En dag hos oss i Erlik kan gi et innblikk i himmel og helvete. Det er en hårfin grense mellom sorg og hvile.

En selger kommer rasende inn på kontoret. Han svetter og er forbannet. Den fine stemningen er brutt og vi befinner oss i en kritisk fase. Hvem er han sint på? Han skjeller meg ut, kaller meg de styggeste ting. Veiver med armer og bein. Han vil krangle, og da en annen selger ber ham slappe av, går han rett bort til ham og skriker ham opp i ansiktet. «Du skal bare holde kjeft!» Skjellsordene hagler, og tilslutt må vi stoppe ham fysisk. Vi setter ham ned i en stol.

Jeg holder ham på skulderen og ber ham puste. Øynene hans fylles av tårer, mens blodårene i ansiktet fortsatt jobber. Det blir stille i lokalet og stemningen er dirrende. Hva skjer nå? Jeg ser meg rundt og nikker til de andre ansatte, og til selgerne som er der. En ansatt tar med seg de selgerne som er tilstede ut av lokalet. Jeg ser at flere selgere kjenner igjen hans fortvilelse. De har vært der, de har kjent denne håpløsheten.

Vi er alene i lokalet. Ingen flere han kan være sint på. Jeg trekker meg litt tilbake. Den tøffe og harde mannen knekker sammen i gråt. Han er mannen som ikke fikk den hjelpen han trengte, den gangen for mange år siden. Han er svært tynn, og livet har fart hardt med ham. På grunn av sitt voldsomme sinne er han fryktet. Han får det ofte som han vil da han ofte bruker dette sinnet til å skremme folk. Han kjenner aggresjonens regler.

Etter hvert kan vi snakke sammen. Det viser seg at han har store smerter i beinet. Hele beinet er hovent. Han har vært på legevakta, men maktet ikke å vente der. Smertene er så store at han ikke vet hvordan han skal takle dem. Han er redd og sårbar. Han beklager sin oppførsel. Han er abstinent og sier at han trenger et skudd for smertene. «De er så intense og det eneste som tar smertene mine er heroinen.» Han blir sittende, og etter en stund kommer en han kjenner innom. Da de går smiler de begge.

Jeg forstår at han endelig har fått hjelp. Kameraten kommer til å gi ham heroin, slik at han kan glemme smertene for noen timer. Det er mye helseproblematikk i rusmiljøet. Mye smerter, både fysisk og psykisk. Ofte en kombinasjon. Det er tøffe liv og mye smerte.

Teksten sto på trykk i =Oslo august 2013.

De vokste opp på Dokka, og bodde i Hønefoss før de ble selgere av =Oslo. Brødrene Kolbjørnsen elsker friluftsliv og setter hundens behov foran sine egne.

Hele livet har Kjell Arne og Jan Egil Kolbjørnsen hatt hund. Mange er skeptiske til rusavhengige dyreeiere. Jan Egil mener det må vurderes individuelt. Hunden Nero er ualminnelig snill og fin i pelsen når han møter til intervju. Han er en blanding av schäfer, dobermann, rottweiler og golden retriever, forteller brødrene.

– Vi får mye skryt av ham, og det er ikke rart. Han er det kjæreste vi har, og kommer foran alt. Han kom fra et alkoholisert hjem hvor han ikke hadde det bra. Hos oss har han det mye bedre. Det er stor forskjell på hvor godt folk passer på dyrene sine. Det hjelper å være født og oppvokst med dyr. Jeg har drevet med hester også, sier lillebror Jan Egil.

Nero trenger ikke å frykte for lite mosjon. Som magasinselgere er brødrene på beina hele dagen, og hunden er med. Han har til og med eget selgerkort.

– Vi holder oss i form alle tre, for vi går veldig langt hver bidige dag når vi selger magasinet. Jeg er gjennomvåt når jeg kommer hjem, og et par sko blir fort utslitt. Dyr er terapi for rusmisbrukere. Du blir et helt annet menneske. Det er litt opp og ned om Nero gjør det lettere å selge magasiner. Noen er redde, mens andre vil klappe den. Folk med unger kommer ofte bort til oss, sier Kjell Arne.

Brødrene mener alle som har hund bør se Hundehviskeren på TVNorge. Favorittprogrammet deres handler om dressur og behandling av hunder med ulike problemer.

– Du kan lære mye av det. Det er lett å velge hund etter utseende, men det er ikke så lurt. Hundens personlighet må passe med din egen, mener Jan Egil.

Brødrene har lenge bodd hos Christer Modin, som også selger =Oslo. De tar vare på hverandre, og synes det er helt greit å dele en liten leilighet.

– Vi bor der til vi får noe eget, eller til Christer flytter. Akkurat nå er han på sykehuset. Før har vi bodd hos kompiser, eller gått gatelangs om natta. Da møter du folk fra tøffe forhold, som tøffer seg. Det er mange tikkende bomber som ikke er helt friske, både norske og utenlandske, sier Jan Egil.

Lillebrors arbeidserfaring er like variert som bostedene. Han har blant annet jobbet med travhester, frukt og grønt, søppel, forskalling og post. Til tross for rusproblemer underveis har han fått gode tilbakemeldinger.

– Det går bra så lenge jeg har stoff, og ikke må stresse for å få tak i det. Lenge fikk jeg medikamentet Dolcontin av legen. Det fungerer mye bedre enn metadon, men det går ikke an å få det lenger. Da må det kjøpes på gata.

Jobben som postmann ble en viktig erfaring for Jan Egil. Her fikk han se et stort samfunnsproblem med egne øyne.

– Når jeg stappa nøkkelen i postkassa om morgenen sto de og venta på meg. Det var eldre, ensomme mennesker som ikke hadde noen andre enn meg å prate med. Enkelte av dem klarte jeg rett og slett ikke å gå fra. De hadde kokt kaffe og hadde mye å fortelle. Noen hadde vært med i krigen og viste fram bilder. Mange eldre er veldig oppegående i huet, selv om de er dårlige til beins.

Kjell Arne skyter inn at hjemmehjelper heller ikke har tid til å prate med de eldre.

– De burde nesten vært to stykker, en som kunne lytte og prate, og en som tok seg av de praktiske oppgavene. Når det gjelder å ta vare på slektninger, har Norge mye å lære av utlendinger. Her hos oss har folk som regel nok med sin egen kjernefamilie.

Jan Egil har også tenkt at besøksvenner burde bli en mer utbredt tjeneste for eldre. Som postmann gikk han i finere strøk på Frogner, men problemet var like stort der.

– Jeg har sett mange som fort blir syke når de plutselig blir alene. Med mer selskap kunne de kanskje vært friskere og bodd hjemme. Noen sitter alene med minner fra krigen, og har ingen å dele dem med. Jeg vet om en gammel dame med kjempestor leilighet som leier ut rom til unge. Det er smart gjort, da får hun selskap.

Drømmejobben har Jan Egil enda ikke hatt. Den består i å reise verden rundt og lage reiseprogram for TV. Eller å starte et kollektiv for rusavhengige. Kjell Arne drømmer om å flytte på landet. Begge er begeistret for jakt, fiske og friluftsliv. Men det er ikke så lett å drive med når man bor i Oslo og har trang økonomi.

– Og så er det litt pes når du verken har lappen eller bil, sier Kjell Arne.

De prøver å lese bladet de selger, men de holder seg unna aviser. Det er bare deprimerende lesning, mener brødrene. De har nok med sine egne dårlige minner. Om fem år håper Jan Egil at han bor i et annet land, kanskje i Sverige eller Danmark.

– Jeg vil vekk fra fortiden. Egentlig var jeg veldig redd rus lenge. Jeg var vel seksten da jeg begynte. Da mutter’n døde hadde jeg ikke behov for å leve lenger.

Det er 20 år siden sist Jan Egil hadde noe han vil kalle ferie. I mellomtiden har han ikke vært ute av landet. Kjell Arne har vært én gang på Grand Canaria. Begge kunne tenkt seg å reise mer.

– Når du reiser får du andre inntrykk. Jeg kjenner folk som har vært et halvt år i Thailand uten å røre dop. Så blir de syke den dagen de kommer hjem. Da er det rett utpå igjen, sier Jan Egil.

– Det skyldes miljøet og instinktet i huet ditt, mener storebror.

En eldre bror hører også med til familien, og han selger også gatemagasin.

