I fjor ble =Vaffelhjerte arrangert i =Oslos lokaler. Folk kunne sende inn spørsmål til selgerne våre på Facebook. For hvert spørsmål, donerte Vaffelgutta en vaffel til en vanskeligstilt på gata. Aksjonen ble startet av Westerdals-student Miriam Wallenius, og studenter hjalp til med å taste inn svar. Målet var å spre kunnskap om rusavhengige – rett fra kilden. Her kan du lese en del spørsmål og svar.

#Hvorfor valgte du å ruse deg?

#Livet var for hardt, og jeg så etter en ny løsning. Jeg fikk ikke så mye kjærlighet av min mamma, og når jeg gikk med et barn i magen, så tenkte jeg å gi mitt barn alt jeg ikke fikk fra min mor. Men det ble for tøft. Jeg merket at jeg ble som min mor var mot meg. — Line

#Da min yngste sønn døde etter en legetabbe på sykehuset hvor jeg jobbet, orket jeg ikke å gå ut døra mer. Jeg skulle ønske jeg fikk mere hjelp og at legen ikke ga meg piller, men heller psykolog eller krisehjelp. Det var det som fikk meg til å bli narkoman i første omgang. — Selger 538

#Det er fordi jeg har smerter og er syk. — Selger 859

#For meg var det var det en følelse av at jeg lenge hadde levd med ett bein, og endelig fikk to. Jeg svevde på en rosa sky. Det føltes som redningen. —Ståle, selger 499

#Hva mener du samfunnet kan gjøre for å bedre din livskvalitet?

#Jeg sliter med å få offentlig avrusning med en medisin som jeg tåler. Veldig vanskelig å være LAR-pasient på morfin. Det er veldig strengt regime. Medisinen ble fjernet etter fem år uten en sprekk, fordi LAR mener dette er en medisin som ikke fungerer. Da havnet jeg tilbake på gata på heroin. Jeg har fått hjertestans av metadon og tåler ikke Subtex. —Kristin

#Man kunne hørt litt mer på oss, tatt litt mer hensyn til oss. Følge litt mer med på LAR (Legemiddelassistert rehabilitering). — Selger 012

#Da skal det være lovlig heroin. Jeg bruker rus for å bli smertefri. — Selger 859

#Ettervern fra Oslo kommune!

#Hvis jeg vil gjøre dagen din litt bedre, hva vil du helst at jeg gjør?

#Det skal ikke så mye til. Når jeg treffer hyggelige folk på t-banen og andre steder som tar en prat med meg så føler jeg meg verdifull. De fleste overser meg totalt, og det er ikke så hyggelig. Bare et smil kan bety en forskjell. Jeg liker også når folk som kjøper blader gir meg tips, og når jeg får komplimenter som f.eks. at jeg har et fint smil og er søt. — Line

#Jeg liker best å gjøre ting for meg selv, for det har jeg gjort siden jeg var liten. Når jeg har litt penger selv, så har jeg vansker for å motta ting fra andre. Når jeg står å selger =Oslo blader, så er det hyggelig at folk kjøper et blad av meg. — Joachim

#Hvor møter du hjertevarme og medmenneskelighet ?

#Det møter jeg hos kundene mine på Majorstua. — Selger 859

#Enkelte på huset der jeg bor er veldig hyggelige. To av jentene (av 26 stk) har jeg blitt veldig gode venner med. De kan jeg gråte på skulderen til. De er mine beste venner. Jeg føler også at jeg blir satt pris på når jeg er på =Oslo lokalene. Her bryr folk seg veldig. — Line

#Hva er den verste og den beste opplevelsen i ditt liv?

#Jeg ble lurt i å drikke 170 ml metadon før jeg i det hele tatt hadde prøvd amfetamin. Dette fordi han ville lure meg til å ha sex med han. Jeg kasta opp helt svart i en halvtimes tid. Jeg ble bevisstløs og våknet opp av at han hadde sex med meg. Han sa også at han hadde hiv imens vi hadde sex. Jeg havnet i et helvete. Det beste som har skjedd meg var da jeg begynte å selge =Oslo. Dette gjorde at jeg kom meg ut av strøket. Jeg føler meg mer verdifull. — Line

#Hva er det beste vi foreldre kan gjøre for at ungdommene våre ikke skal havne utpå?

#Åpenhet er veldig viktig. Snakk med barna tidlig om de forskjellige rusmidlene og hvilken betydning det får. Ta de med ut på gata og vis de. Ærlighet er viktig. Vær støttende, ikke dømmende. — Ståle, selger 499

#Ha respekt for at barn tar sine egne valg. Man kan ikke velge for andre. Samtidig fortjener alle barn å bli sett. Det skal ikke være sånn at et barn som ønsker å ruse seg må skjule dette for foreldrene. Det hadde vært bedre om man kunne snakke åpent med foreldrene sine. Rusmidler er ikke slemme. Det er årsaken til at vi bruker dem som pleier å være slemme. — Mads

#Hold dem unna Oslo, fordi det er her nede det florer av alt. Her kan du få tak i alt. — Vidar, selger 1120

#Hva drømmer du om?

#Jeg håper at min far ringer meg en dag for å gjøre opp for det slemme han har gjort. Det er min største drøm. — Joachim

#Å komme inn i leiligheten min og bli nykter, og komme i kontakt med barna mine. — Sissel, selger 1036

#Å motta erstatningen jeg fikk for 6 år siden. Jeg venter på dette fortsatt. — Line

#Jeg drømmer om å ikke ønske meg noen ting. Jeg liker å være her og nå. — Mads

#Hva må til for at du skal slutte å være narkoman?

#Å fy flate. Jeg prøvde i januar i fjor, men det var håpløst. Jeg bor med 26 andre kvinner som er narkomane. Blir jeg rusfri, så føler jeg at jeg er helt alene. — Line

#Jeg er så heldig at jeg har fått metadon, men de skal ta det fra meg bare etter to år. Og hvorfor? De kutter det bort uten nedtrapping, det er helsefarlig, men leger gjør det for det. Tror de fleste ville ha vært nykter hvis de hadde hatt muligheten til å trappe ned. — Selger 538

#Jeg fikk blodpropp for en stund siden, og ble lagt inn på sykehus. Jeg gikk da på metadon i ett år. I november i fjor så jeg en reportasje om hvor skadelige stoffene var, og da valgte jeg å slutte! Jeg slutta på dagen uten hjelp. Helt rå følelse. Nå er jeg rusfri. — Joachim

#Hvis du fikk valget mellom en plass på et rehabiliteringssenter eller fri heroin i såkalte sprøyterom, hva hadde du valgt og hvorfor?

#Jeg ville valgt fri heroin. Jeg har benmargskreft med uutholdelige smerter. Heroin er det eneste som demper smertene. — Line

#Jeg lurer på om du kan beskrive din drømmedag..?

#Min drømmedag for meg er at jeg våkner opp og har et morgenskudd, og at jeg har magasiner, slik at jeg kan begynne tidlig med å selge. Og at jeg får meg en pause, hvor jeg spiser en god lunsj. Jeg står utenfor polet på Majorstuen, så når polet stenger kl 18, dabber kundene av. Jeg liker også å få tips. —Ståle, selger 499

#Har du mange nær deg som hjelper deg gjennom hverdagen? 

#Jeg har familie som vil hjelpe meg alt dem kan. Vi narkomane er veldig flinke til å lure familie og venner til å tro at vi har det bedre enn vi faktisk har det. I mitt tilfelle tror de at jeg er ferdig med det verste, men det er ikke tilfellet. De hjelper meg med å være tilstede og handler for meg når jeg ikke har penger. — Selger 538

#Hvordan har du det egentlig?

#Jeg har det så heavy, at det er ikke mer enn 3 uker siden jeg vurderte om jeg hadde råd til krok og tau. Heldigvis hadde jeg ikke råd.. Jeg må få bort tankene fra å ta livet mitt. — Line

#Hva gjør deg lykkelig?

#Jeg blir lykkelig å jobbe med å selge =Oslo. — Selger 859

#Jeg blir glad av å reise vekk med konen min. Kjempe for å bli nykter. —Selger 012

#Bortsett fra dop så ville det vært at kona mi kom tilbake. — Vidar, selger 1120

#Hvilken jobb kunne du tenkt deg å hatt hvis du kunne valgt hvilken som helst?

#Jeg har vært sekretær i nesten 10 år før, så det hadde vært hyggelig å jobbe med det igjen. Jeg har også en drøm om å kjøre drosje. — Line

#Hva skal du gjøre på bursdagen din?

#Jeg vil helst grave meg ned. Men familien min lar meg aldri få lov. — Selger 538

#Jeg har ikke noe forhold til bursdagen min og prøver å glemme den. — Selger 859

#Ingenting tror jeg. Jeg håper jeg får kake på hjemmet der jeg bor:) Kanskje tanta mi kommer å henter meg så jeg kan være hos henne. Det hadde vært koselig. — Line

#Får du dårlig samvittighet etter du har ruset deg, eller har du akseptert rusen som en del av livet ditt?

#Det er en del av meg, fordi jeg har opplevd så mye gjennom de 50 årene jeg har levd. — Vidar, selger 112

Når jeg selger blader spør jeg alle om de vil kjøpe, uavhengig av hudfarge. I fjor kom en dame med burka og ga meg hundre kroner. Hun ble aldri spurt om å kjøpe noe av Omega 3-selgere, så hun satte pris på at jeg spurte henne. Hun følte seg inkludert. Det var en kjærkommen hundrelapp. I fjor skrev jeg veldig mange julekort til kundene mine. Her om dagen kom en eldre dame og sa at hun hadde hengt opp kortet og var stolt over det.

Jeg kunne ønske meg en tur til India. Jeg leste en bok, Shantaram, om en heroinavhengig som rømte til India og bodde der i ti år. Jeg tror jeg ville følt meg mer hjemme der. De har en mer åpen kultur og bruker kroppsspråk. I store forsamlinger kan de vagge med hodet for å signalisere at de er vennligsinnede. Togene er jo ofte stappfulle, og noen sitter på taket. Da er det bare å vagge, så vet alle at her er det ingen problemer. Det synes jeg er veldig fascinerende.

Hvis jeg kunne gitt bort hva jeg ville, så ville jeg gitt heroinassistert behandling til de mest slitne brukerne. De som er såpass hekta at de ikke har noe alternativ. De som ikke har noen nytte av Subutex og faller utenfor LAR. Heroin er ikke noe man trenger å gi til alle. Det må være litt strengt. Her i Norge har vi veldig mye sikkerhetsnett. Til tider kan det nesten bli for mye. Du trenger ikke å ta tak i deg selv, fordi du får hjelp uansett.

Jeg gleder meg til å selge juleboka. Det er liksom en gave for oss som selger =Oslo.

Teksten sto i =Oslos julebok 2010.

Invitten har kommet. Jeg kan være med mamma på julaften. Det er fint, som alltid. Men, jeg tror jeg blir hjemme alene i jula. Jeg er så sliten. Jeg skal ikke gnåle om hvor ille livet er. For egentlig er dette en fin mulighet til å prøve å finne frem et godt juleminne. En liten historie som leseren kan kose seg med. Men, i min verden er man ikke på jakt etter et godt juleminne. Ikke fordi jeg ikke vil. Men fordi jeg hverken har tid eller lyst til å lete etter et eller annet som var fint i oppveksten. Noen av oss har kanskje ingen. Noen av oss vil ikke lete etter det man savner.

Jeg fikk gallestein før sommeren. Jeg står fortsatt i kø for den operasjonen. Det tar sin tid kan du si. Gallestein er vondt og det medfører nedsatt matlyst, så nå har jeg gått ned mange, mange kilo. Så blir man depressiv. Man får ekstra nerver av sånt. Og tross alt er jeg jo alene nesten tjuefire timer i døgnet. Fritt sykehusvalg? Det hjelper ikke så lenge sykehuset du ønsker deg ligger der nord, og du må betale reiseregninga sjøl. Hvem har råd til det? Bare det å få en legetime i en annen by koster masse penger. Et eksempel. Jeg fikk mulighet til å prate med en lege i Moss. Fem minutter kosta meg 307 kroner. Pluss reisa frem og tilbake. Jeg har ikke råd til å betale det, for bare å få beskjed om noe jeg kunne fått på telefonen.

