prate bort dyrbar arbeidstid.

– Gått bra i dag, solgt godt. Ikke alle dager er like gode. Kan det være sola som har kommet frem etter ett lengere fravær?

– Kanskje. Pleier å selge bedre om vinteren, egentlig. Kan det være fordi folk syntes mer synd på meg når det er kaldt. Eller har de store illusjoner, om å bli et bedre menneske i starten av det nye året. Ikke vet jeg, men i dag har jeg solgt godt.

Haster nedover gata. 10 minutter før jobben stenger for helgen. Må få ordnet det siste. Blir en søndag med arbeid igjen. Sånn for det bare bli.

Digg, det er laget vafler i dag på jobb. Er ganske sulten. En stund siden siste måltid. Hva er klokka? To. Shit, da er det over 14 timer siden siste måltid ble inntatt. Tar en vaffelplate. Nei, tar to.

Hvor i byen skal jeg jobbe i dag? Karl Johan? Nja, mye utenlandske turister der for tiden. De kjøper ikke blader. Kanskje Løkka? Mye unge hipstere der. De handler ikke magasinet så ofte. Kanskje man skal prøve lykken vestover. Har hørt at menneskene der går med nesa litt høyre der, enn andre steder i Oslo. Dette blir jo å dra alle over en kam. Nei jeg stiller meg på Grensen i dag. Bra folk kan man jo finne over alt.

En kunstner skrider inn i salgslokalet. Paletten er de forskjellige fargene fra slushmaskinen. Først et blått lag, tett etterfulgt av et rosa. Dette gjentas til koppen er fylt opp og fargene er sirlig adskilt i separate lag. Fornøyd med sitt seneste verk går kunstneren. Ut til sin faste plass for å arbeide videre.

Gitaren blir manøvrert av trente fingere. Musikk fyller lokalet. Melodien er ukjent. Det diskuteres en liten stund, om melodiens opphavsmann.

– Samme kan det være, den er i hvert fall fin.

– Har du en røyk å bomme bort.

– Nope. Bare kødder. Så klart jeg har en røyk. Tusen takk, du reddet dagen min.

– Det er egentlig rart på hvilket tidspunkt salget går bra. Kommer gjerne som lyn fra klar himmel. Plutselig går fem blader unna på null tid.

– Det verste med jobben er å stå på plassen, og ikke få solgt ett blad på fire timer. Ingen korte hyggelig samtaler med en forbipasserende, ikke engang ett smil.

Ett lite stykke medmenneskelighet blir gitt bort. Returneres med ett enda større stykke medmenneskelighet. Det sprer seg videre inn i lokalet.

Står på den faste plassen. Fanget mellom en skopusser og strømselgere. Bølger med mennesker. Forsvinner helt i byens kulisser.

— Hadde en kjæreste da jeg var femten, seksten. Vi bodde på samme institusjon hun og jeg. Hang sammen hele tida, pleide å stikke av sammen. Følte at jeg kunne snakke med henne. Da hadde jeg det fint. Ordene tilhører en gutt, bare 22 år gammel, og faller under en registrerings-samtale hos =Oslo. Når noen ønsker å registrere seg som selger kan prosessen ta fra en halvtime til en og en halv time, alt ettersom hvor mye personen har på hjertet. Denne unge mannen, la oss kalle ham Stian, har mye på hjertet. Grunnen til at jeg biter meg merke i historien om kjæresten i tenårene, er spørsmålet den besvarer.— Har du egentlig hatt det bra noen gang? hadde jeg spurt ham. Det var grunn til å spørre.

Det første jeg legger merke til med Stian, er hvor vondt bare det å bevege seg fra salgslokalet til bakrommet er for ham. For hvert skritt er det grimaser og stønning. En krykke ser ikke ut til å hjelpe stort. Stian gjør ikke noe forsøk på å skjule smertene. Han forbanner dem i stedet, så ofte at det er utmattende å snakke med ham. — To klumpeføtter og stive ledd, forteller han meg. — Hvert sekund jeg beveger meg er et helvete, bortsett fra de første timene etter at jeg har satt meg et skudd. Det neste jeg merker meg er at han aldri smiler eller ser rett på meg. Han er liten av vekst, og det blonde håret er klipt tett inn til hodebunnen. De lyseblå øynene veksler mellom å uttrykke anklage og avmakt.

Stian vokste opp i en mindre by, ikke så veldig langt fra Oslo. Han ble født med misdannelser i skjelettet, åpen gane og flere andre fysiske plager. Oksygenmangel under fødselen påførte ham migrene og store konsentrasjonsvansker. Smerter og uro gjorde Stian både aggressiv og urolig, og han kom på kant med lærere og elever fra første skoledag. Barnevernet var tidlig inne i bildet, og de innså tidlig at hverken foreldre eller skole taklet den lille sinte og sårbare gutten. Fra elleveårsalderen tilbrakte han mer og mer tid på barnevernsinstitusjon eller sykehus. Også på disse stedene ble det fort konflikter. For å lindre sendte Stian all smerten utover, og alle som sto i veien for ham fikk føle den.

Det kan være vanskelig å komme med gode råd når selgere legger fakta frem for deg. Ofte føler de at situasjonen er fastlåst, at alt er prøvd før og at du har en skjult agenda når du prøver å komme på innsiden. Ofte kan vi som jobber her bli slitne av offerrollen mange inntar. Jeg merker at jeg går fra medfølende og forståelsesfull til utålmodig når Stian gang på gang avbryter for å fortelle hvor vondt han har det. Eller gjentar og gjentar hvor mye han bare ønsker å dø, at han aldri burde vært født, at han skulle ønske han ikke var til. Det er nok nå tenker jeg, men klarer å holde meg fra å si det høyt. Jeg vil bli ferdig med registreringen. Føler meg utmattet av klagene, av de vonde historiene.

På institusjonene kom Stian fort i kontakt med eldre ungdommer. Jenter og gutter som hadde lært seg hvordan man overlever i systemet, og hvordan de kunne flykte når det blir for tøft. Da han var tolv år gammel introduserte noen av de erfarne ham for alkohol og piller. For Stian var det nesten magisk hvordan rusen hjalp ham å fungere. I rusen ga smertene seg nesten helt, han klarte å slappe av og han fikk bedre bevegelighet. Men rus er flyktig, og det daglige livet var fortsatt preget av ensomhet, sinne og smerte. Ikke sjelden skjøv han hjelpere vekk. Da han var 17 prøvde Stian heroin for første gang. Etter det var det ikke noe annet som gjaldt. Stoffet fikk ham til å føle seg som et helt og fungerende menneske, med en helt fungerende kropp, i de timene rusen varte.

I Skippergata blir vi endelig ferdig med registreringen, og Stian har får selgerkortet han alltid må bære når han skal selge magasinet. Men selv om Stian nå er registrert som =Oslo-selger, er det ikke ofte han klarer å komme seg ut på jobb. Hvis han har fått i seg heroin og smertene har sluppet taket, forsøker han seg med et blad eller to. Men det krever ikke bare at kroppen er med, det å selge gatemagasinet. Du må også være motivert og mentalt sterk nok i møte med kundene. Stian fikser det ikke, får det ikke til, feiler gang på gang. Og det gjør ham sint, som alt annet han føler ikke lykkes med. I motsetning til mange andre av de rusavhengige selgerne, retter ikke Stian sinnet mot oss som er på jobb, eller andre selgere. Han tar det ikke ut på inventar eller kaster løsøre i veggen. Stian roper det vonde ut i de snøtunge gatene i Oslo. Såre brøl er den beste beskrivelsen jeg kan gi. Eller han slår seg i hodet, mens han forbanner den han er.

Da Stian ble myndig og barnevernet ikke lenger var inne i bildet, trakk han umiddelbart mot det tunge rusmiljøet i hjembyen. Der var heroinet han trengte, og der kunne han gjemme seg for både myndigheter og familie. Men Stian ble allikevel aldri en del av det miljøet. Smerte, sinne og gjorde at ingen kom inn på ham. Han ble en einstøing, en outsider blant outsidere, en utstøtt av utstøtte. Jeg merker ensomheten hans fysisk i rommet, som en lukt eller en sitring rundt ham. Vi som jobber her på =Oslo snakker ofte sammen om hva som er det vondest å møte på i jobben vår. Hver dag ser vi mennesker i bunnløs fortvilelse, dopsjuke, desperate og kvestede mennesker, åpne sår og lukkede sinn. Men vi er skjønt enige om at den bunnløse ensomheten, det er det aller verste å møte på.

Stian ber om hjelp med hvert ord han sier og med hver bevegelse han gjør. Ikke det at han noen gang sier ordene. Eller han kan be om hjelp til små praktiske ting, som tørre sokker eller et plaster. Men ikke virkelig hjelp til å løse situasjonen han er i. Det er november i Oslo, bikkjekaldt, og Stian bor på gata. Vi kontakter de lavterskeltiltakene vi kjenner. Gjør avtaler for ham, og melder vår bekymring. Men Stian møter ikke opp. Han trenerer, finner på unnskyldninger og forsvinner for alle. Helt til han plutselig dukker opp igjen i salgslokalet vårt for å varme seg og slå av en prat. Eller bare for å få det ut. Hvis en rusavhengig egentlig ikke vil på avrusing og inn i behandling, er det få virkemidler leger og miljøterapeuter har å ta i bruk. Terskelen for å bruke tvang er høy. Vi vurderer Stians tilstand, fysisk og psykisk, dithen at tvang burde tas i bruk. Men så slutter han brått å dukke opp. Rundt samme tid vi utgir årets julebok, er han borte fra Skippergata, borte fra Brugata, og borte fra alle andre gater han kjenner i hovedstaden.

Vi blir beroliget da vi får vite at Stian er tilbake i hjembyen, og at han blir tatt godt hånd om. Som så mange andre har han vært et flyktig, men intenst innslag hos =Oslo. En av disse unge ødelagte som finner en havn for en kort periode ved den slitte disken i salgslokalet vårt. En av dem som du ikke glemmer så lett, men som fortrenges av nye skjebner, til forveksling like, og like vonde. Det er en ekstra dimensjon der, en svart og tung en, når selgeren der på den andre siden av bordet kunne vært din egen datter, din egen sønn. Men allikevel, det er mye å gjøre, og mange som trenger mye, og Stian er et annet sted.