– Da mor døde tok det helt av med rus for oss alle. Selv har jeg flinke unger som jeg er veldig stolt av. De er blitt voksne og har ikke de samme problemene, sier Kjell Arne.

Nylig fylte lillebror førti. Da fikk han en støpt pepperbøsse som var høyere enn ham selv. Apropos snodige eiendeler, så pleide storebror å ha huset fullt av caps. Han samlet på dem.

– Jeg hadde 1500 stykker, og folk ga meg noen de hadde kjøpt i utlandet. På den tiden bodde jeg i Valdres sammen med en jente. Hun syntes det ble vel mye caps. Jeg har brukt caps en del selv også. Nå samler vi mest på penger. Det er vanskelig å samle på noe annet når du ikke har et eget sted å bo.

Brødrene ser fram til lysere tider. Folk gruer seg mer for å stoppe og kjøpe bladet når været er dårlig. Dessuten er hunden veldig glad i å bade om sommeren.

– Jeg skulle likt å se noen som klarte å svømme fra Nero. Men noen jakthund er han ikke. Han jakter bare litt på duene, sier Jan Egil.

Tre sindige personligheter reiser seg på åtte bein og går ut for å selge magaisinet.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo januar 2013. 

Jeg bodde ute i skogen i nesten et helt år, fra sommeren til våren. Eller man kan knapt kalle det å bo når en lever sånn. Teltet ble lagd av stokker og presenninger, dobbeltduka for å tåle vinteren. Der kunne jeg sove, lese og bare være i fred.

Trygda var stoppet og jeg hadde flyttet fra alt jeg eide. Livet var pakket i en liten ryggsekk, så på dagtid dro jeg inn til byen, samlet flasker og spiste mat på frelsesarmeen, hos Blå Kors og på Kirkens bymisjon. De hjalp til med dusj, klær og soveposer. Noen fortalte meg om =Oslo, at jeg kunne selge blader istedenfor å lete etter flasker. Jeg som trodde det bare var for narkomane.

Like før jul ble det veldig kaldt og teltet ble fylt opp av ullpledd og flere soveposer. Vannet frøs i flaskene inne i teltet og jeg sov med de i posen om natten. Eneste varmen jeg hadde var min egen kroppsvarme og femten telys foran varmereflekterende steiner.

Mye var så fint. Friheten. Ingen telefon, ingen brev, ingen andre krav enn kun det å overleve. Det var enkle gleder. Lyset i snøen, stillheten, trærne. Eller som det å sette seg ned i en sofa nede i byen etter flere måneder uten. Og la seg synke mediterende ned i den og la seg bli slukt hel helt.

Adrenalin som svulmer etter å ha måkt teltet fram fra en og en halv meter snø. Snø tung som steiner, kanskje på en måte tyngre, som steiner og superlim. Den la seg tungt og lydløst over teltet, meg og skogen. Tyngden av sneen fikk trær til å falle, og hadde teltet rast sammen med meg der inne ville jeg blitt levende begravd. Fanget. Så om natten lå jeg med kniven i soveposen, nærmest hjertet. To umulige veier ut er bedre enn bare en.

Sånn kan selve livet bli mer helhjertet og ektefølt. Det finnes det utallige sitater om. Det som betyr noe finnes. Kanskje ikke her og kanskje ikke der, kanskje. Men den finnes. Kanskje som en flaskepost sunket til bunns et sted, eller fastfryst i isen. Men den finnes. Og sånn kommer morgendagene nærmere.

Jeg fikk ikke ha noen dyr hjemme da jeg vokste opp. Foreldrene mine var redde for å bli sittende igjen med ansvaret. Sju dager i uka var jeg på travbanen. Når den stengte, var jeg rundt i nabolaget og pella opp hunder som aldri fikk gå tur. Eierne kunne være gamle, eller dyrene var vanskelige. I ti år jobbet jeg frivillig på Bjerke Travbane. Der var det også hester som ikke hadde hatt det så bra. De kunne ha hatt  dårlige trenere, og det er dyrt for eieren å betale månedsleie, trening, fôr og stell når de blir eldre og ikke kjører inn en krone. Noen hester gikk berserk bare en moped kom forbi.

Pappa vokste opp rett ved travbanen, og den gang var det mye fyll og bråk der. Det er blitt bedre og bedre. Jeg var på stall med Ulf Thoresen, som dro inn et par VM-titler til Norge. Jeg tok meg av hester som hadde fått pølsestempelet. Det betyr at jeg reddet noen dyr som var på vei til slakteren. Isteden for at de fikk sine tre kvarter rundt og rundt, rei jeg dem opp til Trollvann og Linderudkollen. Da begynte de å yte bedre på banen også.

Jeg rei hjem for å spise middag, og parkerte hester i hagen hos foreldrene mine. Da kunne bussen kjøre forbi uten at de lea på øra. De fikk gå løse i den store hagen med frukttrær. Hver juleaften pynta jeg en hest med dombjeller, og rei til bestemor og bestefar på Sagene. Der var det ikke mange som fikk besøk av hest hver julemorgen. Mormor og morfar var SÅ stolte. De kunne fôre hesten med brødskalker rett ut av vinduet.

Jeg skulle gjerne jobbet med dyr. Vanskeligstilte dyr som hadde trengt litt tid og innsats for å bli omplasseringsdyktige. Men jeg vil ikke ha dyr før jeg er helt i vater. Nå bor jeg på et kvinnetiltak. Som barn hadde jeg tryggheten i meg selv. Så begynte jeg med rus og ble sparka hjemmefra. En 32-åring arvet en villa, og jeg forelsket meg i kameraten. Der var det drikking, piller og amfetamin. Den gang var det et veldig skille mellom heroin og amfetamin; helt ulike miljøer. Det er det ikke i dag.

Teksten sto på trykk i =Oslos julebok 2011.

– Litt om deg?
– Jeg kombinerte jobb og heroin i tre år. Så mistet jeg motivasjonen. Det kan jo skyldes stoffet. =Oslo har jeg solgt siden april 2008. Det var ikke mye å tjene på å plukke flasker. Jeg er ganske fordomsfull, så jeg hadde en barriere mot å selge gatemagasin. Den barrieren ble brutt.

– Du hadde kanskje ikke hatt noen salgsjobb før?
– Jo da, jeg prøvde å selge Programbladet. For en ukes jobb skulle jeg få 3000 kroner, selv om jeg ikke fikk solgt noe. Min første oppringing var til et par på Vestlandet. De sa nei takk. Det gjorde så sterkt og negativt inntrykk på meg at jeg gikk ut og røykte, og kom aldri tilbake. Det gikk bedre da jeg jobbet i Aftenpostens kundesenter. Jeg oppfylte bonuskravene, som ikke var helt lave. Selv om jeg brukte heroin samtidig, fikk jeg en god attest. Jeg har også jobbet ti år i databransjen.

– Hvordan er en vanlig dag for deg?
– Jeg står opp klokka 8-9 og kommer hjem 18-20. Da har jeg solgt =Oslo, fått tak i stoff og sprøyter, kjøpt mat. Jeg trives såpass godt med å selge bladet at jeg gjør det på søndager også. Jeg kjeder meg hjemme alene.

– Er livet med heroin like bedrøvelig som det høres ut?
– Det blir kanskje et vanskeligere liv. Jeg har levd det meste av livet uten heroin, men jeg var ikke særlig mer fornøyd da. Heroin er demonisert. Vi narkomane har solt oss litt i glansen over at vi driver med noe så forferdelig. Vi får en slags omvendt status.

– Er det lett å selge bladet?
– Det er 3-4 kjøpere i timen, og færre nå enn før. Det skyldes flere sammenfallende omstendigheter. Etter å ha brukt kontanter i flere tusen år, går vi fra pengehusholdning til ingen kontanter. Det går an å kjøpe bladet med SMS, men utrolig mange sier de har firmatelefon. Så har prisen på bladet økt. Jeg tjener ikke mindre enn før, men det er kjedelig å måtte vente lengre på neste kunde.

– Har du noen salgstriks?
– Mitt triks er at jeg ikke har noen triks. Jeg bare står der. Jeg har fått en del skryt for det. Det viktigste er å være seg selv. Er du ikke dét, blir det så slitsomt at du ikke holder ut i virksomheten. Jeg har meditert en god del i mitt liv, men det er vanskelig når jeg skal selge. Isteden står jeg og er forbannet på dem som ikke kjøper bladet. Sånn fungerer hjernen min når den ikke blir holdt i tømme. Det hender folk parkerer bikkja ved siden av meg. Det er veldig koselig. Da glemmer jeg å hate dem som ikke kjøper.