Ja. Ryggen ja. Den er også vond. En operasjon ville kanskje gjort susen. Men legene tør ikke. De gir meg ikke mange prosent for at den skulle bli vellykket. Ja, ja. Sånn er hverdagen min. Og igjen, det er ikke for å klage, men dette opptar meg selvfølgelig om det er jul eller ikke.

Jeg bor i et bofellesskap. Det er på godt og vondt. De er veldig flinke til å kjøre meg til apoteket for å hente metadona mi. Ja, hvis de har tid. Samtidig er det et sted hvor man kan få besøk, når man minst aner det, og ønsker det. Her en dag kom det en fyr inn på rommet mitt og tilbød meg en ferdigmekka sprøyte med heroin. Det er slemt. Men jeg var sterk og sa: ’Vet du, nå har jeg klart meg uten i 16 måneder takket være metadon, så jeg tror jeg klarer meg litt til jeg!’ Da var jeg stolt etterpå.

Julaften? Hadde jeg hatt en stekeovn, kunne jeg jo lagd litt mat og brukt litt tid på det. Sånn at tiden gikk liksom. For jeg kan lage mat. Det gjorde jeg mye før, og det jeg var best på var pizza. Ingen Grandiosa her, nei! Jeg lagde til og med bunnen sjøl, jeg. Den måtte heve og sånn husker jeg. Men stekeovn har jeg ikke. Så det blir sikkert ikke til at jeg gjør noe. Men er det en noenlunde temperatur går det an å gå seg en tur. Ja, dersom formen er bra da.

Hjemme hos meg vil du se at julaften er den dagen alle ruser seg som mest. Det er for å glemme, fjerne seg fra verden, fordi dagen er så veldig, veldig vond … Dette er min verden. Og jula til veldig mange andre …

Teksten sto i =Oslos julebok 2011.

De beste julegavene har jeg fått fra sønnen min. Det var ting han laget selv. Julekort og sånne stygge filtgreier de lager på barneskolen. Men så er det så vakkert likevel, fordi sønnen din har laget det. Det kommer fra hjertet. Jeg har tatt vare på hver eneste ting. De står framme hele året og er skatter for meg. Det er jo ingen du er så glad i som ungen din. Nå er han 28 år. Jeg er en sentimental skrue.

Hver måned gir jeg bort mellom 600 og 800 kroner av sosialpengene mine. De går til mine kolleger i =Oslo som har en vanskelig dag. Ingen har en god dag samtidig. Som regel kommer jeg folk i forkjøpet, så de ikke trenger å be meg om penger. På en måte gir jeg litt for mye. Folk har lyst til å gi tilbake, men det er vanskelig for dem. Jeg gir ikke for å få tilbake, jeg gir fordi de er syke. Jeg har vært heroinsyk selv. Hvis jeg har en tusenlapp i lomma, spør jeg ikke syke folk om de vil låne. Jeg gir.

Jeg prøver å utligne noe av det stygge i samfunnet ved å gjøre noe fint. Men jeg er ingen engel. Det fins folk jeg misliker, og dem ser jeg ikke på en gang. Jeg hjelper de snille. De som hjelper andre, eller de som er så langt nede at de ikke klarer å hjelpe noen.

Karma er straff og belønning fra Gud. Det mener i hvert fall jeg. Det du gir, får du tilbake. Jeg synes vanlige Oslofolk er fantastiske. De hjelper når de kan, og de hjelper over evne. Mange kjøper flere eksemplarer av samme nummer. Jeg elsker hver eneste av kundene mine. Den nakne sannhet er at jeg måtte prostituert meg hvis jeg ikke solgte =Oslo. Vi gjør alle så godt vi kan.

Teksten sto i =Oslos julebok 2010.

På fredag kom jeg hjem fra Troms, og siden flytoget ikke gikk til Nasjonal, gikk jeg av på Oslo S og gikk gjennom byen mot Aker Brygge. Jeg var litt sliten, og litt lei av folk, jeg har snakket med folk hele uken, så det var deilig å rusle sakte med kofferten på slep. Gjennom mørke natta, oppover Karl Johan, julelysene lyser, julemusikken spiller, tiggere tigger, shoppere shopper og ingen har egentlig tid til å se på meg, så jeg får være i fred mens jeg rusler sakte gjennom byen med hjulene på kofferten som akkompagnement til mine egne hæler som sier tikk, tokk.

Rett før Egertorget står det en som selger =Oslo og ønsker folk god jul. Jeg tenker at jeg ikke har lyst å kjøpe, men jeg sier i det minste god jul.

– Hei, unnskyld meg, sier hun. Men ser jeg veldig sliten ut i dag?

Jeg stanser, kofferten blir stille. Jeg ser på henne. Hun er omtrent på min alder tipper jeg, Førti pluss. Langt lyst hår, hud som er i live, ikke grå og gusten som den ofte kan bli på narkomane, men myk og farget av kulden. Noen rynker her og der. En munn som ikke er rask til å smile, men som har et avventende uttrykk, og to øyne løfter seg fra bakken.

– Ser jeg veldig sliten ut i dag? Han tiggeren på andre siden der forteller at han har dratt inn flere tusen kroner, og her står jeg og får ikke solgt ett eneste blad, fortsetter hun. – Og jeg jobber i hvert fall. Han sitter bare der. Jeg har kjøpt bladene selv og.

– Nei, jeg synes ikke du ser sliten ut i det hele tatt, sier jeg. Du er jo helt fin?

– Folk stopper ikke engang når jeg sier god jul, sier hun. Det gikk en dame forbi nettopp som bare «Jeg skal ikke ha noe».

– Hun kunne sagt «God jul», jeg er helt enig. Blikkene våre møtes igjen. Hun forteller meg at saksbehandleren hennes tror hun snart kan gå av metadonet. Og da kan hun få seg en skikkelig jobb, kanskje i barnehage.

– Og da, sier jeg, da kan du ønske god jul til alle, og alle kommer til å svare deg. – Og så kan jeg få lønn, og et skikkelig sted å bo, sier hun. Og smiler. Vi snakker noen minutter før jeg rusler videre.

– Takk for praten, sier hun. Nå har jeg det mye bedre, det hjelper å møte hyggelige mennesker.

– Lykke til, sier jeg. Lykke til med det nye livet. Jeg skal tenke masse på deg.

Jeg bestemmer meg for å kjøpe tre magasiner, ett for hver av barna, så de kan få en fin gave til jul, med en historie om en kvinne som har vært langt nede, men takket være disse bladene er hun nå ett lite knepp nærmere en bedre tilværelse, et bedre liv. Jeg går inn på Eger, tar ut 600 kroner og går tilbake for å finne henne. Hun står på samme sted.

– Jeg vil gjerne ha tre blader, sier jeg. To blå øyne ser opp på meg.

– Ser jeg sliten ut i dag, sier hun. Jeg svarer nei, du ser ut akkurat som vanlig.

– Han tiggeren over gaten har dratt inn flere tusen kroner, mens jeg har vært her i flere timer og ikke solgt ett eneste blad. Jeg ser på henne, blikket et rettet mot bakken. Ryggen er bøyd.

– Jeg har kjøpt bladene selv, og alt mulig. Jeg jobber i hvert fall. Han sitter bare der.

Hun kjenner meg ikke igjen lenger. Fem minutter var for lenge borte. Vi har den samme samtalen en gang til, det var litt rart, men jeg fikk kjøpt mine tre blader og gått videre.

– God jul, smiler hun. Nå skal jeg gå og kjøpe flere blader og selge mer.

– God jul, svarer jeg. Og smiler.

Jeg går hjemover. Jeg går over Egertorget, og nedover forbi Stortinget. Julelysene lyser, tiggerene tigger og musikken spiller. shopperne shopper og ingen har tid til å se på meg. Det er ikke like godt nå. Jeg skulle ønske noen så meg, smilte til meg og ønsket meg en god jul. Jeg blir så kald inni meg. Jeg vet at nå har hun allerede glemt meg. Hun har gått for å kjøpe flere blader. Skal stille seg opp igjen. Se på tiggeren som håver inn penger. Blikket mot bakken, ryggen bøyd.

Jeg skal tenke masse på henne. Det skal dere også. Og hver gang dere går forbi, skal dere se på henne og ønske henne en god jul. Og til våren skal dere gratulere henne med 17. mai. Og i sommer skal dere ønske henne god ferie. Og en dag når dere får barn, og de begynner i barnehagen, så står det en kvinne der på 50 år omtrent. Hun har lyst hår og myk hud. De blå øynene hennes ser opp på deg når du kommer og henter barnet ditt. God jul, sier hun. Og du kan svare: God Jul

(Historien er tidligere publisert i Klassekampen 23.12.2015)

Den 25. september feiret jeg ett år uten heroin. Jeg går på metadon, og kan takke én person for at jeg lever: Sverre Eika. Han er lege på 24SJU, et døgnåpent tilbud for rusavhengige i Oslo. De har liten plass, men det er noe av det beste som har skjedd i byen. Og legen er supermann. Han gjør det som egentlig krever femten leger – hele tiden.

Hva skjer den dagen han forsvinner? Det skremmer meg. Jeg vet ikke om noen andre som har den kapasiteten. Han har nesten en sjette sans når det gjelder rusavhengige. Jeg tror han kan se om vi snakker sant. Han er ikke interessert i papirer, så lenge man snakker ærlig til ham. Til sosionomer sier jeg alltid det de vil høre. Til Sverre kan jeg si det som det er, og det er helt greit. Sosionomer har ikke peiling på medisiner. De er lette ofre for PR. En delegasjon drar til Australia og ser på nye medikamenter. Da kan jeg love deg at det kommer en ny trend til Norge. Plutselig er det Suboxone som gjelder. Så varer det noen år, og så slutter man å snakke om det, for da kommer en ny «vidundermedisin».

Jeg har prøvd alt. Ingenting fungerer, unntatt metadon. Jeg var faktisk motstander av metadon. Jeg var hundre prosent innstilt på å dø. Vinteren 2014 hadde jeg fire overdoser. En gang kjøpte jeg metadon på gata og tok 420 milligram. Det er ekstremt mye når du ikke går på det. Jeg tror 100 milligram kan ta kverken på et vanlig menneske. Jeg gikk på heroin, men jeg hadde prøvd metadon noen ganger for å få pause et døgn eller to, og slippe stresset. (Metadon har lengre virketid enn heroin, red. anm.) Denne gangen ville jeg bare dø. Jeg valgte metadon fordi en overdose av det gjør det vanskeligere å holde deg i live. Halve natta fikk jeg sprøyter med motgift.

Plutselig begynte alt å ordne seg. Folk rundt meg begynte å bry seg, og jeg fikk en ruskonsulent. Jeg gikk til 24SJU og ba om hjelp for første gang på lenge. Det tok ti dager før jeg fikk vite om Sverre Eika. LAR (Legemiddelassistert rehabilitering) har stort trykk. Sverre korter ned ventetiden med flere måneder. Han gir oss medisin til LAR finner ut om vi trenger medisin. Når LAR finner det ut, er vi kanskje ikke motiverte og mottakelige lenger. Det kan ta år til neste gang. Sverre fanger oss opp direkte. Det begynte som et prøveprosjekt.

Sverre Eika endrer Norge. Andre leger kan prøve seg på det samme. Om de klarer bare en tiendedel, så redder de mange liv. Vi er mange som lever takket være Sverre. Jeg føler meg trygg på at jeg kan kontakte ham og få ting ordnet. Jeg kan snakke med ham om alt. Jeg tror han er fri for fordommer. Jeg har aldri sett ham i hvit frakk. Jeg har aldri følt meg mindre verdt enn ham. I år har jeg hatt det bedre enn noen gang før i mitt liv. Jeg vet at jeg skal bli ferdig utredet og få hjelp.

Jeg vil leve, og det er Sverres fortjeneste.

Teksten sto på trykk i Erliks julebok 2015. Les også intervju med Sverre Eika.

Hvordan er det å leve på gata i Oslo? Petter Nyquist prøvde. Hør hva han opplevde.

Petter Nyquist (37) fra Kolsås er eventyrer, filmfotograf og – sier han – potet. I seks programmer lever og sover han som en vanskeligstilt i hovedstaden. Erlik-selgerne er gjennomgangsfigurer.