Helt til han står der igjen. Det er januar, og håret hans er litt lenger, øynene litt mørkere, resten som jeg husker det. Til og med det å sette seg ned med en kopp kakao virker som det er en lidelse uten sidestykke for ham nå. Det er ingen gjensynsglede fra hans side, og strengt tatt ikke fra min heller. Vi blir ikke glade for at folk er havna på gata igjen, i denne gata igjen, selv om vi er glad i dem. — Vil ikke se deg her igjen! roper vi etter selgere som skal i behandling, på vei ut døra fra salgslokalet. Det er sjelden et godt tegn at du trenger å selge gatemagasinet =Oslo. Det skal det heller ikke være. I en ideell verden hadde vi ikke trengt å være til. — Jeg trenger hjelp til å få ut penger på posten, sier Stian lavt. — Kan du bli med og legitimere for meg? Alt jeg hadde er stjælt. Penger og pass, borte. Mer vil han ikke fortelle.

Jeg blir med ham de to kvartalene opp til posthuset. Vi bruker over en halvtime på turen. Hvert skritt Stian tar krever selvbeherskelse. Noen ganger rakner det, og han skriker ut. Etterhvert gråter han bare stille. Vi må ta en pause. Så en til. Det flyter massiv sørpe i Tollbugata,  svære våte flak faller og gjør klærne våre dyvåte og tunge. Når vi kommer frem viser det seg at det ikke er flere penger å ta ut på Stians konto. Han setter seg på den våte bakken utenfor posten. Gir opp. Vil ikke være med tilbake til =Oslo. Jeg foreslår steder å følge ham til. Steder å hvile, bli stelt med. Steder noen kan lytte, hvor noe kan settes i gang. Steder som kan hjelpe ham med å komme seg ut av denne forbanna byen igjen. Men jeg vet jeg ikke kommer til å komme noen vei. Får ham opp. Siste jeg ser av ham er ryggen hans, den lute ryggen, humpe sakte, sakte, sakte opp Kirkegata. Et skritt, et stønn, et skritt til. Et skritt til. Fast bestemt på å komme seg et sted, selv om det kan ta en evighet eller to. Hvor vil han ikke si.

Stian tar tre overdoser heroin den natta. Hvor han får pengene fra vet jeg ikke. To ganger blir han observert eller funnet av andre, ambulanse tilkalt og livreddende hjelp gitt. Begge gangene nekter han å bli med ambulansen videre til legevakt. Den tredje gangen er dosen sterkere, og det er ingen som ser det skje. Stian dør alene og uten smerter på et toalett i Oslo sentrum. Han rekker akkurat å fylle 23 år.

I sommer dro =Oslo-selger Jingo ut i naturen for å bli rusfri. Etter 42 dager ville vi sjekke hvordan det gikk. Vi hadde flere overraskelser i vente.

Ingen av selgerne våre er mer aktive på Facebook enn Jan Erik «Jingo» Johannessen. Hver dag skriver han om både gode og vonde opplevelser. Han har også en egen evne til å bli kjent med kjendiser. Da passer det bra å selge =Oslo på Karl Johan.

I vår annonserte han en ambisiøs plan: I løpet av tre måneder ville han bli rusfri og halvere dosen med metadon. Det skulle skje i hjemfylket Østfold, ved naturskjønne Vansjø. Var det et PR-stunt, eller kunne han virkelig klare det?

Jingo brukte over to måneder på å planlegge turen. Han samlet inn penger fra følgerne sine i sosiale medier, og fikk rabatt hos butikker. Han skaffet 72 poser med turmat, 90 pakker med nudler og annet utstyr. Han ville fiske, og slå leir på en øy. Facebook-siden hans skiftet navn til «Jingo – Kongen av Vansjø». Da turen startet den 1. juli hadde han 3200 følgere. Halvannen måned senere var antallet 6300. Da hadde han blitt intervjuet av NRK, VGTV og flere lokalaviser.

Vi har avtalt å møte ham ved Viken hotell på Dillingøy. Når vi åpner bildøra blir vi isteden møtt av svært frittgående høner. De spaserer langs gangveiene rundt hotellet. Jingo sender en SMS om at han er på butikken. Når han endelig kommer, veksler vi noen få ord før han setter kursen mot toalettet. Det er et godt tegn.

De ansvarlige i Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) mente at Jingo ikke skulle trappe ned på metadonen. De ville verken hjelpe ham eller ta ansvar for hvordan det gikk.

Da tok Jingo ansvaret selv.

– Selvfølgelig blir man dårlig, sier han når han er tilbake.

– Jeg har lest mye om det, og sett mange filmer der folk er jævlig dårlige. I forhold til dem er jeg heldig. Formen blir verre i to-tre dager etter at jeg har halvert dosen. Så innstiller kroppen seg. Da er det bare kaldsvetting og veldig mange dobesøk.

Som mange andre fortsatte Jingo å ruse seg etter at han begynte på metadon. Det gikk i store mengder alkohol og hasj. Medisinen inspirerte ham ikke til å slutte med det.

– Jeg følte at jeg ble overmedisinert. Jeg var så tung, jeg gadd ikke noe. Nå skjønner jeg at jeg gikk rundt som en zombie i tre år. Metadon er en jækla fin overgangsmedisin, men jeg kunne ikke gått på det resten av livet.

Etter seks uker har han trappet ned fra 100 til 30 milligram metadon om dagen. Det går altså bedre enn planlagt. Den nye planen er å slutte helt i løpet av de neste 4-5 ukene. Hver fredag får han levert medisinen her på Dillingøy. Han kjører inn med båt fra leirplassen sin på Store Kvernøy. Bare én gang har han benyttet anledningen til å spise middag på hotellet. Da hadde han bursdag. Det er også eneste gang han har brukt rusmidler på turen. Det ble noen cidere.

Motivasjonen for å bli rusfri er de to barna. I dag bor de i fosterhjem. Mora er også rusavhengig. Jingo tenkte at han måtte begynne å levere rene urinprøver. Da kunne han søke om å få kontakt med barna igjen.

Han tar oss med til båten sin nede ved Vansjø. Først lånte han en kano av Moss kommune, så fikk han en velbrukt motorbåt fra Viken hotell. Han har fått så mye at han nesten ikke tør å fortelle om alt. Fra XXL fikk han klær for 4500 kroner, før en medarbeider og gode hjelpere sponset ham med lavvo og tilhørende ovn. Flisekompaniet ga ham gulv til lavvoen, så ovnen ikke skulle brenne istykker teltduken. Et eldre par i Sarpsborg har gitt ham et tilhengerlass med ved. Det kommer godt med, for nå vil Jingo bli på øya til minst 1. januar.

Mens vi kjører over innsjøen, forteller han at han egentlig ville kutte ut metadonen for lenge siden. Men det har sine fordeler å være i LAR. Man kan få hjelp med nye tenner. Nå har han endelig fått time hos tannlegen.

– Jeg har bare fire tenner igjen. Resten var råtne, så jeg trakk dem før jeg dro hit. Den gangen jeg røyka heroin om kveldene pussa jeg ikke akkurat tenna. Det ble ikke mye morrastell heller, da var det bare å få røyka. Sprøyter har jeg prøvd maks ti eller femten ganger. Selvfølgelig likte jeg rusen, men jeg har sånn sprøyteskrekk!

Jingo beskriver en barndom hvor han var redd for alt. Tannlegen var farlig, og helsesøster var farlig. Han ble mobbet på skolen, og hadde sosial angst.

– Da jeg flytta for meg selv begynte jeg med hasj og pilsing. Den sosiale angsten forsvant. Jeg var redd den skulle komme tilbake nå, men det har den ikke gjort.

Før han la ut på tur, fikk han kontakt med en av sine tidligere mobbere. Han hadde sett et klipp med Jingo på TV2, og fått vondt av ham.

– Han unnskyldte seg for at han hadde vært slem i munnen mot meg på barneskolen. «Tilgivelse sendes», skrev jeg tilbake. Jeg fikk litt klump i halsen på hans vegne.

Vi går i land på Store Kvernøy, hvor Jingo bor alene. Ellers er øya bare et friluftsområde.

– Denne brygga dukket opp en uke før ordføreren i Moss skulle besøke meg. Han liker å ha det bekvemt, vet du.

Jingo er ikke like nøye på bekvemmeligheten. Han har laget sitt eget toalett, hvor setet bare er en pinne. Da NRK kom på besøk, ville de ha ham til å sitte der.

Han viser oss lavvoen, som er full av plastbokser med mat. Han skryter av turmaten som bare trenger å bli tilsatt vann. Slik lager han alt fra storfegryter til tikka masala.

Det viser seg at han ikke bor helt alene. Nylig fikk han omplasseringshunden Varg, som sover i buret ved siden av feltsenga.

Jingo forteller hvordan han pleier å starte dagen:

– Det første jeg gjør er å slenge en sigarett i kjeften. Så lager jeg kaffe og henger teppene og soveposen til lufting. Jeg steller meg i vannkanten. Jeg har også en friluftsdusj som henger i et tre. Den tar 20 liter vann. Halvparten koker jeg, og halvparten tar jeg fra Vansjø.

Hver dag filmer Jingo seg selv, så følgerne skal få vite hva som skjer. Han har arvet kameraet som Petter Uteligger brukte i den populære TV 2-serien. Petter er blitt en god venn, og snart kommer han på overnattingsbesøk. Jingo har ingen sjanse til å kjede seg på øya. Han har strømaggregat, og er alltid på nett med mobilen.

– Jeg får vel 35 meldinger om dagen i innboksen. I tillegg kan jeg få 2-400 kommentarer på ting jeg legger ut på Facebook. Jeg leser alt. Jeg har fått veldig mange flørtemeldinger. Ei har jeg begynt å prate mye med. Hun har aldri vært borti rus. Hun drikker ikke en gang!

Noen vil komme til øya og avruse seg sammen med Jingo. Det sier han nei til. Senere kan det bli aktuelt med en ny tur, der interesserte kan få hjelp av profesjonelle med avrusningen. Planene er ikke klare ennå, men det er tydelig at mange vil samarbeide med Jingo.

Han mener det ville vært vanskeligere å bli rusfri uten alle som følger med på ham.

– Følgerne mine gir meg et godt press. Jeg får ikke akkurat lyst til å drite meg ut. Jeg har fått en helt ny vennegjeng, som aldri har vært rusavhengige.

Det er ikke bare på Facebook folk holder øye med ham. Mange legger båtturen forbi Store Kvernøy av ren nysgjerrighet. Se og Hør ville også ha en bit av den nye kjendisen. De tilbød ham 30 000 kroner for å stille opp i bladet. Han takket nei.