– Har du fått hjelp med rusproblemet?
– Jeg har vært på 25 avrusninger, men det begynner å bli lenge siden. På nittitallet ville jeg seriøst bli rusfri. Det endte med at jeg ikke brukte heroin på åtte år. Så begynte jeg igjen i 2006. Siden har jeg ikke ønsket å slutte. Jeg er skeptisk til nytten av behandling. Samfunnet prøver å gjøre ett eller annet. Så gjør man det man har. USA har bombefly, så de bomber. Det er det de kan. I Norge har vi LAR (legemiddelassistert rehabilitering, red. anm.). Vi driver og LAR-er folk.

– Hva ville du gått i demonstrasjonstog for?
– Jeg har litt vondt for å gå for tiden. Kroppen er ganske ødelagt, og jeg begynner å dra på åra. Heroin settes i muskulaturen, og er blanda med ukjente substanser. Sånn sett hadde det vært bedre å få stoffet rent.

– Du ville kanskje ha demonstrert for heroinassistert behandling?
– Det har også sine ulemper. I Danmark er ordningen slik at du må stille opp et sted morgen og ettermiddag og ta masse urinprøver. Jeg vil ikke at livet mitt skal administreres av andre. Akkurat nå har jeg det bra.

=Oslo-selger Helga forteller om mobbing, og hvordan rus hindret henne i å begå selvmord. 

– Hvor lenge har du solgt magasinet?
– Rundt en måned. Jeg vil si at jeg er en god ressurs for Erlik. Jeg er blid, imøtekommende og smiler. Møter veldig mange mennesker. Jeg nekter å være negativ. Det er ikke noe som slår inn i meg i det hele tatt.

– Hvordan er møtet med kjøperne?
– Stort sett veldig hyggelig. Det er varierende. Du møter dem som sier: Her, ta disse pengene, jeg vil ikke ha noe blad. Du har dem som kjøper to magasiner for å hjelpe. Så har du dem som er negative. Men de er det veldig få av, altså. Veldig, veldig få.

– Litt om deg?
– Jeg er 26 år og kommer fra Trøndelag. Har vokst opp på en gård. En hønsegård med 3500 høner. Bestefar bor hus i hus. Det er tre hager. Med plommetrær, epletrær, stikkelsbær, ripsbær, solbær og bringebær. Jeg var veldig god i skyting, som sport. Fra førsteklasse og langt ute i videregående skole ble jeg mobbet. Jeg stod gjennom det, levde mesteparten av tida på toalettet. Jeg har drevet med selvskading for å døyve smertene. Begynte å røyke hasj i en alder av 15.

– Hvordan utvikla rusproblemene seg?
– Jeg prøvde amfetamin da jeg var 17 år. For å si det sånn … Jeg var suicidal da jeg var yngre. Ville ikke leve, fordi jeg ble mobbet og banket ned i jorda. Jeg mener at hvis det ikke var for rusen, hadde jeg dødd den gangen der. Jeg tror at rusen faktisk reddet meg. Han jeg var sammen med på den tiden begynte å sette sprøyter. Jeg begynte å gjøre det i skjul for ham. Så begynte jeg å legge merke til at «hei, nå begynner jeg å bli avhengig her». Jeg holdt på å kjøre livet mitt i grus. Jeg stoppa opp, slutta, og tok meg en utdannelse fordi jeg ville ha barn. Jeg kom så langt at jeg manglet en eksamen. Da fikk jeg vite at jeg var steril. Så da ble veien å gå veldig enkel. 

– Tilbake til nåla?
– Ja, hovedsakelig var det akkurat det jeg gjorde. Jeg dro direkte til de personene jeg visste det gikk an å kjøpe amfetamin av, og til dem som hadde utstyr. Så begynte jeg.

– Hvilket dyr vil du sammenligne deg selv med?
– Det første jeg tenker på er en løve, fordi den er så stor, sterk og bestandig kommer seg ut av det meste.

– Hvilke superkrefter ville du hatt?
– Å lese hjernene til folk. Hvis du skulle ha lest alle tanker ville det ha vært forferdelig grusomt, så derfor vil jeg heller si å lese hodet. Slik at du finner ut om de er gode eller slemme. Jeg har opplevd at det å gå på rus, spesielt amfetamin, gjør deg veldig paranoid. Det er veldig mange som leker med hodene til andre folk. Å få deg til å tro at du er i en psykose når du ikke er det, for eksempel.

– Superhelt i din hverdag?
– Kjæresten min er superhelten min. Han tror det kanskje ikke, men han er det.

– Land du vil reise til?
– Jeg har lyst til å reise til Barcelona eller hvor det er, der jeg kan hjelpe gatebarn. Det har bestandig vært en drøm for meg da jeg gikk på skole – å ta lærlingetiden min der de har gatebarn. Jeg studerte helsefag.

– Din største drøm?
– Å kunne ha nok penger til å hjelpe dem jeg vil hjelpe, og ikke minst hjelpe meg selv. Jeg er veldig sånn at jeg setter andre mennesker foran meg selv.

Teksten sto på trykk i =Oslo / =Norge november 2014.

Valgforsker og professor Frank Aarebrot mener debatten rundt rusomsorgen hadde fått større realisme dersom folk med ruserfaring hadde fått plass på Stortinget.  

 – Det som er spesielt med narkomani i forhold til for eksempel alkoholrus er at få har personlige erfaringer rundt dette temaet. De fleste vet hvordan det er å være alkoholpåvirket, men de færreste vet noe som helst om narkorus. Derfor er det rart at mennesker uten denne erfaringen skal mene og bestemme hva som er god rusomsorg, forteller Aarebrot til =Oslo.

Aarebrot er valgforsker og professor i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen (UIB). I mange år har bergenseren uttalt seg i media om omstridte temaer rundt politikk og valg. Blant annet om FrP-politikerens sexkjøp i Latvia. Han forsvarte politikeren og reagerte på at han måtte trekke seg fra alle politiske verv, til tross for innrømmelsene rundt temaet. Aarebrot var også bekymret for utviklingen i politikken.

«Jeg frykter at folk som har levd et liv ikke kan være representanter i demokratiet. For å gå tilbake til nytestamentet: Skal vi bare ha fariseere og ingen syndere i parlamentet? Jeg tror at synderne har noe å bidra med,» har han uttalt til Dagbladet. Samtidig åpnet for å både ha sexkunder og narkomane på Stortinget.

– Hadde det vært narkomane på stortinget så tror jeg debatten ville vært mer realistisk, hevder han.

Valgforskeren har selv mye kontakt med narkomane i Bergen, og forstår deres frustrasjon veldig godt. Ifølge ham etterlyser mange større ressurser til etterbehandling, som han mener er minst like viktig som rehabilitering.

– En narkoman fortalte meg at etter rehab så hadde han fått tilbud om å snakke med psykolog hver fjortende dag, noe som i og for seg er bra. Men hva skjer så de andre dagene? Slik etterbehandlingen nå er, får noen leiligheter, mens andre må skaffe det selv. Noen får også tilbud om avrusning, mens andre må vente lenge på dette. Tilbakefallsprosenten er dessuten stor, noe som delvis skyldes at etterbehandlingen ikke er tilpasset den enkelte, sier han.

Med dette mener Aarebrot at metadon ikke passer for alle, og at alle har forskjellige behov når de bestemmer seg for å komme seg ut av rusmiljøet. Noe politikerne har problemer med å ta innover seg. Han peker blant annet på det faktum at Norge topper statistikken med overdosedødsfall. Et bevis på feilslått narkotikapolitikk. Aarebrot mener politikken kunne vært bedre om man hadde lyttet til de det gjaldt.

– De ville vært klar over denne betydningen dersom vi hadde hatt narkomane og tidligere narkomane i politikken, sier han.

Thor Erik Forsberg (Ap) var medlem i Arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget da denne artikkelen ble skrevet. Han mener i likhet med valgforskeren at politikerne bør la rusmisbrukere komme mer til orde i politiske saker. Ikke minst i de som angår dem.

– Skal man mene noe om en gruppe må man også ha kjennskap til denne gruppen. Politikerne har et ansvar om å la svake grupper komme til orde, siden alle grupper skal ha noe å si i et demokrati. Det gjelder også mennesker i rus, mener Forsberg.