Serien hans heter «Petter Uteligger» og går på TV2.

Han har en klar mening om hva han vil gi seerne:

– Jeg ønsker å skape en inngang til livet folk lever på gata, på en måte de ikke har sett tidligere. Hvor mye godhet som faktisk ligger i de menneskene vi passerer. Hvordan de alle lever i håpet om en bedre tilværelse, i en hverdag hvor de stort sett møter motgang. Og hvor de til tider kan føle seg ekskludert.

Ideen til «Petter Uteligger» fikk han under en tulleekspedisjon til Las Vegas for fem år siden. Rett ved siden av det berømte Las Vegas-skiltet, og mange andre steder i kasinobyen, er det bygget flomvernstunneler. Der bor og sover mennesker som har mistet tryggheten.

– «I lost my job. I lost my place to stay», sa en av dem til meg. Tilbake i Oslo var jeg mye mer obs på folk på gata. Åssen opplever de et liv i motgang? Hvordan skaper de helhet i det som ser ut som håpløs virkelighet?

Han har vært på Mount Everest. Han har vært på Nordpolen og Sydpolen. Oslo S er 30 minutter fra Kolsås.

– Kjæresten min var mye mer redd for meg denne gangen. Og det er sant: Villmarka er mye mindre strevsom enn dette – iallfall mentalt.
Det gjorde ikke saken bedre for Mari at Petter valgte å gå ut av døra aldeles uforberedt, en hustrig dag i november 2014. Alle, inkludert ham selv, er vant til at han er nøye på absolutt alt, ned til minste detalj, før ekspedisjoner og eventyr.

– Nå forberedte jeg ikke noen ting før jeg tok banen hjemmefra den første dagen. Jeg hadde ikke en gang stillongs på meg. Ikke varme nok klær. Ikke noen penger.  Det eneste jeg var omhyggelig med, var kamerautstyret og at jeg hadde fått med meg en voldtektsalarm. En sånn dings som uler. Og så hadde jeg et bilde av Mari og dattera vår, Ingrid.

«Petter Uteligger» var basert på hans egen idé, og er det han kaller «en fullstendig subjektiv opplevelse». Den kan være sterk.

Et av de første opptakene Petter viser fra ekspedisjonen er ganske skremmende, fordi det demrer for meg hva scenen innebærer.

Det er tidlig natt, og gitterportene på Oslo S senker seg. Petter står utenfor. Sentralstasjonen stenger slik ute alle som av ulik årsak mangler noe annet sted å være. Byen blir avstengt, det er guffent stille. Han blir stående og lure: Hvor er det varme? Hvor skal jeg sove?

– Å ligge ute er en forsvarsløs posisjon. Du vil være i le for vind og vær. Ikke i glaninga til folk. Parkeringshusene er ålreite slik. Men du blir jaget. Eller du må kjenne systemet så godt at du kan lure vekterne, slik at du kan leke gjemsel med dem. En av episodene i serien handler litt om det. Den heter «Katt og mus».

– Alle kan få tak over hodet om natta, hvis de vil?

– Ja. Men mange jeg møtte syntes det var for mye kål. En av dem sa at han ikke takler omstendighetene på hospits. Han har bodd på gata i åtte år.

Den nye karen i de tomme nattgatene hadde det verst i begynnelsen.

– De første ukene gikk jeg sikkert ned 6-7 kilo i vekt. Jeg vandret så mye gatelangs, og med begrenset tilgang på mat. I begynnelsen rotet jeg rundt i søppelbøttene, så forsiktig at det ser ut som jeg bruker pinsett. Det var virkelig en mental sperre for meg. På slutten brydde jeg meg ikke om jeg ble skitten, eller om hva folk rundt meg oppfattet.

Men mye skulle endre seg underveis.

– Er du på gata i Oslo må du tåle noe drittslenging. Folk som flytter seg på t-banen, eller som er ubehagelige. Men det er for eksempel mange vektere og billettkontrollører som er rause og fine folk. Og ikke bare dem. I en kiosk så jeg at de skulle kaste mat, rett før stengetid. Jeg lurte på om jeg kunne få. Hun som sto der sa at det ikke var lov. Så tok hun kortet sitt i kassa og kjøpte til meg isteden. Slike hendelser opplevde jeg flere ganger. Heldigvis finnes det flere sånne flotte folk som viser sin omtanke. Ikke minst blant gatas egne.

– Erlik-selger Svein Stang er blitt en gjennomgangsfigur i serien. Han tok seg av meg nesten fra starten av. Vi ble enige om å bygge oss ei koie på Ekeberg. Svein synes det er gøy å sysle med ting, han er en flink snekker. Hadde jeg hatt ei slik koie, kunne jeg ha gått fra tingene mine. Det var ikke mulig nå.

Det skjer noe med Petter, de 52 dagene han utelukkende lever dette livet.

– Utover i opptakene legger folk merke til at jeg begynner å snakke litt slepende. Det har nok å gjøre med at jeg var så sliten og trøtt. Og: Etter hvert ble jeg tjukkere enn jeg pleier å være. Det ble mye junk food. Når snille folk sa: «Skal jeg kjøpe noe til deg? Hva vil du ha?» pekte jeg på nærmeste burgersjappe for at de ikke skulle få så mye bryderi med å få tak i mat til meg.

En fordom forsvant:

– Andre på gata beskrev det slik til meg: «Når det kommer til dop og penger er det en kynisme uten like. Det gjør noe med huet ditt at du ikke kan stole på noen.» Jeg opplevde det ikke slik. Jeg vil heller si at jeg ble mottatt med varme og omtanke av alle dem jeg møtte.

De han traff hadde ofte mindre omtanke for seg sjøl:

– Mange rusavhengige prioriterer pengene og glemmer helsa si. En av de nye vennene mine hadde en svær og skummel hevelse, en absest, på låret. Den hadde han ikke tid til å gjøre noe med, syntes han. Hvis jeg skulle foreslå noe som kunne gjøre situasjonen bedre, så er det å samle flere hjelpetiltak i ett hus i Oslo sentrum: Legekontor, trygdekontor, overnatting. Det tror jeg hadde gjort hverdagen mye enklere for veldig mange.

– Hva kan folk gjøre hvis de vil lyse opp tilværelsen for dem på gata?

– Det er enkelt: Stopp! Bruk tre minutter på en prat. «Åssen har du det?» «Går det bra?». Mange setter veldig pris på det, uten at de nødvendigvis må ha penger. Det er banalt, men det er sant: Det handler om å bry seg. Stå likevel ikke for lenge: Det hemmer omsetningen.

Petter forteller at han tigget på Karl Johan en dag.

– Jeg fikk 62 kroner i koppen. 42 av dem kom fra en Erlik-selger. Jeg fikk så jævla dårlig samvittighet. Jeg fant vedkommende, og ville gi dem tilbake. Svaret var: «Du trenger dem like mye som meg.» Og så har jeg innrømmelse: Jeg solgte to Erlik-blader. Det var på Frogner. Det hadde jeg ikke lov til, men jeg ga penga til ham jeg fikk bladene av.

Den beste pengedagen hans var lørdag 20. desember.

– Da satt jeg igjen med 2012 kroner. Jeg brukte dem til å kjøpe julegave til noen av dem jeg var blitt kjent med. Jeg førte regnskap over det jeg fikk inn og hva jeg brukte penger på. Jeg skrev alt i ei lita bok. Jeg fikk inn rundt 11 000 kroner på hele prosjektet. Det gikk til røyk, mat, julegaver og andre påskjønnelser til dem på gata. I etterkant av prosjektet har jeg gitt alle disse pengene til =Oslo. Det ble valget ettersom jeg opplevde hvor mye det betyr for de selgerne på gata. At de har noen daglige gjøremål og rutiner, komme i samtaler med mennesker utenfor miljøet.

– Hva var det beste øyeblikket ditt?

– Det var mange av dem. Julaften hos Alternativ Jul på Folkets Hus var helt fantastisk. Alle ble møtt med respekt i døra. Alle fikk gaver. Jeg fikk en toalettmappe, en cd og et par sokker. Jeg beholdt sokkene, og ga bort resten. Det var masse underholdning, masse mat, to sovesaler der alle kunne få ligge fram til 2. juledag. I den ene ble lyset slått av om natta, i den andre sto det på.

Petter Nyquist vil vise utviklingen: Fra å være den som passerer på gata blir han den som bryr seg. Han håper at han åpner øynene til flere. Det er det verdt:

– Jeg fikk mange vennskap på gata under prosjektet – men har fått minst like mange i etterkant av prosjektet.

Han er opptatt av at serien skal være optimistisk. I stedet for å irritere seg over alle som ikke gir penger når noen sitter og tigger, vil jeg heller legge vekt på dem som faktisk bryr seg.

– På den måten tror jeg at de som ser på opplever situasjonen på en helt annen måte enn hvis det blir framstilt negativt.

– Du kom tilbake til Kolsås 2. januar. Du verken så eller hadde snakket med familien på nesten to måneder. Hvordan var det å komme hjem?

– Det var veldig, veldig fint. Jeg tenker på alle dem som ikke har noe hjem å komme tilbake til, noen gang.  Dette armbåndet med bokstaver på går jeg nå med hele tida. Det laget Ingrid til meg i barnehagen etter at jeg kom hjem.

En tigger på Karl Johan: Av de 60 kronene Petter Nyquist fikk i koppen, kom 42 fra en Erlik-selger.

Å sove ute i Oslo sentrum var kaldt, utrygt og ekstremt ensomt. Det var guffent stille, konstaterer filmmaker Petter. Soveposen fikk han hos Frelsesarmeen.

Da han kom hjem etter nesten to måneder uten kontakt, fikk Petter armbånd av dattera Ingrid. Da var hun to og et halvt år. Hun lurte på hva pappa hadde gjort på.

Teksten sto i Erliks julebok 2015. 

Jeg ble født i Bergen i 1973. Som fjortenåring begynte jeg med kriminalitet. Jeg ble tatt for 152 biltyverier. Mesteparten gjorde jeg før den kriminelle lavalder, så de fikk bare dømt meg for 32. I en fellesgarasje brøt vi opp 47 av 48 biler. Grunnen til at vi ikke tok den siste, var at den hadde handikapskilt. Vi brøt opp bilene for å se etter penger, røyk, musikk – alt av verdisaker. Så skulle vi kjøre vekk med en av dem. Da vi fikk opp garasjeporten så vi lys utenfor. Der sto politiet. Det var bare å hoppe opp og trykke på knappen så vi fikk lukka porten. Garasjen hadde flere utganger vi kunne bruke. Vi løp som pokker opp til en kamerat i nærheten, og la oss under et bord der inne. Vi glemte å låse døra etter oss, så politiet kunne bare gå rett inn. Da var jeg femten.

Jeg satt i gamle Bergen kretsfengsel. Jeg husker den jævlige lukta av desinfeksjonsmiddel i dobøttene vi brukte om natta. Så fikk jeg kongens benådning, med underskrift og greier. Å fullføre 9. klasse betydde alt den gangen. I dag handler det om å fullføre videregående. Jeg var ute i fire måneder før det inn igjen. Hvis kongen skulle lese dette, så får jeg bare beklage. Det handlet om at jeg skammet meg. Da jeg skulle tilbake til skolen, torde jeg ikke å gå inn.

Neste gang jeg satt inne, rømte jeg. Jeg og to kamerater grov oss rett ut gjennom muren på Bergen kretsfengsel. Det tok femten minutter, med skje. Så råttent var det. Det var et veldig gammelt fengsel, som ikke fins nå lenger. En av kameratene syntes han hadde det så godt i fengslet at han ikke ville rømme. Selv hadde jeg bare et par uker igjen å sone.

Senere satt jeg inne fra 2001 til 2007. Da var jeg med i Vardeteatret. Jo Skjønberg driver det, sønnen til Espen Skjønberg. Han er en ildsjel som vil prøve å hjelpe oss på skråplanet. Vi laget teater, øvde og satte opp stykket Karl den sarte sjel. Det handlet om forvaringsdømte og hvorfor forvaring er innført i Norge. Hele justisdepartementet kom og så på. Jeg hilste på Kaci Kullmann Five, og hun søte Inga Marte Thorkildsen.

