Florin Ceraru (22), gatemagasinselger 

Da jeg var liten, drømte jeg om å bli advokat. Forsvarsadvokat. Jeg ville ut og forsvare mennesker mot urettferdighet.  

Jeg vokste opp i Romania. Min far var i full jobb, og jeg gikk litt på skole. Jeg er den eldste av seks søsken. Jeg så for meg å begynne med jus da jeg ble stor. Det er så mye urettferdighet der ute. Jeg ville bruke lovene for å endre på det.

Som liten så jeg for meg at jeg gikk rundt i dress og jobbet på et stort advokatkontor. Som liten drømmer man alltid stort. Fordelen med å være liten er at man ikke vet om alt som skjer der ute i verden. Du kan tillate deg å drømme. Virkeligheten kom uansett til meg som ung. Jeg har to søstre som er psykisk utviklingshemmet. Jeg blir oppgitt av å se hvor lite hjelp og støtte min familie får i hjemlandet. Her i Norge har dere et godt utbygd hjelpeapparat. Det står klart til å hjelpe mennesker som får det vanskelig i livet. Slik er det ikke der jeg kommer fra. Helsevesenet er for dem som har penger. Har du ikke det, får du heller ikke hjelp. Dermed faller hele byrden på familien. Den kan være tung, for en familie som ikke har mye å rutte med i utgangspunktet. Planen vår var at vi ungene skulle få oss en utdannelse, slik at vi kunne få gode jobber og dermed bidra.

Det første hinderet kom allerede da jeg var 15. Jeg fikk tuberkulose. Familien min besluttet at vi skulle flytte til Spania, slik at jeg kunne få behandling der. I Romania fikk vi ikke noe hjelp, så det var bare å flytte. I Spania fikk jeg både skolegang og behandling. Jeg skulle kunne reise hjem igjen og forhåpentlig fortsette skolegangen. Uheldigvis gikk det ikke på den måten.

Faren min døde da han var 38 år gammel. Han var alkoholiker, men klarte til tross for det å jobbe slik at han kunne fø familien sin. Da han var borte var det plutselig opp til meg å være mannen i familien, og dra ut og skaffe penger til mor. For meg var det ikke et spørsmål om jeg skulle gjøre det eller ikke. Det var min plikt. Hun er min mor, hun har gitt meg dette livet og jeg elsker henne. For meg er dette min misjon her livet. Tjene penger til familien min, slik at de kan få et godt liv. Jeg har lovet min mor at jeg skal ta vare på henne til hun ikke er her mer. Sånn er det å være den eldste sønnen i familien.

Dermed stod jeg der. 17 år gammel i en fremmed by, med et gatemagasin i hånden. Jeg skulle nå bo i Göteborg. Jeg hadde begynt som selger av Faktum, som er gatemagasinet der. Jeg må innrømme at det ikke var kjekt å være så ung i en fremmed by, med så masse ansvar.

Det er vanskelig for en ung mann å være langt unna dem man er glad i. Det var heller ikke så kjekt å gi opp sin egen drøm. Men av og til gir ikke livet deg det du ber om. Du må bare spille med de kortene livet deler ut, og gjøre det beste ut av det. Ferden gikk videre fra Göteborg via Oslo til Bergen, hvor jeg nå fortsatt er gatemagasinselger. Fordelen med å reise er at jeg nå snakker fem språk. Heldigvis lærte jeg meg å lese og skrive også. Det har vært utrolig viktig for meg. I Oslo stod det masse hyggelige damer klare med bøker og skrivesaker, slik at jeg fikk lære. Det å snakke språket er en utrolig stor fordel når du jobber med salg. Pluss at jeg alltid er blid og glad. Folk liker å kjøpe magasiner av en selger som smiler. Jeg liker å spre litt glede til dem rundt meg, jeg tror det er med på å skape en bedre verden.

Min mor mottar cirka 2000 kroner i måneden i støtte fra myndighetene. Hun har behov for 10.000 til, for å dekke husleie, strøm, gass, mat og klær. Alt dette forventer familien min at jeg sender til dem, hver eneste måned. Det er ikke bare min mor og mine fem søsken jeg må tjene penger til. Jeg har tre søstre og to brødre. Håpet er at når brødrene mine er gamle nok, kan de få seg en jobb og være med og hjelpe til. Som eldstesønnen faller mest ansvar på meg. Jeg har også en onkel og en tante som av og til trenger min hjelp. Jeg og min kone må altså hjelpe åtte stykker hver måned, i tillegg til å dekke våre egne utgifter. Samtidig har vi lyst til å spare opp til vårt eget liv. Få råd til et hus, tomten har vi allerede. Jeg trenger ikke å bli millionær. Jeg tror ikke penger gjør livet noe lykkeligere, men jeg tror at man ikke blir lykkelig om man hele tiden mangler penger til basistingene.

Min kone og jeg har bestemt at vi ikke skal få barn før vi har fått et bra liv. Veldig mange vi kjenner får barn tidlig. Vi vil gi barna våre et bedre liv enn det vi selv lever. Det livet får man bare gjennom å gi barna utdannelse. Så vi må ha ting på plass: en jobb, et hus og en fremtid.

Livet vi lever nå er hardt. Det er masse jobb. Jeg stiller klokken 10.00 for å sikre meg en god salgsplass. Systemet her i Bergen er veldig rettferdig. Alle som kommer, trekker om rekkefølgen. På den måten kan alle få en god plass. I Göteborg var det slik at du fikk en plass når du begynte, og den beholdt du hele tiden. Dermed hadde de som begynte tidlig sikret seg de beste plassene. For oss som kom senere var det ikke de samme mulighetene. Dermed kom rettferdighetssansen fram i meg igjen. Jeg måtte bare reise videre.

Av og til får vi gode salgsplasser, av og til er det andre som får dem. Det er rettferdig. Så jobber vi gjerne til ut på ettermiddagen, før vi drar ut og spiller trekkspill på kvelden. Når vi er ferdig for kvelden er det ikke mye tid til annet. Nå bor vi hos noen venner. Vi håper å finne noe eget. Jeg skulle gjerne tatt med min kone ut og funnet på noe. Men alt er så dyrt her i landet. Alle pengene vi tjener går med til å hjelpe folk andre steder. Men vi står nå på. Hver dag. Men jeg gir aldri opp drømmen om en dag få et godt liv, sammen med familien min.

Ingen skal gi opp drømmene sine.

Fortalt til Thomas Anthun Nielsen, fra =Oslos julebok 2016.

Rune klarer å holde seg rusfri takket være Tommy, gatemagasiner og en streng vaktmester.

Fotograf Shkelqim og jeg hopper på toget til Hamar en kald onsdagsmorgen. I Hamar skal vi møte =Norge-selger Rune. Vi finner ham på jernbanestasjonen i Hamar. Sammen drar vi til Værestedet Arbeideren, for å ha det varmere mens vi prater med hverandre.

Værestedet Arbeideren er et lavterskeltilbud i Hamar, og en av utsalgsplassene for =Norge. I Hamar er det tre magasinselgere for øyeblikket. Rune og Tommy er to av dem. Rune forteller:

– Tommy og jeg har kjent hverandre i 16 år. Vi bodde sammen utendørs denne høsten, og da sov vi blant annet i et ubebodd hus, i garasjer og en periode i en liten heis. Takket være at vi har hverandre kom vi oss gjennom denne perioden. Nå har vi fått hver vår kommunale bolig, rett ved siden av hverandre.

Rune er fra Stavanger, og solgte tidligere gatemagasinet Asfalt i Stavanger. Han følte at han feilet om og om igjen i Stavanger. Derfor fant han ut at han måtte flytte fra hjembyen for å få en ny start. Etter ett år i Oslo fant han Hamar. Flyttingen hit har betydd mye for ham.

– Det er stor forskjell på å være rusavhengig i Hamar og Oslo. I Hamar følte jeg for første gang at jeg ble sett. Jeg var ikke bare et tall eller et nummer, men et menneske. Jeg kan ikke annet enn å rose Hamar kommune for arbeidet med rusavhengige. Jeg kan ringe når som helst, så får jeg hjelp – som et menneske. Det var en stor endring for meg. Å selge gatemagasiner i Hamar er også bedre for meg. Her kan jeg bygge opp en egen kundekrets. Folk kjenner meg. De vet at jeg er ordentlig, og prøver å få livet på stell. Til dem som kjøper bladet av meg vil jeg bare takke masse! Jeg er glad i dere alle og setter stor pris på hjelpen.

Rune var lenge avhengig av heroin. Nå holder han seg unna stoffet.

– Etter å ha surret lenge, og bodd ute, er det luksus å ha en leilighet. Folk må huske å sette pris på det, altså. Bare det å ha en sofa, varme og en egen nøkkel er helt fantastisk. Uten disse tiltakene og hjelpen jeg har fått, vet jeg ikke om jeg kunne holdt meg nykter. Jeg har vært gjennom en del. I Oslo ble jeg påkjørt av en buss. Det kunne gått så mye verre. Jeg er glad for at det gikk såpass bra. Men etter ulykken sliter jeg med hukommelsen, så det å rehabiliteres og å ha en bolig tar litt tid å venne seg til. Men jeg jobber aktivt mot en sunnere livsstil.

En streng vaktmester blir nevnt mange ganger, både av Tommy og Rune. Hvem er denne vaktmesteren?

– Da vi bodde ute var han en del av livet vårt. Han var veldig streng på at vi ikke skulle ruse oss, og at vi skulle se ordentlige ut når vi solgte gatemagasinene. Jeg tror det var viktig for oss at han var såpass morsk, for man kan faktisk ikke dulle med rusavhengige. Noen ganger trenger man en streng hånd for å skjerpe seg. Men selv om han var streng hadde han masse hjerterom, og tålmodighet. Vi har fortsatt kontakt med ham, og det er jeg glad for. Tommy og jeg har klart oss, takket være ham. Og troen på at det finnes medmenneskelighet.

Teksten sto på trykk i =Oslo / =Norge mars 2017. 

Nordøst i Oslo har rusavhengige fått et nytt sted å være. Der møter vi =Oslo-selger Ida Brænden. Hun planlegger en pause fra sitt hektiske liv med heroin. Bli med til Regnbuen 405.

Rundt =Oslos kontor i Skippergata er det tett med tiltak for rusavhengige. Reiser vi ut av Oslo sentrum finner vi nesten ingen.

Bydel Grorud har tatt ansvar, og åpnet et nytt værested for målgruppen på Kalbakken. Ei gammel kebabsjappe er pusset opp til det ugjenkjennelige. Her kan brukerne blant annet få hjelp med Nav-søknader, få helseinformasjon, delta i aktiviteter og spise sunn mat.

– Ofte kommer det folk hit mandag som ikke har spist for hele helga, sier Gro Bente Fallsen. Hun er prosjektleder for værestedet Regnbuen 405.

Mandag serverer hun havregrøt med rosiner og frukt. Onsdag er det hjemmelaget lunsj. Åpningstiden er fra 9 til 15 mandag og onsdag, pluss tirsdagsyoga mellom 14 og 15. Værestedet har to ansatte og en frivillig hjelper.

Når vi kommer på besøk mandag formiddag, møter vi en gjest bak en PC. Det er =Oslo-selger Ida Brænden. Hun sitter og søker opp nummeret til fengselet hvor hun er innkalt til soning.

– Jeg får ikke betalt 13 500 kroner for gamle bøter. Det er saker fra 2013 og 2014. Det er bruk og besittelse av stoff, pluss hærverk på sosialkontoret. Når det gjelder brukerdoser, har Stovner-politiet fått henlagt masse saker for meg. De liker ikke slike bøter. Det sier seg selv: Det skaper bare mer kriminalitet. Nå vil jeg snakke med en inspektør i fengselet som jeg kjenner fra før. Jeg tenkte å smiske meg til utsettelse.

Ida ringer fengselet, men inspektøren er ikke der. Det er ikke første gang hun må sone. Hun har sittet inne åtte ganger. Som 18-åring satt hun ti og en halv måned i fengsel i Thailand. Forbrytelsen var bruk av amfetamin, og forsøk på forsikringssvindel.

– Yoga minner meg om fengselet i Thailand. Derfor har jeg ikke tenkt å delta i den aktiviteten her. Jeg kunne heller ha tenkt meg å lage kort, og drive med håndarbeid. Hobbyutstyr er dyrt å kjøpe inn. Kanskje det kunne bli en del av tilbudet?

Gro sier at de gjerne vil ha innspill til aktiviteter fra brukerne. Ida ønsker seg grilling om sommeren. Hun setter også pris på havregrøten hun nettopp har fått. Hun er en av dem som ikke har spist i helga. Hun hadde verken tid eller ork.

– Det har vært mye stress, fordi jeg har hatt folk hos meg. Det er en som kommer hjem til meg og lager intriger. Jeg er også engstelig for at eksen min er i byen. Han har ikke lov å kontakte meg, men jeg føler meg ikke trygg. Det er ikke det at jeg har mista matlysten. Jeg orker bare ikke å gjøre noe.

Gro forteller at det blir matlagingskurs ved værestedet til våren. Brukerne skal lære å lage sunn og lettvint mat. Hjelp til selvhjelp kommer godt med. Steder som serverer mat til rusavhengige er ofte stengt i helgene.

For Ida kan det fort bli bare saft da. Hun har vent seg til å spise lite. Heroin begynte hun med som syttenåring. Nå er hun 39. Rundt håndleddet har hun et armbånd hun fikk fra datteren til Petter «Uteligger» Nyquist. Ida var med i flere episoder av TV 2-serien. Der snakket hun mye om moren sin, som hun har et godt forhold til.

I dag bor hun i egen leilighet i bydel Grorud.

– Jeg føler meg ikke trygg der i det hele tatt. I de kommunale boligene er det mange unge folk uten sperrer. De tenker ikke på konsekvenser ennå. De raner og slår ned folk for å få status i gjengen. Det handler ikke om at de trenger penger.

Det eneste stedet Ida føler seg helt trygg, er på sykehus. Hun tror også at Regnbuen 405 kan bli et bra sted. Det gjelder bare å få folk til å bruke det.

– Jeg synes det åpner litt for tidlig på dagen. Det burde vært fra tolv og utover. Nå er det åpent samtidig som =Oslo. Da blir det litt vanskelig for meg å rekke begge deler. Om vinteren er det så mørkt og disig at jeg ikke liker å gå hit om morgenen.

Ida står opp tidlig, men bruker lang tid på å få i seg stoff. Hun må ha både heroin, piller og amfetamin for å komme seg ut. Det er vanskelig å finne brukbare blodårer til sprøytene.

Nå vil hun ta en pause fra heroin. Hun har søkt om metadon. Da får hun også bedre tid. Tidligere har hun klart seg på metadon i fem måneder uten å sprekke. En fordel med det, er at hun kan reise.

– Etter hvert kan jeg få metadon for en uke ad gangen. Da vil mamma dra på ferie med meg. Vi er litt uenige om hvor vi skal. Jeg vil til Tyrkia, men det vil ikke hun.

Værestedet kan også gjøre hverdagen hjemme litt lettere for Ida. Hun kan ta med klesvasken hit, og det trengs.

– Når du må skaffe fem gram heroin annenhver dag, er det vanskelig å bruke en vaskekjeller. Der må du skrive deg opp på liste og vaske til rett tid. Jeg har en SÅNN haug med skittentøy hjemme. Skal jeg komme med en tilhenger, eller?

Gro sier at de kan ha mulighet for å hente både Ida og klærne hennes på onsdager. Prosjektlederen har jobbet med rusavhengige i 25 år. Hun kjenner godt til problemet med klesvask. Hun forteller at fire stykker vasket klær her sist uke. I alt var tolv brukere innom. Mange trenger hjelp med praktiske ting.

– PC-ene våre brukes mer til det praktiske enn til underholdning. Mange av brukerne har problemer med å gå på Nav. Her kan vi hjelpe dem med papirarbeid.

Det var også Nav som ønsket et værested som dette. Regnbuen 405 tar imot klienter som tilhører bydel Grorud. Det er kartlagt rundt 300 rusavhengige i målgruppen. Ida var her på åpningsdagen den 22. november i fjor. Hun kjenner til de andre som går her. De kommer ofte i 11-12-tiden. Den hjemmelagde lunsjen på onsdager er populær. Det kan være fiskesuppe, eller andre supper med grove rundstykker til.

Det romslige kjøkkenet er midtpunkt i det åpne og luftige lokalet. Bakenfor ligger et lydtett rom for samtaler, og en stue med sofa. Fjernsyn er på vei, og bordtennisbord står på ønskelista. I garasjen skal det bli gjenbruksstasjon. Nå fylles den opp med ting som kan deles ut igjen til brukerne.

– Kopper og kar tar vi imot fra alle. På grunn av veggedyr, er vi mer forsiktige med stoffmøbler. Folk kan kontakte oss, så vurderer vi om vi vil ha tingene, sier Gro.

Ida blir med ut i garasjen. Hun leter gjennom pappesker med ting som er kommet inn. Snart finner hun en DVD-spiller og et musikkanlegg.

– Dette har jeg bruk for. Jeg har en CD-spiller og et Tivoli-anlegg, men de vil ikke leke sammen. Ledningene passer ikke.

I dag har Ida bedre tid enn vanlig. Vi har tatt med =Oslo-blader til henne, så hun slipper å reise helt til byen. Det tar en halvtime med t-banen. Noen tror hun selger mye bedre etter at hun var på TV. Det stemmer ikke. Det er fortsatt hard jobb å selge magasinet. Hun ser fram til å få metadon, men det er ingen varig løsning.

– Jeg ville aldri gått på det resten av livet. Venninna mi brukte det i elleve år. Hun så ut som et lik på slutten. Så døde hun. Det er jo gift. Egentlig ville jeg hatt medisinsk heroin. Legen min mener også at jeg er i målgruppen for det.