Venstreleder Trine Skei Grande forteller at partiet både har besøkt og får besøk av rusavhengige og eksnarkomane, noe som har vært viktig i utviklingen av deres ruspolitikk. Partiet ønsker blant annet å opprette en egen rusakutt i Oslo for å ta imot narkomane med behov. Heroinassistert behandling er også noe partiet ønsker å prøve. Imidlertid er Venstre også opptatt av å gi rusavhengige økt politisk deltakelse ved å blant annet gjøre det enklere for dem å stemme.

– For Venstre er det viktig å gi en stemme til de som ingen stemme har i systemet, og det er helt klart terskler som møter rusavhengige, både mentalt for å bli valgt på en liste og rent praktisk når man skal stemme. Her kommer problematikken med for eksempel behovet for id og bostedsadresse inn nå man skal stemme og ha stemmekort, sier Grande.

En som støtter Frank Aarebrots forslag er Roy Bjørnstad, tidligere narkoman og grunnlegger av rehabiliteringstilbudet for rusmisbrukere De-Fence. Bjørnstad ser viktigheten i at gruppen synliggjøres, ikke bare i offentligheten, men også i det politiske landskapet. Likevel presiserer han at et slikt forslag avhenger av at riktige personer blir valgt.

– Jeg synes tanken er god, og man må ha som mål at dette kan være med på å bedre vilkårene for rusmisbrukerne. Likevel er dette et forslag som er personavhengig. For det første må man velge de rette menneskene til å representere rusmisbrukerne på en god måte. Rusmisbrukere er en sårbar gruppe som ikke tåler mange feilskjær fra uegna representanter. Dette kan i verste fall gjøre vondt verre og ødelegge synet offentligheten har av dem i større grad, advarer han.

Med dette mener Bjørnstad at mange rusmisbrukere både er ustrukturerte, upålitelige og har mange karaktertrekk som kan virke negativt på dem selv som gruppe.

– Det er ikke lett for alle å fungere i en normal hverdag på en god måte. Hvis slike rusmisbrukere og eksnarkomane kommer til orde kan det faktisk ødelegge selvtilliten til gruppen. Derfor er det viktig å ha representanter som er til å stole på og som kan være med på å synliggjøre denne gruppen på en positiv måte, forklarer ham.

I salgslokalene til =Oslo er meningene om rusavhengige på stortinget delte. Mens flere av selgerne applauderer tanken, er noen skeptiske på om forslaget vil kunne hjelpe deres sak. En av de sistnevnte er Janicke Haug, som i førti år har vært ut og inn av rusmiljøet. I likhet med de fleste av selgerne =Oslo snakket med, ønsker hun at rusomsorgen og rehabiliteringstilbudet får høyere prioritet på det politiske plan. Likevel tror hun ikke at det å ha narkomane på stortinget er riktig vei å gå.

– Jeg tror ikke dette forslaget er særlig smart av denne Aarebrot. Ville man hatt en drita full politiker på Stortinget? Det tror jeg neppe. Narkomane er som oftest ruspåvirket og dermed ikke egnet. En ruspåvirket hjerne forholder seg ikke til den samme realiteten som en frisk hjerne. Jeg er faktisk sjokkert over dette forslaget for å si det mildt, fortsetter hun.

Jan Ådne Fredriksen og Ronny Skeie er uenig med Haug. Begge ønsker forslaget velkommen og synes det er på tide at de narkomanes sak blir hørt på det politiske plan.

– Jeg liker forslaget. Det vitner om at flere forstår frustrasjonen vår. Endelig er det en som har forstått noe, sier Fredriksen.

Kompisen Ronny Skeie nikker anerkjennende og tror ideen ville fungert bra i praksis. Begge mennene kunne tenkt seg å snakke med politikerne dersom de hadde hatt sjansen.

– Jeg ville rett og slett sagt at det å dele ut heroin er bedre for mange enn metadon og Subutex. I Danmark og Sveits deler man ut heroin, og du kan allerede se de gode konsekvensene av det, sier Skeie, og peker på at både kriminalitet og overdosedødsfall har gått kraftig ned de siste årene i begge landene.

– Jeg sier ikke at man bare skal dele ut uten videre. Dette bør gjøres under strenge vilkår. Hovedgrunnen til at dette forslaget ikke blir tatt seriøst som en mulig løsning her i Norge er at narkomane ikke blir hørt nok. Jeg tror at større politisk innflytelse ville fremskyndet gode løsninger, sier han.

– For å si det sånn, Holland har flere narkomane enn oss, likevel dør det flere av overdoser her. Det er et tydelig tegn på at noe er gærent med politikken i dette landet, skyter Fredriksen inn.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo / =Norge november 2011. 

Camilla Svingen er daglig leder i Erlik. Hun skriver om et overraskende møte på gata.

En dag var jeg ute på min vanlige runde i Oslos gater, hvor vi oppsøker selgerne på salgsplassene. Vi sjekker om selgerkort er på plass, om det trengs en prat, kaffe eller nye magasiner. Jeg fikk øye på en ung gutt jeg aldri hadde sett før, som sto og solgte =Oslo.

Selgeren hadde ikke selgerkortet på seg, noe alle våre selgere er pliktige til å ha. Jeg hilste og presenterte meg. Han stirret rett i asfalten, svarte meg ikke. Jeg spurte da om alt var i orden og om jeg kunne hjelpe ham med noe. Fortsatt ikke noe svar.

Så hørte jeg en kjent stemme: «Hei Camilla! Slapp av, han jobber for meg.»

Det var en av våre faste selgere, en snakkesalig, utadvendt fyr.

«Hva mener du?» svarte jeg.

«Han trenger å komme seg ut, og jeg prøver å få ham til å begynne å selge =Oslo. Han tør ikke, så vi trener. Han har sittet inne i nesten to år nå, sliter med nerver og sånn. Jævlig kul kar, forresten.»

Tankene mine kretset rundt det vi så fint kaller sosial trening. Det er et viktig virkemiddel for å få folk tilbake til samfunnet. Effekten øker når treningen utføres med en man står nær, i dette tilfellet en venn. Den ulovlige selgeren tittet usikkert opp på meg. Jeg inviterte ham til kontoret.

Han fulgte etter med senket hode. I registreringssamtalen fortalte han at han hadde et vanskelig forhold til seg selv. Det eneste han ønsket var fred fra angst og smerter. Jeg så en ung gutt full av ønsker og et lite håp om en dag å få fri. Fri fra piller som roer ned et sinn i kaos.

Han ble registrert og er nå en autorisert selger. Like etter vår lille samtale på kontoret gikk han ut for å prøve seg. Han var nervøs og jeg ba en stille bønn om at han måtte klare å selge de to bladene. Etter en time var han tilbake, og det hadde tydeligvis vært en prøvelse. Men han var meget fornøyd:

«Når jeg gikk ut med magasinene under armen tenkte jeg for meg selv: ikke stå og streve, men gå og leve.»

Han smilte. Jeg så håp. Denne selgeren er i dag ikke blant de meste aktive, men fra tid til annen kommer han innom. Han sier han føler seg trygg hos oss.

Neste gang du går forbi en selger, husk at de alle har forskjellige bakgrunn. Noen er blide og snakker som en foss, mens andre bare klarer et nikk denne dagen. Like fullt betyr ditt smil og vennlige ord mye. Vi er takknemlige for at du kjøper magasinet vårt og dermed bidrar til at kriminalitet, prostitusjon og tigging erstattes med verdighet.

Teksten sto på trykk i =Oslo mars 2010.

Svært mye tilsa at =Oslo ikke burde overlevd det første året. Men det var én ting som holdt, og fortsatt holder, bladet sammen.

Jeg må innrømme at det første jeg spurte meg selv da jeg kom inn døra til det bittelille kontorlokalet i Kirkegata i august 2005, var hvor lang tid det tar før man får løsemiddelskade av lim. Det var dagen før den andre utgaven av magasinet skulle komme ut. De to rommene på knappe 50 kvadratmeter var fylt til randen av bladstabler på trepaller. Titusenvis av eksemplarer av =Oslo. Det var knapt plass til å smyge seg inn på bakrommet bak disken. Alle bladene var limfrest i ryggen, med industrielt trykklim. Den søtlige limlukten hengte seg fast i klærne og øynene, mens Anlov – journalist, og noen år senere redaktør i bladet – og jeg skrudde sammen kontorpultene vi skulle sitte ved.