– Jeg er litt sladrekjerring selv, men dette er et blad som graver deg langt inn i sjela. Kanskje de vil grave fram ting jeg ikke vil ha fram. Pengene har jeg ikke bruk for. Jeg får det jeg trenger uansett.

Jingo har alltid vært glad i naturen. Nå er den en god erstatning for rusen.

– Jeg sitter her og ser på solnedgangen, og blir helt paralysert. Plutselig har jeg stirra på samme punkt i et kvarter. På berget her borte fant jeg kråkesølv. Jeg satte pris på at det glinsa. Sånne ting la jeg ikke merke til da jeg rusa meg på hasj, alkohol og heroin. Ikke fuglekvitter heller.

Mange lurer på hvordan Jingo skal klare seg etter friluftsprosjektet. Han overrasker med å fortelle at han har fått jobbtilbud.

– Jeg får jobb på Viken hotell, som hjelpevaktmester. Jeg har også fått tilbud av Moss kommune om å jobbe i skjærgårdstjenesten, som opprettes i Vansjø neste år. De vil at tjenesten skal ha base på hotellet. Da kan jeg ha begge jobbene. En av hovedoppgavene blir å rydde strender.

Jingo liker å rydde opp. Han har lite til overs for at folk dumper båter de ikke vil ha lenger i naturen. Noen fyller båtene med sand og senker dem i vannet. Det skulle vært pant på dem, mener han. Hans egen båt er dekorert med klistremerker fra firmaer som har sponset ham. Han er ikke opptatt av hvilke firmaer eller privatpersoner som gir mest.

– Noen har hjulpet meg med én suppepose eller genser. Alle betyr like mye.

=Oslo har han ikke solgt siden han dro til Vansjø. Når ferden er over, vil han selge bladet én gang i måneden, på Rema 1000 i hjembyen Moss. Datoer blir selvsagt annonsert på Facebook. Han setter slik pris på gatemagasinet at han har tatovert logoen på venstre hånd.

– Da jeg begynte å selge bladet i 2013, kom jeg ut av mye dritt. Plutselig syntes jeg samfunnet tok vare på meg. Jeg betød noe, både for dere hos =Oslo og for kundene.

Vi må reise hjem, og Jingo tar oss med i båten tilbake til Dillingøy. Der oppdager vi at han har pådratt seg en ny avhengighet. Han kjøper den samme isen fra hotellet hver gang han er her. Det vil si minst annenhver dag.

– Det går i softshake med jordbær. De går tomme på grunn av meg, og må bestille ekstra mye av den. Jeg har også gitt hotellet flere gjester. Jeg prater jo om det hver dag, til 6000 følgere.

Når Jingo slutter helt med metadon, skal det feires på Facebook. Han vil også legge ut bilder av urinprøver som viser at han er rusfri.

Skulle han mot formodning mislykkes med sine to nye jobber, er vi ikke bekymret. Da burde veien ligge vidåpen for en karriere i PR-bransjen.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo / =Norge september 2016.

Uten fast bopel, må man være kreativ for å finne et sted å sove. Ti hjemløse =Oslo-selgere forteller om sine opplevelser i den forbindelse. 

Lisa:
— Jeg legger meg ikke der det ser helt jævlig ut. Det må være en fin plass. I en skog, for eksempel. Jeg har en fordel med å være liten. Jeg kan bare krype inn i en liten hule. Der det er ingen store folk som kommer seg inn.

Ståle:
— I natt sov jeg på akutt-tilbudet Prindsen. Siden det er begrenset hvor lenge en kan være der, må jeg sove ute igjen. Da pleier jeg å sove ved gravlunden på Helsfyr. Under en bru, ved et støygjerde. Jeg har brua som tak. For å få det litt lunt, henger jeg opp lakener og klær på gjerdet. Det er en stor hekk i nærheten der jeg kan legge tingene mine. Jeg pleier å kjøpe en stor pakke med telys for å få i meg litt varme. Jeg har noen soveposer, men de blir stjælt rett som det er. Det har kommet en del andre som prøver å ta over der oppe.

Charlie:
— Jeg trives veldig med å bo ute. Det har kanskje noe med friheten å gjøre. Jeg hadde heller betalt tre tusen i måneden for å sove ute enn å bo på hospits. Jeg fikk tre uker på et hospits en gang. Første kvelden ble telefonen min stjålet, andre kvelden ble mp3-spilleren min stjålet. På de tre ukene sov jeg der i tre netter. Det er mitt valg å bo ute, og da er det ingen grunn til å klage heller. Å ta fra meg humøret, det nytter ikke.

Nina:
— Jeg leier et rom på et kvinnepensjonat for 3500 kroner i måneden. Det er som et dårlig hotellrom, for å si det sånn. Det finnes ikke sengetøy som passer. Lakenet bare spretter opp. Man ser ut som et mumie når man våkner, inntulla i et alt for lite laken. Sist gang jeg spurte om dorull, måtte jeg ha en timeslang utredning om hva jeg hadde brukt de forrige dorullene på. Du må spørre om dopapir til faste tider, ellers får du ikke. Det er ikke noe personale der om kvelden og natta. Når det bor flere voldelige personer der, kan det være litt utrygt. Du vet, jenter er jenter verst. De kaster kopper og alt mulig. Det flyr mye rart gjennom lufta.

Arvid (og kjæresten):
— Jeg og kjæresten tok toget til Blaker stasjon og vandra femten-tjue minutter langs toglinja. Vi fant en Glava-matte og pussa den rein med løv og blader. Vi la den på bakken og rulla den over oss, slik at vi brukte den som både madrass og dyne. Jeg synes ikke noe om å ligge i byen, i hvert fall ikke når jeg har med meg kjæresten.

Harry:
— Det er ikke lett å finne steder som er oppe på natta der man kan får varmet seg. Prøver man å komme seg inn et sted, får man ikke være i fred mange minutter før det står en vekter der. Jeg skremte vettet av en vekter en gang. Akkurat i det han bøyde seg over meg, satte jeg i et brøl. Han skvatt så jævlig. «Vart du skræmt no?» spurte jeg. Ha ha, det passet så bra. Jeg er jo trønder. Jeg er vant til å ligge hardt, så det hender jeg får vondt i ryggen av å ligge mykt. Har jeg verdigjenstander, legger jeg dem i en oppbevaringsboks. Folk er så kjipe at de klipper av deg undertøyet for å stjæle ting. Det opplevde jeg i fjor, på vinterovernattinga på Ila. Våkna på natta av at en fyr klipte av en kar trusa for å stjele dopet han hadde lagt nedi der.

Jan Ådne:
— En gang tok jeg ei pølsebu og fikk 120 dager i fengsel. Det er trikset. Ta ei pølsebu. Sørg for å komme inn om vinteren og slippe ut igjen i april. I natt lå jeg nede i kjelleren på en pub. Det er en sånn vifte der nede, så det er godt og varmt. Har sovi der en måneds tid. På det meste har vi vært ti stykker. Så ble vi kasta ut i morges. Hun ene skulle på do, plutselig kommer det en mann med lykt. Da var det over. Jeg var mest redd for at de skulle ringe til politiet, men det gjorde de heldigvis ikke.

Marit:
— Da jeg var veldig ung delte jeg sovepose med en fremmed fyr på Akershus festning. Jeg var usikker på hele prosjektet, men det gikk bra. Det var en snill gutt. Han ville ikke at jeg skulle gå rundt i byen.

Simen:
— Jeg har sovet under Vika-brua, langs elva, og gatelangs i Danmark. Det var tøft og kaldt. Du må gå for å holde varmen, eller ha så mye smertestillende innabords at du ikke kjenner at du fryser. Men da må du passe på at det ikke er så kaldt at du ikke våkner igjen. I natt lå jeg på Dalsbergstien. For meg er det luksus. Vi får en vanvittig bra frokost som varer i en og en halv time. De som jobber der er kjempefantastiske. Det er jo et hospits, men jeg syns det er kjempebra.

Hans Jostein:
— En gang fant jeg en pappeske på Grønland som det hadde vært en stor TV i. Jeg tok ut isoporet, la et teppe i bånn og krøp oppi. Jeg la to pledd over meg og bretta for papplappene. Først velta jeg en gang, men da jeg fikk lagt meg til rette var det ikke så ille.

Les mer om Hans Josteins jakt på søvn i dette intervjuet.

Line:
— Jeg har benmargskreft med uutholdelige smerter. Heroin er det eneste som demper smertene.

 Jan Ove:
— Opiater, som morfin og heroin, har betydd enormt mye som smertestillende medisin. Har du smerter i tankene, og ting er dønn håpløst, er det også jævla greit å hvile seg på heroin for ikke å bli stein tullete.

Dagfrid:
— I noen få år var hasjmiljøet trygt og vennlig. Det var flowerpower, make love og kunsten å lage riktig te – spesielt det siste var veldig viktig. Det var en fredelig utvikling helt til pakkbitene kom. Morfinen. Vi som ikke våget å stikke nåla i blodårene, så altfor mange kamerater gå til grunne. En dag levde de som oss, den neste var de bleke og tynne, på evig jakt etter fred i det de sprøytet inn i armene. Det var umulig å nå fram til dem med det vi hadde pleid å prate om. Den første døde da jeg gikk i åttende. Nei, takke meg til pillene jeg hadde fått av Sofus allerede på barneskolen. De var trygge. Hva var det han kalte dem? Bustaider? Det var slankepiller som mammaen hans hadde handla i Syden. Så rart det var da de begynte å virke! Andre som tok dem våkna liksom veldig til. Noen reparerte syklene sine, og folk som aldri sa noe begynte å prate som en foss. Selv kjente jeg en rolig varme bre seg i kroppen, og så fikk jeg sove.

Olav:
— Heroin har sine faser. Etter hvert som tiden går, blir det vanskeligere å få det i seg, og virkningen blir dårligere. Kroppen setter noen grenser. Det er nesten som et svart hull. Der har du noe som kalles event horizon – begivenhetshorisonten. Du kommer over en grense som du har passert uten å merke det. Da er det ingen vei tilbake. Med heroin merker du det først når du ikke har penger til å kjøpe mer. Heroin påvirker ikke hjernen noe særlig, slik som amfetamin, hasj og alkohol.

Frank:
— Når man tar heroin er det som om all smerte går vekk, og alt føles bra igjen. Det er ganske skremmende greier egentlig, hvor sterk påvirkning det har. Å ta heroin er rett og slett befriende. Men nå prøver jeg å trappe ned. Målet er jo å slutte en dag. Det å ha abstinenser kan ikke forklares. Det er et rent helvete. Jeg ville heller ha hugget av meg en arm enn å ha det sånn.