I fengsel får du trent mye biljard. Jeg har vært med i tre-fire norgesmesterskap. På Ila fengsel spilte jeg på fotballaget Apollo. Naturlig nok hadde vi veldig mye hjemmekamper. Mange på laget hadde ADHD, så det ble mye oppstyr. Da jeg kom ut av Ila deltok jeg i Frelsesarmeens «Prosjekt bosatt». Jeg skulle inn i en bolig i Asker, mens jeg jobbet på AS Varbas. Det er en skjermet bedrift.

Jeg pendlet fra Asker til Varbas på Økern hver dag i halvannet år. Så fikk jeg flytte til Grønland. Etterpå skulle jeg etter planen få startlån til egen bolig. Jeg ble kastet ut før den tid. Nå er det fire år siden. De siste årene har jeg bodd på hospitser. Jeg har bodd på mange hospitser i Bergen også. Det er gamle hus med gamle fasiliteter. Der bor folk med masse sår, som sliter 24 timer i døgnet. De burde bodd i sterile hus. Da hadde det ikke vært så lett å få alle sykdommene som går blant narkomane.

Heroin er det eneste jeg har vært hekta på. En gang fikk jeg i meg ren gift. Jeg trodde det var heroin, men det ble helt rødt når vi kokte det. Jeg satte det i blodåra, og kameraten min i muskelen. I muskelen tar det ti minutter før det virker. Jeg lå bare rett ut. Kameraten min løp opp på sprøyterommet og fikk tak i ambulanse. Jeg lå i kunstig koma i halvannet døgn på Lovisenberg. De fleste har sikkert hørt om rottegift, men dette var revegift.

Vanligvis er det streite folk som blir lurt. Vi kaller dem striler, de som bare skal ha litt amfetamin før de går ut på byen. De får hvetemel til stiv pris. Egentlig gjør vi dem en tjeneste. Vi hekter dem ikke. En myte sier at heroin ikke er noe problem hvis du har amfetamin i kroppen. Det er feil. Jo mer stoff i kroppen, jo større er sjansen for overdose.

Navn: Marit Sjo
Yrke: =Oslo-selger

– Hvordan havnet du i rusmiljøet?
– Det var alkoholisme i familien. Jeg selvmedisinerte for å få bort angsten. Kom inn i et miljø som gjorde sjokkbrekk. Da jeg så et politibilde av meg selv, fikk jeg en åpenbaring. Jeg så ut som er crackvrak. Jeg rørte meg mer enn jeg spiste. Gikk bortover med yoghurten. Nå stjeler jeg ikke lenger. Hvis jeg gjorde det, kunne jeg jo ikke klagd på at noen stjeler av meg. Jeg føler meg bedre med meg selv, og kan møte alle med heva hue.

– Har du fått hjelp?
– Jeg fikk metadon og mista helt kontroll over kroppen. Kunne ikke røre på fotsålene. Bøyde jeg meg 40 grader, ramla jeg og kom meg ikke opp igjen. Jeg stressa ikke rundt etter dop, og gikk opp til 130 kilo. Jeg svetta og gikk med oppvaskhåndklær. Kroppen min sa bare: «Nei, dette tåler jeg ikke!» Nå får jeg Subutex. Da blir jeg ikke kjemisk lobotomert. Men for tida har jeg mye sidemisbruk. Jeg får ikke det beroligende jeg trenger. Subutex er ikke beroligende, det kan heller gi litt hjerteklapp. Jeg fikk et annet tempo da jeg begynte med det.

– Hvordan er en vanlig dag for deg?
– Jeg er treig til å komme i gang med bladsalg. Det kommer alltid folk jeg ikke har sett på lenge. De holder meg igjen. Siden jul har jeg hatt droppfot, så jeg får ikke gått så fort som jeg pleier. Noen nerver har sovna. Vennene mine står utenfor Gunerius kjøpesenter. Jeg må alltid innom der, ellers føler jeg at jeg går glipp av siste nytt. Hver dag må jeg hente Subutex på Villa MAR før klokka ett. Middag er inkludert i husleia der jeg bor.

– Hvor bor du?
– Jeg bor på Den åpne dør, et botilbud jeg ikke anbefaler. Det føles som åpen soning. Vaktene sitter i et bur avskjermet fra oss. Du kan ikke besøke naboen etter klokka ti. En gang valgte jeg å bo under en presenning ute isteden. Da var det høststorm. Det var kanskje en uke, men det føltes som 14 dager.

– Hvor er det rareste steder du har sovet?
– Jeg delte sovepose med en villt fremmed fyr på Akershus festning. Da var jeg veldig ung, og usikker på hele prosjektet. Men det gikk bra. Det var en snill gutt. Han ville ikke at jeg skulle gå rundt i byen.

– Har du noen hobbyer?
– Jeg liker godt å male. Ofte tar jeg med meg tegnesaker ut. En gang satt jeg og tegna en sheriff… nei, jeg mener sjiraff. Jeg ba om småpenger fra en som kom forbi. Det ville han ikke gi meg, men han ville kjøpe tegninga. Jeg fikk 100 spenn. Det var uventa. Det var den andre sjiraffen jeg tegna i farger.

– Er det lett å selge gatemagasinet?
– Både og. Det er lett hvis jeg har bidrag i bladet. I mars kunne jeg si: «Hvis dere vil lese diktet mitt, så kjøp =Oslo!» Jeg prøver å få yngre folk til å kjøpe. Jeg sier at de kan spleise.

– Har du noen ønsker for fremtiden?
– Jeg leter sårt etter leilighet. Det har jeg aldri gjort alene før. Så skal jeg på avrusning. Jeg håper det går bra med legen og medisinering. Da vil jeg ikke kjøpe fra svartebørsen. Nå får jeg Sobril, men jeg er hekta på Rivotril. Helt rusfri blir jeg aldri. Jeg har så mye rusk fra barndommen. Jeg ønsker meg hund, en langhåra dachs. Jeg elsker hunder, for da må jeg skjerpe meg selv. Jeg liker kjempegodt å trene dem opp. En valp må ut hver fjerde time så den blir husrein. Jeg hadde en schäfer i 14 år, og en dachs etter det. Dachsen var lettest å dressere. Jeg måtte ned på dens nivå, og lærte meg kroppsspråket.

Teksten sto i =Oslo / =Norge mai 2015. 

Du kommer vel på Brylarm?

Lørdag 5. mars er det klart for =Oslo-selgernes egen musikkfestival, midt på Youngstorget i Oslo. Det er tredje gang Brylarm arrangeres. Og det beste for deg som vil høre på: Konsertene er gratis.

En gang i året kan alle som vil få oppleve kremen av musikk-Norge, side om side med Erlik-selgere. Det skjer i hjertet av hovedstaden. Det store teltet på Youngstorget fylles opp av folk fra alle samfunnslag og i alle aldersgrupper. Også de økonomisk vanskeligstilte, de som ikke kan prioritere konserter og kulturopplevelser ellers, er godt representert foran scenen denne dagen. For minifestivalen Brylarm har gratis inngang og fri aldersgrense.

Oslo Ess var selvsagt første band på scenen under første BRYLARM.

Ideen og initiativet til festivalen kom fra gutta i bandet Oslo Ess i februar 2014. De hadde nettopp gitt sitt nye album «Alle hjerter deler seg» til Stiftelsen Erlik, for gratis distribusjon med =Oslos marsnummer.  I den anledning besøkte de flere ganger lokalene våre i Skippergata 14. Her møtte de magasinselgerne, flere av dem musikere og låtskrivere som dem selv. Gjennom disse møtene oppsto et ønske hos bandmedlemmene Åsmund Lande, Peter Larsson og Knut-Oscar Nymo om å kunne bidra ytterligere for å støtte gatas folk. Dessuten ville de tre at flere skulle få oppleve artistene og kunstnerne de møtte i Erliks lokaler.

Gutta i Oslo Ess på omslaget av =Oslo mars 2014. Starten på BRYLARM-eventyret.

Løsningen var å spørre den etablerte festivalen og bransjetreffet By:Larm om å få låne det største teltet deres, noen timer på ettermiddagen lørdag under festivalen. Det fikk de, og snøballen begynte å rulle. I løpet av en måneds tid hadde gutta i Oslo Ess trommet sammen et elitelag av norske artister: Samsaya, Michael Krohn, Comet Kid, Frøken Fryd, Anton Ruud i Terapi, Honningbarna, og selvfølgelig Oslo Ess selv. Alle stilte på scenen for å lage fest for =Oslo-selgerne og alle andre. Fra =Oslo stilte gatemusikantlegenden Charlie Storøygard, låtskriver og artist Terje Wessel og lyriker Rikke Eriksen. Gatemagasinselgerne fikk brakapplaus fra salen, de også.  Tidenes første Brylarm var en realitet.

Charlie Storøygard er en legende på gata i Oslo. Han spilte også under første BRYLARM.

Fordi Brylarm ikke egentlig ligner på noen andre arrangementer, er det vrient å definere hva det egentlig er. Oslo Ess sier: «Brylarm for oss er det å kunne invitere og samle alle slags mennesker i Oslo inn under samme tak for én dag, med samhold og musikk som fellesnevner. Strukturelt sett er Brylarm en musikkfestival, men i bunn og grunn dreier det seg om et møte mellom mennesker. Mellom ‘mannen i gata’ og ‘mannen på gata’.» Daglig leder Camilla Svingen i Erlik er enig i at det først og fremst handler om møtet mellom mennesker.

BRYLARM 2015 ble avsluttet av Kvelertak foran et ekstatisk publikum.

Og en ting til, sier Camilla: «festivalen er også en måte å takke alle kundene våre på. Folk i Oslo bidrar til å gi selgerne en jobb og et mer verdig liv, hver gang de kjøper magasinet. =Oslo har vært en suksess fra første dag, og selgerne har blitt hilst velkomne i bybildet på en overstrømmende måte. Så en takk, eller en gave om du vil, er Brylarm også.»

Lørdag 7. mars 2015. Stedet er det største By:Larm-teltet, midt på Youngstorget i Oslo. Erlik-selger Bård stemmer Stein Torleif Bjellas gitar bak scenen. I dag er det endelig Bårds tur.

Bård har klart seg på opiatsubstituttet subutex i fem år. Ingen sprekk på heroin eller annet. Etikettene fra pakkene med subutex har han brukt til å dekorere den den gamle gitaren sin med. I disse åra har han holdt seg mye aleine. Sittet i den lille leiligheten i Heimdalsgata og spilt X-box. Holdt seg unna miljøet, fristelser. Holdt angsten i sjakk. Kommet i gang med utdannelsen igjen. I dag er Bård «Bestemors Stressmotor». Enmannsbandet som spiller klassisk norsk pønk på kassegitar. På den andre siden av teppet venter en krakk, en mikrofon og minst 900 publikummere på ham.

Bård og Bjella (Foto: Borghild Strand Ree)

Han har på seg lykkehatten og en svart og en rød sko. Alt må være riktig i dag. Han går gjennom grepene på gitaren, ser over tekstarkene og tester stemmen. Tidligere på dagen har Oslo Ess, Frøkedal og Familien, Ida Jenshus, Torgeir Waldemar, Leo Ajkic og Stein Torleif Bjella stått på samme scene. Da den gamle subutex-gitaren gikk opp i liminga, rett før han skulle på scenen, fikk Bård låne Bjellas gitar. Den låter helt fint.

Bård tar i mot hyllesten.

Folk i salen gleder seg stort til at Kvelertak skal avslutte festen om litt. Blodfansen er samla helt foran. Men først Bård. Jeg spør om han ikke kjenner nervene nå, rett før. Han tar hånda mi og legger den mot t-skjorta si på venstre side av brystet. «Kjenner du? Helt rolig». I dag er det Bårds tur. Han går ut på scenen og eier verden.