I ettertid har jeg tenkt at dette var passende for det =Oslo var og er. Limdunsten gjorde at da bladet kom på gata var det ikke bare enkelte av selgerne som kom innom som var på en liten snurr. Også vi som sto bak kassa måtte konsentrere oss ekstra for å telle småmyntene rett. Det betydde altså ikke så mye hvilken side av kassa du sto på.

Limrusen kan også stå som et bildet på det kaoset =Oslo var den første tiden. Grunnleggerne, Vibeke, Stian, Per Kristian & co hadde jobbet livet av seg i et år. Med 70 000 solgte magasiner av første utgave hadde de skapt det som vel må være Norges største magasinsuksess. Men den knøttlille organisasjonen hadde heller ikke kapasitet til å håndtere den uventede store pågangen, og knaket alt i sammenføyningene.

Selv var jeg nettopp fylt 20 år den dagen i 2005, og hadde klart å lure til meg en stilling som sivilarbeider i bladet. Jeg var fortsatt yr etter å ha fått min første tekst noen gang på trykk, i =Oslo #1 (et uhyre veslevoksent essay om Knut Hamsuns forhold til Oslo. En tekst jeg i dag holder skjult, selv for mine aller nærmeste). Jeg hadde flyttet til Oslo samme uke som jeg startet i bladet, og kjente bare gatemiljøet i hovedstaden fra dystre fotoreportasjer om narkomane med sprøyter i armen og sladdede ansikter, eller intervjuer med rusbrukere på Dagsrevyen, hvor de sto med ryggen mot kamera.

I limtåka ved kassa på kontoret, derimot, møtte vi bare vanlige folk som ville ha en jobb. Folk det tok kort tid å begynne å dele interne vitser med. Folk som vi kunne ta en kaffe med utenfor kontordøra. Av én eller annen grunn hadde vi alltid bare gjennomsiktige plastkopper til pulverkaffen, ikke ment til varmt vann. Så mens vi tyllet den i oss, smeltet koppene og endret form i neven. Selgerne var Christer, Hugo, Ask, Knut Olav og Hilde, for å nevne noen tilfeldige. Noen er fortsatt selgere. Ikke alle.

Særlig Per Kristian og Stian, to av bladets grunnleggere, hadde en smittsom energi når de sto i kassa og solgte blader. De pratet og lyttet. Derfor tok det ikke langt tid før selgerne selv begynte å levere inn ideer, dikt, essay og historier til magasinet. Skillet mellom oss som laget =Oslo, og dem som solgte det, ble kjapt visket nesten helt ut. Man kan vel kanskje skylde på bladlimet der også.

Dette var grunnideen til bladet første redaktør, Vibeke: Vi skulle ikke ha lidelsesbilder med sladdede ansikter og sprøyte i blodårene. Det skulle være åpne, lyse portretter av mennesker – ikke slitne og mørke gatesjeler – både i tekster og i foto. Denne estetiske planen ble videreført i årene etter grunnleggelsen av Dimitri, som fortsatt styrer fotoarbeidet i bladet. Denne filosofien tror jeg har vært med på å grunnleggende endre synet på rusbrukere og gatemiljøet i hele Norge. En eller annen gang kommer noen til å gjøre en akademisk undersøkelse av fremstillingen av narkomane i norske medier. Da kommer =Oslo til å være det definerende skillet.

Selv om det var en plan bak galskapen, skal det ikke undervurderes i hvor liten grad iallfall jeg visste hva jeg drev med det første året. Ofte var det selgerne som klarte å sette fingeren på akkurat hva som funket eller ikke funket i et blad som =Oslo. Da vi i den fjerde utgaven laget et helt magasin med portrettfoto av selgere og, som i utgave nummer 3, igjen hadde en eldre mann med bart på forsiden, ble det oppvask på et allmøte. Hadde vi ikke forstått den enkle businesslogikken? Den som sa at forsidene fra gang til gang måtte være markant forskjellige, slik at kjøpere ikke trodde de alt hadde lest bladet?

Det var kanskje også selgernes krav og standhaftighet som gjorde at bladet i det hele tatt overlevde det første året. Den gründerkraften som skapte =Oslo kunne ikke drive det alene. Selv brukte jeg ett og et halvt år der til å svirre rundt, mens jeg forsøkte å finne ut hvordan journalister egentlig skal bruke sitatstrek.

I årene etter oppholdet mitt i =Oslo har jeg jobbet i en del andre magasiner. Der har vi innimellom fått inn sinte eposter fra lesere som sier opp abonnementet fordi de synes det lukter for sterkt lim av bladene. Det forstyrrer lesningen, mener de. Slike eposter har alltid irritert meg. De har jo misforstått noe helt grunnleggende. Forstår de ikke at det er limet, med sin tykke søtlige, berusende lukt, som holder alt sammen!

Limfresen gjorde at =Oslo ikke falt fra hverandre. Det samme limet som gjorde oss alle så sosete og kaotiske, men som bandt oss sammen til =Oslo-arbeidere, uansett hvilken side av kassaapparatet vi sto på.

Bevæpnet politi skulle skape trygghet. På arbeidsplassen min ble vi utrygge.

Der jeg jobber, er vi en spraglete gjeng. Det er en overvekt av mennesker i aktiv rus. Og da snakker vi tung rus, heroin og amfetamin. Svært mange sliter også med alvorlige psykiske problemer og traumer. De fleste er straffedømte, flere for voldsforbrytelser, og mange er bevæpnet med stikk- og slagvåpen. I løpet av en arbeidsuke opplever vi som jobber her psykoser og utagerende oppførsel. Arbeidsplassen min er salgslokalet til =Oslo i Skippergata 14. Hit kommer alle de flinke bladselgerne du møter rundt i byen, for å få påfyll av magasinet. Alle som jobber i lokalet, men som ikke er selgere, har en helse- og sosialfaglig bakgrunn eller lang opplæring i å takle situasjoner som kan oppstå. Derfor har jeg ikke vært redd på jobb, men det endret seg for et år siden.

Kombinasjonen rus, psykiatri og fattigdom skaper ofte situasjoner som for mange kan fremstå truende eller direkte farlige. Det er likevel sjelden vi ser oss nødt til å tilkalle politi på jobben min. Politi i lokalet skaper ofte uro, og gjør at vi kan miste tillit vi har opparbeidet oss hos gatemagasinselgerne. Likevel har det tidligere vært en trygghet å vite at vi kan ta en telefon hvis situasjonen skulle komme ut av kontroll. At det finnes maktmidler som kan tas i bruk i unntakstilfeller. Hvorfor føler jeg ikke den samme tryggheten i dag?

Det var i november i fjor regjeringen bestemte at politiet – på grunn av terrorsituasjonen – skulle være midlertidig bevæpnet. Ordningen har vært omstridt, og det skjønner jeg godt. Jeg tror generell bevæpning av politiet i et samfunn som vårt både er skadelig og unødvendig. En av dem som er enig med meg i dette er professor ved Politihøyskolen Johannes Knutsson. I en kronikk i NRK Ytring 09.11.2012 kaller han generell bevæpning «en dypt uheldig beslutning». I 2014 sa han til NRK Rogaland: «Har man umiddelbar tilgang til skytevåpen, så vil det brukes oftere, noe som igjen betyr at flere vil bli skutt – ofte ved uhell».

Han viser til våre naboland, Sverige og Danmark. I sistnevnte har politiet vært bevæpnet i snart femti år. I perioden 1985-2009 ble 23 personer drept av dansk politi, og over 100 ble alvorlig skadet av skudd. Det bevæpnede Danmark og Sverige har fire til fem ganger så mange politidrepte og politiskadde per år som Norge. England og Wales, som ikke har generell bevæpning, har færre drepte per million innbyggere enn Norge. Likevel er leder i Politiets Fellesforbund Sigve Bolstad overbevist om at generell bevæpning gir et tryggere samfunn.

Hvem har blitt skutt av politiet i Danmark i de snart femti årene med generell bevæpning? Og hvem kommer til å bli skutt av norsk politi i årene som kommer? I følge dansk politis egenrapportering er over halvparten av de politidrepte i psykisk ubalanse. To av tre er påvirket av rus. Alle tilhører samfunnets minst ressurssterke og mest marginaliserte grupper. De som blir skutt av politiet i Danmark minner om de menneskene vi jobber sammen med her på huset. Våre kolleger og venner. Er det grunn til å tro at det blir annerledes her? I løpet av den siste måneden har norsk politi skutt to personer, like mange som i hele 2013 tilsammen. I begge tilfellene var personen psykisk syk eller ruset.