Simon:
— Det er så mange som er ordentlige bare når de er rusa. Når folk er tomme for stoff, driter de i alt. Da handler det bare om hvem de skal lure, når de skal gjøre det og hvem de skal gi skylda. Når de har fått den rusen de skal ha, er de friske. De har energi. De fungerer som hvem som helst, men de kan bare gjøre det i huet, fordi de ikke har noe å gå til.

Ole André:
— En bekjent av meg brukte heroin og tilbød meg det. Da forsvant all angst, depresjon og stemmene jeg hadde i hodet. Det ble en måte å medisinere meg selv på. Jeg fullførte videregående og hangla meg gjennom sosiologi og arkeologi på universitetet.

Sandra Michelle:
— Heroin er det ikke det verste stoffet. Det ødelegger ikke psyken din slik som amfetamin og metamfetamin gjør. Jeg har vært borti stoff som freser hjernen din som en varm stekepanne. Men heroin er ekstremt vanedannende, og du blir så syk når du ikke får det du trenger.

Morten:
— Jeg er glad du ikke vet hvordan det er å være heroinsyk. Det er galskap. Det kan ikke sammenlignes med noe. Jeg hadde abstinenser på sjette døgnet, og dro til en venninne av meg på Tøyen. Jeg visste at hun hadde HIV, og nå er hun død. På doen hennes lå en sprøyte med heroin og blod. Jeg satt og vurderte fram og tilbake, men til slutt dytta jeg det i meg.

Kent:
— Mange slutter å drikke når de begynner med heroin. Jeg har drukket nesten like mye, bare på en annen måte. Før drakk jeg meg drita full for å bli gæren. Nå drikker jeg for å nyte alkoholen.

Jim (44) har solgt =Oslo i ei uke.  Hvordan er hverdagen hans som ny magasinselger – og som hundeeier?

En av de siste varme dagene i september finner jeg Jim, selger 1492, sittende inntil et tre i sola ved Domkirken i Oslo. Han sitter sammen med hunden sin, Seb. De to er bestevenner. De har hatt hverandre i nesten ti år.  Jim bor ute, men han synes det går fint.

– Jeg er en rastløs sjel. Livsstilen min er selvvalgt. Det er ikke noe problem for meg å bo ute. Jeg tenker heller over hva jeg skulle ha gjort med en leilighet og alle slike materialistiske ting. Det er ikke nødvendig. Jeg har akkurat det jeg trenger, det er Seb, og penger til å få kjøpt hundefôr til ham. Jeg har bodd ute i både England, Danmark, Frankrike, Polen og Tyskland.  Jeg blir nok aldri noen millionær, men det er helt ok.

Tidligere solgte Jim gatemagasinet «Hus Forbi» i Danmark. Nå har han nylig vendt tilbake til hjemlandet Norge. Jim er fornøyd med å kunne selge et gatemagasin her også.

– Det er toppers å kunne selge =Oslo. Jeg er en veldig sjenert person, så jeg er absolutt ikke den som roper høyest når jeg står på gata med bladet. Selv om jeg er sjenert, setter jeg pris på å prate med folk som er hyggelige. Forrige uke våknet jeg etter å ha sovet i en busk ved Akershus festning. Så dro jeg opp til Karl Johan for å selge bladet. En mann og sønnen hans kom bort til meg. Mannen sa at han aldri har kjøpt bladet før, men at jeg så ordentlig og hyggelig ut, så det fortjente jeg. Det satte jeg pris på. Det er mye bedre å kunne selge et blad enn å tigge.

Jim kommer fra Vesterålen. Han er ikke avhengig av narkotika. Andre omstendigheter har ført til at han har bodd ute store deler av livet. Noe av det viktigste for Jim er å rydde opp etter seg.

– Selv om man bor ute, gir ikke det fripass for ikke å rydde opp etter seg. Jeg misliker folk som sover ute og ikke ordner opp dagen etter. Jeg har sett altfor mange sovesteder fulle av søppel, sprøyter og møkk. Dette er viktig: Rydd opp etter dere!

Seb kommer rolig bort og koser med oss. Jim har aldri bånd på Seb, han er lydig og følger trofast etter eieren. Jim forteller at Seb er alt for ham, han har ikke noe nettverk eller venner.

– Jeg er en rolig type som ikke trenger så mye for å være fornøyd. Jeg er bare den jeg er, så ta meg som dét. Så lenge jeg har en hund ved min side har jeg det bra, men jeg føler på meg at Seb snart tar kvelden, dessverre. Da ønsker jeg meg en ny hund, helst en sibirsk husky, malamute eller en grønlandshund.

De to vennene skal videre og selge =Oslo, før de finner et rolig sted å sove gjennom natta. Jim er et bevis på at det noen ganger ikke er så mye som skal til for å være tilfreds.

Teksten sto på trykk i =Oslo / =Norge oktober 2016. 

Hvis jeg skal komme i skikkelig julestemning, da tenker jeg på den reisen jeg har fått være med på her i =Oslo siden starten for elleve år siden.

Over to millioner ganger i løpet av disse årene har et magasin, eller en julebok som denne, byttet eier i bygatene, utenfor nærbutikker og i kjøpesentre. Over to millioner ganger har kundene, unge og gamle, fattige og rike, bidratt til å gi vanskeligstilte mennesker en verdig måte å tjene til livets opphold, en jobb å være stolt av, et alternativ til tiggerkoppen, til prostitusjon og til vinningskriminalitet.

Over to millioner ganger har et fremmed menneske gjort en selgers liv litt enklere, og ryggen litt rakere.

Over to millioner møter mellom selgere og kunder har funnet sted: møter mellom mennesker som antagelig aldri ville møttes om det ikke var for gatemagasinet. Over to millioner ganger har mannen eller kvinnen i gata fått utfordret, kanskje endog knust, noen fordommer i møte med mannen eller kvinnen på gata.

Over to millioner ganger har selgere følt seg litt mer som en del av det store felleskapet, av samfunnet, og ikke som en byrde, en tilskuer eller en utstøtt.

Over to millioner samtaler har funnet sted, noen kun noen sekunder lange, noen timer lange og noen, ja, de varer ennå.

Det har vært helt fantastisk å få være med på dette. Julefølelsen, høytidsfølelsen og lykkefølelsen følger minnene som strømmer på når jeg skriver dette. Og kanskje først og fremst takknemlighetsfølelsen. Det er så mange takk jeg ønsker å gi.

Takk til dere, kjære kunder. Over to millioner takk til dere. Til dere som har kjøpt magasinet hver måned i elleve år, og til dere som akkurat har kjøpt det for første gang. Til dere som leter etter akkurat den samme selgeren, ofte forgjeves, når det er et nytt nummer ute, og til dere som kjøper det av den første selgeren dere møter. Til dere som leser magasinet fra perm til perm, og til dere som gir det uåpnet videre. Til alle dere som ringer oss og skriver til oss for å fortelle om gode møter og gode samtaler med selgere, og til dere få som ringer oss og skriver til oss for å fortelle om litt mer problematiske møter. Takk. Dere gjør dette mulig.

Takk til dere, kjære selgere. Fra dypet av hjertet mitt. Til dere som står utenfor salgslokalet hver morgen, selv om minusgradene og vinden fra fjorden tukter oss og gjør Skippergata ugjestmild som bare den kan være, og til dere som kun er innom en sjelden gang, på de dagene livet tillater det. Til dere som lar det kjente ropet runge gjennom gatene: «NYTT NUMMER AV =OSLO!», og til dere som holder magasinet forsiktig frem mens dere ser ned i asfalten og håper kunden får øye på dere.

Til dere som henger på kontoret vårt halve dagen, for å drikke kaffe, skravle og le, og til dere som knapt har tid til å si ha det, før dere løper mot Karl Johan, fordi dere elsker å selge det bladet.

Til dere som skjeller meg huden full fordi dagen har vært av verste sort, og til dere som bare vil bli holdt og få gråte, fordi deres dag også har vært av verste sort.

Til dere som gjør disse ugjestmilde gatene mere gjestmilde, og de gode menneskene i gatene enda bedre. Til dere jeg skal se i morgen, og til dere jeg aldri mer får se. Takk for at dere beriker mitt liv, alle mine kollegers liv og ikke minst livet til alle disse menneskene der ute, de som nå har stoppet opp over to millioner ganger.

Og til dere absolutt alle sammen, dere i gata, dere på gata og dere andre også: Riktig god jul!

Camilla Svingen, daglig leder i Stiftelsen Erlik

Jeg skriver vanligvis ikke alvorlige ting. Det meste av det jeg skriver er nesten som lettbeint terapi å regne; selvironisk visvas som bare blir til noe morsomt og noen ganger litt kleint og i følge min far litt i overkant ærlig. I tillegg finnes det utrolig mange flinke mennesker der ute som tar seg av de alvorlige tinga: som formidler viktige saker på en rørende måte, som fremmer verdier og meninger om ting rundt seg på en slik måte at jeg føler meg som et mer opplyst menneske etter å ha lest det. Men i dag har jeg ikke tenkt å skrive lettbeint terapi, i dag vil jeg forsøksvis formidle noe jeg virkelig brenner for, noe jeg er veldig opptatt av, noe som preger meg i hverdagen min og som jeg håper jeg kan gi til deg som leser dette: at du også tenker etterpå at det var rørende eller viktig eller at du sågar føler deg mer opplyst (selvom det er å sikte forbanna høyt, jeg ser det…)

Denne gangen vil jeg skrive om Per Arne. Per Arne selger =Oslo utenfor nærbutikken min. Så lenge jeg har bodde her har han stått her, utrettelig og stolt sier han til hver eneste som passerer;

— Kjøp =Oslo! Ha en fin dag!

om folk som passerer kjøper eller ei. Jeg veit at han har vært rusfri i 13 år, jeg veit at han har jobba blodhardt for å komme dit han er i dag. Jeg veit at han holder med Liverpool og Vålerenga og at han vært på Ullevål en gang eller to for å se laget sitt kjempe om en seier. Jeg veit at han har supporterkortet til den norske Liverpool-klubben på innsida av lommeboka si, sånn at når han åpner den for å ta ut vekslepenger så kan han stolt vise det frem til de som vil se. Jeg veit at han bor i min bydel og har vokst opp der og flytta og kommet seg tilbake til sine barndoms gater fordi det er her han føler seg hjemme og hører til. Og så veit jeg en ting til; han tar ingenting for gitt. Det skjønte jeg i går. Da kjøpte jeg fem julebøker av han. Han hadde fått telefonnummeret mitt fordi han måtte vite hvor mange bøker jeg trengte og kunne ta det med til meg når han skulle ned til byen.