«Etter regn kommer sol», sa han som foreslo navnet Regnbuen 405. Det går mye opp og ned i livet som rusavhengig.

I den tidligere kebabsjappa i Trondheimsveien bidrar de med et lite løft.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo mars 2017. 

I barndommen ble hun ertet og kalt Jesusbarnet. Hun jobba på brune Beckers. Hun starta med amfetamin for å tøffe seg. Nå er hun endelig rusfri. Møt selger Anniken, hun som stråler mer enn sola.

Bananblokka på Galgeberg. Det er den gule, svakt bøyde murgården i den korte veistubben Dalehaugen. Denne boligblokka har huset flere =Oslo-selger enn noen andre blokker i hovedstaden. Bygningen er beryktet i hele byen. Det mener =Oslo-selger Maud Anniken Nordengen, som kjenner stedet godt.

Jeg møter henne ikke langt fra lokalene til =Oslo, på Grev Wedels plass. Vi setter oss på en benk i sola, på det som må være årets hittil fineste dag. Maud Anniken har valgt stedet. Her er det stille nok til at hun kan fortelle sin historie i fred:

– Vi flytta til Galgeberg da barna mine var fire og fem år gamle, begynner Anniken, som hun kalles til daglig.

– Det betyr at jeg nå har vært sjef i oppgangen i 22 år. Det har vært tøft, til tider. I Bananblokka er det for mange kommunale leiligheter samla på et sted. Nattebråk og narkotrafikk er dagligdags.

Selv om Anniken har bodd mesteparten av sitt voksne liv på Galgeberg, og fortsatt bor der, tilhører hjertet hennes en annen bydel.

– Jeg er en ekte Grünerløkka-jente, og er veldig stolt av det. Det er ikke det samme som å komme fra Grorud eller Lambertseter, det. Jeg er veldig glad i Grünerløkka.

Den snakkesalige gatemagasinselgeren tar oss med tilbake i tid, til før Løkka var fylt opp av hipster-kaféer, by-sykler og vintage-butikker.

– Jeg ble gitt bort på døra da jeg var tre og en halv måned gammel, i mai 1965. Mora mi var altfor ung da hun fikk meg. Hadde ikke sjans til å beholde meg. Familien hun ga meg til var heldigvis snille. De bodde på øvre Grünerløkka, Jeg hadde det bra hos dem hele oppveksten. De var glad i meg, sier Anniken.

Hun blir tankefull et øyeblikk.

– Problemet var at de var ganske gamle da jeg kom til dem. Eller, de var egentlig bare rundt 45 år. Men mye eldre enn de andre barnas foreldre. Dessuten var adoptivmora mi kristen, og jobba i Blå Kors. Begge deler førte til ganske mye mobbing. De andre ungene sa at mamma og pappa var besteforeldrene mine, og de kalte meg for Jesusbarnet. Det var sårt. Jeg gikk som oftest aleine til skolen, og aleine hjem igjen. Og jeg lekte mye aleine, i pene kjoler mamma kjøpte til meg.

Anniken oppsummerer:

– I det hele tatt var jeg mye aleine. Elsket hjemme, men ensom.

Jeg lurer på om hun også ble ertet for navnet sitt. Sammensetningen Maud Anniken er litt spesiell, ymter jeg. Da forsvinner den alvorlige minen. Anniken ler høyt.

– Anniken er døpenavnet mitt. Jeg tok navnet Maud etter at Maud Angelica ble født, fordi det ble kåret til Norges styggeste navn. Da tenkte jeg: «Pokker heller, jeg skal støtte den jenta litt». Synes det er fint, jeg, sier Maud Anniken.

Den tøffe starten gjorde Anniken til en tøff dame. I mange år regjerte hun blant stamgjestene på restaurant Beckers i krysset Nordregate og Markveien, som altså er på Grünerløkka. Der jobbet hun som alt bortsett fra dørvakt, noe hun sikkert også ville klart med glans. Fram til det forsvant mot slutten av 1990-tallet, var det vannhullet for dem som trengte en daglig formiddagspils eller ti. Men kjøttkakene var gode.

I dag selger Anniken av og til =Oslo foran den røde bygningen, som i dag huser Vinmonopolet. Beckers-skiltet henger fortsatt på veggen, for det har riksantikvaren fredet. Jeg lurer på om det er vondt å se hvor mye bydelen har forandra seg siden hun bodde der.

– Det er ikke mange jeg kjenner igjen på Løkka fra gamle dager. Det er bare noen få jeg hilser på. innrømmer hun.

– Det var ille i området en stund, med mye hasjsalg langs elva og annet grums. Nå er det nesten borte. Bra er det. Det gjør meg ikke noe at det er så forandret, at det er blitt dyrere og mer trendy. Ting forandrer seg, man må bare henge med, konstaterer Anniken.

Med smittende latter gir hun gjentatte uttrykk for hvor glad hun er i byen. Hun kan Oslo-historien på rams, og har anekdoter på lager. Om byens originaler og om hemmelige steder.

Hun husker spesielt godt en tidlig morgen i 2001:

– Jeg var veldig fascinert av kornsiloen ved Kuba, langs elva ved Løkka. Det var dagen etter kronprinsparet gifta seg, og jeg hadde vært oppe hele natta. Fikk ikke sove. Jeg gikk ut i sekstida om morgenen. Byen så ut som det hadde stått et slag. Det var sånn etter festen-stemning i gatene, med tomflasker og søppel overalt. Ryddemannskapene hadde så vidt kommet i gang, og jeg sykla rundt i byen. Jeg endte som ofte før opp ved kornsiloen. Der traff jeg en vekter på jobb. Dette var mens de drev på og bygde om siloen til hybler. Vekteren skulle gå en vaktrunde i siloen. Jeg spurte tynt om jeg kunne få lov til å være med opp i toppen av den. Han var gre, og lot meg bli med. Men han glemte å fortelle at heisen ikke var montert ennå. Det var vel atten etasjer å gå, tror jeg. Jeg var ikke i verdens beste form. Mellom fjerde og femte etasje slo melkesyra inn. Vakta sa at jeg kunne få gå ned hvis jeg ikke klarte mer. Han spurte om jeg røyka, og det gjorde jeg jo. Mye. Men jeg ga ikke opp. Jeg fullførte. Utsikten fra toppen var helt fantastisk. Det var fortsatt før åtte om morran. Så viste jeg han vekteren byen. Pekte ut Tøyenbadet og andre landemerker på østkanten. Han var ikke kjent. Fineste morgenen en oslopatriot kan få. Til sammen endte jeg med å gå 92 etasjer den søndagen. Det er rekorden min, ler Anniken.

Det er ting i Annikens liv som er vanskeligere å snakke om enn elva og byen. Som mange andre av =Oslo-selgerne har Anniken vært avhengig av rus. Likevel er hennes historie annerledes enn dem jeg vanligvis hører. Hun har aldri vært en del av Oslos åpne rusmiljø. Hun har heller aldri brukt sprøyter. Dessuten vokste barna hennes opp sammen med henne, tross rusen. Anniken forteller:

– Jeg hadde prøvd litt rus før jeg fikk ungene. De første blei født da jeg var 24, den andre kom året etter. Etter det traff jeg en fyr som brukte. Jeg skulle tøffe meg litt. Så var det gjort igjen. Det var ikke rom for å spørre om hjelp i det offentlige, for da hadde dem tatt unga. Dessverre. Og jeg tror faktisk de hadde fått det verre da.

Avhengigheten gikk ikke utover mammarollen i så stor grad, mener Anniken.

– Det har vært vanskelig for dem, det skal jeg ikke legge skjul på. Først og fremst det at vi har hatt så lite penger. Jeg har vært i Nav-systemet i 20 år, og alltid hatt laveste sats på sosialhjelp. Og så har jeg brukt penger på rus, innrømmer hun.

– Men vi klarte oss greit. Jeg sto på hele tida for å gi dem en god barndom. Vi fiska i Akerselva og på Akershuskaia. Vi fikk bra med fisk, og spiste rubbel og bit. Det spedde på, det, med det matbudsjettet vi hadde. Jeg husker spesielt godt at vi spiste frokost sammen på kaia i grålysningen, mimrer Anniken, og konstaterer:

– Det er ofte pappaene som tar med ungene på fisketur, men slik var det ikke hos oss. Jeg hadde stort sett eneansvar for ungene, så jeg gjorde både mamma- og pappatingene. Lappa sykler og lagde kjøttkaker. Men det har ikke vært lett bestandig. Det har vært hektisk. Jeg tenkte: «Det blir vel rolig om en ti-femten år». Og det blei det, ler hun.

Rusmiddelet var amfetamin.

– Det har nok gått noen kilometer med amfetaminstriper inn i nesa mi siden den gang. Jeg brukte det i 20 lange år, mens jeg hadde aleneansvaret for ungene. Ingen av dem har hatt problemer med rus. Begge er i jobb og snart blir jeg bestemor for andre gang, sier Anniken stolt.

– Jeg har et kjempegodt forhold til barna mine i dag. Bedre enn jeg noen gang har hatt. Det er ganske uvanlig. Jeg husker at sønnen min sa til meg en gang: «Mamma, du har vært en snill narkoman, du.»

Hadde hun fått sjansen, ville hun ha gjort ting annerledes.

– Men nå konsentrerer jeg meg om å gjøre det beste, herfra og ut.

Også kundene hennes merker at Anniken liker å snakke. Hun selger =Oslo ved Kirkeristen, på Grünerløkka og i Askim. Alle stedene stopper stamkunder opp for å slå av en prat og lytte til Annikens historier. Og det hun liker aller best å snakke om, det er hvor bra hun har det nå.

Veien dit har vært tøff.

– Pappaen til barna mine døde 1. oktober 2015. For ett og ett halvt år siden. Da satte jeg meg utenfor Oslo kretsfengsel og gråt. Og gråt. Så tok jeg en beslutning: «Nå er faren til unga død, og de kan ikke ha en mor som går rundt og ruser seg på amfetamin». Den dagen slutta jeg tvert, sier Anniken med høy stemme, og må ta en pause.

– Jeg fikk mye valium av legen min på den tida. Det viste seg at det stoffet var det verste å slutte med. Men jeg klarte det også. Det var ikke bare å slutte. Jeg satte kroppen min i sjokk tre ganger, med høyt blodtrykk, høy puls og kramper fra tæra til halsen 24 timer i strekk. Det er farlig å slutte så brått. Jeg satte meg på kjøkkenet og drakk litervis med vann, og gråt og gråt. Sånn gikk noen lange timer. Så ble det lange dager og lange uker. Man slutter ikke egentlig med rus den dagen man slutter, nei.

Hun lyser opp når hun forteller om det nye livet sitt:

– Det beste akkurat nå, det er å våkne om morgenen og være frisk. Før var det å lengte etter rusen eller tenke på hvordan jeg skulle skaffe penger. Bare det å nyte å være ute i sola, virkelig sette pris på sånne små ting. Ha ro og tid til det, sier Anniken med øynene igjen og et smil om munnen.

Hun tenker på noe som skal skje snart:

– Jeg har gledet meg sånn til denne våren. Spesielt til 17. mai. Ikke bare fordi det er grunnlovsdag, men fordi det er dagen jeg skal bli bestemor igjen. Til en jentebaby. Det er i hvert fall det som er terminen. Da skal jeg ta fly opp til der de bor. Tør ikke å ta tog, for jeg er redd for å sprekke av glede og forventning underveis. Jeg legger til side litt penger til det hver dag. Og jeg gleder meg til sommeren. Da skal jeg spise jordbær i Askim, sier hun drømmende.

Jeg skjønner at Anniken allerede kan kjenne jordbærsmaken i munnen. Hun er flinkere enn de fleste til å glede seg. Jeg blir glad av å høre på forventningene, og jeg skjønner godt kundene som blir stående en halvtime sammen med henne. Slik blir dagen lysere for begge, skjønner jeg på intervjuobjektet.

Anniken rett og slett elsker å selge =Oslo.

– Jeg møter mange blide folk på jobb, og det gjør meg blid. Hvis jeg er sur og grinete en dag, da går jeg heller hjem. Det har jeg ennå ikke gjort, da!

Jobben er viktig for Anniken:

– Å selge bladet har forbedret livskvaliteten min. Siden jeg ikke ruser meg lenger, kan jeg bruke pengene på å kjøpe meg bedre mat. Tidligere spiste jeg mye drittmat. Mat som hadde gått ut på dato, og de billigste løsningene. Det ble mye av det samme. Mye brødskiver med Nugatti. Men nå spiser jeg sunn og god mat. Fisk og grønnsaker. Eller bare det å kunne gå inn på H&M og kjøpe to t-skjorter som jeg kan sende til barnebarnet mitt. Det var en fantastisk god følelse å komme ut av butikken med den posen. Du kan si det var rus i pose!

Vi har sittet lenge og snakket på benken. Sola steiker. Anniken elsker det. Det er derfor hun helst jobber ved Kirkeristen når hun selger magasinet i Oslo. Der er det nemlig morgensol lenge.

Jeg foreslår at vi avslutter praten, så hun får kommet seg ut på jobb der igjen. Hun lurer på når intervjuet kommer i magasinet. Jeg sier at det nok blir i mai. Det synes Anniken passer utrolig godt.

– Første mai er det ett og et halvt år siden jeg ble rusfri. Den dagen føler jeg at jeg kan si til meg selv at jeg har klart det. Det er en seiersdag for meg.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo, mai 2017. 

Mange Erlik-selgere vil av ulike grunner ikke møte opp i valglokalene nå i september. Men selgerveteran og kryssordmaker Olav S. Hansen har bestemt seg for å stemme ved stortingsvalget 2017.

Mange lesere kjenner Olav gjennom hans faste kryssord, som du finner bakerst i dette bladet.

– Ja, jeg kommer nok til å stemme denne gangen også, innrømmer han.

– Men det skjer av en enkel grunn: At det er mulig å forhåndsstemme på Røa-senteret, hvor jeg jobber med å selge =Oslo. Hadde jeg måttet aktivt oppsøke et valglokale, eller reist et annet sted for å forhåndsstemme, da ville det ikke blitt noe av, humrer han.

Jeg lurer på hvorfor det er slik. For det virker som han har dette synspunktet til felles med de fleste andre gatemagasinselgerne jeg har spurt.

– Når du er avhengig av heroin eller andre preparater, da er du nøye med hva du prioriterer og hvordan du organiserer dagene dine, forklarer Olav.

Han fortsetter:

– Nittini prosent av tiden går med til følgende: få tak i penger, få tak i stoff og så ruse seg. Den ene prosenten av tida brukes til alt det som andre mennesker også bruker tida til. Da er det klart at det å stemme ved valg ikke er spesielt høyt oppe på lista, ler Olav.

Han blir alvorlig igjen:

– Det er strengt tatt også fordi mange ikke føler at deres stemme kan påvirke livssituasjonen de er i. Selv om det snakkes mer om rus- og sosialpolitikk nå enn for noen år siden, så har folk på gata mistet troen på at forandring er mulig.

Når jeg snakker med selgerne, opplever jeg at det er flere temaer enn de Olav nevner som engasjerer. Særlig problematikken rundt fattige tilreisende fra EØS-området bringer frem sterke følelser.

Olav forklarer:

– Når det blir flere aktører på gata, flere som kjemper om oppmerksomheten og pengene til de forbipasserende, da blir vi engasjert. Det er tøft nok fra før for meg å skulle finansiere dette livet med gatemagasinsalg. Når gatene fylles opp med fattige øst- og mellomeuropeere, blir vi skviset ut.

– Er det lov å spørre hva du skal stemme?

– Ja, det er ikke så hemmelig, sier Hansen.

– Det blir vel Arbeiderpartiet som ved de siste valgene. Det er i mangel av bedre alternativer, for det er deler av politikken deres jeg ikke kan utstå, innrømmer han.

Jeg er litt forbauset, egentlig. Jeg har ofte diskutert innvandring og verdispørsmål med Olav, og trodde han befant seg i hvert fall et stykke ut på høyresiden.

– Begrunnelsen?

– Høyre er håpløse når det gjelder det som er viktigst for meg i livet: holdningene til rus, rusavhengige og lovverket rundt dette, forklarer han.

– Det har de alltid vært. De sitter fast i en annen tid på rusfeltet. De tar ikke innover seg ny forskning og erfaringer fra andre land når det gjelder legalisering og annet. Fremskrittspartiet er håpløse i regjering. De får gjort mer i opposisjon, så det hadde vært lite strategisk å gi dem en stemme, konstaterer Olav S. Hansen.

Magasinselger Tommy Forsman måtte flytte til Hamar for å bli stolt av seg selv. Nå spiller han gatefotball, og han er godt likt av «securitasen» på Maxi Storsenter.

Tommy Forsman har nettopp sonet sin første dom noensinne. Han ble tatt med 3,2 gram heroin. For det fikk han fengselsstraff i 45 dager på Ilseng. Det kaller han en god erfaring.

Vi møter den velkledde 35-åringen på Værestedet Arbeideren i Hamar. Han har solgt gatemagasinet =Norge i byen i over et år nå. Tidligere bodde han på hospits i Stavanger, og solgte byens eget gatemagasin Asfalt.

– Hospits taklet jeg dårlig, siden jeg sliter med angst.

Fengsel ble en bedre opplevelse for Tommy. Han fikk jobb på vaskeriet. Han fikk medisiner, og begynte å jogge en halv mil annenhver dag. Da han kom ut, fikk han høre om Frelsesarmeens gatefotball. Det er et tilbud for folk med rusproblemer. Laget på Hamar har trenere fra Ham-Kam, byens kjente fotballklubb.

– Vi er 12-14 mann, men vi spiller syverfotball. Vi trener på Briskeby stadion halvannen time tirsdag og fredag. Kondisen min er blitt mye bedre, og jeg har slutta med røyk og snus. Treningen hjelper meg også psykisk.