All statistikk og erfaring peker i retning av det samme: politiet skyter oftere hvis de er bevæpnet. De skyter ofte i situasjoner som er kaotiske og uoversiktlige. Menneskene som blir skutt er svært ofte utagerende, rusede og psykisk syke. Meningen med at politiet i Skippergata bærer våpen er nok å gjøre oss som jobber og oppholder oss her tryggere. Men resultatet for min del, og også for mine kollegers og venners del, er større utrygghet. Vil jeg ta sjansen på å ringe neste gang? På å bringe håndvåpen inn i en uoversiktlig situasjon med utagerende, syke mennesker i et trangt lokale? Kanskje blir jeg nødt til det, men terskelen er blitt mye høyere.

Mens jeg skrev dette, kom meldingen om at generell bevæpning trolig vil bli avviklet. Hensynet til de svakeste har seiret.

Selger 0093, Richard Johannesen

– Hva har =Oslo betydd for deg?
– Jeg var svært takknemlig da jeg fikk lov til å bli =Oslo-selger. Alle andre var rusmisbrukere, og jeg trodde det bare var dem som fikk selge magasinet. Jeg var vanskeligstilt. Hadde ikke mulighet til å få en vanlig jobb, og jeg forsørget en kone med cerebral parese. Vi hadde begge gjeld. =Oslo gjorde at vi klarte oss fra dag til dag. Jeg har hatt et veldig godt forhold til alle som har jobbet i salgslokalet. Spesielt til Vibeke Kvalvåg som jobbet der helt fra starten av. Hun har hjulpet meg med så utrolig mye, og alltid tatt god vare på meg. Nå har hun flyttet hjem til Karmøy. Jeg savner henne veldig.

– Hva har endret seg mest siden du begynte som =Oslo-selger?
– Mye har forandret seg. Jeg har stått på Oppsal senter og solgt magasinet i ti år. Mange av stamkundene mine har gått bort underveis, dessverre. Nå skal senteret rives. Når jeg tenker meg om, så er det kanskje prisen som er den aller største forskjellen. At bladet har gått fra å koste 40 kroner til å koste hundre kroner.

Selger 0505, Knut Løvli

– Hva har =Oslo betydd for deg?
– De første åra betydde det veldig mye for meg økonomisk. Å ha penger, selv om kreditorene hadde tatt det lille jeg fikk av staten. Når er det aller mest for å komme meg ut, få rørt meg litt. Jeg har en ryggskade, og dårlig blodomløp i beina. Hvis jeg blir sittende og se i veggen, da blir beina svarte. Det betyr ikke at jeg ikke trenger en viss omsetning. Jeg har høyere utgifter enn inntekter.

– Hva har endret seg mest siden du begynte som =Oslo-selger?
– At vi i dag er mer sosialt akseptert. Der er det en stor forskjell. Før så folk bare på meg som en narkoman. De var skeptiske til å ha meg der. Nå får jeg stå inne og selge blader om vinteren, på begge salgsplassene mine. Kunder, de av dem som er mer invalidiserte enn meg, spør meg til og med om jeg kan hjelpe dem å bære varer og slikt. Jeg er en del av nærmiljøet.

Selger 0071, Marius Nordgård

– Hva har =Oslo betydd for deg?
– En legitim jobb. Det at jeg kan stå på de stedene jeg hang før med et magasin, og være på jobb. Da er det ingen som kan si at jeg ikke har noe der å gjøre. Er jo på jobb.

– Hva har endret seg mest siden du begynte som =Oslo-selger?
– I rusmiljøet har det blitt mye mer stjæling. Det har jo ikke så mye med jobben å gjøre, men jeg synes folk stjæler alt av meg hele tida. På jobb er det at utlendinger selger andre blader på gata. De begynte liksom med akkurat det samme som oss. Tenkte jo at de kunne finne noe annet. Men det er ikke et stort problem for meg. Jeg bare snakker med dem, jeg. Det ordner seg alltids.

Selger 0042 Bjørn Forsberg

– Hva har =Oslo betydd for deg?
– Det viktigste er å få respekt. Jeg møter folk som er fra tjue til åtti år gamle, som ikke er i rusmiljøet. Vanlige, streite folk. De kjenner meg igjen, de ser meg. Respekt betyr å bli sett. Mange blir glade for å se meg igjen, og spør hvordan det går med meg. Det gjør at jeg tåler mye mer i de periodene jeg jobber. Jeg blir psykisk sterkere av å bli sett. Av og til kommer det også bort foreldre og besteforeldre som er bekymra for et barn eller barnebarn. De lurer på om en bestemt oppførsel kan være tegn på rusmisbruk, om jeg har noen råd om hva de skal følge med på. Noen lurer på hvem de kan ta kontakt med. Ofte kan jeg berolige dem. Da føler jeg meg nyttig.

– Hva har endret seg med jobben siden du begynte som =Oslo-selger?
– Da vi starta opp i 2005, i hvert fall de første månedene, solgte magasinet seg selv. Nå må jeg jobbe hardere for å få solgt de få bladene jeg har med. Også har det jo dukka opp fem, seks andre gatemagasiner i byen. Det er uvant. Det kan bli litt kniving om de plassene vi før hadde for oss selv. Ofte står det folk som har et magasin eller tiggere, som prøver å provosere meg. Føler meg litt omringa noen dager. Men den aller største forskjellen er at miljøet på arbeidsplassen er blitt mye mildere. I starten, og i flere år etterpå, var det et mye hardere miljø blant selgerne. Nå opplever jeg sjelden krangling og slåssing oss i mellom.

Nils Christer Modin pleide å stjele til livets opphold. Da han ble =Oslo-selger fikk han respekt, og viste respekt tilbake.

Christer hadde alltid følt seg uønsket. Som barn hadde han epilepsi, dysleksi og antakelig ADHD. Hjemme var det mye alkohol og bråk. Han ble med i en fryktet gjeng på Haugerud i Oslo. Som 13-åring kom han på barnehjem, hvor det også var rus. Han har vært innom de fleste institusjoner. Allerede i tenårene havnet han på hospits.

– Da =Oslo kom, snudde livet mitt, sier han.

Han var 36 år, og plutselig forventet folk noe bra av ham. Han solgte magasinet utenfor Steen & Strøm, og folk turte å komme bort og prate.

– Alle som kjøpte var veldig positive. Det hjalp oss utrolig mye. Vi ble kanskje ikke rusfrie, men vi forandret oss. Vi ble opptatt av hygienen. Vi tenkte mye på hvordan vi skulle være for å få solgt blader. Vi fikk selvtillit.

Det begynte ikke med et skjema eller en utredning. To av dem som startet =Oslo kom rett bort til Christer på gata. Der satt han og tigget. «Tror du det hadde hjulpet om det kom et blad du kunne selge?» spurte de. «Ja, selvfølgelig,» sa Christer. Så ble han selger nummer 20. Kundene spurte alltid om det gikk bra med ham. Han ville ikke lyve for dem. Han ville heller ruse seg mindre.

– Jeg synes det ble feil av meg å møte kundene rusa. De fortjente min respekt. Derfor unngikk jeg rus når jeg var rundt salgsplassene mine. Folk kjøper ikke =Oslo for at jeg skal ruse meg nedenom og hjem.

Noen kunder måtte gå og ta ut penger før de kunne kjøpe magasinet. De holdt løftet sitt, og kom tilbake. Det var uvant for Christer. Han fikk et godt forhold til folk han før hadde hatt det vanskelig med. Han snakket med mennesker han møtte om andre ting enn rus. En gang prøvde vektere å jage ham fra salgsplassen. De fikk kjeft av blomsterhandleren ved siden av. Senere hørte han en vekter si, til en pågående selger av en dagsavis: «Hadde du oppført deg like bra som =Oslo-selgeren, kunne du stått her.»

– Jeg merka at jeg betydde noe for mange. Foreldre spurte meg om råd når de mistenkte at barna drev med rus. Det var ikke tabu å snakke om lenger. Jeg var ikke tabu, og trengte ikke å gjemme meg bort.

Christers beste minne fra =Oslo er møtet med kong Harald. I 2010 fikk han bli med til Slottet for å intervjue kongen til juleboka vår.