— Hei, det er Per Arne =Oslo her. Hvor mange bøker ville du ha? Håper vi sees i ettermiddag utenfor Coop. Varm hilsen Per Arne.

Jeg stoppet opp midt i en vanskelig sak på jobben og tenkte at det var da veldig hyggelig gjort, at han ikke hadde glemt at jeg sa på mandag at jeg ville kjøpe 4-5 bøker av han. Jeg skrev tilbake at jeg trengte fire-fem og at vi sees mellom fire og halv fem. Halv fem kom jeg.

— Der er du jo! Jeg løper inn på varmestua mi og henter posen din!

Han løper inn på nærmeste kebabsjappe, er tilbake på en blunk. Vi slår av en prat mens jeg betaler via sms. Jeg takker pent og påpeker at dette var da ekstraordinær god kundeservice! Han ser ned i bakken. Jeg haster hjem, lager middag og mens pastaen koker lager jeg et innlegg på Facebookgruppa til bydelen min og reklamerer for Per Arne utenfor Coop, oppfordrer folk til å kjøpe =Oslo av selgeren «vår», at han yter ekstra god kundeservice. Det går ikke så lang tid før Per Arne selv svarer på innlegget mitt. Han er rørt og glad og takker og takker for hyggelig tilbakemelding, og jeg skriver at det bare skulle mangle om han ikke skulle få ros for jobben han gjør. Og da skriver Per Arne at årene med rusmisbruk og et tøft liv gjør at han ikke får ros, at han ikke er vant til at folk sier hyggelige ting om hans innsats eller han som person. Tenk på det da! Det slår meg i magen og hjertet med knyttneve når jeg tenker på det. Utenfor nærbutikken min står det en mann og selger et blad og hilser blidt på alle og gjør ikke en flue fortred og får aldri ros? Jeg lurer på hvor mange andre som også står utenfor en eller annen nærbutikk og aldri får ros. Hva gjør det med et menneske? Føler man seg usynlig? Føler man seg som luft? Og da slår det meg; hvor mange ganger har ikke jeg gått forbi, hastet forbi akkurat Per Arne og ikke verken kjøpt magasin eller sagt hei? Han sier jo alltid hei til meg? Jeg kan jo ikke kjøpe magasinet hver gang jeg ser Per Arne, men vet du hva? Jeg kan faktisk ALLTID si hei. Og neste gang kan jeg også si;

— Hei, Per Arne, hvordan gikk det med Liverpool i helgen?

fordi det veit jeg at Per Arne har fått med seg. Og så veit jeg at han har ingenting for gitt. Han tar ikke for gitt at noen synes han er en hyggelig fyr som gjør en hederlig innsats for å stable livet sitt på beina.

Takk, Per Arne, for at du minnet meg på at det skal så innmari lite til for at verden blir et bedre sted å være. Neste gang skal jeg si hei. Møte blikket. Smile. Spørre hvordan det står til. Enten det er deg eller en annen som heller aldri får ros. Det synes jeg du som har lest dette også skal gjøre.

Jeg var en liten pjokk, nest yngst av fem søsken. Jeg hadde både lopper i blodet og maur i rompa, som min mormor pleide å si. Akkurat det har ikke forandra seg med åra. Det har vært både på godt og vondt, med overvekt av godt.

Jeg starta i første klasse på Lakkegata skole. Vi bodde i Schjeldrups gate, rett overfor skolen. Etter hvert flytta vi opp på Tonsenhagen. Der hadde vi unga det som plommen i egget. En barndom uten like, må jeg si. Skulle vi ut på eventyr, så fikk vi dra østover, strake veien inn i skauen. Ikke snakk om at vi fikk dra motsatt vei, inn til sentrum. På Tonsenhagen hadde de svære bedriftene hvert sitt borettslag, hvor arbeidera bodde. Aker Mekaniske, Nyland, Postverket og en haug med andre. Hit flytta det folk fra hele landet.

Det ble folksomt i de andre drabantbyene også. Bøler, Bogerud, Oppsal, Lambertseter og Årvoll. Og alle de andre. Det hver eneste en av dem hadde til felles, var at det oppsto en hasjgjeng. Jeg ble etter hvert med i gjengen på Årvoll. Det ble mye snakk og utfrysing i lokalmiljøet, så etter noen år trakk gjengene ned mot sentrum, og endte sammen med de andre frikerne i Slottsparken. Vi drakk bare øl og røyka hasj på den tida, rundt 1978-79. Heroin var skumle greier som hørte til på Egertorget. Dessuten hata politiet heroin. Hvis du ville leve i fred, da holdt du deg langt unna opiater. Ble det kjent at du brukte heroin ute i drabantbyen du bodde i, da fikk du juling. Både av naboer og politi.

Hasjen henta vi sjøl i Danmark. Vi hadde en regel: Ta aldri mer med enn du råd til å hive over ripa på danskebåten. På den måten slapp vi å bli taua inn der også, og kunne leve relativt ubekymra.    På den tida begynte jeg å vanke på Manglerud. Der lånte «Allan» en leilighet av onkelen sin. Det var han og «Knut», som var i slekt med meg, og meg. Vi var en sammensveisa gjeng. Det hendte at andre kompiser var innom også. Men vi var ikke en sånn søppelgjeng. Vi sørga for å holde det reint og ryddig. Manglerud-politiet var ikke så veldig fornøyd med at vi hadde en egen leilighet der. De skjønte jo at vi fant på mye gærent, men klarte aldri å ta oss for noe. Blant annet lånte vi jevnlig biler i nabolaget. Hadde du en Granada- eller Taunus-nøkkel, da fikk du låst opp og starta det meste på fire hjul.

Vi var gentlemen, og passa på å levere kjerrene tilbake like hele. Stort sett, da. Ulykker kunne jo skje.  Sånn som den gangen vi var på vei til stranda med et lånt vrak. Vi hadde fått med oss noen friidrettsjenter som bodde i kollektiv i samme oppgang. Rett før vi nådde Hvervenbukta datt hele girkassa ut, og ble slept langs veien. Det bråka som et helvete, og gnistene spruta. Det var siste gang de jentene spurte om de fikk sitte på, for å si det sånn.

Hvis politiet stoppa oss, så kom alltid en av oss med en historie om hvem vi hadde lånt bilen av, full av detaljer, så alle hørte det. Da kunne alle komme med den samme historien på politistasjonen. Hvordan kunne vi vite at den bilen var stjælt, liksom? Det gikk utrolig nok bra. Eneste gangen jeg var litt nervøs, var da sjefen for spanerne troppa opp på døra vår med tre narkobikkjer. De fant ingenting, ikke et kvart gram av noe som helst. Det som egentlig skjedde var at alle tre bikkjene blei så forvirra at de ikke klarte å markere noe sted. Det var rett og slett for mye hasj i leiligheten. Absolutt overalt var det stoff. Jeg tror de bikkjene ble ødelagt som narkobikkjer for alltid.

I 1981 stengte Albert Nordengen og Oslo politikammer Slottsparken for alle oss frikerne. De passa også på at det ikke var mulig å etablere et fristed i andre av Oslos parker. Samtidig var det hasjtørke i byen. Det førte til at svært mange av oss havna sammen med de drevne heroinistene på Egertorget. Bruken av tunge stoffer eksploderte, gode venner døde eller havna i fengsel, volden gjorde inntog og samholdet forsvant. Når du er hekta på heroin er det hver mann for seg selv. Dette var første gang politiet med politikere i ryggen flytta på det åpne rusmiljøet i Oslo. Nå har de holdt på i 35 år. Fra Slottsparken til Egertorget, fra Egertorget til Kirkeristen, fra Kirkeristen til Østbanen, fra Østbanen til Skippergata, fra Skippergata til Brugata, har de jaga sjuke, slitne sjeler. Jeg skjønner fortsatt ikke hva det skal være godt for.

(Fortalt til Even Skyrud. Teksten er hentet fra Juleboka 2016)

«Halvparten til selger» står det på omslaget av =Oslo. Det er helt sant: 50 kroner gikk direkte til den du kjøpte det av, enten du hadde kontantene klare eller betalte med SMS (stadig flere gjør det).

Det er blitt 2017. Nå går vi inn i vår 12. årgang. For mange vanskeligstilte er bladet, og organisasjonen bak, veldig viktig. Erlik gjør at de kan rette ryggen og møte mennesker på like fot. Magasinet gir selgerne våre lyst til å ta fatt på nye dager og nye uker, i et liv som ellers er uforutsigbart.

Ulikt mange andre trykte blad og magasiner går det bra med oss. Det er blant annet fordi ideen med Stiftelsen Erlik også er ulik de fleste andres: Vi har ingen eiere som skal ha utbytte. Den halvparten av hvert bladsalg som ikke går til selgeren direkte, går tilbake til formålet. Målet er enkelt: Vi skal fortsette å gjøre det vi gjør.

Vi eier oss selv. Vi er ikke avhengig av sponsorer, annonser eller offentlig støtte. Derimot er vi avhengig av å lage noe som både den som solgte, og deg som kjøpte, får lyst til å se mer av. Vi ønsker hele tida å lage magasiner som selgerne stolt kan tilby.

Vi som lager innholdet må passe på at det blir en god miks: Rundt halvparten av hvert magasin handler om rusfeltet, om vanskeligstilte, om mennesker som på ymse vis har med undersida av samfunnet å gjøre. Den andre halvparten handler om å tilby annet godt lesestoff. Vi vil lage saker om Norge og verden som interesserer, eller bare fortelle den gode historien.

Vi ser alltid etter nye saker og vinkler. Du som leser bladet kan hjelpe oss. Gi oss et vink, skriv og send oss tekster, tips oss om noe du synes vi bør vite. Vi er tilgjengelig på mange sosiale medier. Følg oss gjerne på Facebook og Instagram, eller les mer på www.erlik.no.

Hos oss er det meste 50/50. Bortsett fra én ting: Vi går hundre prosent inn for at dette året skal bli et så fint år som mulig for selgerne våre. Takk for at du er med oss i 2017!

Lars Aarønæs, ansvarlig redaktør i Erlik

Janne Andersen (44), =Oslo-selger

Kjæresten min solgte meg til et ektepar. De holdt meg innesperret i en campingvogn i fem uker. Fem ganger om dagen la de fram en dose heroin, ofte sammen med et måltid. Jeg var 22 år gammel.