Gatefotballaget har eksistert i under et år. De spiller mot bedriftslag. Mot politiet tapte de 11-4, men da var ikke Tommy med. Han er veldig fornøyd med Hamars tilbud til rusavhengige. Den nye hverdagen har gitt ham et nytt syn på seg selv.

– I Stavanger sa jeg nei til å bli intervjuet i bladet. Nå skjems jeg ikke for å bli intervjuet. Jeg begynner å bli stolt av meg selv.

Rett før juleaften i fjor fikk han kommunal leilighet, seks kilometer utenfor byen. Da hadde han vært uten fast bopel i åtte måneder.

– Jeg og en kamerat bodde i en heis, i et okkupert hus, hos venner og rundt omkring. Til slutt fikk vi leilighet i samme bygg. Det var skikkelig digg. Før har jeg mista en leilighet på grunn av rus.

Da Tommy brukte amfetamin, hadde han samlemani. Det ble både dyrt og rotete.

– Det ble mye å dra på når jeg bodde ute. Jeg fant mye bak Elkjøp som jeg hadde lyst på. Jeg og kameraten min leide skap. Jeg husker at vi leide tre skap i tre uker, til femti kroner døgnet. Det ble over tusen kroner! Av og til hadde vi ikke råd til å ta tingene ut av skapet igjen.

Tommy nøyde seg med å samle på ting som folk ville bli kvitt. Han har aldri gjort innbrudd. En gang ble han tatt for å stjele øl på kjøpesenteret CC. Gatemagasinet selger han på Maxi Storsenter.

– Hamar er så lite, og jeg har respekt for han ene securitasen på Maxi. Han var bekymret, og savnet meg da jeg var på Ilseng. Han pleier å kalle meg Pinocchio. Det skyldes at jeg fant ei teaterdokke av Pinocchio i en konteiner. Den lagret jeg i et skap på Maxi. Så glemte jeg av dokka, helt til vekteren fant den.

Etter hvert har Tommy fått bedre rutiner. Han har byttet ut amfetamin og heroin med Subutex og Sobril. Så lenge han har rene urinprøver, får han beholde medisinene.

– Jeg har mange diagnoser: PTSD, ADD, angst og depresjon. Sprøyter begynte jeg med etter at mora mi tok livet sitt, og kjæresten min døde.

Tidligere har Tommy vært sesongarbeider på Dekkmann, og servitør flere steder i Stavanger. Det passer ham bedre å selge blader. Da får han bestemme arbeidstida selv.

– Å selge magasinet har alt å si. Jeg trenger de pengene. Før fikk jeg mye stygge blikk. Det er lite av det nå. Onsdag fikk jeg inn 1500 kroner, det må være rekord. Vi er bare tre selgere på Hamar. Når folk går inn på senteret, hilser jeg. Jeg spør ikke om de vil kjøpe magasinet før de kommer ut igjen. Det nytter ikke å være pågående på Hamar.

Tommy liker at kundene snakker med ham. Mange vil gi ham klær, og noen vil ha ham med på kristne møter. Tommy har tilpasset seg Hamar, og Hamar ser ut til å trives med Tommy.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo november 2017.

Alf Sannes, gatemagasinselger

Jeg giftet meg for ti år siden. Etter det har jeg ikke sett kona.

Etter et fengselsopphold i hjemlandet mitt, Canada, ble jeg rusfri. Før det hadde jeg jobbet sytten år i skogsindustrien. Etterpå ville jeg gjøre noe helt annet. Jeg merket at jeg var god med mennesker. Jeg fikk jobb på en avrusningsstasjon. Jeg fikk mulighet til å studere til å bli rusterapeut.

I 1997 begynte jeg å jobbe i et ungdomsfengsel i Sverige. Senere jobbet jeg på en seilbåt i Middelhavet, med behandling for ungdom. Det ble laget en dokumentar om det, som mange så på svensk TV. Jeg kom til Norge med mål om å starte overgangsboliger for løslatte. Det fikk jeg lov til. De ble åpnet av daværende kommunalminister Åslaug Haga. Det var bilde av meg i Aftenposten.

Nå vil jeg fortelle om den mest rørende delen av livet mitt. Jeg møtte en yngre, afrikansk dame på Karl Johan. Vi hadde felles kjente. Hun snakket bare engelsk, og det er jo mitt morsmål.

Det gikk et par måneder før vi møttes tilfeldig igjen. Da drakk vi kaffe og snakket om vår felles interesse for musikk og dans. Senere gikk vi ut og danset, og hun ble med meg hjem. Jeg merket at det var følelser der. Hun ble litt imponert over at jeg kunne så mye om kinesisk mat. Jeg var vant med det fra Canada. I Vancouver er det en stor Chinatown. Vi gikk ut flere helger på rad. Etter noen måneder skrudde de opp husleia der hun bodde. Hun var fra seg, for hun pleide å sende penger hjem til Nigeria. Det hadde hun ikke råd til med den nye leia. Da sa jeg at hun kunne flytte inn hos meg. Vi var i kontakt med Utlendingsdirektoratet (UDI) og politiet, siden hun var offer for menneskehandel.

Jeg tenkte at det kunne gi henne oppholdstillatelse.

Hun fikk avslag på asylsøknaden. En uke før jul i 2006 kom politiet midt på natta og hentet henne. Da hadde vi vært samboere i elleve måneder. Vi bestemte oss for å gifte oss i Nigeria og søke familiegjenforening. Jeg reiste dit. Noen av slektningene hennes var til stede ved vielsen. Det var som å gifte seg på Tinghuset her.

Det tyngste øyeblikket i mitt liv kom da jeg måtte dra hjem. Jeg visste at det ville bli vanskelig å få henne til Norge. Vi hadde fått beskjed om at det var mer eller mindre håpløst.

Lenge hadde jeg jobbet 60-80 timer i uka. Det gikk ikke lenger. Jeg ba om hjelp, men fikk lite av det. Etter at jeg måtte forlate kona, gikk det nedover med helsa. I 2008 fikk vi negativt svar på søknaden om familiegjenforening. Året etter begynte jeg å selge =Oslo. Jeg pleide å drikke en del øl som selvmedisinering. Det har jeg trappet ned på. Jeg har ikke råd til å ruse meg. Å selge gatemagasinet motvirker depresjon. Jeg kaller det smiletimene mine. Da er jeg ute og smiler og hilser. Det gjør meg godt, for jeg får det samme tilbake fra folk.

Helseproblemer gjør at jeg ikke kan ha annet arbeid. Kona og jeg har vært i overlevelsesmodus lenge. Det har gått hardt innpå meg, både fysisk og psykisk. I fjor tjente jeg såpass bra rundt jul at jeg håpet å få henne hit på besøksvisum. Hun fikk problemer med å få pass. Nå blir det jul igjen. Trolig kommer jeg til å tjene bra på salget av juleboka. I fjor kledde jeg meg ut som julenisse. Det vil jeg gjøre i år også.

I Canada var jeg med på å hogge ned noen av verdens største trær. Nå er jeg opptatt av klimaendringer. Det har jeg lest mye om. Hvis jeg får plantet 25 millioner trær, tror jeg at jeg har gjort mitt. Det må bli i Afrika. Noe av det viktigste vi kan gjøre er å ta tilbake Sahara-ørkenen. Det er vanskelig å diskutere dette med kona. Hun er nesten analfabet. Hun har cirka to år med grunnskole. I Afrika må du være fra en rik familie for å få utdanning som jente. Guttene blir prioritert. Før betalte jeg for at hun skulle kunne gå på skole, men da fikk hun masse problemer. Jenter som går på skole blir ansett som rike. Da er det fare for å bli ranet. Folk er desperate.

Hun bor sammen med mora si, søstrene og deres barn. Vi snakker i telefonen. Jeg sender dem 1500 kroner i måneden. Det holder dem i live. Hvis jeg drar fra Norge nå, mister jeg arbeidsavklaringspengene mine. Det har jeg ikke råd til. Nå har fastlegen min innsett at dette ikke går lenger. Helsa mi er blitt stadig verre. Nå søker jeg om uføretrygd. Det er en påkjenning, for jeg har jobbet helt siden jeg var åtte år. Men hvis jeg får uføretrygd, kan jeg reise utenlands og endelig få treffe kona mi.

Fortalt til Kari Bu. Foto: Dimitri.

Ellen Wisløff (44), skribent og Instagram-blogger på @renpoesi

Det var rett før jul. Jeg skulle ha verdens hyggeligste dag med de to barna mine.

På denne tiden var jeg blitt skilt. Jeg hadde ungene alene annenhver uke. Jeg hadde en visjon om at vi skulle reise til Sandvika Storsenter, og der skulle alt være koselig. Jeg er så glad i jul. Vi skulle gå på Panduro hobbybutikk, slik at vi kunne lage gaver selv. Vi skulle handle litt mat og juleblomster til å pynte med hjemme. Ungene gledet seg veldig.

Da vi kom inn på senteret, støtte vi på en lekebil vi kunne kjøre. For 20 kroner. August på tre år hadde så lyst til å putte på penger og sette seg oppi bilen. Jeg lovte ham at han skulle få lov når vi var ferdig med å handle. Så er det noe med for mange jakker, for varme klær og et kjøpesenter rett før jul. Det er for mye kaos og for mange etasjer. August stakk av. Da jeg løp etter ham, mistet jeg Edvard på seks av syne. Svetten rant. Jeg følte at jeg var på vei til å få influensa.

I matbutikken puttet jeg begge ungene i handlevogna. Da kom en dame bort til oss, og sa:

«Er den ikke deilig, den tiden?»

Jeg ville bare hjem. Da vi kom oss opp rulletrappa og endelig snart var ute, sa August:

«Nå SKAL jeg kjøre den bilen!».

Jeg hadde glemt å ta ut penger. Jeg orket ikke å gå ned igjen og gjøre det. Jeg sa at det ikke gikk.

Det ble et kjempedrama. August hylgråt. Hans motivasjon for å bli med på handlerunden var jo å få kjøre den bilen etterpå.

Jeg satte meg rett ned. Jeg følte meg som verdens mest mislykkede menneske. Hvem tar med seg to små barn på et kjøpesenter før jul, og glemmer å holde det man har lovet? Jeg var utmattet. Jeg ville bare gråte.

Da kom senterets =Oslo-selger bort til meg. Han sa:

«Du skal få penger av meg. Jeg kan betale for den bilen».

Så sier han det samme til August: «Jeg betaler for deg».

Jeg ble sittende sammen med den blide magasinselgeren, som hadde slik overskudd. Han så på August og pratet med ham. Han ga meg akkurat det jeg trengte. Det er ikke vanlig at folk bryr seg når noen står og kaver. Selgeren så at det holdt på å rakne litt for meg, og gadd å gjøre akkurat det.

Fortalt til Kari Bu. Foto: Dimitri. Fra =Oslos julebok 2017.

En av de første selgere her i =Oslo, Nils Christer Modin, har fått ny jobb. Som barista får han orden på livet som aldri før. I vinter får du se ham i Petter Uteliggers serie om =Kaffe.

I mange år følte Christer seg uønsket. Selvtilliten fikk et oppsving da han ble =Oslo-selger i 2006.

Nå har han fått seg ny jobb, i Akersgata 32. Der har =Oslo åpnet kaffebaren =Kaffe. Christer var en av sju rusavhengige som fikk tilbud om å jobbe der fra starten.

– Jeg lurte på hvordan det skulle gå. Jeg drakk jo ikke kaffe, en gang! Nå begynner jeg å like det. Folk kommer til =Kaffe fordi de synes kaffen er god. Ikke fordi de synes synd på oss som jobber her.

Vi treffer Christer på slutten av morgenvakten hans. Han serverer oss te med lakris og chili. Det er ikke snakk om tepose, men te i løsvekt. Den trekker han i tre minutter.

Så går vi ned i kjelleren på kafeen, hvor babyer leker på gulvet.

En mann prøver å manøvrere en barnevogn ned trappa. Ved inngangen står allerede flere barnevogner.

Kafeen får noe lønnstilskudd, men skal klare seg selv i løpet av tre år. Det tror ikke Christer blir noe problem. Ryktet om den gode kaffen har spredt seg helt til Lonely Planets internasjonale turistguide. Det er han veldig stolt av.

– I går var det noen engelskmenn her. Jeg tror de hadde lest de greiene. Ellers er det mange faste kunder.

Christer møter opp på jobb klokka sju, to dager i uka. Å stå opp tidlig er ikke noe problem. Han sover ikke så godt uansett. Tre dager i uka får han dialyse ved Ullevål sykehus, fordi nyrene har sviktet.

– Jeg takler sykdommen, og synes jeg ser bedre ut enn før. Siden jeg begynte å jobbe her, har jeg ikke gått glipp av en eneste dialyse. Alt er mye mer på stell. I starten ble jeg litt syk. Jeg skrev meg ut fra sykehuset fordi jeg gledet meg så fælt til å gå på jobb. Jeg klarer fortsatt å bo i egen leilighet. Nå lager jeg frokost, middag og kvelds hver dag. Det har jeg aldri klart før.

I vinter kommer TV-serien om =Kaffe på TV 2. Serien viser oppstarten av kafeen. Kameraene følger også personalet utenfor kafélokalet.

Christer gleder seg til å vise hele Norge at han har kommet videre i livet. For to år siden var han med i første sesong av TV-serien Petter Uteligger. Petter Nyquist er også programleder for serien om =Kaffe. Noen tror han eier kafeen, eller jobber her. Men det stemmer ikke. Det var Stiftelsen Erlik som startet =Kaffe, og profesjonelle miljøarbeidere jobber sammen med baristaene.

Christer er mest kjent for en tristere historie. Som tolvåring tok han selv kontakt med barnevernet. Han orket ikke å bo i et hjem med mye alkohol og bråk. Om nettene var han mer ute enn hjemme. Så havnet han på ulike institusjoner, og i fosterhjem. Han følte seg aldri som en del av den nye familien.

Lenge strevde Christer med mye aggresjon og rus.

– Jeg var ganske høyrøsta før. Nå har jeg fått mye mer kontroll på sinnet mitt. Jeg klarer å svelge unna litt større kameler. Jeg kan bli stressa på jobb, men jeg blir ikke sint. Jeg sier heller fra til en miljøarbeider, og går meg en runde. Jeg er blitt mer voksen i huet.

Christer føler seg gammel, selv om han bare er 48. De han traff på hospits for 20-30 år siden er stort sett døde. Nå går Christer på metadon. Han har trappet ned dosen, og bruker det mest som sovemedisin. Ellers nøyer han seg med å røyke hasj.

– Hasjen spiller ingen rolle for nyrene. Alkohol drikker jeg ikke. I det hele tatt kan jeg ikke drikke så mye. Som nyrepasient skal jeg egentlig bare drikke én liter om dagen. Det er inkludert væske i maten. Vi har kjempegode matpakker her i kafeen, forresten.

Christer skaffer oss et smørbrød i flere lag. Smørbrødet heter Villmark. Det har mye mer smak enn vi forventet. Kafeen har også noen søtere bakervarer. Maten kommer fra en annen leverandør.

Til åpningen av =Kaffe ble kongeparet invitert. De hadde andre planer, men Christer håper at de kommer snart.

I 2010 besøkte han Slottet. Han intervjuet kong Harald til =Oslos julebok.

– Kongen skal ha mye av æren for at jeg har skjerpa meg. Det ble flaut å gå rusa rundt i byen når jeg var «han som besøkte kongen».

Etter mange år som =Oslo-selger, syntes Christer det ble vanskeligere å selge magasinet. På kafeen strømmer kundene til så fort det åpner. De første månedene holdt de bare åpent seks timer om dagen. Nå er kafeen åpen fra 7 til 16.30 alle hverdager. Flere har fått sjansen til å jobbe som baristaer. De selger også kaffekopper med egne sitater, kaffebønner og lignende.

Christer har lært seg forskjellen på cappuccino, americano, cortado og latte. Han kan lage et hjerte av melk i kaffen, og det setter kundene pris på. Noen gjenkjenner Christer fra mediene og vil ta selfies med ham. Allerede i 1986 fortalte han om oppveksten sin, i en stor reportasje i Arbeiderbladet. Heretter tror han oppslagene blir lystigere.

I fjor sommer dro han for første gang på ferie med de tre søstrene sine.

– Vi hadde en kjempeålreit tur til et fyr utenfor Arendal. Der traff vi en hyggelig kar med rask båt. Han kjørte oss til Hirtshals på halvannen time. Han hadde kræsja med båt i Dubai, og knekt alle beina i kroppen. Nå går han på smertestillende, så han vet hva det vil si å være hekta.

=Kaffe krever ikke at de som jobber der må være rusfrie. Dermed når de en gruppe mennesker som sjelden blir tilbudt jobb.

Gunvor Hægstad er ledende miljøterapeut i kafeen. Hun mener det er viktig at de ikke henger seg opp i rusfrihet. Det de krever, er at baristaene har kontroll når de er på jobb.

– Christer har hatt en utrolig utvikling. Han går veldig opp i ting når han først begynner. Jeg opplever at han er i bedre form. =Kaffe kan jobbe mer med utvikling og endring hos den enkelte enn hva =Oslo kan. Her har vi færre personer. Alle som jobber her viser mye mestringsglede. Det smitter over på kundene. De sier at de synes det er hyggelig.

Gunvor har tidligere drevet tre kaffebarer i Oslo. Aller mest kan hun om te. I nesten ti år var hun teansvarlig hos importøren Solberg & Hansen A/S. Hun har også jobbet i =Oslos salgslokale, i barnevernet og med annet sosialt arbeid.

– For en kaffebar er Oslo den hardeste byen som finnes å konkurrere i. Nivået er veldig høyt her. Baristaer kommer hit fra hele verden for å lære. Derfor er det stort når Lonely Planet omtaler oss som en av Oslos beste kaffebarer, sier hun.