– Tenk å få den respekten! Jeg fortalte hvordan det var å leve som rusmisbruker. Jeg fikk inntrykk av at han brydde seg. Bestevenninna mi døde dagen før. Jeg fortalte det også, og han kondolerte.

Besøket fikk flere følger.

– Kongen nevnte meg med fullt navn i nyttårstalen sin. Da gikk det opp for meg hvor stort det var. Senere ble jeg en rollefigur i teaterstykket =Oslo, spilt av Nicolai Cleve Broch.

I dag går Christer på metadon. Han får mange tilbud om å selge medisinen på gata, men avslår. Blant ungdom ser han en annen holdning til rus.

– Det er ikke noe tøft å ruse seg lenger. Ungdommen tenker mer på utdanning. Det synes jeg er bra. Min generasjon er jo foreldrene til de som er unge nå.

I sin egen ungdom gikk han på spesialskoler. Det virket mot sin hensikt. Han møtte mange likesinnede. De satt på skoletaket og drakk. I dag kan han ikke drikke alkohol. Da drukner han, for nyrene er ute av drift. Tre dager i uka må han rense blodet for avfallsstoffer og vann. Likevel har han beholdt humøret. Livet som =Oslo-selger er bedre enn det gamle livet som tigger og kjeltring.

– I dag ser jeg ikke mange knuste bilruter i sentrum. Mye av den kriminaliteten vi drev med er borte. Jeg har spurt politiet om de merker forskjell på gatekriminaliteten. Ja, sier gamlekara. =Oslo har gitt jobb til en gruppe mennesker som folk ikke trodde kunne jobbe.

Marianne Borgen fikk æren av å åpne årets juleboksalg fredag 20. november.

Selgeren Richard Johannessen overrakte ordføreren årets julebok. Redaktør Lars Aarønæs ba henne se nærmere på forsiden. Motivet kan ligne en uskyldig basunengel. Ser man nærmere etter, er det noe helt annet.

– Engelen har ikke basun i munnen, men en sneip!

Boka er trykt i 40 000 eksemplarer, og er årets høydepunkt for selgerne. Her forteller de sine historier. Selger Bård Kollen møter forfatter Tom Egeland for å snakke om deres felles lidenskap Star Wars. I tillegg kan du lese om fotografen som ble uteligger i 52 dager, Eli Rygg som lærer av det vonde, Nils Christie som var «de unyttiges» venn og mye mer.

– Jeg synes hele konseptet og salgsapparatet er helt fantastisk. Juleboka gir oss muligheten til å gi en gave med mening. Jeg skal sjekke på ordførerens kontor om vi kan gi boka som julegave til noen vi pleier å gi til, sa Marianne Borgen.

Som ordfører vil hun lytte til de som har kjent problemene på kroppen. Hun er særlig opptatt av tidlig forebygging av sosiale problemer.

– Skal du forebygge, må du gjøre noe for at barn ikke føler seg utestengt. I vårt land og i vår by er det blitt slik at det koster veldig mye å leke med andre barn. Det bekymrer meg at idretten er blitt så dyr, for eksempel.

Selgeren Lukas lurte på hvorfor det ikke fins et ekspertteam av rusavhengige som kan være konsulenter for byrådet.

– Det skal jeg ta med meg tilbake til helse- og sosialbyråden. For å utvikle gode tjenester må man snakke med de som har erfaringen, sa ordføreren.

Hun fortalte at hun pleier å kjøpe magasinet utenfor Bryn senter eller på Karl Johan. Hun nøyer seg ikke med å kjøpe det — hun leser det også.

Det var en litt spesiell grunn til at Erlik-selger Pål Simonsen begynte å samle på noe annet enn elefanter.

Før samla jeg på elefanter. De var laget i tre, glass, halm, bark – ja alle slags materialer. Det er ikke mange som har så mange elefanter som jeg hadde. Det var over hundre. Jeg solgte samlingen min for fire tusen kroner. En harstadværing jeg kjenner kjøpte den. Han har elefantene fortsatt, så jeg kan besøke dem.

Den gang jeg solgte stoff kunne folk komme og betale med elefanter. De visste jo at jeg samla på dem. En elefant var verdt en dose. Etter hvert måtte jeg begynne å samle på flodhester. Det var for lett å få tak i elefanter. Alle ville jo ha stoff for elefanter, så jeg fikk ikke inn pengene jeg trengte. Da det ble slutt på elefantene, tjente jeg nok til å klare meg. Jeg fikk bare én flodhest noensinne, og den var tegna. I dag er det mer vanlig med flodhest.

Nå samler jeg på knapper. Det er ikke sånn at jeg går og leter og spør etter knapper, men jeg kaster ikke en knapp som løsner. Hvis jeg mister en knapp som forsvinner, bryr jeg meg ikke så mye om det. Jeg har sikkert en liggende som kan erstatte den. Jeg syr i knapper selv. Det blir for tungvint å spørre noen andre.

Teksten sto på trykk i =Oslo / =Norges julebok 2013.

Jeg begynte å ruse meg en sommer for mange år siden. Nøyaktig når kan jeg ikke huske. Det begynte i hvert fall med alkohol. Jeg bodde i fosterhjem. Ble mishandla til tusen. Familien hadde fire unger fra før av. På den tiden var det ikke helt vanlig å ta inn to unger til, når du har fire fra før. Det reagerte jeg på. Jeg ble mishandlet av fosterfaren min. Jeg var seks år gammel da jeg kom dit. Vi skulle liksom på båttur. Det var hans unnskyldning. Mishandlingen skjedde nede ved naustet. Fostermora mi begynte å lure. Hun lurte på hvorfor vi var borte lenge. Det var noen ganger jeg fortalte klassekameratene mine det. De valgte liksom å tro på noe helt annet.

Dette har hengt med meg hele livet. Det førte til at jeg begynte med tyngre stoffer. Til slutt satte jeg nåla i armen, for mange år siden, noe jeg hadde lovet meg selv å aldri gjøre. De fleste rusmisbrukere begynner med hasj. Jeg begynte å drikke, brukte Subutex, og så begynte jeg med heroin. De fleste begynner jo andre veien. Med heroin, så Subutex. Jeg begynte i feil ende. Skjønte ikke helt hvordan det fungerte.

Jeg gikk på skole på Koppang, så tok kjærligheten meg til Kongsvinger, før jeg flyttet til kjernen selv; Hamar. Da jeg kom til Hamar, fikk jeg skylda for veldig mye. Det er mange som heter Christian her. Og når det er en Christian som gjør noe gærent, får en annen Christian skylda. Sånn har det vært hele tida. Jeg begynte å jobbe litt på Hamar. Jeg har jobba som danser i åtte år. Har vært over alt i Norge og Europa. Var med i NM. Det var første gangen i mitt liv jeg stod på scenen. Nå er jeg ikke aktiv lenger. Nå har jeg valgt å konsentrere meg om dobbeldiagnoseringen – rus og psykisk helse – det henger ofte sammen.

Det er på en måte en drøm å danse igjen etter hvert. Men jeg merker at jeg har mistet en del av bevegelsene mine etter fire år. De har jeg nok rusa vekk. Det rare er at jeg nesten aldri drakk eller rusa meg da jeg gikk på scenen. Det var utrolig sjeldent. Åssen jeg klarte å stå foran 6-700 folk på Rockefeller hver kveld, det fatter jeg ikke. Hadde jeg visst det jeg vet om rusen i dag, ville jeg nok aldri begynt. Det hadde ikke vært noe igjen av meg, uten min samboer.

Jeg og samboeren min møttes i felles miljø. Vi ble rusfrie sammen. Hadde vi ikke møtt hverandre, hadde vi nok aldri blitt rusfrie. Det har vært en veldig lang reise. Å selge Erlik har gitt oss enormt positiv energi, til å spre gleden og budskapet. Folk er så uvitende. Om hvorfor og hva. De blir så redde når de ser en rusmisbruker, selv om det kanskje er utrolig synd på ham. Han er bare snill. De får feil inntrykk fordi han er en misbruker. Sånn var det i mitt tilfelle for et halvt år siden. Folk var livredde meg, fordi de så åssen jeg så ut. Tynn og gikk i joggebukser. Det var ikke noe igjen av meg. Nå får jeg oppfølging, skal i behandling og går på Subutex. Jeg kunne liksom ikke hatt det bedre nå. Dette sier jeg til alle; er det noen som sliter, si «Hei», prøv å hjelpe til. Det koster deg ikke mye, men for den personen er det utrolig mye verdt.