På den tida hadde jeg prøvd hasj, amfetamin, GHB, piller og alkohol. De to siste siden jeg var tolv. Heroin hadde jeg holdt meg unna. Men det var ikke annet å ruse seg på der i vogna. Så etter fem uker kan du si jeg var rimelig hekta. Plutselig en dag lå det ingen ferdig mekka justering med heroin der da jeg våknet. Jeg var sjuk av abstinenser, og klikka i vinkel. Rasende redd spurte jeg hva dette skulle bety.

«Det er på tide du begynner å jobbe for dopet ditt nå», fikk jeg da beskjed om fra henne: Madammen, kan vi kalle henne. Jeg regna med at det dreide seg om biltjuveri. For var det noe jeg var god til, så var det det.

«Jeg forteller mer om jobben på veien», sa hun til meg. Så kjørte vi mot Oslo. Fortsatt var jeg overbevist om at det var biltjuveri det dreide seg om. I løpet av turen spør jeg igjen og igjen hva jobben er, men får ikke svar. I stedet ga de meg dop, så jeg holdt meg i ro og slutta å spørre. Bilen stopper opp ved Oslo S, jeg og madammen går av, og hun geleider meg ned til Dronningens gate, rett ved Cinemateket.

«Her er din nye arbeidsplass», sier hun og peker ned i asfalten. Jeg lurer på hva i helvete jeg skal gjøre der på fortauet. Kan vel ikke stjele biler her.

«Nei», ler hun. «Her skal du selge deg sjøl». Jeg føler det som om jeg skulle fått et knyttneveslag i ansiktet. Bang! Sier det i hodet. Jeg hadde jo hørt om dette. Allikevel er det som om jeg ikke helt skjønner hva hun sier. Det er så vidt jeg får med meg tallene hun ramser opp:

«Prisen for en runketur, det er fire hundre kroner, en sugetur koster fem, seks hundre og oppover. Blir du med inn, er det alltid tusen kroner. Liggetur er åtte eller ni hundre kroner, kommer an på hvor lang tid det tar. Liggetur innendørs er femtenhundre kroner». Så dyttet hun meg mot en hvit bil som hadde stoppet. Inni den satt en eldre mann. Som i transe satte jeg meg inn. Han spurte meg hva jeg het.

«Roxanne», svarte hun.

Det gikk greit for Roxanne den første dagen. På den første turen, den i den hvite bilen, tjente hun femten hundre kroner. På ti minutter. Da hun kom tilbake til Dronningens gate sto det flere biler der. Da kvelden var over hadde Roxanne tjent tjue tusen kroner. Tjue tusen på en kveld. Jeg skyldte madammen og gubben seksti tusen. Det var det de hadde kommet fram til at prisen for mat, husly og dop var, de ukene de holdt meg fanget. Det hele var betalt ned av Roxanne i løpet av en uke.

Det var raske penger, men ikke lett arbeid. Ikke for meg, i hvert fall. Men for henne, for Roxanne, gikk det greit, så lenge hun kunne døyve med heroin og piller. Hun tåler mye og mer enn de fleste, den jenta. Hver natt gikk jeg hjem og var meg sjøl, bare Janne. Jeg var så takknemlig for at jeg hadde Roxanne til å gjøre drittjobben.

Det var ikke slik at hun ble til i Dronningensgate, Roxanne. Hun har vært der siden jeg var tre år gammel. Hun ble født første gang noen virkelig gjorde meg vondt, første gang jeg ble misbrukt. Etter det dukket denne andre jenta opp og Janne forsvant, hvis jeg følte meg trua eller tråkka på. Men hun hadde ikke et navn. Det holdt hun hemmelig for meg, helt til den kvelden, på den første turen, i den hvite bilen, da noen endelig spurte hva hun het.

Fortalt til Even Skyrud, fra =Oslos julebok 2016. Janne vil gjerne tilføye at hun ikke lenger jobber med prostitusjon. 

=Oslo har i snart tolv år gitt vanskeligstilte og rusavhengige i hovedstaden en verdig jobb gjennom gatemagasinsalg.  I 2017 vil Stiftelsen Erlik, som står bak =Oslo/=Norge gi denne gruppa enda en mulighet for lønnet arbeid, jobbtrening, kompetanse og mestring. Et tilbud med fastere rammer, som ligger nærmere en normal jobb enn det å selge =Oslo. I 2017 skal =Kaffe åpne dørene.

=Kaffe er en kaffebar som skal konkurrere med de etablerte kjedene i Oslo om byens kresne kaffekunder. Vi skal være i tet på kvalitet, på service og på pris. Det eneste som skal skille =Kaffe fra de andre aktørene, er at menneskene bak disken har en litt annen bakgrunn enn andre kaffemakere. De har ofte levd det meste av livet i rus og de har store hull i CV-en. Dette gjør at de står utenfor det ordinære arbeidsmarkedet. Enkelte av dem har aldri tidligere vært i arbeid.

=Kaffe vil, i tillegg til kaffemakerne, ha ansatt miljøterapeuter som er vant til å jobbe med mennesker i aktiv rus og tidligere rusavhengige. Vi har også sørget for at disse også har fått omfattende opplæring i kaffe- og servicefaget. De skal lære opp, veilede og korrigere kaffemakerne, og ha ansvaret for den daglige driften av kaffebaren.

=Kaffe skal, i likhet med gatemagasinet =Oslo, driftes kommersielt og ikke være avhengig av bevilgninger fra stat, kommune eller sponsorer. Dette sikrer en mer forutsigbar og stabil drift, og tryggere arbeidsplasser. Et eventuelt overskudd skal brukes til å åpne flere filialer, og gi enda flere vanskeligstilte sjansen til å gå på jobb hver dag, lære et fag og delta i samfunnet. Dette er ekte sosialt entreprenørskap.

=Kaffe kommer til, i likhet med gatemagasinet =Oslo, å være en berikelse for byen. Det skal være et sted hvor møter mellom mennesker i vidt forskjellige livssituasjoner bryter ned fordommer og maner til ettertanke. Kundene våre er de samme du finner i alle byens kaffebarer, mens de ansatte er mennesker som lever i samme by, men i en annen verden. Når vi i vinter fortalte om prosjektet i pressen, var responsen overveldende. Vi tror Oslofolk kommer til å slutte opp om og støtte =Kaffe, som de har gjort med gatemagasinet =Oslo.

=Kaffe er et gjennomarbeidet, kvalitetssikret prosjekt, som er klart for lansering. Den eneste brikken som ikke er på plass er lokale til vår første filial. Dette håper vi dere kan hjelpe oss med. Her er våre ønsker og behov:

• Bør ligge i sentrum, Storgata, Torggata, Karl Johan, Kvadraturen, Grünerløkka og Grensen er høyt opp på ønskelisten, men vi vil gjerne tipses om andre aktuelle lokaler sentralt i Oslo.
• Minimum 50 kvadrat, men gjerne større
• Må være regulert til servering
• Må ha mulighet for et personalrom/bakrom
• Åpningstider: 07.30-15.00
• Ønsket overtagelse: umiddelbart
• Husleie pluss/minus 50 000 per mnd.
• Varighet: Minimum 5-års kontrakt

Hvis du tror du kan hjelpe oss, eller kjenner noen du tror kan hjelpe oss, med å komme i gang med =Kaffe, ikke nøl med å ta kontakt på e-post: camilla@erlik.no

Oslo Ess er definitivt et av Norges mest hardtarbeidende band. Siden 2010 har vokalist/gitarist Åsmund Lande, vokalist/gitarist Peter Larsson og vokalist/bassist Knut-Oscar Nymo kjørt land og strand rundt for å spille fletta av det norske folk, og legge kongeriket for sine føtter. Med fengende, melodiøs punk og tekster fra storbylivets skyggesider er Oslo Ess naturlige arvtagere til band som Jokke og Valentinerne, Dum Dum Boys og Raga Rockers. Livet på veien har ført til at gutta har hardcore-fans fra Mandal til Kirkenes.

I 2014 tenkte bandet nytt da de skulle lansere albumet «Alle hjerter deler seg». De lot =Oslo få legge et eksemplar av CDen med i hvert eksemplar av gatemagasinets mars-utgave, helt gratis. Det var en populær gest, både blant selgere og kunder. Om bakgrunnen for stuntet sier Åsmund:

– Vi vil rette søkelyset et annet sted, nemlig på =Osloselgerne. CD-salg er uansett ikke den store inntektskilden i dag. Selv om vi solgte til nummer én, så er det ikke der vi får til smør på brødskiva. Det er ved å spille konserter.

Oslo Ess på omslaget av =Oslo i mars 2014. Starten på BRYLARM-eventyret. Foto: Dimitri

Under samarbeidet med =Oslo besøkte Oslo Ess lokalene deres i Skippergata. Her ble de kjent med vanskeligstilte magasinselgere, og fikk også spilt litt med noen av dem. Slik oppsto ideen om gratisfestivalen BRYLARM. Dette skulle være en mulighet for alle dem som aldri kan unne seg en festival- eller konsertbillett å få oppleve norske artister live. I tillegg skulle de dyktige musikerne som finnes blant =Oslo-selgerne og på gata få en sjanse til å opptre foran et stort publikum, og på den måten vise hvilke ressurser som finnes skjult blant samfunnets usynlige. Eller som Åsmund oppsummerer ideen:

-BRYLARM skal være et møte mellom mannen i gata og mannen på gata.

Oslo Ess ble kjent med =Osloselger og musiker André Storhaug i Skippergata i 2014. To år senere skulle André røre hele salen med fantastisk gitarspill under BRYLARM. Foto: Dimitri

Bandet tok i bruk sitt kontaktnett musikk-Norge, og 1. mars 2014 gikk tidenes første BRYLARM av stabelen i den etablerte festivalen by:Larms største telt på Youngstorget. Det hele ble mulig på kort tid, med gode frivillige hjelpere i Amber Booking, Hito Promo, Indie Recordings og by:Larm. I år arrangeres for fjerde gang Norges eneste gratis festival som er åpen for alle. Gutta i bandet er glade for å at det har blitt en årlig begivenhet:

-BRYLARM har blitt et av høydepunktene våre i løpet av året. Møtet mellom etablerte artister og =Oslo-musikere er utrolig rørende å være en del av. Som da Stein Torleif Bjella et år bomma et strengesett og satt på gitaren til en av selgerne som kun hadde 2 strenger på den, rett før show! Nydelig, er de enige om.