Brylarm er en gratis festival for alle byens borgere. Arrangører er =Oslo, Oslo Ess, Amber Booking, Amber Promo og Indie Recordings. 5. mars arrangeres Brylarm for tredje år på rad på Youngstorget. Les mer her:

https://business.facebook.com/events/1673927142849527/?business_id=10153084647413792

Navn: Kjell
Yrke: =Oslo-selger

– Litt om deg?
– Jeg ble født i 1960 på Aker Sykehus. Jeg gikk i den siste gutteklassen i Norge. Der var det 27 gærninger. Du måtte hevde deg for å være noe. Jeg var stille og søt. Da jeg var tolv begynte jeg å drikke hjemmebrent. Jeg drakk med begge armene fordi jeg var så sjenert. Løpebanen min ble speed, heroin og piller. =Oslo har jeg solgt nesten fra starten.

– Har du hatt andre jobber tidligere?
– Jeg fikk jobb i elektronikkselskapet Gustav A. Ring da jeg var 17. Jeg har lengst fartstid som elektronikkmontør. Åtte år. Da kunne jeg ikke ruse meg. Kanskje to «justeringer» når jeg hadde fire uker ferie. Så ble jeg selvstendig næringsdrivende og kjørte ut aviser til avisbud. Det var knallbra betalt. I TV-serien Øyenvitne spilte jeg en narkoman i Oslo. Jeg skulle hjelpe en kar med å fikse noen tabletter. Rollefiguren var ikke meg, men jeg skulle gjerne spilt meg selv også.

– Hvordan er en vanlig dag for deg?
– Jeg står opp seinest åtte og lager meg grøt med smør og rømme, og grovbrød med mye smør. Så sykler jeg 2-3 timer i Østmarka eller Nordmarka. To ganger i uka selger jeg =Oslo. Jeg kan selge 25 blader på en dag. Nå bor jeg på Prindsen, og der blir jeg behandla som en prins. Jeg får lov å ha med TV-en min, en liten en fra Clas Ohlson.

– Får du middag der du bor?
– Nei, erru gæren. Du får tapetlim hver søndag. Havregryn du kan lime opp tapet med. Ellers er det brødskiver. Til middag går det mye i Fjorland for min del. Om kvelden ser jeg på TV. Jeg er hekta på historiske og autentiske filmer. Favorittkanalene er Discovery og Animal Planet. Da får jeg the real thing inn i stua.

– Har du prøvd å bli rusfri?
– Jeg har vært i Thailand for å avruse meg på egen hånd. Det gikk veldig bra. Det var 17,8 kilometer til nærmeste heroinutsalg. Jeg vanka sammen med lokalbefolkningen og fikk mange venner. Det var utrolig mye transvestitter der. De kalles ladyboys. Det er de flotteste menneskene jeg har møtt. De drev ikke med noe rus. De røkte ikke en gang, men de kunne holde i en sigarett for å se feminine ut. Jeg ga to av dem en hundrelapp om dagen. Da hadde de det fett. Jeg var der i tre og en halv måned. Da jeg kom hjem var jeg nykter i 18 måneder. Da mista jeg en stedatter. Det var vondt.

– Hva tenker du om fremtiden?
– Jeg vil donere de kroppsdelene som er brukbare før jeg dør. Jeg forskuddsbetaler på gravstedet mitt. Det er dyrt å dø. Jeg vil ikke belaste familien mer. Jeg betaler festeavgift på 870 kroner året for å leie grav. Når du dør og ikke har noen organisert familie som betaler for deg, hiver de deg i grillen tror jeg. Det har jeg ikke lyst til.

Teksten sto i =Oslo / =Norge august 2015. 

Erlik-selger Mercedes dro fra Oslo til London for å selge gatemagasinet The Big Issue. Les observasjonene og dagboknotatene fra storbyen, om livet lengst nede.

Noen av dere kjenner kanskje til boka om James Bowen og gatekatten Bob. Han sa en gang: «Du kan ta katten bort fra gata, men ikke gata bort fra katten». Det er sant. Det er som om han beskrev meg. Under de rette omstendighetene er jeg rett tilbake på gata. Uten å nøle.

Nå er jeg på Gardermoen. Om noen få timer tar flyet av herfra til Gatwick i London. Det blir spennende å se hva som skjer videre der. Det første målet er å oppsøke hovedkontoret til The Big Issue, gatemagasinet i London. Så må jeg finne en plass å sove, spise og vaske klær. Da kan jeg begynne å jobbe med The Big Issue. Målet mitt er ikke bare gjøre noe sprøtt som å være hjemløs i London. Men å kunne være selger i The Big Issue. Få adresse, bankkonto og sånn.

Å være på gata i London nå er midlertidig. Permanent hadde vært trist. Veldig trist. Ensomhet. Jeg har vært gjennom dette før. Jeg er nå, offisielt sett, på gata i England. Og jeg er offisielt sett på gata i Norge.

Nå har jeg satt meg noen mål som jeg ønsker å nå. Så kan jeg dra tilbake til
Norge. Jeg holder mulighetene åpne for at jeg kan fortsette med å dra tilbake til London. Sånn fra og til. London, spesielt om nettene, blir full av søppel. Men heldigvis er det mange som er flinke til å rydde opp. Stadig vekk er det folk som har utstyr og tar søppelet. Det virker som om de har sine faste områder.

Ellers kan jeg si noe om den sosiale rangstigen. Noen kan reagere og si at jeg frivillig har gått og satt meg nederst. Og jeg kan bare si følgende: Det er ikke første gang jeg har vært der, og jeg kan ikke komme noe særlig lenger ned. Men det er en vesentlig forskjell fra tidligere: Dette er ikke nytt for meg. Og jeg har forståelse for folk som lever på denne måten.

Hadde jeg hatt råd, hadde jeg kjøpt meg en sovepose. Når man bor på gata bør man unngå å ha med seg noe som har verdi. Smykker, klokker, mobiltelefoner – og alt som har affeksjonsverdi. Ordinære klær. En gammel, dårlig mobiltelefon som folk flest ikke vil stjele. Og tom for opplysninger. Så det er best å ta forholdsregler når man skal bo på gata. Ikke ta med seg mer enn det som er nødvendig. Helst bare litt klær. Ha minst mulig av penger.

Nå vet jeg ikke hvor mye klokka er. Sola begynner å gå ned. Det begynner å bli kaldt. Jeg begynner så smått å bli sulten. Jeg har valgt å ta av meg sandalene, delvis for å hvile beina, delvis få litt sol på labbene, og at føttene kan få litt luft og at jeg kan holde dem delvis rene for skitt.

Jeg begynner å bli litt kjent i London, spesielt rundt Covent Garden og Soho. Mest i Covent Garden, fordi det er her jeg jobber. Det er et rimelig langt stykke å gå herfra og ned til Vauxhall, dit jeg skal mandag. Jeg har også fått adresser til kontorer nede i Whitechapel. Men det er et sted jeg bør unngå nattestid. Der er det verre enn Grønland. Men å overnatte ute betyr at jeg må unngå lukkede plasser. Jeg bør være et sted hvor det er masse folk.

Jeg treffer mange turister, og hyggelige selgere av The Big Issue. The Big Issue er forskjellig fra =Oslo på flere vis. De har selvfølgelig mye til felles, fordi begge er gatemagasiner. Men The Big Issue utgis ukentlig: Det kommer nytt nummer hver mandag. Selgerne må kjøpe minimum to blader hver gang. Det er ikke mulig å bare å kjøpe ett. Man bør helst selge 35 blader i uka. Det er minimum. Magasinet har også en del reklame. Det er trykket på avispapir, så det er ikke av samme kvalitet som Erlik Oslo. The Big Issue er et populært blad.

Det midlertidige selgernummer mitt er 9644. The Big Issue gir deg et midlertidig id-kort og midlertidig nummer som gjelder i et bestemt område og en bestemt tid. Kortet mitt er grønt, og gjelder kun i Covent Garden fram til mandag. Da må jeg tilbake til hovedkontoret for å få nytt id-kort. Og det er rødt. De har fire forskjellige slike kort. Det grønne som jeg har nå, og det røde jeg vil få senere. Så er det et hvitt og et oransje.

Det er enkelt å bli registrert hos =Oslo: Et skjema må fylles ut. Skjemaet til The Big Issue er noe mer omfattende. Blant annet er det spørsmål om opphold og arbeidstillatelse. Om man har trygd. Har man trygd, eller vil få trygd siden, da vil trygda justeres. Det er faktisk ulovlig å selge The Big Issue uten å gi beskjed om det. Det er flere spørsmål og mer utfyllende.

The Big Issue gir ikke bort selgervester. De må kjøpes etter to uker, om du har råd til det. Vesten koster femten pund. Pengene får du tilbake når man slutter, og leverer inn vesten. Da må du vente til dagen etter med å få pengene i retur.

Jeg kommer ikke til å levere inn vesten. Jeg kommer ikke til å slutte i The Big Issue. Eventuelt beholder jeg vesten som et suvenir. Av erfaring kan jeg si at det er vanskeligere som nybegynner å selge blader i London. Grunnet midlertidig id-kort, mangeen på vest og at du bare er i et begrenset område. Det er veldig viktig hvor man står.

Morgen. Det begynner å bli lyst. Er usikker på hvor mye klokka er. Jeg kjøpte meg en paraply, og lommetørklær så jeg kan tørke meg bak med bilde av dronninga. Men jeg må legge til at jeg har stor respekt for henne.

Har overnattet ved utgangen til T-banen ved Charing Cross Station. Og akkurat nå sitter jeg på trappa til St. Martin’s Church. Dette er også en aktuell plass å sove et par netter. Det er noen plasser som er vanskeligere enn andre når det gjelder å tigge penger. Men folk er i hvert fall flinke til å gi meg mat. Det hender at jeg får tips ved å selge. Jeg har solgt to blader hittil.

I dag er det mandag 10. august. Det som har skjedd i dag er at jeg først og fremst har fått nytt id-kort. Rødt. Det har en utløpsdato. Frem til denne datoen bør jeg ha solgt nok blader til å kunne kjøpe vesten. Det er mulig at jeg ikke vil få noe mer hjelp på dagsenteret her. Hva jeg gjør da, vet jeg ikke. Har ikke lyst til å dra tilbake til Norge før jeg har nådd målene mine.

Salget av The Big Issue har ikke gått så bra som jeg ønsket at det skulle gjøre. I perioder har jeg vært veldig sliten i beina, og har vært nødt til å sove. På de første plassene tjente jeg ikke noe i det hele tatt. Måtte bli kjent med hvordan det fungerer i The Big Issue, bli kjent i London, så starten var ikke så enkel som i Oslo. Men etter hvert som jeg ble litt kjent, så jeg flere muligheter. Jeg fikk nye kort og kom videre i systemet. Fikk vesten. Men jeg drar ikke tilbake til Oslo før jeg kommer skikkelig i gang med salget. Skal man gjøre det bra, bør man i hvert fall være i London i seks måneder.

Tigging er forbudt, så det kan jeg ikke gjøre. Men det er «lov» til å ta imot penger og mat. Det er ganske morsomt å være på begge sider av matutdelingen. Det er en plass hvor det deles ut mat til uteliggerne. Jeg har stått i kø på den ene siden for å få mat, og jeg har vært med på matutdeling på den andre siden en halvtime senere. Ganske interessant.

Akkurat nå ligger jeg på Trafalgar Square, på trappa til St. Martin’s Church. Det ligger to uteliggere og snorker bak meg. Fint vær. Spiser indisk mat. Mens jeg spiste dukket det opp en bie som ville mellomlande på maten min. Den tok noen runder før den ga opp. Jeg hadde ikke lyst til å dele maten min med en bie.

Når jeg satt på gata var det alltid noen som kom bort til meg med et eller annet. Ei dame gikk og kjøpte hamburger og cola til meg. En mann gav meg mesteparten av en bursdagskake. Vet ikke hvem som hadde bursdag, men min var det ikke. Kaka var god. En annen gang kom ei dame med kinesisk mat med chili og ris. Det var varmt. Dette hadde hun tatt med seg. Og hun gav det til meg.

Jeg har stor respekt for folk. Men jeg er ikke opptatt av hva som foregår i hodet på de fleste av dem. Så når man studerer folk kan man finne mye å le av. Bare av blikkene til enkelte er nok til at jeg kan begynne å flire av meg selv. Å være nederst på den sosiale rangstigen har sine fordeler. Da lærer man å være jordnær. Men dessverre er det mange som ikke takler det. De blir voldelige, kriminelle og narkomane. Men dette bunner ofte i andre ting. Jeg har lært en viktig ting: Det er ikke først og fremst problemet som knekker en. Det er hvordan man takler problemet. Man må være mentalt sterk. Det var ikke jeg før, men jeg ble det. Men jeg ble ikke hard.