Kafeen har størst trykk mellom klokka 8 og 9 om morgenen. Rett over gata ligger VG, Aftenposten og Cappelen Damm. =Kaffe har hatt mange prominente gjester. Blant politikere er det ett parti som skiller seg ut, ifølge Gunvor.

– Jan Tore Sanner besøker oss mest. Bent Høie kommer innimellom. Høyre-politikere er de ivrigste gjestene her. Det må de andre partiene ta som en utfordring.

Christer må ha mye melk og sukker for å få i seg kaffe. Det er typisk for nybegynnere, påpeker Gunvor. Han er kanskje flinkere til å lage kaffe enn til å drikke den.

– Om ti år lager du kaffe med geitemelk fra eget fjøs, sier Gunvor.

Hun sikter til Christers opphold på Brenna gård, hvor han ble godt kjent med geiter. Der var han i rusbehandling for over ti år siden.

– Geitene var dødsskjønne med meg. Med en gang jeg kom inn i fjøset var det high five, forteller Christer.

Noen kommer til =Kaffe i Akersgata og spør om de får kjøpt gatemagasinet her. Det får de ikke, men det fins selgere i nærheten.

– Nærmeste salgsplass for =Oslo er i Grensen. Grandhjørnet er heller ikke langt unna. Vi har også selgere på Egertorget og utenfor Stortorvets Gjæstgiveri. I hvert fall hvis de er på jobb, avslutter Gunvor.

Teksten sto på trykk i =Oslo, januar 2018. 

Det var tidlig morgen, langt uti desember. Utenfor =Oslos salgslokale hadde de første julebokselgerne stilt seg opp allerede i åttetida. De ventet på kølappene. Det er først til mølla her, hver eneste dag. Men denne kalde mandagen var det noe som brøt rutinen.

Det var noe med politibilen på den andre siden av gata, de svarte kjøretøyene som stilte seg opp og den hektiske aktiviteten inne i lokalet. Hva var det som foregikk?

En rask orientering ute fikk noen av selgerne nesten til å måpe. Så gikk dørene opp, og kølappene måtte vente: Inn fra bakrommet kom selveste kronprinsparet. Hvorfor? Fordi Mette-Marit og Haakon inviterte på frokost.

En som syntes det var ekstra stas å hilse på det uventede vertskapet var selger Nicolay. Den røslige russeren med malmrøst ble den første som hilste på dem, idet =Oslo-selgerne strømmet inn i varmen.

Allerede før de fikk satt seg rundt frokostbordet kunne Nicolay fortelle at han også er birøkter, og blant annet har vært med på å sette opp tre bikuber på ei øy i Dronningdammen i Slottsparken. Han fortalte entusiastisk om Bybi-prosjektet hvor han har vært aktiv med å plassere bikuber på takene hos lavterskeltilbud, som Prindsen i Storgata. Det miljøengasjerte kronprinsparet syntes emnet var spennende.

Men her var det flere som fikk komme til orde.

– Takk for sist, sa =Oslo-selger Pål, og satte seg ned.

– Ja, takk for sist. Så hyggelig å se deg igjen, svarte kronprinsesse Mette-Marit.

Hun kjente igjen gateveteranen fra gjestebud på Skaugum. Nå var det åtte selgere og to kongelige rundt bordet. Også selger Gina har hilst på Kronprinsparet tidligere.

De to fra Skaugum skjenket kaffe mens praten fløt om løst og fast, om livet på gata og jobben som gatemagasinselger.

– Jeg har fulgt noen av selgerne gjennom flere år. I dag har jeg truffet mange som har vært rusfrie en stund, og det er veldig oppløftende og godt, fortalte Mette-Marit oss senere på dagen.

Engasjementet for gatas folk har alltid vært stort i kongefamilien. Noen dager tidligere hadde de to vært på besøk hos tiltaket Medarbeiderne, som også gir arbeid til mennesker med rusavhengighet. De er også jevnlig på besøk hos lavterskeltilbud i regi av Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon, i tillegg til invitasjonene til Skaugum. Mange folk på gata og andre vanskeligstilte har fått komme dit. Kronprinsparet kjenner flere mennesker i rus- og gatemiljøet enn de fleste.

Rundt bordet lyttet de nysgjerrig på gatemagasinselger Jims beskrivelser av det å leve som uteligger i Danmark og Norge. Han fortalte at miljøet blant gatefolket, og myndighetenes holdning til det, er svært forskjellig i de to landene. Når Jim bor i Danmark selger han gatemagasinet Hus Forbi, som distribueres i store deler av landet.

Kronprinsparet hadde mange spørsmål, og tok seg såpass god tid at adjutanter og hoffmedarbeidere begynte å se stressa på armbåndsurene.

Så var det ut i de ventende bilene, på vei til neste stopp.

Hos =Kaffe i Akersgata hadde alle baristaene fått beskjed om at det ville komme celebert besøk på morgenkvisten. Noen har allerede gjetta at det kan dreie seg om «noen fra det svære, gule huset øverst i Karl Johan», som barista Richard Prøsch formulerte det. Richard er i langtidsbehandling for rusavhengighet, på Fetsund på Romerike. I dag hadde han søkt om permisjon for å møte alle arbeidskollegene – og altså kronprinsparet – på arbeidsplassen sin.

Richard fikk en god tone med kronprinsen. De snakket om TV-serier, musikk og land de har besøkt. Kronprinsen var også veldig nysgjerrig på =Kaffe-prosjektet og hva det har betydd for Richard og de andre som har fått opplæring og arbeid i samband med det. Richard svarte villig vekk. De sju andre kollegene som hadde møtt opp, supplerte ham med små innspill. Konklusjonen var at det å ha en jobb å gå til, det var noe av det viktigste når du skal endre livet ditt til det bedre.

En av kaffekollegene som slo av en prat med det kronprinsparet var Oslo-jenta Maud Anniken Nordengen. Hun stilte de to noen litt mer private spørsmål. Som dette:

– Er det er utfordrende å være tenåringsforeldre i dag?

Kronprinsen lo, og svarte at jo, det kan by på sine utfordringer – men at utfordringen ved å være tenåring kanskje er større. Kronprinsesse Mette-Marit tilføyde at de var veldig heldige med barna, og kom med et nylig eksempel:

–   På lørdag sa Sverre Magnus: «Ikke kom inn på kjøkkenet!» Han hadde akkurat fylt tolv år. Da hadde han dekka på som om jeg skulle gjort det selv. Laget egg og bacon. Rista brød og dekket nydelig på bordet. Vi våkna opp og bare … «det går ikke an å være mer heldig», tenkte jeg da. Vi ble helt imponert. Han er veldig glad i å lage mat, forteller hun stolt.

– Det nærmer seg jul, kanskje han legger inn aksjer? skjøt barista og =Oslo-veteran Christer Modin inn. Dermed brøt latteren ut rundt bordene i den lille kaffebaren.

Anniken lurte også veldig på hvordan det gikk med kong Harald. Hun var bekymret, fordi hun hadde fått med seg at han nylig hadde hatt et opphold på sykehus. Kronprinsen kunne berolige henne:

– Det går bra med ham, og takk for at du spør, svarte han, og fortsatte:

– Tenker du på da han var på sykehuset? Det går veldig bra, altså. Han var bare innom noen dager og syntes egentlig han kunne dra hjem med én gang. Men de ville at han skulle være der i tre dager. Men han ble fort frisk igjen, rett og slett.

På vei ut døra rakk vi å spørre kronprinsessen hva hun syntes om kaffebaren, og ikke minst cappuccinoen hun fikk laget og servert av barista og tidligere rusavhengig Frank. Hun svarte:

– For et fantastisk koselig sted. Veldig fint å se. Dette er kaffe laget med kjærlighet, vil jeg si.

Kronprinsen sluttet seg til:

– Det var veldig fint lokale også. Det var veldig hyggelig å få være her, og jeg får lyst til å komme innom. Jeg håper det er mange som benytter seg av den muligheten, avsluttet han før paret med hele kortesjen på slep forsvant ut i Akersgata, der en lang og svart ventet i kulda.

Tilbake i =Kaffes lokaler satt åtte ennå overraskede og veldig fornøyde baristaer. De snakket i munnen på hverandre om møtet.

Aller bredest gliste Maud Anniken. Hun tok fram autografboka si – ei skikkelig velbrukt notisblokk av den gule typen – og viste oss to ferske signaturer.

– Kronprinsparet sa at de ikke skriver autografer, men at de gjorde et unntak i dag for meg.

Teksten sto på trykk i =Oslo januar 2018.

Magasinselger Merethe Linea Tränkle leverte ut 450 jobbsøknader, blant annet til dem som kjøpte =Norge av henne. Til slutt fikk hun napp.

Vi møter den blide selgeren i Sandefjord. Her har hun bodd siden hun flyttet fra Tyskland for rundt åtte år siden. Merethe vokste opp i Trondheim, men flyttet med mora til Tyskland. Der gikk hun på videregående skole.

– Jeg bodde i Tyskland i 20 år og var selvstendig næringsdrivende. Min daværende ektemann og jeg drev et slakteri med catering.

Etter et tungt samlivsbrudd flyttet Merethe tilbake til Norge og Sandefjord, mens sønnen ble igjen hos faren i Tyskland. Det siste skulle vise seg å snu livet til Merethe på hodet.

– Jeg møtte veggen. Det var så mye greier. Jeg begynte å ruse meg på amfetamin, sier hun og kikker i bakken, før hun fortsetter.

– Jeg havna i fengsel. Da jeg kom ut derfra fant jeg ut at jeg ikke ville ruse meg lenger. Jeg jobba først som frivillig medarbeider i bruktbutikken til Blå Kors, men jeg syntes at det å selge blader var et bedre alternativ. Med min bakgrunn er det veldig vanskelig å få en jobb.

– Hvordan er det å selge bladet, da?

– Toppers! Tipp, topp, tommel opp!

Hun smiler bredt, og viser begge.

– Altså, jeg elsker denne jobben. Det er sosialt å selge magasinet. Det er et springbrett, rett og slett alt man kan ønske seg. Uansett om jeg ikke får solgt veldig mange blad i løpet av en dag, får jeg allikevel mye igjen for det. Jeg snakker med kundene, jeg omgås folk. Jeg får noe tilbake.

Merethes favorittplass, og nesten faste salgssted, er på kjøpesenteret Hvaltorvet i Sandefjord. Der har hun god kontakt med ledelsen, vekterne og medarbeiderne i butikkene.

– Jeg har ikke noen mamma og pappa lenger, så jeg bruker vekteren som rådgiver. Han står der og hører på at jeg skravler, ler hun.

Ruskonsulenten til Merethe heter Kristine Ovnan Thorsen. Hun forteller at de som jobber på Hvaltorvet ser på Merethe som en kollega.

– Ja, jeg er blitt en skikkelig kollega der nede. Jeg ser det også på den måten, sier hun.

– Men målet er jo å komme meg inn i en av butikkene, da, legger hun til.

Hennes største ønske er å komme i ordinært arbeid. Hun vil bli fri fra Nav-systemet og betale skatt som en vanlig borger. For snart ett år siden laget hun er åpen søknad, som hun leverte i alle butikkene på senteret. Alle som kjøpte magasinet av henne fikk også med seg søknaden.

– Jeg kan jobbe, og jeg vil jobbe, sier hun bestemt.

Verdigheten hun har fått tilbake etter å ha begynt å selge magasinet, er det som holder Merethe unna rusen.

– Jeg får oppmuntrende ord fra kunder hver eneste dag. De forteller hvor hyggelig det er å se meg. Uten det hadde jeg aldri klart å slutte å ruse meg. Jeg har delt ut 450 jobbsøknader, sier hun lattermildt.

Merethe ble kalt inn til jobbintervju i august. Hun fikk jobb som vikar på Sandefjord Motor Hotel. Hun forteller at det startet som nattarbeid. Etter hvert så hun at det ikke gikk. Da hun skulle til å si opp, fikk hun beskjed at det var en mulighet på dagtid også.

– Da har jeg tydeligvis gjort noe bra!

Selv om jobben ikke er på fulltid, er Merethe veldig fornøyd med å ha fått et bein innafor bransjen.

– Jeg gir jernet, og gir ikke opp.

På håndleddet har hun et armbånd med tre anheng. To av hjertene står for kattene hennes, som hun har adoptert fra Dyrebeskyttelsen.

– Jeg redda livene deres. Og så har de en så stor kjærlighet for hverandre.

Det siste anhenget er en sirkel. Den har inngravert teksten «=Norge».

– Det har forandra livet mitt til noe veldig positivt. Armbåndet minner meg på at det ikke er verdt å vende tilbake til dit jeg var, forteller hun.

– Jeg har skrevet et dikt jeg gjerne vil lese for dere, hvis dere vil høre, sier Merethe.

– Det heter «Min tapte verdighet».

Diktet ligger på telefonen hennes. Den har knæsjgrønt deksel. Hun leser:

Skaffa meg en heltidsjobb,
som kranglefant på Nav.
Der helsa dro til hælvete
og inntekta er lav

Men hvem bryr seg vel om det?
For arbeidsgiver var jo aldri å få tak i
Og kan jo ikke bare si opp jobben heller
Selv om det betyr en dårlig økonomi

Så plutselig en vakker dag
Traff jeg noen som hadde tro på meg
Ga meg ansvar og viste empati
Og ville gi meg støtte på min videre vei

Så nå er jeg selger nummer 10
Av magasinet Erlik Norge
Og yndlingsplassen min
Ja, det er på Hvaltorvet

Hver dag møter jeg
Fantastiske personer
Og det koster ikke penger
Men det er verd millioner

De hilser vennlig
Og møter meg med respekt
Og det er jo det som
I jobbsammenheng gir best effekt

Man kan jo sikkert si
At dette kalles for rettferdighet
Men for meg personlig betyr det
Å få tilbake mine tapte verdighet

Teksten sto på trykk i =Oslo februar 2018.

Et meget spesielt jubileum markeres i kulturkirken Jakob i Oslo lørdag 3. mars, på slaget 12.00: Da starter den femte BRYLARM-festivalen, til ære og glede for Erlik-selgerne. Og husk: Du har fortsatt gratis adgang.

På papiret er Brylarm en minimusikkfestival som foregår under, og låner lokaler av, den større festivalen Bylarm. Sistnevnte fylte 20 år i 2017.

Der Bylarm er en festival med nye spennende artister og seminarer, og et program i stor grad rettet mot musikkbransjen, er Brylarm noe helt annet.

I de timene på dagtid festivalen varer er det gratis inngang og åpent for alle. Altså store og små, folk fra gata og folk som bor i villa. Her møtes alle på like fot, med øre for fine musikkopplevelser.

Kulturkirken Jakob er et nytt konsertlokale for festivalen, som tidligere har holdt hus både på Sentrum Scene og i telt på Youngstorget. I kirka blir det både jubileumsutstilling og samarbeid med gjengen i =Kaffe.

Vi møtte noen av dem som står bak festivitasen, for å høre litt mer om Brylarm-historien. Erlend Gjerde er en viktig person i denne sammenhengen. Han er en av ildsjelene som har vært med i Brylarm-teamet fra dag én, og som igjen jobber frivillig i år for =Oslo-selgerne og Stiftelsen Erlik.

– Det viktigste for meg er å få bruke tid på noe hundre prosent uselvisk, å få gjøre noe bra for noen som trenger det. Musikkbransjen handler i tillegg til kunsten, mye om å oppnå suksess og selvrealisering. Arbeidet med Brylarm gir meg et perspektiv jeg vet jeg har godt av, forteller han.

Det hele startet da plateselskapet Gjerde driver, Indie Recordings, skulle gi ut Oslo Ess-albumet Alle hjerter deler seg i 2013. De hadde lyst til å gjøre noe mer enn bare den vanlige promoteringen av albumet. Kanskje et samarbeid med noen? Ettersom flere av sangene deres handler om livet på gata, og folk det har gått galt for i storbyen, kom Oslo Ess og Erlend på at gatemagasinet =Oslo kunne være en partner. Det gikk ikke lang tid før de møtte opp i Skippergata 14, med 20 000 eksemplarer av cd-en. Den ønsket de å donere til magasinet og selgerne. Så cd-platene ble pakket sammen med mars-nummeret av =Oslo, samtidig som de tre Oslo Ess-medlemmene Knut-Oscar Nymo, Åsmund Lande og Peter Larsson også prydet forsiden.

Camilla Svingen, daglig leder i Stiftelsen Erlik, sier at samarbeidet med Oslo Ess hadde ringvirkninger de ikke kunne se rekkevidden av den gangen.

– Det viktigste er selvfølgelig Brylarm, som er blitt en av Oslos stolteste tradisjoner. Men vi merket også at den utgaven av bladet gjorde noe med statusen vår hos yngre kunder. Før var den typiske =Oslo-kunden en kvinne midt i livet. Nå melder selgerne om nittenåringer som kjøper magasinet, og spør hvor de kan få kjøpt =Oslos t-skjorte. Dette er jo de kundene selgerne skal leve av i framtida. At vi når dem er livsviktig.

Hun forteller hvordan gratisfestivalen vokste frem:

– Under samarbeidet med Oslo Ess besøkte bandet salgslokalet vårt i Skippergata. Her ble de kjent med vanskeligstilte magasinselgere, og fikk også spilt litt med noen av dem. Slik oppsto ideen om gratisfestivalen. Dette skulle være en mulighet for alle dem som aldri kan unne seg en festival- eller konsertbillett å få oppleve norske artister live. I tillegg skulle de dyktige musikerne som finnes blant =Oslo-selgerne og på gata få en sjanse til å opptre foran et stort publikum. På den måten kunne de vise hvilke ressurser som finnes blant samfunnets usynlige.

Camilla sier at det var en grunn til:

– Vi ønsket å gi noe tilbake til byen Oslo, og alle menneskene i den som har tatt =Oslo og selgerne imot med åpne armer. De som kjøper magasinet og gjør dagene til gatemagasinselgerne litt varmere og finere. Brylarm er vår takk til dem, sier hun stolt.