=Osloselger Bård Kollen og Stein Torleif Bjella backstage under Brylarm 2015. Foto: Borghild Ree

En av de viktigste oppgavene til Peter, Åsmund og Knut-Oscar har vært å booke artister til BRYLARM. Den jobben har de tatt på alvor. Lista over fantastiske norske band og artister som har stilt opp gratis for å støtte =Oslo og selgerne er mildt sagt imponerende: Samsaya, Honningbarna, Michael Krohn, Frøken Fryd, Anton Ruud i Terapi, Casa Murilo, Comet Kid, Kvelertak, Stein Torleif Bjella, Ida Jenshus, Torgeir Waldemar, Frøkedal & Familien, Onkl og De fjerne slektningene, Hanne Kolstø, Erlend Ropstad og Sivert Høyem har alle stått på BRYLARM-scenen. I tillegg har en rekke talentfulle =Osloselgere fremført egne og andres låter og dikt hvert år. Kombinasjonen har skapt en helt særegen stemning: inkluderende, varm og ikke så lite rørende. Konferansierer har vært hedersmennene Kristoffer Schau, Leo Ajkic og Petter Nyquist.

Kvelertak avsluttet BRYLARM 2015 foran et ekstatisk publikum. Foto: Dimitri

Oslo Ess har i de foregående årene åpnet BRYLARM med et lite akustisk sett, men i år avslutter de konserten i kjent elektrisk rockeversjon. Noe annet som er nytt av året er hvor BRYLARM går av stabelen. Fortsatt skjer det hele lørdag under by:Larm, og fortsatt er det  by:Larm som stiller lokaler til rådighet, men denne gangen er det snakk om selveste Sentrum Scene, det ærverdige, vakre og historiske konsertlokalet et steinkast fra Youngstorget. Om flyttinga sier Oslo Ess:

-Endelig har vi funnet en løsning på luksusproblemet vårt! Det har vært kø fra Youngstorget og langt bortover i Torggata hvert år vi har arrangert BRYLARM. Men under årets arrangement skal vi forhåpentligvis få husa de fleste som vil ta turen inn på Sentrum Scene.

Frida Ånnevik. Foto: Anne Valeur

Og de som er så lure at de tar turen, vil i tillegg til Oslo Ess få oppleve visepopkometen Frida Ånnevik, det plateaktuelle låtskrivergeniet Greni, riff/doom/progjazzfenomenet Hedvig Mollestad Trio og rockelegende (samt forsidekvinne på =Oslos marsnummer) Ida Maria med band. Fra =Oslo stiller for andre gang på BRYLARM gatesanger Charlie Storøygard, kjent fra Nationalteateret stasjon og dokumentarfilmen Uteliggernes sang, samt =Osloselger og singer/songwriter

Danny, Sniffy og Oolo. Foto: Judith Lyngholm Myhre

Terje Wessel og Oslos ferskeste og blideste gatemagasinselgermusiker Daniel Brooks. Du har helt sikkert sett ham sammen med hundene Sniffy og Oolo i Oslogatene i vinter. Årets konferansier er komiker Martin Beyer-Olsen, kjent fra Norske Fordommer og Underholdningsavdelingen på NRK.

Åsmund, Karl-Oscar og Peter håper flest mulig av dere tar turen til Sentrum Scene lørdag 4. mars, klokka 12.00. De minner om at arrangementet er gratis og åpent for liten og stor, fattig og rik. De lover at dette BRYLARM blir minst like magisk som de foregående.

-Velkommen!

Gatekatten Bob er ganske lei. Lei av å sitte på skulderen til kompisen James Bowen, lei av å gi high five med poten, lei av den endeløse strømmen med fans som vil kose, klappe og ta selfie med ham.

Flyturen til Oslo tok på. Etter at de landa har det gått i ett med forlag, filmselskap, presse, signeringer og selvfølgelig kosing, klapping og selfies. Akkurat nå kikker han seg på blasert filmstjernemanér rundt i =Oslos redaksjonslokaler, og legger seg demonstrativt inn i buret assistenten hans bærer rundt. Vi dropper å prøve å få noe ut av den gretne oransje tiåringen, utover å konstatere at pelsen er nydelig og pleien perfekt. Begge deler i rak motsetning til hvordan det var da han møtte James Bowen første gang.

Vi konsentrerer oss om Bobs bestevenn.

– Det kan bli litt vel mye oppstyr og oppmerksomhet for ham til tider, innrømmer James.

– Da sier han klart i fra at det er nok, og at han trenger hvile. Men da filmen hadde premiere i Storbritannia 3. november holdt han ut i en time på rød løper, for så å vente på og hilse på hertuginne Kate. Vi var omgitt av paparazzi og fans hele tiden, men han var helt i storform etterpå.

Filmen det er snakk om har den norske tittelen «En gatekatt ved navn Bob». Den er basert på suksessboka ved samme navn. I den forteller James Bowen om det som skjedde i 2007. Han var en rusavhengig under rehabilitering i Tottenham, London. Han fant en skadet katt, eller kanskje katten fant ham, og brukte de siste matpengene sine på antibiotika for å redde den. Dette ble starten på et helt spesielt vennskap, og et verdensomspennende fenomen.

Om hvorfor det ble de to, sier James:

– Bob trengte også en venn. Kanskje like mye som jeg gjorde. Han er et dyr, og behovene hans er enkle. Ett av dem er å føle seg elsket og bli tatt vare på. Jeg hadde ikke noe som minte om det i livet mitt, så da han dukket opp var det mye å lære. Jeg var virkelig langt nede, for ikke å snakke om svært ensom, på det tidspunktet. Bob ga meg ikke bare en kompanjong i livet. Han trengte min omsorg. Dette var noe jeg aldri hadde opplevd før. Så jeg tok ham med overalt hvor jeg gikk. Vi tenkte ikke så mye over hvordan vi fremstod for folk på gata. Bob satt på skulderen min, eller i gitarkassa, mens jeg spilte gitar og sang for småpenger. Men etter hvert merket jeg jo at både oppmerksomheten fra publikum og lønnsomheten økte. Alle elsket Bob. Det gikk lang tid før jeg fikk vite at vi allerede på det tidspunktet var en slags kjendiser. Mange hadde filmet oss to, og lastet opp filmene på Youtube. Så begynte snøballen å rulle.

Filmen om Bob og James har fått kritikk for å i stor grad hoppe over de mørkeste sidene ved James liv som heroinavhengig og hjemløs i London. Idet filmen starter er hovedpersonen langt nede. Men selv om du får se en overdose og oppleve glimt av de tøffere aspektene av dette livet, føles det egentlig ikke som om noe virkelig står på spill i filmen. James får metadon for å komme seg ut av heroinhelvetet. Han blir tildelt en sosialbolig. Så ligger alt til rette for å introdusere Bob. Heller ikke ADHD-diagnosen til James og andre psykiske problemer nevnes i filmen. Vi lurer: Er dette greit for han som levde det livet hele historien er basert på?

– Hvis filmen hadde vist hvordan livet mitt virkelig så ut på den tiden, og ikke minst før handlingen starter, da ville nok folk ha forlatt salen ganske raskt, ler James.

– Det er rett og slett for mørkt. Vi ønsket å lage en familiefilm, en som kunne nå flest mulig mennesker. Barn og ungdom ser dette i den virkelige verden, disse sosiale problemene; avhengighet og hjemløshet. Bobs og min historie har blitt en måte å forklare for ungene hva dette dreier seg om, hvordan disse situasjonene kan oppstå. Vi har jo også laget en barnebokversjon og en ungdomsversjon av boka, så vi kan nå enda flere med budskapet.

Dette budskapet er noe James Bowen gløder for. Etter å ha hengt med ham en stund, og sett ham i forskjellige situasjoner under norgesbesøket, er det helt tydelig at han er mest bekvem når han får snakke om sosialt arbeid, ruspolitikk og hjemløssaken. Når det er tid for møter med fansen, vandring på rød løper eller møte kjendiser, er det lett å merke at han selv etter åtte år i rampelyset ikke er helt bekvem med denne biten. Når han får henge i salgslokalet med =Oslo-selgerne, og temaene er felles erfaringer, rus, gatelivet og veien ut, da kan han snakke uten stans i timevis. Dette har også påvirket hvordan filmen endte:

– I filmen har vi valgt å vektlegge forandring. At forandring er mulig, også når det ser som mest håpløst ut. Du må bare ha noen som tror på deg og støtter deg. Som hjelper deg opp og ikke mister troen om du snubler på veien. Da snakker jeg ikke bare om Bob. Hadde det ikke vært for frivillige hjelpeorganisasjoner, gatemagasinsalg og hjemløsherberger ville jeg antagelig ha vært død før jeg i det hele tatt møtte Bob. Endringen som skjedde da, var at jeg gikk fra å bare eksistere, bare overleve, til å virkelig ha et liv. Det er en av grunnene til at jeg bruker mye av tida mi i dag til veldedige formål. For å gi noe tilbake til alle disse organisasjonene og menneskene som har bidratt til at jeg er her i dag.

Selv med justeringer er det fortsatt livet til James som brettes ut på lerretet. Hvordan var det for ham å se filmen for første gang?

– Det var fascinerende, fastslår han.

– Og det på tross av at jeg var på settet og jobbet hver eneste dag. Jeg ble på mange måter en del av produksjonsteamet. På så mange måter at skulle de ha hatt med alle rollene jeg hadde i innspillingen, ville navnet mitt ha dukket opp åtte ganger før de var ferdige med rulleteksten. Det ville ha sett for dumt ut, så de begrenset det til tre oppføringer.

Han gliser.

– Det vil ikke være noe problem å gjøre karriere i filmbransjen etter dette.

Ikke bare Bowen endte opp med å spille en veldig viktig rolle under innspillingen. Gatekatten Bob måtte til slutt spille seg selv. Om hvordan det gikk for seg, forteller James:

– Ingen tenkte den tanken. Det ble fløet inn sju Bob-lignende katter fra Canada. De skulle jobbe på skift. I tillegg kom disse kattenes lønnede trenere og assistenter. Det hele tok en ganske stor jafs av budsjettet. Men når opptakene startet, viste det seg at de kanadiske kattene ikke taklet støyen og folkelivet midt i London. De ble distraherte og nervøse, og hele innspilingen ble satt på vent. Da foreslo jeg at de kunne la Bob prøve seg. Han kunne jo allerede rollen ut og inn. Det gikk riktig så bra, det.

Mens Bob fikk spille seg selv, gestaltes James av skuespilleren Luke Treadaway. Var det mulig å gjenskape samspillet mellom mann og katt, den helt spesielle kjemien de to har?