Jeg er sterkere mentalt nå enn før. Jesus snudde livet mitt. Uten Jesus og min søster hadde jeg ikke klart meg. Å begynne å bruke alkohol eller narkotika skaper bare masse problemer. For meg var Jesus redningen. Jeg føler meg tryggere i London enn i Oslo. Merkelig nok. Oslo er en liten by, og det er vel egentlig en av årsakene.

Jeg er verken ferdig med The Big Issue eller London. Skal før eller siden tilbake hit. Men da ikke på gata. Håper jeg. London er en flott by. Men jeg vil ikke anbefale noen å bo på gata. Med mindre de vet hva de gjør.

Treffer flere gærninger og narkoselgere daglig på gata. Så til dem sier jeg bare ett ord: nei.

Navn: Tore Helge Abrahamsen
Yrke: =Oslo-selger

– Litt om deg?
– Jeg har jobba for Erlik siden 4. juli 2013. Jeg var lei av å være blakk hele tida. Sitte med kopp og bomme, krite dop, og sette meg i gjeld slik at når trygda først kom, gikk hele summen bort til dop igjen. Så da fant jeg ut at jeg måtte finne på noe sjæl. Fjerde juli, på den amerikanske nasjonaldagen, gikk jeg inn i Erliks salgslokaler og fikk meg jobb med én gang. Jeg husker første dagen. Var abstinent og ikke helt i form. Jeg solgte ikke mer enn sju magasiner, og ga meg klokka ett med 350 kroner i lomma. Ikke all verden, men jeg hadde så jeg klarte meg. Så ringte jeg kontakten min og ordna meg noe dop slik at jeg ble frisk igjen.

– Hvordan er det å være Erlik-selger?
– Miljøet har blitt skikkelig bra her på Erlik. Mye mindre snakk om dop enn før. Folk får være den de er her. Det liker jeg. Når jeg selger, da står jeg som oftest på Youngstorget. Før kostet bladet 50 kroner. Da fikk jeg mye driks. Det var mange eldre kjerringer, eller damer da, som kjøpte på den tida. De syntes det var dårlig gjort at prisen gikk opp til 100, skjønte ikke poenget med det liksom. Men jeg synes ikke at det har blitt vanskeligere å selge. Etter at det ble mulig å kjøpe magasinet med sms-tjenesten, har jeg nemlig fått mange unge kjøpere. Jeg selger mye til skoleungdom og sånne utdanna 25-åringer som henger på det utestedet som heter Kulturhuset. At kjøpergruppa er yngre, det er positivt. Det er dem vi bør nå ut til, slik at de kan lese om problemene før de havner i problemene selv.

– Hvordan havnet du i problemer?
– Jeg drakk veldig mye før i tida. Slutta å drikke i 2002. Hva skal jeg si? Vennene mine, de gikk av banen, det vil si, de tok kvelden, holdt på å si, de døde på en måte … Det ble for mye for mange av dem. De kombinerte drikkinga med sterkere stoffer når de kom hjem. Så gikk det galt.

– Var det festing som førte til så mye drikking?
– Nei, vi drakk på dagtid. Jeg kommer fra Grünerløkka hvor vi var en gjeng som drakk mye. Jeg har vært uføretrygda siden 1995. Var nær ved å drikke meg i hjel og måtte operere bukspyttkjertelen i 1993. Derfor skal jeg ikke drikke så mye lenger. I 2002 måtte jeg virkelig kutte ut drikkinga. Det gjorde så vondt at jeg begynte på smertestillende medisiner som jeg brukte i to år, fram til jeg flytta inn på institusjon. Da gikk jeg over på heroin og dop. De siste ti åra har jeg brukt det. Nå begrenser jeg meg til to doser om dagen. Det er bedre for meg å bruke heroin. Så lenge jeg får heroin hver dag, holder jeg kroppen i sjakk.

– Hvorfor begynte du å drikke?
– Det var livsstilen min, det. Miljøet var sånn.

– Har du en god historie du vil fortelle?
– Nja. Jeg veit ikke. Jeg ødela beinet og knakk ryggen i militæret. Fikk 150.000 kr i erstatning. Da levde jeg som en luksuslasaron. Tok med gutta på polturer og dro ut på øyene hvor vi satt og drakk. Den gode lasarontiden på slutten av 80-tallet. Det likte jeg godt.

– Likte du militæret?
– Nei. Egentlig ikke. Tidlig opp om morgenen, på med uniformen. Dårlig betalt. Jeg dimma etter den ulykka jeg nevnte, 12. november for 30 år siden. Derfor går jeg stille i dørene hver gang 12. november kommer. Det ene beinet mitt er litt kortere enn det andre, den dag i dag. I 1987 ble jeg kalt inn til ny operasjon. De hadde tenkt å kappe litt av den friske foten for å jevne det ut. Jeg møtte ikke opp. Tenk å gå løs på det friske beinet! Jeg har vært litt uheldig oppigjennom. Jeg må nok ha ni liv. Eller ti.

– Har du familie?
– Jeg har mor og en søster. Mutter’n har kjøpt Erlik hver måned siden det starta. «Les dette, Tore, kanskje du blir et bedre menneske eller noe,» sa hun. Nå får hun bladet av meg. Søstera mi er gift og har to barn. En på 9 år og en på 5. Jeg får ikke prata så mye med dem, for de har så mye å gjøre hele tida: jobb og hyperaktive unger. Jeg ga dem bøker i julepresang.

– Har du planer og drømmer?
– Jeg har hørt at det skal komme en metadontablett. Den vil jeg gjerne prøve, og se om den kan fungere for meg. Jeg prøvde meg på Subutex, men det funka ikke. Hadde vært herlig om jeg kunne få medisinen min lovlig.

Teksten sto på trykk i =Oslo / =Norge januar 2015.

To tidligere =Oslo-selgerne ga seg selv en ny sjanse. Helene og Magnus valgte en hverdag langt fra asfalten og rusen. Velkommen til gårdslivet ved svenskegrensa.

Magnus smiler mens han skuer utover småbruket sitt.

– Vi får en hest til våren, og så skal vi ha én til etterhvert. Vi må jo ha hver vår. Vi skal også dyrke frukt, grønnsaker, og ha høner og bier. Jeg kunne også tenkt meg et par okser, men det er ikke fruen enig i. Det blir uansett nok å holde seg opptatt med her ute.

Vi kjørte ut av Oslo og østover, Dimitri og jeg, i retning Kongsvinger og grannelandet. Vi svingte opp ved et stort, fint hus. Helene og Magnus sto og vinket oss velkommen, med hunden Berta mellom seg. Et idyllisk bilde.

Livet deres har ikke alltid vært det.

Både Magnus og Helene var =Oslo-selgere. Magnus var på Grorudsenteret, med flere faste kunder. Han og hunden Berta hadde stor betydning for mange mennesker, og han har fortsatt kontakt med noen av sine tidligere kunder. Magnus har vært rusfri i snart et år. Helene har vært rusfri i 21 år.

Jeg er nysgjerrig på hvordan de to fant sammen.

– Vi var faktisk kjærester da vi var ungdommer. Sånne klinekjærester, vet du. Vi slo opp etterhvert og hadde ikke mer kontakt. En jul, for to år siden, jobbet jeg frivillig med mora mi på Alternativ jul. Plutselig sto Magnus foran meg. Da var det vel 20 år siden sist vi hadde sett hverandre. Vi pratet litt, og så fikk jeg nummeret hans. Siden har jeg rett og slett ikke blitt kvitt ham, sier Helene og ler. Hun ser bort på Magnus. Det er varme i blikket.

Det var likevel ikke et enkelt valg for Helene. Hun, som hadde vært rusfri i lang tid, måtte ta flere runder med seg selv. Var hun klar for et liv med en rusavhengig Magnus?

– Det er ikke bare-bare å bli en del av den verdenen. Jeg diskuterte med familien min, og fikk deres støtte. De skjønte at det var dette jeg virkelig ville. Jeg valgte ham, fremfor det han var avhengig av. Jeg gikk inn i forholdet med åpne øyne. Jeg sa rett og slett at den dagen jeg ikke orket mer, da fikk han ta et valg.

Magnus valgte Helene. Uten henne hadde han fortsatt vært på fylla, forteller Magnus. Han beretter om tida da han innså at avhengigheten måtte endres. Helene stilte ham noen tøffe spørsmål: «Magnus, hva vil du med livet ditt? Skal du fly rundt og surre sånn her for alltid?» Dermed ble det bestemt: Magnus ble rusfri. Sammen kjøpte de et hus på landet. Dette huset.

De har store planer for framtida her, og det nye livet sammen. Roen er noe de begge setter pris på, og trenger. Magnus og Helene snakker om landsbygda her sør i Hedmark, kontakten med naturen, stillheten. Ja, fredfullheten. De er et sjarmerende par, lekende, de erter hverandre.

– Det ser ut som dere har det veldig fint sammen, kommenterer jeg.

Helene ler og svarer kjapt:

– Bare vent til dere har dratt, da kommer sannheten fram! Nei da, vi er veldig lykkelige sammen.

Er virkelig alt så rosenrødt, lurer jeg.

– Det er flere tøffe stunder også. Livet går opp og ned, som det gjør med alle. Men akkurat nå har vi det fint. Vi har heller aldri hatt så mye besøk som det vi har nå, selv om det er lengre reisevei enn før for å komme til oss. Det setter vi pris på. Her er alle kjente velkommen.

Raringene fra byen. Det kaller Helene og Magnus seg selv. Det er tydelig at flere av naboene vet mye om dem. Møter på butikken, skulende blikk; bygdefolket var nysgjerrig på disse nykommerne. Magnus forteller at det heldigvis ikke har vært noen negative reaksjoner. Naboene er bare nyfikne på dem. Rykter spres fort her på bygda, kommenterer han.

Her skal de fortsette å bo. Det nye hjemmet er langt unna sentrum, blant jorder, tjern og vakker natur. Vi blir invitert inn og får en omvisning i huset, som er under oppussing. Mye er gjort, mye står fortsatt igjen. Peisen brenner og varmer godt, kaker og kaffe blir servert.

Berta logrer og koser. Så mye at hun nesten velter nesten kaffebordet over ende. Hun setter seg tett inntil meg i sofaen. Jeg er overrasket over denne hundens fine og rolige personlighet. Det er klart at Berta har det godt. Magnus forklarer at Berta er alt for ham. Hun har vært ved hans side gjennom tøffe tider. Berta ble godt kjent på =Oslo. Alle falt pladask for den lille valpen i sekken Magnus bar på magen.

Både Magnus og Helene ser tilbake på tida som =Oslo-selgere som noe positivt. Mye glede, hyggelige møter og viktig støtte, konkluderer de.

Når dette skrives, planlegger de julefeiring. De skal feire jula for første gang på mange, mange år. Helene mistet gleden over jula da faren døde. Hun fant mer mening i å hjelpe andre, slik som den kvelden på Alternativ jul der hun traff Magnus. Nå vil de feire i sitt nye hjem, med familie fra begges side.

– Det er bra vi har god plass, for vi blir mange. Vi ser veldig fram til det. Først må vi få pusset opp. Helene skal endelig få drømmekjøkkenet sitt. Dermed trenger vi et stort, fint bord alle kan sitte rundt. Det blir spesielt for oss å samle mennesker vi er glad i hjemme hos oss til jul, sier Magnus.

Det er tydelig at Magnus og Helene har tatt en riktig avgjørelse ved å flytte til denne bygda. Selv om livet går på skinner for øyeblikket, vil Magnus aldri glemme fortida.

Han har noen ord han vil dele med alle sine tidligere kunder på Grorudsenteret:

– Jeg vil bare si at jeg ikke er død eller syk. Jeg har det kjempebra. Jeg vil takke alle som støttet meg da jeg og Berta solgte =Oslo. Så vil jeg gjerne oppfordre dere til å kjøpe magasinet av en eventuell ny selger på Grorud. For jeg har ingen planer om å komme tilbake.