Anngunn Sørli er en annen som blir i fyr og flamme når hun snakker om gratisfestivalen, er. Hun driver til daglig selskapet Hito Promo, som markedsfører en rekke store, norske artistnavn. Men i årets første måneder er det Brylarm som er hjertebarnet.

Hun forteller at årets festival kommer til å bli helt spesiell av flere grunner:

– Det er fint å tegne voksestreker på dørkarmen. Etter fire framgangsrike år blir det ekstra gøy å tegne opp streken for femårsjubileet i 2018. Kulturkirken Jakob inviterer dessuten – som kirkerom flest – til ekstra ettertanke. Årets arrangement blir nok noe helt eget. Jeg er forberedt på sterke inntrykk, smiler hun.

Gutta i Oslo Ess har hele veien også hatt ansvaret for å hanke inn artister til den årlige festen. De blir veldig ivrige når vi spør om programmet for i år:

– Vi er helt overveldet over rausheten til artistene som stiller opp sammen med oss, for folket på gata, begynner vokalist og gitarist Åsmund Lande.

Han ramser opp:

– Legendene i De Lillos satte alle andre planer til side for å bli med. Hilma Nikolaisen, vår venninne gjennom mange år, stilte på et blunk. Marion Ravn er egentlig travelt opptatt med Les Misérables, men kommer allikevel til Brylarm. Selveste Skambankt, som kommer med nytt album i februar, tar med hele rockeriggen sin fra Jæren for å avslutte dagen med et smell.

Åsmund poengterer at det blir innslag fra flere =Oslo-selgere på scenen, noe som alltid er det som gjør mest inntrykk på både publikum og artister.

– Deres opptreden er også det som minner oss på hvorfor vi arrangerer Brylarm hvert år: ønsket om å gi selgere av =Oslo og folk på gata ekstra oppmerksomhet og anerkjennelse. Her skal vi rett og slett prøve å gi dem en ekstra hyggelig dag på jobben. Jeg tror dette skal bli tidenes Brylarm, konstaterer Åsmund.

Erlend Gjerde er enig:

– Det tar gjerne litt tid å få jenket ting på plass, til der det bør være. Akkurat nå føles det som at vi har gjort dette i fire år nettopp for å komme akkurat dit vi er i nå. Vi er bedre forberedt enn noen gang. Det å komme inn i Kulturkirken Jakob er veldig riktig for Brylarm. I tillegg får vi altså jubileumsutstilling og gjengen fra =Kaffe. Dette viser at vi kan bygge videre på samarbeidet med Bylarm i mange år fremover.

Fire år med festivalen har bidratt til å viske ut avstanden mellom folk, med musikk som felles plattform, mener Anngunn Sørli.

– Selgerne av =Oslo tilbys en arena hvor de kan vise seg fram som hele mennesker og som seg selv, på lik linje med andre artister. Jeg håper trykket fra Brylarm har bidratt til at selgerne av =Oslo blir møtt med respekt, som likeverdige mennesker og arbeidsfolk, året rundt.

Åsmund i Oslo Ess oppsummerer ideen:

– Brylarm skal være et møte mellom mannen i gata og mannen på gata.

Det har vært mye pepper i selger Steins liv. Og heroin. Få kan fortelle om livet sitt som denne nordlendingen. Bli med til sengekanten på Ullevål sykehus, så skal du få høre.

Stein er ærlig, det skal han ha. Han har ringt hver dag i en uke nå, for å få meg til å stikke innom ham på Ullevål sykehus.

Forteller at han holdt på å stryke med, at han må være på sjukehuset i seks uker og at jeg burde intervjue ham om betennelsen i hjerteklaffen.

Jeg sier at jeg sikkert skal få til et sykebesøk, men at jeg ikke er sikker på hvor interessant temaet er. Det er en vilt hektisk uke på jobben. Og selv om jeg liker Stein, og ikke har noe imot å stikke oppom ham, utsettes det hver dag. Når det endelig passer, og jeg ringer ham opp for å si at jeg tar turen, er Steins reaksjon:

– Så bra! Kunne du som lønn for intervjuet ta med ei pakke rød Prince og en bunke med =Oslo til meg? Det er helt krise her.

Stein kommer slentrende nonchalant inn i lobbyen ved hovedinngangen på Ullevål, med morgenkåpa lett knytt og flagrende, akkurat idet fotograf Dimitri og jeg kommer inn dørene. Han er en del kilo lettere enn sist jeg så ham. Ellers er alt på plass: røvergliset, de snille grå øynene med evig glimt i og den litt snøvlete utgaven av Tromsø-dialekt. Han griper begjærlig etter røykpakka.

– En dag til uten sigg, da veit jeg ikke hva det hadde vært igjen av meg, begynner han, og drar oss med ut igjen i den kaldeste vinterdagen i manns minne.

– Jeg har hatt en pakke rødmix i ti dager, men dere brukte litt for lang tid på å komme dere hit. Røyken er jo alt jeg har igjen nå. Har kutta alt annet. Jeg har fått en sjanse til, på grunn av denne sjukdommen, fortsetter Stein, og flirer.

Jeg foreslår at vi beveger oss til et av stedene der det er lov å røyke på området, men Stein hører ikke på det øret i dag. Han fnyser inne i tobakksskyen sin når vi ymter frempå med at han ikke akkurat er kledd for temperaturen. Men han er veldig glad for besøket, sier han. Ikke bare tobakken, men selskapet.

Vi lurer på om vi er de første som har besøkt ham der.

– Dattera mi har vært og besøkt meg her. Hun er 31 år nå, sier en smilende Stein.

– Det er jo enda en velsignelse ved å bli dødssjuk, i tillegg til at jeg er rusfri nå, det å få kontakt med dattera mi igjen.

Både dattera og sønnen bor på Østlandet, forteller Stein, mens vi prøver å holde følge med ham i sykehuskorridorene. Sønnen flyttet sørover først. Det var ønsket om å holde kontakten med ham som fikk Stein tilbake til Oslo for rundt ti år siden. Han hadde bodd her før.

– Jeg hadde en karriere som heroinist her sørpå, på begynnelsen av 2000-tallet, forteller han. Som om det gjaldt en hvilken som helst ni til fire-jobb. Han utdyper i samme stil:

– I Tromsø var jeg mer av en kultivert, streit narkoman. Snorta bare litt pepper (amfetamin), ikke noe dop (heroin) eller stikking med nåler og slikt.

Vi er endelig framme på rommet til Stein. Det er på infeksjonsavdelingen. På veien har han flørtet vilt med kvinnelige sykepleiere, solgt =Oslo til forbipasserende besøkende, slått av en prat med gamle kjente som også er innlagt på sykehuset og kommet med anekdoter fra rusmiljøet til oss som han har hatt på slep.

Hele tida hopper historiene i tid og rom. Jeg må gang på gang stoppe ham for å få kontinuitet i historien om Stein.

Først vil jeg høre mer om Tromsø.

– Jeg er motorsykkelreparatør av yrke. Jeg jobba på verkstedet til far min i åtte år. Så slutta jeg der, og starta opp verksted med en kompis i garasjen hans. Så jeg endte opp med å konkurrere med gamlingen i ti år. Det syntes han var helt kult. Jeg hadde fortsatt nøklene til verkstedet hans, så vi pleide å dra innom der for å plukke deler vi trengte, ler Stein.

Jeg er nysgjerrig på ruskarrieren, når og hvordan det starta?

– Jeg begynte vel å ruse meg for alvor sammen med kompiser i sjuende klasse. Vi røyka hasj og drakk, minnes Stein.

– Fra jeg var tretten til jeg var nitten var jeg sterk motstander av amfetamin. Du var liksom narkoman hvis du brukte det. Jeg begynte som lærling på verkstedet hos far da jeg var seksten. Jeg gjorde det bra der, var dyktig som mekaniker. Da jeg var nitten testa jeg for første gang ei stripe pepper. Jeg blei veldig overraska, for jeg følte en stor ro. Det var stikk i strid med hva jeg trodde jeg kom til å føle.

Stein har kommet seg opp i sykehussenga nå. Så sårbar som man ser ut i en slik en. Det er rart å se ham slik. Han ser mindre ut, og pjuskete. Stein har også roa seg ned, og historien tar nå ikke de helt store sprangene. Bare når han kommer på en artig detalj setter han blikket i oss, og slipper ut den sløye latteren jeg forbinder med ham.

Jeg lurer på hva amfetaminet fikk ham til å føle. Hva som gjorde at det tok over livet hans i så stor grad. Han forteller gjerne:

– Jeg har kraftig ADD, konsentrasjons- og oppmerksomhetssvikt. Amfetaminet holdt uroen og stresset i sjakk. Det var som å finne seg sjøl. Endelig kunne slappe av, ta et skritt tilbake og se meg som jeg er.

Men stoffet var ikke en ren velsignelse.

– Jeg klarte meg med mer eller mindre hell i mange år med selvmedisinering. Problemet er at det pepperet du får tak i har så forskjellig styrkegrad. Du må prøve å justere, slik at du fungerer på jobb og hjemme. Jeg tok ei stripe om morgenen, for da følte jeg meg sikrere på jobben jeg gjorde på verkstedet. Jeg tok ei stripe på ettermiddagen, og dro hjem til kone og unger. Jeg syntes sjøl det gikk ganske så bra, men hvis du spør unga mine er det ikke sikkert de er enige i det, sier han.

Steins blikk blir fjernt. Det er uvant når han ikke snakker, for stort sett går praten i ett. Nå er han borte, han har gått innover. Det minner meg om en merkelig opplevelse jeg hadde med Stein en gang. Jeg fikk øye på ham utenfor en butikk, rett ved der jeg bor. Han sto helt stille. Han så ut til å være i dype tanker. Klærne var skitne, med blodflekker. Han var på alle måter ustelt. Jeg gikk bort til ham, og fikk etter hvert kontakt. Han kjente meg igjen og virket glad for å se meg, men veldig forvirra. Først spurte han hvor han var. Jeg fortalte ham det. Så spurte han om jeg visste hvor han bodde. Jeg svarte som sant var at nei, det visste jeg ikke. Så spurte han om det var en campingplass rett ved, for han var nemlig på campingtur med mora og broren sin, mente han. Jeg fikk ikke dette til å stemme med hverken årstid eller Stein. På dette tidspunktet begynte jeg å bli litt bekymra for mannen. Men akkurat idet jeg skulle til å ringe for å få ham hentet, var det som om noen skrudde på en bryter i hodet hans. Han fikk øye på T-banestasjonen rett ved, sa fort «ha det bra», og «hyggelig å se deg» og forsvant i den retningen. Han virka egentlig ikke rusa under seansen.

Jeg spør om han husker episoden. Det gjør han.

– Hvis jeg kjører hardt på med amfetamin kan jeg gå svært mange døgn uten søvn. Da begynner du å hallusinere, drømme i våken tilstand. Dette var et sånt tilfelle, sier han, og forteller om flere:

– En gang hadde jeg vært våken i ti-elleve dager på amfetamin. Jeg husker jeg gikk rundt, overbevist om at jeg var i Stockholm. Skjønte ikke hva jeg gjorde der, aleine og uten et sted å bo. Så fikk jeg det for meg at jeg hadde et rom et sted, men jeg visste ikke hvor det lå. Så jeg gikk rundt og rundt i samme område i hvert fall i en time. Til slutt tenkte jeg at jeg måtte spørre noen hvilken bydel vi var i, så jeg stoppa den første fyren som gikk forbi. Vi er på Fornebu, svarte han. Da blei jeg letta, og gikk rett på bussen tilbake til byen. En annen gang skjønte jeg ikke hvorfor alle snakka dansk på Ryen, og spurte ei dame i en butikk om dette. Hun kunne fortelle meg at det var fordi vi var i København, som jo ligger i Danmark. Så det var helt naturlig.

Jeg tenker på hvilken tortur jeg synes søvnmangel kan være for meg, og er nysgjerrig på hvor lenge det er mulig å være våken?

– Det lengste jeg har vært våken i ett strekk er seksten dager. Det er ikke sunt. Da trodde jeg at jeg hadde fått en form for lus i fingeren. Inni fingeren. Og begynte å operere meg selv med tang og saks, forteller Stein. Jeg skjønner her at det er ting jeg synes er enda jævligere enn å ikke få sove. Han viser meg fingeren det gjaldt, og fortsetter:

– Jeg hadde operert bort nesten hele tuppen på fingeren, og trodde hele tiden jeg så rumpa på denne lusa der inne. Jeg gikk til slutt på legevakta, og sa at jeg hadde fått en form for kjøttetendelus i fingeren. De ringte politiet, og fikk meg lagt inn på akuttpsykiatrisk etter to minutter, smiler han. Han kikker på den omtalte fingeren igjen.

– Jeg får Melatonin av legene her, mot søvnvansker. Første gang jeg tok en slik tablett sovna jeg tvert, og sov til langt på dag dagen etter. Det blei nesten for mye for meg. Nå foretrekker jeg å se på fjernsyn til jeg blir så trøtt at jeg dupper av, sier Stein, før han kommer på at vi er midt i historien om livet i rus. Han tar opp tråden. «Heroin», sier han, og er i gang:

– Hvis noen kom med heroin til Tromsø før 1990, da blei dem banka opp og satt på flyet hjem. Hvis de ikke tok det første flyet, fikk de ikke beholde knarket. Utover på nittitallet ble det vanskeligere å holde styr på det. Det var så mange lokale unge folk som hadde begynt å bruke det når de var utenbys. Disse folka reiste til Oslo og kjøpte med ti gram eller mer. Ti gram i Tromsø på den tida var verdt 50 000 kroner. Det var to og en halv ganger prisen i hovedstaden. Sier seg sjøl at det blei for fristende for mange. Men jeg holdt meg unna mens jeg bodde der, forsikrer han.

Det var på Østlandet det skjedde, sier han. Faktisk da jeg hadde vært i rehabilitering på Sørum gård i ett og et halvt år, og hadde klart å ordne meg jobb på et bra verksted i Oslo – som verksmester. Det eneste jeg trengte var et sted å bo, noe kommunen skulle hjelpe meg med. Det de ordna for meg var et rom på Ila hybelhus. Det var Oslos mest berykta hospits på den tida. Det er helt fantastisk at men kan bruke store ressurser på å ha et menneske i rehabilitering i så lang tid, for så å flytte dette mennesket inn et sted hvor det garantert sitter med pumpa i armen etter en halvtime, sier Stein om heroindebuten.

Han forteller at han ikke var særlig dyktig med det nye stoffet:

– Jeg var glad i store doser pepper, det å bli skikkelig påtent. Så da jeg begynte å bruke heroin la jeg ofte litt ekstra hest (heroin) i skjea, hvis du skjønner hva jeg mener. Det førte det et vanvittig antall overdoser i starten. Jeg slutta å puste flere ganger. Jeg ville bli skikkelig rusa. Jakta på euforien, sier han, og tenker høyt om hvor utrolig det er at han fortsatt er i live. Det er ikke første gang under samtalen han gjør det. Ikke den siste heller.

– Jeg overlevde nok fordi jeg aldri var aleine da jeg satte meg skudd. På denne tida var min yngste bror politimann i Tromsø. En politimann fra Alta, som hadde gått på skole i lag med ham, jobba i Oslo. Han så familielikheten. Han spurte meg rett ut om vi var brødre. Vi er fire brødre, og vi er alle svært like av utseende. Jeg bekrefta at det stemte. Han ringte sporenstreks nordover, og sa til lillebroren min: «Jeg står her med broren din Stein, og han er så rusa at han ikke har pupiller. Hvis ikke dere kommer og henter ham hjem, tror jeg ikke han lever stort lenger». Jeg var rundt trettifem år gammal, men ikke voksen nok til å ta vare på meg sjøl.

Stein ser ettertenksom ut.

– Da en annen bror, den eldste, kom til Oslo for å hente meg, da stritta jeg ikke imot. På den tida bodde jeg på Dalsbergstien hospits. Det var et ganske brutalt sted, et dødens venteværelse for folk på nåla. Jeg var overlykkelig over å komme meg vekk derfra, så jeg pakka lekene mine og ga bort bilnøklene.

Stein kommer på noe:

– Vi hadde to stjælte Volvoer som sto utafor der.

Han tar opp tråden igjen.

– Nei, så endte jeg opp med å bo i lag med broren min og familien hans i ei lita bygd et stykke utafor Tromsø, i ett års tid. Jeg klarte å ligge unna både rus og damer mens jeg bodde der. Av respekt for dem som tok seg av meg. Eller, det hendte jeg og en liten klikk jeg blei kjent med, røyka oss en blås et par ganger i uka. Men ikke så noen merka det. Det var ei rolig og fin tid i livet mitt. Men det tok slutt. Uroen og rastløsheten blei for sterk. Jeg trengte pepper for å holde det i sjakk. Jeg dro derfra med tungt hjerte.

Nå har Stein bodd i Oslo i mange år. Han selger =Oslo, og har blitt et kjent fjes i sentrum. Alltid blid, høflig, sjarmerende og pratsom i møte med kundene. Han er stort sett på jobb hver dag, så vi som jobber i salgslokalet i Skippergata begynte å bli bekymra da han plutselig slutta å møte noen uker før vi treffer ham på sykehuset.

– Hadde jeg venta litt lenger med å komme meg til legen, da måtte dem skjært av meg føttene, sier Stein alvorlig.

Jeg skjønner ikke helt. Var det ikke snakk om en betennelse på hjerteklaffen?

– Det starta med at jeg ikke hadde matlyst i det hele tatt. Det eneste jeg fikk i meg var to små brødskiver om dagen. Så begynte jeg å få masse små sår på beina. Sårene blei større. Og større, sier Stein. Han begynner å lete etter noe på mobiltelefonen.