– For det første: Bob er ikke en katt. Bob er Bob, sier James alvorlig, før han fortsetter:

– Bob og jeg dro innom Luke, og jeg fortalte vår historie. Jeg fortalte nok mer enn det du kan lese i bøkene, for jeg ville at han skulle gjøre meg ekte i filmen. Han prøvde seg også på å sove på gata. Riktignok bare én natt, men allikevel. Han fikk kjenne det på kroppen. Og så tok jeg ham med ut og lærte ham alle rutinene jeg hadde da jeg måtte tjene til livets opphold på gata. Han fikk prøve seg som gatesanger.

Treadaway er også musiker, så det burde være en lett oppgave.

– Jeg ble faktisk litt sjalu da jeg så hvor mye han tjente på noen timer. Etter hvert skjønte jeg at folk kjente ham igjen, og skjønte at dette var et slags stunt. Dette var ved Covent Garden, der Bob og jeg pleide å sitte: Folk koblet de tingene. Da tok jeg ham med til en annen stasjon, og han fikk føle hvordan det er å spille en time uten å få et øre. Han fikk også prøve å selge The Big Issue.

Pengene som skuespiller Luke tjente, donerte de til et hjemløsherberge, forteller James. Vi sitter ved spisebordet i =Oslo-redaksjonen, og det er rolig rundt oss. Han ser til at Bob har det greit, og fortsetter:

– Hele denne perioden bodde Bob i Lukes gitarkoffert, så da de bestemte seg for at Bob skulle spille seg selv i filmen visste han allerede at Luke var en fin fyr å henge med. Dessuten var jeg hele tiden i nærheten. Bob merket at Luke og jeg var venner. Vi har holdt kontakten, og for ikke lenge siden var vi i Ruta og Lukes bryllup sammen (Ruta Gedmintas spiller filmens kvinnelige hovedrolle, og hun og Treadaway er et par også i virkeligheten).

The Big Issue er gatemagasinet James og Bob solgte i Covent Garden, når de ikke jobbet som gatemusikanter. Det er Europas første og største gatemagasin, og også inspirasjonskilden til bladet du holder i hånda. James er enig i at han nok er verdens mest berømte gatemagasinselger. På mange måter har James og Bob hatt samme effekt på offentligheten i England som Petter Uteligger hadde i Norge. De to og deres historie har endret hvordan folk ser på gatemusikanter, gatemagasinselgere og gatefolket generelt. Det er respekt, oppmerksomhet og nysgjerrighet der det før har vært likegyldighet eller skepsis.

Vi tar med oss James og Bob ned i =Oslos butikklokale for å snakke med selgerne. James har hatt veldig lyst til å snakke mer med dem. Men når samtalen med selgerne kommer inn på ruspolitikk og debatten om legalisering av narkotika, sier James at han synes det legges for mye vekt på dette. For ham er struktur, jobb og bolig de tre pilarene som må på plass for at rusavhengige kan endre livet sitt. Han sier:

– Gatemagasiner som The Big Issue og =Oslo gir starten på struktur og orden i livet for mange. Det gir deg rutiner, og du møter mennesker utenfor rusmiljøet. Men en bolig er kanskje det aller viktigste. Som hjemløs er endring nærmest umulig. Da handler det kun om å overleve. Og det må være en bolig hvor det er mulig å lukke døra og skape et hjem. Første gang jeg ble tildelt en liten sosialbolig, var det i et hybelhus hvor halvparten av dem som bodde der solgte heroin, og den andre halvparten kjøpte det av dem. Det banka konstant på døra mi, og alle som bodde der så helst at jeg gikk tilbake til heroinmisbruket. Det sier seg selv at dette ikke er måten å gjøre det på.

=Oslo-selger Ida har satt seg ned for å slå av en prat med de berømte engelske gjestene. Hun sier at det James forteller, er akkurat det samme som hun opplever i Norge: Når du vil komme deg vekk fra miljøet du har tilhørt, så tvinges du til å bo i det.

– Mange velger å heller bo på gata, fastslår hun.

James er nesten litt satt ut av å få vite at problemene for rusavhengige som ønsker forandring i det skandinaviske velferdssamfunnet er de samme som han selv møtte i London.

Duoens norske vertskap prøver nå febrilsk å signalisere at de må komme seg videre i det tette programmet denne ene dagen i Oslo, så vi blander oss inn i samtalen mellom den tidligere og de nåværende gatemagasinselgerne. Vi er veldig nysgjerrig på hvordan livet til Bob og James ser ut i dag.

– Bob kjøpte et hus til oss, og jeg betaler ned lånet på det, ler Bowen.

– I huset har jeg mitt eget musikkstudio. Jeg jobber mye med musikken min om dagen, selv om skrivingen fortsatt er aller viktigst. Dessuten har vi adoptert en kattunge. Ei lita jente. Bob synes det er både koselig og litt slitsomt. Men han trenger å ha noe å gjøre på dagene. Jeg kan dessverre ikke slippe ham ut alene. Alle kjenner ham jo, og jeg er redd det for kunne endt med kattenapping, hvis feil folk kommer over ham, sier James med oppriktig bekymring i stemmen.

På vei ut døra til den ventende drosjen i Skippergata, antyder jeg at Bob sikkert synes det er greit med innelivet. For han begynner jo å dra på åra? Da blir James Bowen for første gang under besøket streng i blikket. Jeg får tydelig beskjed fra om at elleve år ikke er noen alder å snakke om for en katt. Dessuten er jo ikke Bob bare en katt.

– Bob er Bob, sier James igjen. Denne gangen med et skjevt sjørøverglis.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo, februar 2016.

Jarle Ekstrøm (46), magasinselger

Første gang jeg så a, og hu så meg, var på sosialkontoret på Ellingsrud. Det var noe med holdninga hennes.

Hu var så stolt og rak, og virka så sterk og bestemt. Åsså var a jævlig pen, da. Men vi snakka ikke den gangen. Bare stirra. Så møtte jeg a igjen på avrusinga. Da blei vi gode venner kjapt. Jævlig gode venner blei vi. Kunne sova i samme seng, uten at noe skjedde. Jeg hadde jo en annen kjæreste på den tida. Så mista vi kontakten i noen år. Jeg trur a var litt skuffa over meg.

Vi traff på hverandre tilfeldig, og tok opp kontakten. Så var det en dag hvor Elisabeth var så jævlig sjuk. Hu la seg inn på en madrass på baderomsgølvet, med termostaten skrudd opp på 50 grader. Allikavæl frøys a. Da gikk jeg inn og la meg inntil a, under dyna, det hjalp. Og vi var plutselig et par.

De åra etter det var de beste åra i mitt liv. Og i hennes også, trur jeg. Vi hadde det jævlig fint. Levde helt rock’n roll, drakk og festa. Vi hadde oss der folk kunne se oss. Det ga oss bare et kick. Vi ga faen i alle andre. I Akerselva hadde vi vår egen lille øy hvor vi følte vi var i fred, selv om folk kunne se oss fra alle kanter. Vi var et rock’n roll-par, hu og jeg.

Men så en dag blei min elskede sjuk. Lever’n hennes svikta. Hu fikk no medisiner, men det var flust med bivirkninger. Hu hadde så vondt at a ba meg om å få slippe å ta dem. Jeg var dum, og sa det sikkert gikk greit. Etter hvert bodde a på sjukehuset. Jeg satt der hver dag og så at a blei dårligere og dårligere.

Jeg hadde fått meg en praksisplass. Jobba hver dag før jeg dro på sjukehuset for å værra sammen med Elisabeth. En dag ringte dem meg på jobben, og sa jeg måtte komme til sjukehuset. Det var rett før nå, sa dem. Det lukta dritt der inne, og jeg blei forbanna. Har dere tenkt til å la dama mi ligge og daue i sin egen dritt, skreik jeg til dem som jobba der. Hadde bare lyst til å slå og slå.  Klokka ett om natta døde Elisabeth. Jeg holdt a i hånda da a trakk sitt siste åndedrag. Den jula var uten latter.

I mars 2014 fikk jeg meg jobb. Det var godt, men jeg var fortsatt i sorg. Rett og slett deprimert, var jeg. Men sjefa var fornøyd med meg. Jeg klarte å begrense drekkinga til hælger og kvelder. Utover året blei jeg mer og mer usosial. Satt for det meste hjemme og drakk, aleine. Det hjalp ikke det heller. Men jobben beholdt jeg. Fikk firmabil og greier. Trudde at ting kom til å ordne seg. At det vonde skulle gå over. Savnet. Men det skjedde ikke.

I april 2015 skøyt jeg heroin igjen, for første gang på mange år. Samma måned mista jeg jobben. Så var det ut og inn av sjukehus, overdoser og dritt. Holdt på å miste armen på grunn av amfetamin og idioti. Til slutt ønska jeg bare å dø, så jeg kunne værra sammen med Elisabeth igjen. Men jeg visste at a ikke hadde villi det.

Det skjedde mye rare greier. Ting som gjorde at jeg blei sikker på at Elisabeth var der. Ting fløtta på seg, og det sto ting jeg ikke hadde skrivi. Ei natt så drømte jeg at jeg gikk inn på et kontor. Der satt det en fyr i hvit dress. Jeg sa at jeg var der for å se Elisabeth. Han sa at jeg ikke fikk se a. Da blei jeg forbanna, og sa at jeg krevde å se dama mi. Da kom plutselig Elisabeth ut av ei dør. Jeg tar a i arma mine, og holder a lenge. Det var som om hu var der. Jeg kjente den vesle, velkjente kroppen hennes mot meg, ikke som i en drøm. Da sier a: jeg kan ikke værra her med deg, men nå veit du hvor jeg er.

Jeg veit hvor hu er. Jeg veit hvor jeg er også. Ting har gått feil vei, sier jeg til Elisabeth. Jeg skulle vært en vanlig arbeidskar nå. I stedet er jeg en narkoman på et hospits. I dagboka mi fant jeg en hilsen Elisabeth hadde skrivi på bakerste side. «Kommer aldri til å slippe taket på deg», står det. Og så skriver a til slutt: «Er det noen som reiser, er det deg. Vil bare ha et lykkelig liv med deg, helt til mitt siste åndedrag.»

Det blei ikke sånn, og det blei sånn. Jeg veit ikke. Trur vi snart får se hverandre igjen. Det er det eneste jeg vil nå.

Fortalt til Even Skyrud, fra =Oslos julebok 2016.