Vi takker for at vi fikk komme på trivelig gårdsbesøk. Mens tussmørket senker seg setter vi kurs tilbake mot storbyen. I bilen merker jeg hvordan naturen, stemningen og samtalen har roet meg ned. Omgivelsene gjør noe med en.

Idet vi nærmer oss Oslo småsover jeg; drømmene handler om en gård på landet med hester, hund og stor hage.

Teksten sto på trykk i =Oslo / =Norges julebok 2015. 

Navn: Vidar Frydenlund
Yrke: =Oslo-selger

– Litt om deg?
– Jeg er femti år og har vært rusfri i et halvt år. Jeg går på Subutex og tar en dag ad gangen. Det fungerer utmerket. Dagene går veldig fort nå som jeg er nykter.

– Hvordan havnet du i rusmiljøet?
– Jeg var fjorten, foreldrene mine var alkoholikere og kameratene drev med rus. Senere var jeg rusfri i fjorten år. Jeg fikk to barn med min første kone. Hun døde plutselig av hjerteinfarkt som 48-åring. Før det mista jeg en liten unge. Jeg takla det ikke. Men jeg ba ikke om hjelp før jeg nådde bånn. Da hadde kone nummer to stukket av. Jeg hadde bodd halvannet år på gata, og orka ikke mer. Jeg mista kontrollen over økonomien og hadde ikke noe å leve for.

– Hvor bor du nå?
– Jeg har nettopp fått kommunal leilighet i Lakkegata i Oslo. Den gjør jeg til mitt eget hjem. Jeg er veldig fornøyd, og har ikke et vondt ord å si om hjelpeapparatet.

– Hvordan er en vanlig dag for deg?
– Jeg står opp i åttetida. Hopper i dusjen, drikker kaffe og spiser frokost. Så og si hver dag selger jeg =Oslo. Også søndager, hvis jeg har blader til overs. Men jeg tar meg god tid om morgenen. Klokka elleve pleier jeg å starte salget. Jeg holder på til rundt tre. Jeg kan selge 8-10 blader på en dag. Så handler jeg mat og går hjem og ser på TV og slapper av. Jeg er interessert i krigshistorie. Jeg har en god døgnrytme og legger meg klokka ti-elleve.

– Det er kanskje ikke kjedelig å slappe av hjemme etter å ha bodd på gata?
– Ikke i det hele tatt. Jeg holder meg mest for meg selv, og trives i mitt eget selskap. Jeg kan ikke beskrive hvordan det er å gå fra gata til egen leilighet. Du må ha opplevd det. Jeg prøvde aktivt å ta mitt eget liv med heroin, men jeg ble redda. Spør du meg, så er 98 prosent av alle dødsfall ved overdose planlagte selvmord. Du prøver deg fram og finner den dosa som skal til. I dag må du reise til utlandet for å få ordentlig dop. Det vi har her i landet er utblanda så fælt. Da skal det mye til å ta overdose.

– Har du noen fremtidsplaner?
– Jeg kunne godt tenkt meg en vanlig jobb. Jeg er egentlig slakter og har jobba i kjøttavdelingen i matbutikk. Det skulle jeg gjerne gjort igjen. Jeg har også vært selvstendig næringsdrivende, med tre drosjer i trafikk. Da var jeg selvfølgelig rusfri. Jeg tror jeg hadde tatt livet av meg hvis jeg hadde skada noen.

Teksten sto på trykk i =Oslo/=Norge mars 2015.

Navn: Knut Jansen
Yrke: =Oslo-selger

– Litt om deg?
– Jeg er Knut Jansen, =Oslo-selger. Det har jeg vært siden magasinets første år. Selgernummeret er 0483. Da jeg startet å selge bladet var jeg hva mange kaller en narkoman, altså en rusbruker. Og jeg var også en kriminell. Jeg gjorde kriminelle handlinger for å få penger til dop, så jeg kom meg gjennom dagene. Det ble mye innbrudd og stjæling. Men da jeg fikk muligheten til å tjene penger legalt, sluttet jeg helt med det. Siden har jeg bare solgt bladet. Altså =Oslo. Og jeg har klart meg bra med det.

– Er du her fra byen?
–Ja, jeg er oslogutt fra Veitvet i Groruddalen. Det er en av Norges to første drabantbyer. Den ble bygget samtidig som Lambertseter, helt på begynnelsen av femtitallet. Alle trur Lambertseter kom først, men Veitvet kom samtidig.

– Hvordan ble du =Oslo-selger?
– Det var jeg som sa til de tre som starta opp blekka at de burde lage en norsk versjon av The Big Issue. «Lei det lokalet der», sa jeg og pekte. «Og start et norsk gatemagasin». Jeg kan ikke være med på det, for jeg var bare en junkie, en heroinist. Men dere nyktringer kan klare det. Seinere ble jeg selger, og har som sagt vært det siden.

– Det beste i livet ditt akkurat nå?
– Det er to ting. Det ene er selvfølgelig at jeg er rusfri. Nå, i en alder av 59 år, har jeg skjønt at jeg vil leve. Og da måtte jeg bli rusfri. Jeg skal endelig få oppleve å leve det jeg kaller et nøkternt liv. I den tida jeg har igjen skal jeg leve et nøkternt, stille og vanlig liv. For meg er det å prøve ut et sånt liv like spennende som for en tenåring å prøve rus. Det andre, og kanskje det viktigste, er at jeg har et rom og en seng. Ingen som ikke har prøvd å sove i parkeringshus og på varmerister gjennom vinteren kan skjønne hvordan det føles å lukke døra til sitt eget rom.

– Det vanskeligste i livet nå om dagen?
– Mora mi døde for et års tid siden. Vi sto hverandre veldig nær, og jeg tok det tungt. Hun støttet meg hele veien. Hun kunne være bekymra, men fordømte aldri den måten jeg valgte å leve på. Rusproblematikken var ikke et tema, så lenge jeg hadde det bra i livet. Var jeg dårlig og trengte dop kunne hun gi meg 500 spenn, sette meg i en drosje og sende meg til byen. Hun skjønte at jeg måtte holde meg frisk. Jeg sørger fortsatt over henne.

– Det var en ganske liberal måte å takle sitt barns rusproblem på.
– Ja, mange mødre godtar at mannen er alkoholiker, men ikke at ungen røyker hasj en gang i blant. Det handler om holdninger de har fått prenta inn. Nitti prosent av vold og dritt skjer i fylla. Det er vilt hvordan samfunnet aksepterer en form for rus, men lar mennesker som ruser seg på andre ting gå til grunne i fengsel. All avhengighet er sykdom.

– Har du en hilsen til kundene dine?
– Takk for at dere hjelper folk som meg ut av et kriminelt liv. Takk for at dere hjelper til så jeg kan få feira jul og nyttår som andre folk. Dere gjør en forskjell!

Intervjuet sto på trykk i =Oslo/=Norge januar 2016.

Navn: Sandra Michelle
Yrke: =Oslo-selger

– Litt om deg?
– Jeg heter Sandra Michelle. Jeg er 26 år gammel og bor i Ytre Enebakk. Dit flyttet jeg fra Fredrikstad for to og et halvt år siden. Det var da ting begynte å gå gærent. Med stoff og sånt.

– Ikke før det?
– Jo, men jeg hadde holdt meg nykter i fem år. Kuttet ut dop i januar 2008, gikk på voksenopplæring og levde et helt normalt liv med samboeren min. Det var fem kjempefine år. Jeg pleide å gå skogsturer med småsøsknene mine. Men så mistet jeg jobben, og kom også litt på kant med familien min. Da begynte jeg å gjøre en lang rekke feil valg.

– Hvordan ble du =Oslo-selger?
– Samboeren min ble selger for litt over et år siden. Jeg hadde tenkt å registrere meg rett før jul, men det blir ikke registrert nye selgere i desember. Så da måtte jeg vente. Nå har jeg solgt magasiner i litt over et halvt år. Det var den muligheten vi hadde til å tjene ekstra penger, det å selge =Oslo. Det er ikke akkurat billig å være rusavhengig. Vi gikk på jobb hos Lønn Som Fortjent (arbeidsmarkedstiltak i regi av Kirkens Bymisjon, red.anm.) om morgenen, og kjøpte blader for det vi tjente der på ettermiddagen. I begynnelsen var det tøft å skulle selge blader på gata. Det er absolutt ikke meg. Jeg er egentlig veldig sjenert, stille og rolig. Jeg ville heller ikke bli forbundet med det typiske åpne rusmiljøet. Det er jo ikke sånn jeg vil være.

– Tror du kundene forbinder Erlik med det tunge rusmiljøet?
– Ja, det tror jeg. Flere kunder har spurt meg hvorfor jeg står der og selger magasinet. Jeg ser jo ikke ut som en typisk =Oslo-selger. Tilbakemeldingene har vært at jeg er for ung, at jeg ser for frisk ut og at jeg ikke virker fattig nok til å være gatemagasinselger. En sa til og med at jeg ikke er overbevisende nok. Men man selger ikke =Oslo for moro skyld. Det er alltid en grunn til at det blir utveien. Ikke bli fornærmet, men jeg tror ikke det står øverst på jobbønskelista hos noen av oss.

– Ikke fornærmet. Jeg tror du har helt rett også. Hva står øverst på din liste, da?
– Den store drømmen min var å gå på romteknologiskolen på Andøya. Jeg gikk alle linjer jeg trengte, og jeg søkte, og jeg var faktisk en av tretti som kom inn det året. Men da det gikk opp for meg, da turte jeg ikke å dra dit. Nå er nok det toget gått, dessverre. Jeg innser det. Når jeg er ferdig med behandling nå, så kunne jeg tenke meg å studere psykologi eller teologi. Egentlig begge deler, men det ville tatt svært mange år. Å jobbe med mennesker, eller jobbe som prest. Jeg blir 27 i desember, så det er ikke for sent.

– Hva er det vanskeligste i livet ditt nå?
– Heroin. Det er en grunn til at det blir kalt djevelens dop. Når det er sagt, så er det ikke det verste stoffet. Det ødelegger ikke psyken din som amfetamin og metamfetamin gjør. Jeg har vært borti stoff som freser hjernen din som en varm stekepanne. Men heroin er ekstremt vanedannende, og du blir så syk når du ikke får det du trenger. Noe annet som er vanskelig, en stor utfordring faktisk, er hvor jeg og samboeren min skal bo når vi er ferdig med behandling. Vi vil ikke tilbake til der vi er nå. Aller helst vil vi langt nordover, få en fiskebåt, studere og glemme alt som har skjedd her på Østlandet.

– Og det beste i livet nå?
– Det ser ut til at jeg og samboeren min er på vei ut av livet i rus. Vi har fått plass sammen i behandling fra oktober. Det gleder jeg meg så veldig til. I mellomtiden holder vi oss for oss selv, og har ingen kontakt med rusmiljøet i Oslo. Det er en av grunnene til at jeg er sikker på at vi skal klare dette. Vi to har vært sammen i nesten ti år, og er like forelska ennå. Bestevenner er vi også. Han er det beste egentlig. Og at jeg har så god kontakt med familien.

– Det var fint sagt. Helt til slutt: har du en hilsen til kundene dine?
– Ikke døm meg etter utseendet. Selv om jeg klarer å ta vare på meg selv, så har jeg ikke mindre behov for å selge bladet enn noen andre. Og ikke vær redd for å si «hei» tilbake når jeg hilser på deg. For jeg liker å hilse på alle som går forbi. Jeg er ikke skummel og farlig, selv om jeg selger =Oslo. Og til dere som har hjulpet meg gjennom det siste halve året ved å kjøpe magasinet: Tusen takk!

Intervjuet sto på trykk i =Oslo/=Norge september 2015.

Hvordan er det å stå og selge =Oslo? Jeg bestemte meg for å oppleve det sammen med en av selgerne.

Jeg møter Andy i =Oslos salgslokale i Skippergata. Han smiler stort, og spør om jeg er klar for å være med ut og selge magasiner. Andy er 24 år gammel. Han har solgt =Oslo i omtrent et halvt år. Andy er rusavhengig. Han har vært mye hjemløs i Oslo. Nå bor han midlertidig hos en kompis som også selger =Oslo.