– Kroppen har vel sine måter å si ifra om at du er alvorlig sjuk, sier Stein og viser frem bildet av hvordan beina hans så ut to uker tidligere. Jeg er vant til å se mye i jobben, men dette er noe av det verre. Stein peker og forklarer:

– Ser du det ene såret der, helt nede ved foten. Det var helt svart og djupt, og når jeg pressa rundt det kom det sort røyk opp.

Stein ler hjertelig. Jeg på min side føler meg litt uvel.

– Til slutt hadde jeg ikke noe valg. Jeg dro i retning Feltpleien i Urtegata. På veien dit møtte jeg en magasinselger-kollega, Heidi. Hun så lenge på meg, før hun overraska sa: «Er det deg, Stein? Jeg trudde det var en åttiåring som kom gående». På feltpleien er det en dyktig traumesykepleier, Grethe. Hun er trent i å jobbe i konfliktområder og krigssoner. Så hun er vant til å måtte ta raske avgjørelser, slike som vanligvis leger tar. Grethe sa med en gang at her er det noe alvorlig galt, og sendte meg rett på legevakta. Hun fulgte med meg hele veien, og ville ikke dra hjem før hun var sikker på at en lege hadde besluttet at jeg skulle legges inn. Det redda nok livet mitt, sier han mykt.

– Det sto en gjeng med helt unge leger og undersøkte meg, noen av dem så ut som om de var sytten år. Jeg blir så imponert over unge mennesker som vet hva de vil, og bare fullfører en sånn utdannelse. Uansett, da kommer overlegen inn. Hun tar bare et raskt blikk på beina mine, og sier til de andre der: «Nå skal dere ta og lytte på hjertet hans. Jeg er helt sikker på at dere vil høre at noe ikke er som det skal være». Og det stemte jo. Der var det ulyd, sier han og er oppriktig imponert:

– Disse legene skjønner kroppens signaler, på samme måte som jeg kan lytte meg fram til hva som er galt med en motorsykkel.

Vi snakker om at Stein skal ligge mange uker der på Ullevål, om behandlingen og ensomheten. Det er også noe annet han sliter med der:

– Når jeg skal sove her, da begynner hjernen min å spinne fælt. Det er paranoiaen som kommer. Jeg blir redd for at de skal kaste meg ut herfra. Avslutte behandlingen. Jeg har ikke noen grunn til å være redd for det, men klarer ikke å slutt å være redd. Jeg har opplevd det så mange ganger, at behandling blir avslutta fordi du gjør en feil.

Det er ikke lett å gå fra den selskapssyke tromsøværingen. Han har hele tida én ting til å fortelle, noe han kommer på idet vi skal ta på jakka. Han vil også gjerne vise frem beina, hvor raskt sårene har grodd.

Jeg skjønner det er viktig for ham, og går litt skeptisk med på det. Når han tar av bandasjene blir jeg letta. Det er ikke mye igjen av de åpne sårene fra bildet på mobilen.

– Hver gang de skifter bandasjene har det blitt litt bedre, forteller han. Også legger han til, i det vi er på vei ut døra:

– Du kan få sånne åpne sår av amfetamin også. Det er bare en av de alvorlige bivirkningene av pepper. Du kan også havne i fengsel og miste kontakten med ungene dine. Så hold dere unna det. Og ha en god dag, folkens!

Teksten sto på trykk i =Oslo april 2018.

Er du lei av å høre at bitcoin kan gjøre deg rik? Det er «vaffeljenta» Emilie Skogvang. Hun ser helt andre muligheter med digital valuta. Vi snakker med henne om hvordan teknologien kan hjelpe vanskeligstilte, både i Norge og i u-land.

Å ha en bankkonto er ingen selvfølge. To milliarder voksne mennesker i verden har det ikke. Mer overraskende er det kanskje at verdens fattige har bedre tilgang til mobiltelefoner enn til toaletter. Bønder i lutfattige Niger i Vest Afrika bruker mobilen for å sjekke hvilket marked som gir best pris for varene. I nabolandet Nigeria er det like vanlig å eie en mobil som i USA. Stor konkurranse i telecom-markedet har senket prisene. Og kontantkort gir lav terskel for å ta i bruk mobilen.

Mobiltelefonen er også høyt prioritert blant fattige og hjemløse i Norge. Mange =Oslo-selgere mangler både legitimasjon og VISA-kort, mens det flyter av mobiler i miljøet. Telefonene mistes, byttes og skifter ofte eier. Selgeren Hansi forteller at han har stått oppført med 38 telefonnumre hos Opplysningen.

Gatemagasinet kan du kjøpe både med SMS og Vipps. Det betyr ikke at selgerne får pengene inn på konto. De henter dem ut som kontanter i =Oslos salgslokale i Skippergata. De fleste av selgerne våre har bankkonto, men mange har ikke tilgang til den. De har kanskje glemt kontonummeret, eller mangler noe annet de trenger for å bruke den. Regninger betaler de ofte over disk, med høye gebyrer.

Emilie Skogvang deler ut vafler til rusavhengige på gata et par ganger i måneden. Gjennom Vaffelgutta (som gjerne tar med jenter) er hun blitt kjent med de vanskeligstiltes behov og ressurser. Hun er ingen sosionom, men studerer Teknologi, innovasjon og kunnskap på Blindern. Hun jobber også deltid i Innovasjon Norge. Nå skriver hun masteroppgave om hvordan digital valuta og teknologien bak, blockchain, kan hjelpe fattige.

Kryptovalutaer, som bitcoin, ethereum og mange andre, forbindes ofte med risikabel gambling. I beste fall lettjente penger. Emilie ser helt andre muligheter med den digitale lommeboka.

– En slik lommebok kan du ha uavhengig av en bankbrikke eller et bestemt mobilnummer. Du kan opprette den med mobilen uten å gå gjennom en bank. Blockchain og digital valuta gir mer makt til individene. Det er særlig viktig for å inkludere fattige i økonomien. =Oslo-selgere kan ha noen av de samme utfordringene som fattige i u-land.

Blockchain kan også brukes til å lagre identitetspapirer, fødselsattester, eiendomsdokumenter, helsejournaler og lignende. Disse har du tilgang på selv om du mister alt annet. I land der kvinner ikke får identitetsbevis eller bankkonto, kan kryptovaluta muligens skape mer likestilling. Emilie følger et prosjekt i FN-organisasjonen UN Women, som bruker blockchain i humanitært arbeid for å styrke kvinners stilling.

Noen tror at u-land kommer til å hoppe over trinn i den økonomiske utviklingen som vi har vært gjennom i Vesten. At de vil gå rett inn i en digital virkelighet. En av grunnene til det, er at blockchain kan brukes til å spre bistandspenger. Femten ulike FN-organisasjoner jobber med slike prosjekter i dag. World Food Program har opprettet en blockchain for å dele ut matpenger direkte til folk i en flyktningleir.

– Det vanlige banksystemet kan også brukes til å overføre penger direkte til flyktninger. Men det er mye dyrere, sier Emilie.

Når flyktningene får penger isteden for pakker, kan de handle selv på det lokale markedet. Slik stimulerer de den lokale økonomien, isteden for at varer utenfra ødelegger den. Nøyaktig hvordan dette foregår med blockhain kan du lese mer om her.

Vanligvis tar det lang tid å overføre bistandspenger. Underveis er det høye gebyrer og mye korrupsjon. Blockchain fjerner mellomleddet mellom transaksjoner. Det betyr at ingen kan ta en bit av pengene du sender på veien. Kryptovaluta løper raskt gjennom blokkjeden. Dermed kan flere mennesker få den hjelpen de trenger, når de trenger den. Med denne teknologien går det også an å låse penger til bestemte formål. Folk kan motta pengene i form av helsetjenester, mat eller skolegang.

I mange deler av verden har folk et skrikende behov for mer kontroll over egne penger. Høsten 2016 ble to typer Rupi-sedler i India plutselig gjort ugyldige. Dermed forsvant 85 prosent av indernes kontante pengebeholdning. Da økte etterspørselen etter kryptovaluta. I Venezuela har en voldsom inflasjon gjort pengene mye mindre verdt. Det har ført til en oppblomstring av bitcoin som «krisevaluta». I USA mangler 50 millioner mennesker tilgang til grunnleggende banktjenester. Bankene tjener ikke noe på fattige kunder, og krever ofte ekstra avgifter for at de skal få åpne og bruke en konto.

Emilie Skogvang påpeker at det fortsatt er mye usikkerhet rundt blockchain-teknologien.

– I dag er det ikke helt enkelt å opprette en digital lommebok. Og når du har gjort det, må du ta vare på en lang kode. Mange jobber for at det skal bli mer brukervennlig. Kryptovalutaer går mye opp og ned i verdi, fordi folk ikke vet hva de skal tro om dem. Det fins nå 1037 slike valutaer med ulike funksjoner. Noen er bare tull og fjas. Bitcoin blir kritisert for å bruke mye strøm, men her utvikles det mer bærekraftig teknologi. Noen snakker om at Kina skal utvikle en offisiell kinesisk kryptovaluta. Det vil få stor betydning.

Nordmenn flest har ikke det største behovet for digital valuta. Vi har stor tillit til banker og myndigheter. Men tradisjonelle banksystemer er sårbare for cyberkriminalitet.

– Det er vanskeligere å hacke en blockchain enn en vanlig database. All informasjon er kryptert, delt opp og spredt utover et stort nettverk. Skal du knekke nettverket, må du fysisk ødelegge alle nodene i blokkjeden, altså PCene. Det er i praksis umulig. Men blokkjeder har blitt hacket fordi det har vært feil i en kode.

Mange banksjefer uttaler i media at de ikke har tro på kryptovaluta og blockchain. Det er nok fordi de er redde, mener Emilie.

– Det var frigjøringssjeler som begynte å lage kryptovaluta. De gjorde opprør mot det etablerte. De hadde tro på et nytt system. Det siste året har mange investert i digital valuta. Jeg ser på det som investering i ny teknologi. Slik sett er det bra. Men man kan lett bli «spillegal». Ikke alle er like interessert i hva teknologien kan brukes til. Jeg vil at den offentlige samtalen skal handle om det, og ikke om hvor mye valutaene stiger eller synker i verdi.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo mars 2018.

De første åra på skolen gikk det bra for Reidar. Men da han skulle lese høyt for læreren og resten av klassen, da starta det hele. Han klarte ikke fullføre setningene, og blei mobba for det fra første stund.

Reidar forteller:

– Jeg ba om å få slippe høytlesninga, men det ville ikke læreren høre snakk om. Så sto jeg der da, og dreit meg ut gang på gang. Jo mer fortvila jeg blei, jo mer glede hadde medelevene av å gni det inn. Det samme skjedde da jeg skulle opp og skrive på tavla. Det var så mange skrivefeil at ingen skjønte hva jeg prøvde å skrive. Alle lo.

Reidar er innom =Oslo daglig, og kjøper med seg en bunke magasiner. Han velger alltid å jobbe på Carl Berners plass, et av stedene som alltid er ledig på tavla vår. Når ikke Reidar er der, jobber han ofte på Bymisjonens tilbud Lønn som fortjent. Der han går rundt med selvlysende vest og holder Oslo-gatene rene for søppel.

Han er ikke redd for å ta i et tak, Reidar. Men han har sjelden fortalt noe som helst om seg sjøl. Derfor blei jeg ganske overraska da han en dag trakk meg til side, og stakk til meg en bunke tettskrevne ark.

– Jeg vil at dere skal skrive om dette, om min historie, sa han.

Øverst på arket en overskrift, med små bokstaver: «Mitt liv som et null».

– Jeg kunne stå der ved tavla og begynne å grine, for jeg grua meg sånn til mobbinga som kom til å skje i friminuttet, forteller Reidar meg, ei ukes tid seinere.

Jeg har lest gjennom historien hans, men vil gjerne at han forteller selv.

– Fortsatt var det ikke snakk om å få slippe å skrive eller lese høyt foran alle. Hvis jeg sa ifra om mobbinga, fikk jeg juling. Noen av gutta venta på meg i et skogholt jeg måtte gjennom på veien hjem. De pleide å piske meg med en lang kvist, men bare utapå klærne. Så det ikke blei merker. Sa jeg ifra til noen vanka det mer juling, så jeg slutta å si fra til noen i det hele tatt, sier han, mens han stirrer ned i bordplata mellom oss.

Reidar trekker pusten dypt, og fortsetter:

– Jeg jugde om alt som skjedde, men mamma skjønte at noe foregikk. Til slutt tok hu affære. Jeg hadde fritak fra gymmen, for legen mente jeg hadde en medfødt hjertefeil. Det var også noe gutta hengte seg opp i og mobba meg for.

– En dag etter en gymtime var dem forbanna på meg, husker ikke hvorfor. Jeg blei dratt inn i garderoben, og slått. Noen holdt arma mine bak ryggen min, mens en slo meg så hardt i brystet at jeg besvimte. Jeg våkna aleine, og ante ikke hvor lenge jeg hadde vært borte. Den dagen klarte jeg ikke å holde det skjult for mamma, og hu troppa opp på rektors kontor. Der fikk hu beskjed om at mobbinga var helt ukjent for rektor og lærere, men at dem skulle ta det opp på et møte. Veit ikke om det blei gjort. Merka ikke noe til det, i hvert fall.

Reidar er en uutgrunnelig type. Ansiktet ligger alltid i alvorlige folder, selv når han uten tvil tuller med meg over disken i salgslokalet. Han har noe munkeaktig over seg, bak de tykke brilleglassene.

Reidar fortalte meg en gang at han er en litt kjedelig type, med kjedelige drømmer: å få et eget sted å bo, hvor han kan låse døra, skru på tv-en og steike en pizza. I dag er han UFB, som det heter. Uten fast bopel. Sover på sofaen hos en kamerat.

Det er ikke den første sofaen. Det er noe i måten han beveger seg på, som om han er plaga av kroppen. Han forteller om det:

– Jeg halta som barn. Legene på et sjukehus hadde sagt til mamma at det kunne komme av hjertefeilen. Det skremte vettet av henne, og hu ville knapt sleppe meg av syne en periode. Seinere, på et annet sjukehus, fant dem ut at jeg hadde en defekt hofte, som gjorde at det ene beinet blei kortere. Det må være tidenes sykehustabbe. Så måtte jeg gå med skinne, noe som var plagsomt. Det, og kanskje det at mamma hadde sagt fra om mobbinga, gjorde at jeg fikk lov til å gå og legge meg og slappe av når det blei for mye. Jeg fikk være på et rom aleine, hvor jeg kunne ligge på en madrass og hvile. Men det gjorde bare at det blei enda større forskjell på meg og de andre, og at jeg fikk med meg enda mindre undervisning …

Reidar stopper opp litt, leter etter ordene, eller tråden. Jeg synes det er greit med en pause. Det blir mye vondt. Og jeg vet jo at det er mer.

– For å prøve å rette opp hofta mi lå jeg en lengre periode på sykehuset, i strekk. Der på barneavdelinga var det ikke så forskjellig fra skolen. Det var hakking og mobbing. Der var jeg jo bundet til senga og hjelpeløs, så det gjorde det verre. En av gutta kom bort til meg den dagen han skulle skrives ut, og slo meg der jeg lå. Til slutt turte jeg ikke sove om natta, av frykt for påfunn og vold.

Noen ganger under Reidars fortelling tar jeg meg selv i å tenke at det må være overdrivelser, ja, kanskje litt fantasi. Det vil nesten ingen ende ta, all lidelsen. Men jeg har sett papirene fra stiftelsen Rettferd for taperne, hvor Reidar ble tilkjent erstatning på begynnelsen av 2000-tallet. De har sjekket opp opplysningene i den grad det var mulig, og går god for det Reidar opplevde.

– Jeg fikk erstatning fra stiftelsen, ja. 60 000 kroner for et en tapt barndom og et ødelagt liv. Et menneskeliv kan jo ikke måles i penger. Det at jeg ikke klarer å fungere i samfunnet, er jo et tap for samfunnet, sier Reidar om det.

– Jeg begynte i spesialklasse, som det blei kalt, etter det. Der var det et par stykker som var klin gærne. Det var yrkesopplæring, og vi skulle lære å betjene svære stansemaskiner og sånt. De gutta hadde ingen sperrer, og sånn som de lekte med maskinene turte jeg rett og slett ikke å være der lenger. Så jeg slutta. Der også. Droppa ut av skolen.

Reidar forteller ikke så mye om livet i familien i barndommen. Egentlig er det bare mora han nevner. Han fortsatte å bo hos henne langt opp i voksen alder. Han forteller om hvordan hun fortsatte å være bekymret for ham:

– Jeg var uføretrygda fra ung alder, men prøvde å spe på med å jobbe som sjåfør for firmaet til en kompis. Han overbeviste meg om at jeg ikke kunne tjene mer enn tusen kroner i måneden på grunn av trygda, men det var bare jug. Jeg blei lurt på den måten av flere. Et lett offer fordi jeg ikke kunne lese, og ikke kunne sette meg inn i hva jeg hadde krav på og rett til. Det er også noe som har fulgt meg hele livet. Etter en stund satte mamma ned foten, og sa det måtte bli slutt på sjåførjobbing. Det var ikke fordi hun visste jeg blei lurt, men fordi hun var livredd for helsa mi. Hjertesykdommen gjorde at jeg fort kunne bli veldig trøtt, og hun så for seg at jeg sovna bak rattet.

Da mora døde ble Reidar sittende igjen med leiligheten de to hadde bodd i. Men mangelen på kunnskap om voksenlivet gjorde tilværelsen vanskelig. Når han forteller om denne perioden, ser jeg ham for meg sitte nesten lammet igjen i barndomshjemmet, mens alt faller sammen rundt ham:

– Jeg sliter fortsatt med gjeld fra den tida. Inkasso, namsmannen, dette var ikke noe jeg skjønte noe av. Fikk til slutt hjelp til gjeldsordning, men da var det nesten for seint. Gjeldsoffer kalles det. Jeg flytta til Trondheim med ei dame jeg møtte, men det gikk skeis. Da jeg kom tilbake til Oslo, bodde jeg på gata, sov på Østbanen, og tigde mat på Narvesen. Til slutt fikk jeg hjelp av Nav til å få et rom på et hospits, et berykta et. Der var det mye bråk og fyll. Jeg klarte ikke betale egenandelen min der, og havna på gata igjen.

Reidar kom etter hvert i kontakt med organisasjonen Fattighuset, som hjalp ham med klær og mat, og også rom å bo på. Mange av disse erfaringene har han til felles med mange andre som ender opp med å selge gatemagasin, som ham. Men i løpet av historien har ikke Reidar snakket om rus, bortsett fra at det var mye av det på hospitset han bodde en periode. Han forteller litt:

– Etter at mamma døde drakk jeg en god del, i flere år. En sein kveld sovna jeg i ei snøfonn. Heldigvis fant et par damer meg, og hjalp meg hjem. Ellers hadde jeg nok ikke sittet her i dag. Da slutta jeg med drikkinga. Blei til og med gift, da jeg var i slutten av førtiåra. Det varte noen år, helt til jeg dumma meg skikkelig ut. Kona mi ville at jeg skulle gå til psykolog, men det blei aldri noe av. Det var vel fordi jeg helst ville slippe å måtte huske alt fra barndommen igjen. Jeg sleit skikkelig da jeg skulle søke om erstatning for tapt barndom, og måtte hente frem de minnene. Hvorfor skulle jeg ønske å gjøre det igjen?

Jeg minner ham på at han nettopp har gjort akkurat dét. Da trekker han litt på smilebåndet. Han sier at det fortsatt tar på, det å huske og dele. Jeg spør om han vil fortelle mer om livet nå, eller livet som voksen generelt. Han trekker på skuldrene og blir stille en lang stund.

– Nei, det er bare mer av det samme. Nederlag og motgang. Noen sier at motgang gjør deg sterk, men det har jeg aldri opplevd. Skoletida sitter i hue, samme hva jeg gjør. Ikke det at det kommer tilbake, og sånt. Det er det at jeg aldri fikk sjansen til å lære å lese og skrive skikkelig, men også at jeg fikk prenta inn at jeg er en taper, et null. Og jeg har ikke klart å se på meg sjøl på en annen måte etter det, avslutter Reidar, før han forsvinner i retning Carl Berner og stamkundene sine der.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo mai 2018.

Marianne Lindahl har studert selgerne våre. Kriminologistudenten har noen svar på hvorfor =Oslo lykkes, og hvordan bladsalget har endret selgernes hverdag.

Da Marianne Lindahl var fjorten år, sa en annen jente til henne at «alle kan skylde seg selv». Tolv år senere går Marianne fortsatt og irriterer seg over kommentaren. Hun mener det er en altfor enkel forklaring på at noen faller utenfor.

Mer sammensatte forklaringer fikk hun som student i kriminologi på Blindern. I vår skrev hun bacheloroppgave om =Oslos selgere.

Marianne hadde solid erfaring med rusavhengige fra før. I et år jobbet hun som miljøarbeider på en døgninstitusjon for folk med rusproblemer. I tillegg har hun jobbet på Alternativ Jul siden hun var seksten år gammel. Det er et arrangement for rusavhengige og andre som faller utenfor den tradisjonelle familiejula.

– Jeg har møtt =Oslo-selgere i flere ulike situasjoner. Mitt inntrykk er at de er veldig glade for at bladet fins.

I oppgaven ville Marianne se nærmere på hvordan bladsalget påvirker marginaliserte menneskers hverdag. De selgerne hun møtte som er eller har vært rusavhengige, mente at magasinet bygger ned stigma.

– Å selge =Oslo er en slags billett til å bli akseptert. Folk som opplever å bli kastet ut fra kjøpesentre fordi de ser annerledes ut, får stå på senteret når de selger blader. Noen sa at de unngår å bli beskyldt for tyveri når de står med bladene i hånda. Jeg synes det var vondt å høre hvordan noen blir behandlet ellers, fordi de har et annet utseende enn streite folk.

=Oslo er ikke bare for rusavhengige. Vi har alltid hatt selgere som sliter med andre ting, som gjør det vanskelig å ha en vanlig jobb. Dette er for lite kjent, mener Marianne.

– De som selger bladet og ikke har rusproblemer, opplever å bli stemplet som rusavhengige av forbipasserende. Disse selgerne kan føle seg stigmatisert. Det burde komme tydeligere fram at ikke alle som selger bladet er rusavhengige. Jeg hadde en anelse om at det var slik, men sensorene mine på universitetet ble overrasket da de leste om det i oppgaven min. Jeg tror mange ikke vet det.

Uansett hva =Oslo-selgerne sliter med, føler de at kundene behandler dem annerledes som selgere enn som tiggere. De som har prøvd å tigge, forteller om folk som slengte penger i koppen, uten å søke kontakt. Når de selger blader er kundene mer pratsomme, de smiler og holder øyekontakt. Den manglende respekten en tigger opplever, gir også mindre selvrespekt.

Å selge gatemagasin blir gjerne framstilt som et alternativ til å tigge eller stjele. De =Oslo-selgerne Marianne snakket med, fortalte om en annen geskjeft som er minst like vanlig.

– Flere sa at magasinsalget var et alternativ til å selge narkotika. Å selge dop til vennene sine føles mindre kriminelt enn å drive med annen kriminalitet. Det er en enklere løsning enn tyveri for de som trenger penger, og det gir høyere status enn tigging. Å selge dop til folk som uansett skal ruse seg, oppfattes ikke som galt. Som regel er det de samme menneskene som både bruker og selger dop på gatenivå. Ideen om at de som selger er den store, stygge ulven, er misforstått.

Å «pushe» dop er en respektert jobb i et visst sosialt miljø, med gode inntektsmuligheter. Ved å bryte ut av miljøet, kan dopselgere oppleve et voldsomt fall i status. Plutselig blir de sosialklienter med dårlig råd. Mange klarer ikke å møte kravene i en ordinær jobb. Her mener Marianne at gatemagasinet fyller et hull.

– Jeg har en forklaring på hvorfor =Oslo lykkes: Rusavhengige blir møtt på sine egne premisser. De kan mer eller mindre styre sin egen arbeidsdag. Jeg opplever at mange tiltak for vanskeligstilte fungerer dårlig fordi det er for mange regler. Skal man lykkes, må terskelen være lav. De som jobber med =Oslo-selgerne, møter dem ikke med fordommer. Samtidig er de realistiske.

En av selgerne Marianne intervjuet, fant stolthet i å være en slags arbeidsgiver. Han følte at han skapte arbeidsplasser for flere enn seg selv, siden =Oslo har en redaksjon og ansatte miljøarbeidere.

«Alle tjener jo på at jeg selger bladet. Hvis jeg tigger, skaper jeg ikke jobber, da får jeg bare penger», fortalte selgeren.

Marianne var ute etter selgernes perspektiv, derfor intervjuet hun ingen kjøpere av bladet. Men selgerne snakket en del om kundene sine.

– En selger fortalte at han pleide å skrive med en kunde på mail. En annen fortalte om en kunde som var blitt en god venn, og som ga ham vinterklær. Slike relasjoner er til glede for begge parter. Jeg synes det var litt morsomt med selgere som hadde oppdaget at streite folk heller ikke levde perfekte liv. De får høre om kundenes problemer, og innser at det egentlig ikke er så stor forskjell på folk.

Teksten sto på trykk i =Oslo august 2018.

Christer var den første av =Oslo-selgerne jeg ble skikkelig kjent med. Han var også den jeg har krangla mest med, i de syv åra som er gått. Christer hadde jobba som gatemagasinselger siden første dag =Oslo åpna dørene i 2005, noe han likte å minne meg på ofte.

Han hadde også dukka opp i magasinet flere ganger enn de fleste. Til Juleboka 2010 hadde han til og med intervjua kong Harald på slottet, et intervju som senere skulle bli en viktig del av et teaterstykke på Det Norske Teateret.

Akkurat dét var jeg ikke klar over, da jeg hadde mine første fantastiske og kaotiske uker som miljøarbeider i =Oslos lokaler i Skippergata. Christer var både berømt og berykta i lokalet på den tida, men da mer som kranglefant og klagefant, sider han mange år senere villig skulle dele med det norske TV-publikummet. Siden jeg var en grønnskolling på arbeidsplassen, og også i møtet med rusmiljøet, visste han å teste både tålmodigheten og temperamentet mitt.

Det var først da jeg ble spurt om å være med som anstand, da Christer skulle delta på Debatten på NRK i mars 2013, at jeg fikk rokka ved det bildet jeg hadde av Nils Christer Modin. Min første reaksjon da jeg blei spurt, var vantro. Debatten skulle sendes live fra Litteraturhuset i Oslo, og jeg så for meg en rekke skrekkscenarier foran kamera, fra en sovende Christer til en rabiat utgave av samme mann.

Kveldens tema var om det skulle være lovlig å røyke heroin på sprøyterommene, noe daværende helseminister Jonas Gahr Støre hadde tatt til orde for i et intervju i =Oslo. Kritikken var sterk fra flere kanter. Jeg, og flere med meg, håpet at det skulle bli en bredere diskusjon om retningen i ruspolitikken.

Da Christer møtte meg ved Nationaltheatret, punktlig og opplagt, skamma jeg meg raskt over å ha vært så forutinntatt. Vi gikk rolig gjennom Slottsparken, og Christer fortalte meg hvor viktig det var for ham å stille opp på denne type ting. Han ba meg si i fra hvis =Oslo trengte noen som kunne snakke om sine erfaringer som rusavhengig til skoleklasser, studenter eller pressen. Han skulle stille opp, uansett. Dette var det han brant for, dette var hvordan han kunne bidra til noe godt, var omkvedet.

Du måtte nesten ha møtt en Christer i dårlig form eller humør for å skjønne hvor grundig forvandlingen var. I Skippergata, i dårlig form eller humør, kunne Christer få trommehinner til å sprekke, og de mest garva gutta til å rømme lokalet. Ordet «sinna» fikk en helt ny dimensjon. Men i møte med lyskastere, kamera, politikere og publikum var Christer veltalende, kvikk og morsom. Han eide rommet, rett og slett. Ikke det at han ble en annen, men han tilpasset personligheten sin til formatet. Jeg tror ikke mange i publikum husker mye av budskapet til Jonas Gahr Støre, Bent Høie eller noen av de andre politikerne på scenen, men jeg er sikker på at de husker Christer.

Det var også der jeg skjønte hva hjertesaken hans var: å sørge for at ingen av dagens barn og ungdom skulle få et liv som hans. Dette var også grunnen til at Christer ikke brydde seg om å delta i diskusjoner om røykerom, legalisering og legemidler til rusavhengige. Christer hadde levd et liv som tungt rusavhengig siden tidlig i tenårene. Han hadde nyresvikt, åpne sår på beina, og en rekke andre plager. Han hadde vært en del av det åpne rusmiljøet i Oslo, med alt det innebærer av vold, press og trusler. Ingen skulle måtte oppleve det samme. Vi må redde ungdom som styrte i den retningen, så får alt annet komme i annen rekke, var Christers budskap.

Det budskapet fikk han ut, ikke bare til klasser på besøk, men etter hvert til hele Norge, om det var som vertskap for Per Sandberg i reality-serien «Prøv mitt liv», eller som aspirerende barista i serien «Petter Uteligger – En ny sjanse». Hele veien brukte han sin egen historie, ja, nærmest sin egen kropp, for å advare unge mennesker: Dette er hva jakten på rusen kan gjøre med deg, du vil ikke leve mitt liv. Jeg er sikker på at han nådde og redda flere på den måten.

Et av de store paradoksene hos Christer var nettopp det at han brydde seg om menneskene, var glad i dem, også dem han ikke kjente, samtidig som han kunne gi inntrykk av å være eitrende forbanna på de samme. «Du skjønner ikke» var kanskje de tre ordene jeg hørte ham si flest ganger. Og når du ikke skjønte, da sa Christer ifra.

Men igjen: Når jeg hadde slått meg til ro at han ikke klarte å holde ut med andre mennesker, fant jeg ut at han var en usedvanlig gjestmild kar. Det var sjelden han ikke hadde en to eller firebeint venn boende hos seg i den kommunale leiligheten på Tøyen. Noen trengte bare tak over hodet for natta, andre ble boende i månedsvis på sofaen. Christer innrømte at han ikke var veldig glad i å være alene. Han sleit med angst, og det å ha gjester stagget det verste. Og så likte han som sagt mennesker.

Angst og redsel var nok også en årsak til at Christer kunne være så konfronterende, og virke så sint som han gjorde. Det er viktig å skjule sårbarheten når du lever på gata. Ikke vise svakhet. Men en gang vi holdt våpenhvile, og fikk snakka skikkelig sammen, innrømte han at hovedårsaken var smerter.

Det er vanskelig å ikke lange ut mot verden når smertene gnager ustanselig i bein og armer. Det er enda vanskeligere å slutte å bruke medisinen som gjør at du holder ut. Det la Christer aldri skjul på at var en evig kamp, inn og ut av institusjoner, behandling, avrusing, langtids, korttids, og så videre og videre, nærmest i sirkel. Det var noen ganger for lite og for seint, andre ganger kunne det gi et deilig avbrekk fra et beinhardt liv.

Jeg tenkte ofte at det kom til å bli godt for Christer å slippe alle smertene, den dagen kroppen hans ikke orka mer. Jeg er ikke så sikker på om han hadde vært enig. Han var en fighter, en som ikke la seg ned og ga opp.

Selv de siste månedene, hvor han var inn og ut av sjukehuset, var han den som alltid møtte på jobb. Noen ganger måtte han overtales til å komme seg tilbake i seng, for han var slettes ikke i form til arbeid. Det var ikke alltid populært. Det skjedde også at han da dro for å selge =Oslo, gjerne på favorittplassen ved Stortorvets Gjæstgiveri. Han skulle jobbe, om han så måtte slepe seg ned, og sitte på bakken med magasinene.

Nå i våres, ganske nøyaktig fem år etter kvelden på Litteraturhuset, var jeg igjen anstand for Christer. Denne gangen i TV 2s studio i Nydalen. Han og kompisen Petter «Uteligger» Nyquist var gjester på Senkveld med Thomas og Harald. De skulle snakke om =Kaffe og den nye TV-serien. Jeg satt på bakrommet og fulgte innspillingen live.

Christer Modin hadde publikum og gjester i sin hule hånd, som alltid. Han skinte nesten mer enn noen gang. Stolt, frekk og modig tok han mer eller mindre over hele showet. Ved siden av meg foran skjermen sto neste gjest, fersk Kjendisfarmen-vinner Pål Anders Ullevålseter, og måpte mens Christer skrudde opp sjarmen hakk etter hakk. Han så på meg, og sa beundrende: «Han er jo helt rå», så opp på Christer igjen, og gjentok «helt rå» et par ganger. Jeg sa meg enig.

Av Even Skyrud, miljøarbeider i =Oslo

Da =Oslo-selger Olav S. Hansen nylig fylte 60 år, var det kakefest på Røa.

Innenfor hovedinngangen på Røa senter er stolen til Olav det første du møter. Når vi kommer, er den tom. Olav står utenfor og tiltrekker seg flere og flere som vil gratulere. Noen har lest i lokalavisa at han har bursdag i dag, den 28. august.

Når han omsider kommer inn, filosoferer han over begivenheten.

– Det er jo en spesiell dag. Du går fra å være ung og lovende til en mer oppsummerende fase. Jeg har gjort alt jeg kan for å unndra meg hele livet. Men uansett hva man gjør, så blir det litt leving likevel, sier han med et smil.

En blomsteroppsats med flagg og bursdagskort venter på et bord. Senteret serverer også en stor marsipankake. Gaver fra kunder setter han ekstra pris på.

– Jeg har fått litt kontanter, blant annet. Det er dessverre det jeg liker best. Jeg har ikke fått åpna alle gavene ennå. Nå tror jeg muligens noen skal ha et blad av meg.

Olav selger bladet. Han forteller kunden at det er lov å komme tilbake flere ganger. I hvert fall til jul.

– For ti år siden var det en selvfølge å kjøpe bladet. Det var på en måte litt kult. Nå er det en like stor selvfølge at man ikke støtter verken romfolk eller =Oslo: Man vil ikke la seg lure av disse som skal ha penger på gata.

Selv om Olav kan høres pessimistisk ut, har han lite å klage over.

– Alt i alt har jeg hatt det bra her på Røa de ti årene jeg har stått her. Jeg håper å få leve en stund til. Kanskje jeg kan bli til større glede for mine omgivelser enn jeg har vært fram til nå. Etter en artikkel om meg i Akersposten har jeg solgt bedre. Faktisk var det en som satte inn tusen kroner på kontoen min. Hvordan det blir framover gjenstår å se, som det heter. Å være i media har vel kortvarig effekt.

Alle som driver med salg må også selge seg selv, mener Olav.

– Hvis vi går litt dypere ned i det, så selger du på en måte din egen sex-appeal. Det høres rart ut, men det gjelder til og med når du selger =Oslo. Da tiltrekker man seg folk på sin egen alder, eller eldre. Etter ti år som selger finnes det altså ti aldersklasser som jeg ikke er så attraktiv for lenger. Det tror jeg er en viktig forklaring på at jeg selger mindre. For ti år siden var relativt yngre kvinner mer opptatt av å si hei og kjøpe bladet.

En gang hadde Olav en helt annen status i samfunnets øyne. Han var et skolelys som tidlig kom inn i IT-bransjen.

– På det verste jobba jeg seksti timer i uka. Da var fargen grå et slags tema for livet mitt. Jeg har mer selvtillit nå enn jeg hadde da jeg var tretti, helt åpenbart. Selv om jeg selvfølgelig var mer vellykka den gangen. Det var all right å være på internasjonalt salgsmøte i Genève, oppe i Alpene. Alt var gratis, og så videre. Egentlig var det fyll og fest.