Andy og jeg starter med å kjøpe bladene vi trenger, deretter setter vi kursen mot selgerplassen han har fått tildelt ved Stortinget. Den plassen har han halve dagen. Så må han eventuelt tilbake til butikken og be om denne plassen på nytt, eller et annet salgssted.

Vi blir enig om å diskutere litt strategi på veien. Jeg trenger å lære Andys tips og triks. Hva må til for å være en god selger?

Ifølge Andy er det flere avgjørende faktorer.

– Det er viktig å se ordentlig og våken ut. Jeg synes ikke man skal ruse seg rett før man skal selge. Man må være hyggelig, og si høflige ting. Om noen sier nei takk, så svarer jeg alltid: «Den er grei, ha en fin dag». Om noen sier at de har kjøpt bladet allerede, takker jeg dem for at de har støttet en god sak. Man må tenke logisk, hvilken retning kommer det mest mennesker fra? Jeg prøver også å sjarmere damene litt, det kan hjelpe, sier Andy lurt.

Vi kommer fram til plassen vi skal stå, og begynner å selge. Andy går rett inn i selgermodus. Det tar ikke lang tid før noen kommer bort og kjøper et blad av ham. Vi gir hverandre en high five, og fortsetter. Jeg merker at forbipasserende kaster blikk. Noen kommer umiddelbart bort og spør om hvorfor jeg står der og selger =Oslo. Det kunne like godt ha vært meg som hadde havnet i en slik situasjon, som det er Andy.

Vi snakker om hva Andy ikke liker med å selge =Oslo.

– Det verste er når folk bare overser meg. Da føler jeg meg litt dårlig. Det er så mye bedre å gi et lite smil, eller å bare si nei takk. Jeg liker heller ikke at folk synes synd på meg. Det er ingen grunn til det, for jeg har det bra på min måte.

Tida går, salget går treigt. Kulden trenger gjennom klærne mine, jeg begynner å bli sliten og lei. Jeg har bare stått her en time. Jeg står med bena godt plassert i bakken, et par magasiner i hånda. «Kjøp æææærliik Ossslo», roper jeg høyt, gang på gang. Mange går rett forbi, noen smiler kort, de fleste ser ned i bakken eller bort. Jeg er omringet av mennesker, men har sjelden følt meg så ensom som jeg gjør akkurat nå. Jeg titter bort på Andy. Han smiler, tuller og roper høyt «=Oslo, kjøp =Oslo».

Heldigvis er det noen som faktisk stopper opp og prater, og Andy får solgt en del blader. Mange er nysgjerrige. Flere deler sine egne, personlige historier. En kvinne kommer bort, smiler stort og klemmer Andy. Hun heter Julia. Hun pleier å kjøpe bladet av ham. De to prater en stund.

– Dette er den beste delen av å selge =Oslo. Jeg kommer i prat med hyggelige mennesker. Uten dem som stopper opp og prater hadde ikke jobben vært noe særlig. Det gjelder nok flere selgere enn meg.

Sola har gått ned, kulden er blitt verre. Andy sier han er vant til det. Jeg spør hva han ønsker seg mest. Han er stille en liten stund, før han bestemt sier at han vil slutte å ruse seg.

– Jeg har ingen planer om å være rusavhengig resten av livet. Jeg prøver å kutte ned, og kommer til å slutte en dag. Jeg ønsker meg en normal jobb, og jeg har prøvd å søke noen. Men det er ikke lett med min bakgrunn. Hvem vil ansette meg? Jeg vet at det hadde gått bra, for jeg klarer alltid å stå opp i tide til avtaler. Jeg er veldig bestemt og våken når jeg ikke ruser meg. Jeg håper på å få et eget sted å bo, og å fullføre generell studiekompetanse, så kunne jeg tenkt meg å studere noe musikkrelatert. Det hadde også vært hyggelig å gjenoppta kontakt med familien min.

Salget har tatt seg litt opp igjen. Andy og jeg er faktisk tomme for blader. Da går turen igjen ned til =Oslos salgslokale. Vi prater om alt og ingenting på veien. Vi kjøper nye blader, småprater med andre selgere, og tar turen tilbake til det samme stedet. Andy bestemmer seg for at det er på tide å øke stemningen litt. Han drar frem en liten høyttaler og setter på Michael Jackson. Vi står ved siden av hverandre og danser. Folk smiler og ser på oss, noen kommer bort og kjøper. Andy tar seg en liten, velfortjent pause. Han tar frem et granateple, og lærer meg hvordan man kan drikke av frukten som om det var juice.

Klokka nærmer seg 15.00. Andy spør forsiktig om hvor lenge jeg har tenkt å henge med ham. Jeg spør om han er lei av meg. Han ler høyt og sier at nei, det er han ikke. Men han begynner å få abstinenser. Han vil helst ikke ha med meg videre på det han skal gjøre. Jeg har full forståelse, og takker for dagen med en klem.

Han har lært meg mye på disse timene. Jeg har tilbrakt dagen med en oppegående, målbevisst, arbeidstinnstilt ung mann. Det er vanskelig å se på ham som «en av de svakeste i samfunnet».

Slik ser altså litt av en typisk dag ut for Andy. Han står flere timer og selger magasinet. Så tar han turen hjem. «Hjem» kan være ute, eller som nå, hos en venn. Ofte selger han =Oslo om kvelden også.

Til sommeren tenker han å telte ute på en av øyene i Oslofjorden. I dagene framover ønsker Andy seg flest mulig gode øyeblikk med kundene. Kanskje en av dem er deg?

Teksten sto på trykk i =Oslo / =Norge mars 2016. 

Kjell Torstein Hagen pleide å selge både gatemagasin og amfetamin. Nå har han fått ny jobb. Ikke nok med det: Han er blitt daglig leder.

«I jøsse navn, dette har jeg ikke behov for», tenkte Kjell. Året var 2010, og han satt i varetekt. Han var tatt for kjøp og salg av amfetamin. 39-åringen hadde utsikt til to år i fengsel. Det var da han fikk den nye innstillingen. Endelig var han klar for å slutte med rus. Straffen ble 420 timers samfunnstjeneste.

Kjell vokste opp i et turbulent hjem på Gol i Hallingdal. På skolen falt han utenfor, og begynte å stjele for å tøffe seg. Etter hvert stjal han for å få penger til alkohol. Et år med likesinnede på spesialskole hjalp ikke. Etterpå ble han innbruddstyv på heltid. Han fikk flere fengselsdommer. Han begynte med amfetamin. I 2005 ble han selger nummer 177 i =Oslo. Han bodde ofte på gata, og dusjet hos Frelsesarmeen. Omtrent annenhver uke reiste han hjem til Gol. Det var ikke bare for å besøke moren. Han hadde med seg amfetamin fra Oslo, som han solgte i hjembygda med god fortjeneste. Nav presset på for at Kjell skulle få annet arbeid.

I 2008 fikk han starte hos Fretex på Gol.

– Folk som kjente meg sperret opp øynene da de så meg i kassa. De lurte på om sjefen visste hvem jeg var, forteller Kjell.

Ryktet hadde løpt foran ham. I Gol kommune het han bare «Klepto-Kjell» fra ung alder. Jobben i Fretex ble ikke slutten på ruskarrieren. Kjell levde et dobbeltliv. Han gjorde godt inntrykk på arbeidsgiveren, og fikk sitt livs sjanse. Han fikk prøve seg hos Rema 1000. Likevel endte han opp i varetekt. Rett som det var reiste han til Oslo for å hente et par hundre gram amfetamin. Kjøperne var faste kunder i Hallingdal.

– Det er småselgere som meg som blir tatt. Da det skjedde, hadde jeg jobbet et år på Rema. Jeg tenkte at jobben ville gå til helvete. Jeg møtte veggen.

Kjell ble samtidig motivert. Han mener at to ting skal til for å slutte med rus: egen innstilling, og god oppbakking. Kjell hadde bestemt seg, og trengte ikke behandling. Han tok samfunnstjenesten hos Fretex, og fikk fortsette på Rema 1000. Kjell hadde aldri vært borte fra jobben, og aldri sagt nei til en ekstravakt. Det var lett for sjefen å gi ham en ny sjanse.

Siden har han vært rusfri. Han mener det kunne ha gått mye verre om han bare kom i behandling, og ikke i arbeid.

– Kommer du ut av rusbehandling finnes det ikke noe ettervern på Gol. Du får én terapitime i uka. Du får ruskonsulenter som kjører deg til butikken for å kjøpe øl og potetgull. Da jeg solgte amfetamin, kjørte de noen av kundene mine til døra mi. En gang leverte jeg selv urinprøver til et kommunalt rustiltak. Jeg skulle bevise at jeg holdt meg rusfri. Det første jeg hørte fra en ansatt var: «Jeg vet du kommer til å ha både to og tre sprekker». Hva slags oppfølging er dét?

Kjell skriver ofte brev om ting som opprører ham. Nav, fylkesmann, politi og presse i Buskerud-kommunen får vite nøyaktig hva han mener. For tre uker siden besøkte han ordførerens kontor. Han har også vært hos helse- og sosialsjefen. Det ga resultater.

– Det har alltid vært vanlig at ungdom i Gol drikker seg fulle. Er du konfirmert, kjøper foreldrene alkohol til deg. I fjor satt foreldre bålvakt på en utendørsfest for 10. klasse. Politiet gjorde ikke annet enn å ta med seg dem som ble for fulle. Hva slags signal gir det at 15-åringer får lov å drikke? Det spurte jeg sosialsjefen om. Det fikk ham på nye tanker. Han takket meg. Nå avvikler politiet alle fester der mindreårige drikker alkohol.

Kjell skulle ønske at bygda ville bruke mer av erfaringskompetansen hans. «Jeg vet hva som gikk galt for meg, og jeg vet hva som hjalp meg,» skriver han i et leserbrev til avisa Hallingdølen.

– Kommunen vil ikke benytte meg som ressursperson i rusarbeid. De mener det vil trigge ungdom til å bruke narkotika.

På Rema 1000 hadde de større tro på Kjell. Der fikk han både låseansvar og ansvar for opplæring av nyansatte. Da han fikk ny sjef ville han fortelle om fortida si. Det var ikke nødvendig. Ole Morten Torp visste alt fra før, men så ikke ned på ham av den grunn. Tvert imot fikk Kjell enda mer ansvar. I dag er han daglig leder for en av de to Rema 1000-butikkene i kommunen. Han sørger for at butikken ser bra ut, og sitter også i kassa.

– Ole Morten er en mann som ser hva du gjør, ikke hva du har gjort. Jeg jobber bedre med mer ansvar. Jeg føler at jeg utvikler meg, sier Kjell.

En gang rundstjal Kjell butikker. Nå stopper han folk som stjeler. Han varsler også lokalavisa om utviklingen i ungdomsmiljøet. En kveld han gikk hjem fra jobb, ble han stoppet av et tjuetalls ungdommer. «Du er jo liksom Klepto-Kjell. Hvordan kan du kritisere oss for å stjele?» spurte de.

– Da svarte jeg: «Tror dere jeg er stolt av fortida mi? Tror dere jeg forsvarer det dere gjør nå?»

Det kan være både enkelt og vanskelig å slutte med rus, mener Kjell. For ham var det enkelt, fordi han fikk en ny sjanse på riktig tidspunkt. Han takker også =Oslo.

– Å selge magasinet ga meg en viss struktur på hverdagen, selv om jeg rusa meg. Jeg kjenner flere tidligere selgere det har gått bra med. En av dem utdanner seg til barnevernspedagog på Lillehammer nå.

Det er vanskelig å gjenkjenne Kjell fra selgerkortet han hadde i =Oslo. Han har lagt på seg. Det er et godt tegn, mener fotograf Dimitri, som har tatt både det gamle og de nye bildene.

Kjell forteller at han leier et småbruk, og har fått samboer. De har to irske ulvehunder og to pudler.

Lokalavisa pleide å skrive om en mann i 20-årene som hadde gjort innbrudd. Hele bygda visste at det var Kjell. Folk som blir kjent med ham nå, blir overrasket når han forteller om fortida. Han har aldri drømt om å stjele fra Rema 1000.

– Jeg vet hvordan det er å være uten arbeid. Derfor er jeg veldig glad for å ha jobb.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo / =Norge april 2016.