Olav savner ikke det gamle livet.

– Før sleit jeg veldig med å ikke føle meg bra nok. Da hadde jeg kontakt med flere folk. Nå har jeg sannere relasjoner. Selvtillit handler om hvordan du har det med deg selv og dine nærmeste. I dag kan jeg være meg selv.

– Du har beholdt de menneskene betyr noe, og kutta ut de andre?

– Ja, eller de har kutta ut meg, kan du si. Det er like greit.

Ei som slett ikke vil kutte ut Olav, er Hanne-Karine Sperre. Hun ble kjent med ham her på senteret, men kaller seg heller venninne enn kunde.

– Olav er veldig belest, en utrolig intelligent og flott mann med bra verdier. Sønnen min var veldig opptatt av at vi skulle gi ham en gave. Han har ønsket seg bøker. Han er særdeles opptatt av 9/11, Donald Trump og alt som skjer i USA. Så vi kjøpte en bok om det. Nå er det vel meningen at vi skal ta oss kake og kaffe etterpå.

Det betyr mye for Hanne-Karine å ha Olav i omgangskretsen.

– Vi henger ikke akkurat, men vi kan sende mail til hverandre og høre om det går bra. Jeg blir bekymra hvis jeg ikke har sett ham på en stund. Enten kjøper jeg magasinet av ham, eller så gir jeg ham litt penger. Så prater vi om alt og ingenting. Olav har blitt en integrert del av miljøet her på Vestkanten. Veldig mange setter pris på ham.

Teksten sto på trykk i =Oslo oktober 2018.

=Oslos julebok har fått både selgerne og kjentfolk til å åpne seg. Her er noe av det som har gjort størst inntrykk. 

Å gi et blad i julegave blir ikke helt det samme som en bok. Det innså vi i gatemagasinets andre år, 2006. Da kom ideen til =Oslos julebok. Vi hadde ikke helt tro på at vi kunne gi den ut selv. Derfor gikk vi til Håkon Harket i Press forlag. Han ville mer enn gjerne samarbeide.

Den første juleboka, med selger foran og bak.

Til boka ville vi at selgerne våre skulle skrive selv. Vi fikk forfattere som Håvard Rem og Bjørn Gabrielsen til å holde skrivekurs i =Oslos lokaler. =Oslo-selger Rikke Eriksen bidro med diktet «Se på meg». Senere leste hun diktet fra mange ulike scener, og hos Anne Lindmo i «Store studio» på NRK.

En av de lengre historiene i boka, skrev Hansi. Den starter slik:

«Jeg var nykter i fem år. Men så døde kona mi i barsel, og da var det rett ut igjen. I et halvt år var jeg det jeg vil kalle «hyperkriminell», da var alt bare helt svart. Siden den gangen har jeg ikke stjålet så mye som en sjokolade. All inntekten min kommer gjennom salg av =Oslo».

En annen sterk historie i boka begynner slik: «Jeg ble seksuelt misbrukt som barn i Haugesund. Da det ble oppdaget, skjøt gjerningsmannen seg selv i hodet».

I den første juleboka var de fleste selgerne anonyme. Det skulle endre seg i senere bøker.

I juleboka 2007 kombinerte vi selgernes historier med intervjuer og reportasjer. Da vi intervjuet Wenche Foss, måtte vi følge henne på sykehus etterpå. Hun falt nemlig på isen og brakk beinet på vei inn til møtestedet vårt, Brasserie Blanche.

Noe mer sporty enn den 90 år gamle divaen hadde vi aldri møtt. Hun insisterte på å gjennomføre intervjuet før hun sjekket hva som var galt med beinet. Heldigvis hadde hun smertestillende tabletter i veska.

Dette bildet ble tatt av vår sivilarbeider Sigurd Fandango, som i dag er fotograf i magasinet D2. Da Wenche måtte på sykehus, var det Sigurd som trillet henne inn på røntgenrommet i rullestol.

Når det gjalt å stille opp i juleboka, var folk lette å be, også om tjenester. På Youngstorget fikk =Oslo-selgerne Kent og Clas et minneverdig julebord. Jan Vardøen, restauranteieren kjent som «Mr. Grünerløkka», laget flere retter til de to gode vennene. Han grillet kalkunspyd på engangsgrill og kokte tilbehør på primus.

Midt på torget pyntet vi et medbrakt campingbord. Dette vakte en del oppsikt blant forbipasserende, og Kent forsynte dem med ferske dadler.

«Bordet ser ut som om det er røska ut fra en restaurant», mente Clas (t. v.). «Nå har du i hvert fall gjort noe fornuftig i livet ditt», sa Kent til kokken Jan.

Det ble en tradisjon å kombinere litt av hvert i juleboka. I 2008 tok vi med =Oslo-selger Jan Ådne Fredriksen til solobservatoriet på Harestua. Der fikk han se på stjerner og planeter sammen med Norges blideste astronom, Knut Jørgen Røed Ødegaard.

På forsiden av boka var kronprins Haakon, som sprengte sin egen tidsplan da han besøkte oss i Skippergata. Han snakket lenge med selgerne før han ble intervjuet. Vi spurte ham blant annet hvilket yrke han ville valgt hvis han kunne velge selv. Da ville han jobbet med musikk. Han mente han hadde for lite talent til å synge og spille, så han måtte jobbet på produsentsiden.

Kronprinsen gjorde særlig inntrykk på våre kvinnelige selgere og medarbeidere. Noen sto med rose ved døra da han kom. 

Til juleboka 2009 arrangerte vi et møte mellom =Oslo-selger Ann Charlott Larsen og skuespiller Maria Bonnevie. Maria hadde nettopp spilt en heroinavhengig kvinne i filmen «Engelen». Kvinnen måtte gi fra seg barnet sitt, akkurat som Ann Charlott måtte gjøre i virkeligheten.

=Oslo-selgeren vokste opp i et hjem med mye alkohol og slåssing, fortalte hun. I tillegg ble hun mobbet på skolen. Rusmiljøet tok imot henne med åpne armer. Da hun selv fikk to barn, valgte hun frivillig å la dem bo i fosterhjem. Maria Bonnevie ble skremt over hvor mye Ann Charlotts historie lignet på historien i filmen.

«Bærer du på for mye skuffelser, smerte og angst, er det klart du trenger noe til å ta det vekk. Jeg har ingen problemer med å forstå det,» sa Maria om Ann Charlottes heroinbruk.

Den neste juleboka satte salgsrekord. I november og desember 2010 ble 80 000 bøker omsatt på gata. På forsiden var kong Harald. Han foreslo selv å møte en selger da han skulle intervjues på Slottet. Christer Modin ble med, og taxisjåføren trodde ikke på ham da han sa hvor han skulle.

«Mitt kontor er jo hele byen», sa Christer, etter at han fikk bekreftet at kongen både bodde og jobbet på Slottet. 

Christer fortalte kongen om sin vanskelige oppvekst. Kong Harald fortalte om sterke møter med barn som ikke fikk være barn, fordi de måtte ta vare på egne foreldre. Dette var noe som engasjerte ham. Intervjuet ble mye omtalt i media, og Christer ble kjendis. Han traff kongen igjen på premieren til teaterstykket «=Oslo», hvor møtet mellom de to var en rød tråd.

I 2011 ble det også store oppslag rundt julebokas frontfigur. Fotballstjernen Erik «Myggen» Mykland fortalte om kokainbruk og samfunnsstraff. I sju måneder måtte VM-helten plukke søppel for Frelsesarmeen.

Myggens egen far, Oddvar Mykland, sa at intervjuet var det beste han noen gang hadde lest av sønnen. Dagbladets bokanmelder Tom Stalsberg skrev: «Han byr på en god touch av seg sjøl, mer enn noen gang».

Slik så avisforsidene ut dagen etter lanseringen av juleboka i 2011. 

I juleboka 2012 gjenskapte vi «Den siste nattverden» med 13 personer rundt samme bord. I vinglassene var det saft, men brødet var ekte. Her var det virkelig børs og katedral, for samtalen foregikk på et møterom hos Oslo Børs. «Kan jeg være Judas?» spurte filosofen Lars Svendsen.

Seks =Oslo-selgere møtte sju kjente personer av den mer reflekterte sorten. Det ble en meningsfull samtale om rus og sårbarhet, arbeid og livsmestring.

Blant deltakerne på «nattverden» var kunstner Vebjørn Sand, prest Einar Gelius, programleder Noman Mubashir og artist Hans-Erik Dyvik Husby. 

I 2013 var =Oslo-selger Magnus W. Jenssen forsidegutt. Vi ble med ham en dag på jobb på Grorud senter. Hunden Berta var også med, med eget selgerkort rundt halsen. «Noen ganger løser vi verdensproblemer her på Grorud», sa Magnus. «Det er ikke vanskelig å prate med folk».

Vi møtte flere kunder som var svært åpenhjertige, i hvert fall når de slapp å få navnet sitt på trykk. En kvinne i kåpe og strikkelue betrodde oss at hun hadde hatt tre typer brystkreft, og røkte hasj for å døyve smertene.

I samme bok fortalte =Oslo-selger Morten Passerud at han liker Øystein Sunde veldig godt. En gang møttes de på gata, og Morten ba om autografen på ett av bladene han hadde med seg. Det var verdt den tapte inntekten fra bladet.

Dette måtte vi gjøre noe med. Til juleboka 2014 inviterte vi Morten og Øystein på en drømmedag sammen. Øystein Sunde foreslo å møtes på Gamlebyen modelljernbanesenter i Fredrikstad. Begge er opptatt av kjøretøy og «gammelt ræl».

Morten var så redd for å forsove seg til møtet at han tilbrakte natta på en vond sofa. Etter mye moro langs Norges største modelljernbane, ble det servering i en gammel togvogn. På hjemveien sa Morten: «Jeg har hatt en opplevelse for livet!»

Kombinasjonen av =Oslo-selger og kjendis med felles interesser var en suksess. I juleboka 2015 fikk selger Bård Kollen møte forfatter Tom Egeland. Møtet foregikk på Bårds hybel i Frelsesarmeens hybelhus. Der hadde han hundrevis av Star Wars-gjenstander.

Som 19-åring hadde Tom vært statist i filmen «Star Wars: Episode V – The Empire Strikes Back». Bård danket ut Tom i kunnskap om Star Wars, og hadde også full oversikt over forfatterens bøker. Senere fortalte Tom Egeland at møtet ga ham et nytt syn på rusavhengige.

I 2016 innførte vi et nytt konsept for juleboka. Hele boka skulle fylles med personlige historier i jeg-form. Temaet var vendepunktet. =Oslo-selgere fortalte sin historie side om side med andre spennende personer.

Somaliske Safia Y.Abdi Haase beskrev hvordan hun ble omskåret og giftet bort, og hvordan hun rømte til Kenya og Norge. Da juleboka var ferdig solgt, publiserte vi historien hennes på websiden vår. Den ble en farsott i sosiale medier, og den tredje mest delte saken på nett i Norge i hele 2017.

Richard Branson stakk innom oss da han gikk nedover Skippergata sammen med Thorvald Stolteberg før jul i 2016. Milliardæren sikret seg en julebok, som selgeren signerte.

Siden har vi laget julebøker på samme måte. I år (2018) samarbeider vi med gatemagasinet Megafon i Bergen og Sorgenfri i Trondheim. Det betyr at vi får ressurser til å lage en enda bedre bok.

Selgere pynter juleboka med bånd i =Oslos salgslokale (2017). 

Nikolay Kuryashkin deltok i flere kriger før han begynte å selge =Oslo. Nå vil han vise oss de små vesenene som reddet livet hans.

I en bakgård på Grønland gjør Nikolay Kuryashkin det han kan best. =Oslo-selgeren har fått både vanskeligstilte og kommunalt ansatte i Oslo til å bry seg om bier. Med tjukk, russisk aksent sier han:

– Jeg lurte på: Skal jeg dø eller leve?

Fyrlyset er Frelsesarmeens kontaktsenter for rusavhengige i Oslo. I bakgården bor vennene til Nikolay i kuber. Det er en arbeidsom gjeng, som har produsert seksti kilo honning i år. Den skal selges på julemarked.

– Har dere lighter? spør Nikolay.

Vi tror først han skal røyke en sigarett. Men nei, han skal røyke biene. Når han åpner en kube, blir biene beroliget av røyken. Da er det mindre sjanse for at de stikker.

Vi lærer at bare hunnbier kan stikke, og at det er en form for selvmord. Når biene stikker, mister de brodden og litt av bakkroppen. Derfor dør de kort tid etterpå. Snart skjønner vi at de ikke stikker for moro skyld. De stikker for å forsvare flokken sin, men det skjer ikke så ofte. Det går an å stå rett ved kuben uten å bli angrepet.

– En gang jeg flyttet en kube, veltet den. Det var masse bier i lufta, og jeg hadde ikke drakt på meg. Da fikk jeg 100-150 stikk på kort tid, forteller Nikolay.

Han har vært utsatt for større trusler enn bistikk. I 28 år jobbet han i det russiske militæret. Han tjenestegjorde både i Vietnamkrigen og i Sovjetunionens krig mot Afghanistan.

– Det var et tøft liv, med litt for mye alkohol. Jeg forsto at jeg trengte et annet miljø. I hjemlandet mitt var Roald Amundsen og Thor Heyerdahl helter. Hva heter den andre mannen … og fy fader … han som jobbet ganske mye i Russland?

– Fridtjof Nansen?

– Ja! Derfor kom jeg til Norge. Jeg har også bodd i Canada. I Norge har jeg funnet riktig sted. Nå er jeg helt borte fra alkohol. Biene har reddet livet mitt. Når krigen kommer igjen i hodet mitt, kan det bli komplisert. De tankene glemmer jeg når jeg jobber med bier. Da må jeg konsentrere meg i ganske mange timer. Det er kjempebra for livet mitt. Jeg har et mål. Når flere jobber med bier, betyr det mindre rus og mer ansvar.

Nikolay håndterer kubene uten beskyttelse på ansikt og hender, mens biene oppfører seg eksemplarisk. Det er tydelig at han er sjefen, og at medarbeiderne i Frelsesarmeen er lærlinger når det gjelder birøkt.

– I Oslo har jeg fått ganske mange til å drive med bier. De kan ikke så mye, og det tar en stund å lære seg. Hver bie og hver kube er helt forskjellig. Det er masse forskjellige personligheter. Noen bier er hissige og noen er rolige. Noen jobber bra, andre jobber aldri.

Nikolays foreldre og besteforeldre hadde også birøkt som hobby. Vi blir litt forbauset når han forteller at de bodde i Sibir. Han påstår at vinteren der er som på Lillehammer.

– Jeg bodde i et næringsrikt område med mye vegetasjon. Det var innlandsklima, med kalde vintre og varme somre. Plantene produserer mye nektar langt nord. Det er korte somre, så de må gjøre det fort. På landsbygda i Sibir fikk jeg minst hundre kilo honning fra én kube. Oslo er ikke det perfekte stedet for bier.

Han blir oppgitt når kommunen satser på små praktbygg for å redde insektene.

– Oslo bygger ganske mange galskap-monumenter. Insekthotellene på Sagene blir aldri brukt, det er bortkastede penger. Det er ikke gjemmesteder insektene mangler. Det er planter! Kommunen må kjøpe frø til planter som produserer masse nektar. De må så de rette frøene, der plantene kan vokse. Det er veldig viktig for både bier og andre insekter. I Berlin bestemte de seg for å plante noe som er bra for insektene. Det er grunnlaget for hele livet deres.

Det er ikke bare bier i seg selv som interesserer Nikolay. Han er også opptatt av rollen de spiller i en større sammenheng.

– Det viktigste med biene er ikke at de gir oss honning, men at de befrukter planter. Uten bier kan frukten forsvinne. I USA leier birøktere ut bier til bønder, så de kan produsere appelsintrær. I 2019 er Oslo miljøhovedstad. Da burde politikerne høre på meg. Jeg vil jobbe med miljøet i resten av mitt liv. Jeg vil lære folk å jobbe med naturen.

Sommeren 2018 var uvanlig solfylt, med Nikolay jublet ikke.

– Det har vært den verste sommeren i mitt liv. Veldig dårlig for biene. Det var så tørt, og ikke noe blomster. Så kom det regn, men det var litt for sent. Ganske mange insekter dør når maten mangler. I år så jeg bare én stor, norsk veps. Hvert insekt har sin egen nisje i naturen. De har forskjellig snabel og jobber på forskjellige måter.

Det er ikke lett å forstå hva Nikolay egentlig gjør med biene. Det ser ut som han ommøblerer kuben. Han viser oss en dronningbie, som er merket med tusj. Dronningen kan man kjøpe, eller lage selv ved å gi larver spesiell mat. En larve som får bidronninggelé blir mye større enn de vanlige arbeidsbiene. Da skjønner alle at det er en dronning. Om vinteren sitter de andre biene rundt dronningen og holder henne varm. Som næring får de sukkervann. Når de skal ut og fly igjen, finner de lett veien hjem.

– Biene har den beste GPS-en. Den er effektiv over cirka tre kilometer. Da finner de tilbake, flyr som et bombefly og stopper en centimeter foran kuben sin. Ingen vet akkurat hvordan de orienterer seg.

Nikolay er ikke lenger fast selger av =Oslo. Han kombinerer birøkt med Frelsesarmeens arbeidstiltak. Brukerne av lavterskeltilbudet Jobben og Aktivitetshuset Prindsen får hjelpe til med biene. Nikolay tok initiativet til bigården og har hovedansvaret for kubene. Når det nærmer seg jul, kan du også møte ham som selger.

– Jeg har tenkt å selge =Oslos julebok. Når kommer miljøboka? spør han med et smil, før han tar lunsjpause inne hos Fyrlyset.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo november 2018.