Jeg tror jula i år blir knall. Den blir akkurat som i fjor. Da var vi på hytta til foreldrene til samboeren min, oppe i Rendalen. Der feirer de alltid jul. Det er en tradisjon. I fjor var første gangen jeg var med. Det må være noe av det beste jeg har vært med på siden jeg ble født. Det var ikke gavene som telte. Det var det at vi satt rundt bordet. Onkler, tanter, bestemødre og bestefedre. Jeg er en person som lett blir sjenert. Jeg får mye angst og trekker meg tilbake. Men i jula var det pinnekjøtt å få. Det er jeg vant med, som er fra Vestlandet. Jeg har aldri møtt noen som spiser pinnekjøtt her. Kjæresten min og de andre hugget innpå. Det samme gjorde jeg. Det endte med at jeg sovna i stolen en liten stund, med alle de ukjente folkene rundt meg. Da følte jeg meg rett og slett trygg.

Teksten sto på trykk i =Oslo / =Norges julebok 2013.

Erlik-selger Ole André Bottegaard var litt for kjapp på skolen. Så gikk det utfor.

– Litt om deg?
– Jeg begynte å eksperimentere med stoff i 14-15 årsalderen. Så ble jeg arrestert for å kjøpe hasj. Siden jeg var under den kriminelle lavalder ble barnevernet og utekontakten kobla inn. De sa fra til rådgiveren på skolen. Jeg følte meg veldig stempla, mistrivdes og fikk angst og depresjoner. Jeg slutta på videregående. Etter hvert fikk jeg diagnosen schizofreni. Ingen medisiner hjalp. Jeg isolerte meg og brukte ikke stoff igjen før jeg var 28. Da ville jeg ta opp skolen selv om jeg fortsatt var syk. En bekjent av meg brukte heroin og tilbød meg det. Da forsvant all angst, depresjon og stemmene jeg hadde i hodet. Det ble en måte å medisinere meg selv på. Jeg fullførte videregående og hangla meg gjennom sosiologi og arkeologi på universitetet. Jeg drømte om å bli samfunnsforsker.

– Hvordan hadde du det på skolen før du ble stemplet som narkoman?
– I begynnelsen var jeg veldig flink og kjapp i forhold til de andre elevene. Læreren min nekta meg å lese og regne for mye. Da mista jeg interessen og syntes voksne var slemme. Jeg ble opprørsk og ga faen, dessverre. Amfetamin brukte jeg så og si hver dag en periode. Jeg føler at det var med på å gi meg alvorlige psykiske problemer. Det er kanskje det farligste stoffet av alle. Det ødelegger hjernen, og det gjør ikke heroin. Senere har jeg tatt IQ-test hos psykolog. Jeg ligger blant de fem prosent øverste i samfunnet i poengskår.

– Hvordan har du det nå?
– Jeg hører ingen stemmer og er kvitt schizofreni-diagnosen. Mange ganger har jeg prøvd å ta meg sammen. Jeg forteller sannheten; at jeg har rusa meg og vært nykter så og så lenge. Det hjelper ikke i møte med arbeidsgivere. Da blir jeg motløs og får tilbakefall. Nå har jeg begynt på metadon og har det bedre. Dessverre har jeg søkt om uføretrygd fordi ingen vil ha noe med meg å gjøre i arbeidslivet. Den nye drømmen min er å bli lærer. Det er lov å jobbe litt ved siden av uføretrygd. Jeg vil gjerne ta videreutdanning i pedagogikk.

– Hvordan er en vanlig dag for deg?
– Jeg pleier å stå opp klokka seks og gå til Frelsesarmeens tiltak Jobben. Der fikser jeg gamle møbler. Det er all right. I ettiden begynner jeg å selge =Oslo. Etter 3-4 timer drar jeg hjem til kjæresten. Jeg pleier å lage middag selv. I det siste har jeg hengt meg opp i fajitas. Jeg fyller dem med grønnsaker og kjøtt og lager forskjellige sauser.

– Hvor bor du?
– Jeg bor for det meste hos kjæresten, men har egen kommunal leilighet på Ullevål. Folk oppfører seg ikke så bra der. Moren min fant en sprøyte i heisen. Heisene pleier forresten å være ødelagt. I vår brøt noen seg inn i kjelleren og bodde der. De stjal posten vår. Jeg har aldri bodd utendørs. Som ung ble jeg kasta ut hjemmefra en gang. Heldigvis hadde jeg en venn som kjente redaktøren i Gateavisa. Der fikk jeg sove. Jeg har også bodd på hospits. Der gjaldt det å holde seg for seg selv, og ikke vise andre at du hadde noe av verdi. Det var mye stjeling.

– Hva gjør deg lykkelig?
– Små ting. Fine ord fra kjæresten. At noen smiler til meg når jeg står og selger blader.

Teksten sto på trykk i =Oslo / =Norge oktober 2015. 

– Litt om deg?
– Mitt navn er Iulian. Jeg er født og oppvokst i Romania, men føler at Norge er hjemlandet mitt. Oldefar var norsk. Så det er kanskje derfor. Jeg er 44 år gammel, og har barn. I Romania satt jeg seks år i fengsel, og ble trakassert av myndighetene. Derfor kom jeg hit, og jeg prøver å etablere meg her.

– Hvordan ble du =Oslo-selger?
– Jeg lever som hjemløs her i byen, og var så heldig at jeg fikk vite om denne muligheten fra et godt menneske jeg møtte. Alt jeg ønsker meg er et sted å bo, og en jobb her i dette landet. Jeg trenger en jobb som ikke krever altfor gode norskkunnskaper, for jeg driver fortsatt og lærer meg språket. Det kunne være jobb som renholder eller søppeltømmer. Nå selger jeg =Oslo på Hurumlandet, og bor på gata. Lever egentlig fra hånd til munn. Men alt er bedre enn å bli arrestert og slått i Romania.

– Du skriver på norsk også?
– Ja, jeg har skrevet om å være hjemløs. Det er egentlig et dikt. Vil dere trykke det i bladet?

– Selvfølgelig, det blir jo en del av intervjuet nå.
– Bra. Dette heter «Bor på gata»:

Jeg hører at naturen spiller. Jeg ser at den lever.
Men jeg røyker og drikker kaffe alene med tankene mine.
Jeg trenger å høre at du synger til meg.
Spiser lunsj med duene hver dag.
Kanskje du vil spise kveldsmaten med meg?
Velkommen inn i mitt liv. Jeg håper du vil komme.
Da blir jeg glad. Da elsker jeg deg.
Vil du ha en hjemløs?

– Jeg synes norsken din er blitt riktig god, Iulian. Takk for diktet, og lykke til!
– Tusen takk. Og tusen takk for denne jobben.

Ida Brænden begynte å selge heroin da hun var 18. Nå selger hun =Oslo.

– Litt om deg?
– Jeg er 36 år. Kommer fra Karmøy. Kom til Oslo for rundt fem år siden. Jeg rømte ifra eksen min, men han fulgte etter.

– Han var ingen grei fyr?
– Nei, han hadde besøksforbud, men brydde seg ikke om det. Takket være politiet i Oslo ble han tatt. Han ble fengslet for mange saker. Han skulle sone i tre og et halvt år fra før av. Da jeg møtte ham i retten, fikk han to år og to måneder for det han hadde gjort mot meg. Han ble dømt for særdeles grov mishandling over lengre tid. Dette er et par år siden. Nå er det så ekkelt, for han er snart ferdig.

– Hvordan havna du i rusmiljøet?
– Der har jeg vært siden jeg var 12-13 år. Nesten alle begynner med hasj, men jeg begynte med piller.

– Hvorfor det?
– Nysgjerrighet. Jeg var nysgjerrig på alt da jeg var liten. Sa noen «ikke gjør det», måtte jeg gjøre det. Så begynte jeg å røyke hasj, og drikke å alkohol. Amfetamin da jeg var 17 år. Så gikk det et halvt år, og jeg begynte med heroin. Jeg begynte å selge heroin da jeg var 18. Reiste fram og tilbake til Oslo og henta. Det finansierte både forbruk og ferie. Jeg hadde det godt i forhold til her. På Karmøy hadde jeg leilighet. Der hadde jeg alt. Mer enn de fleste. Her i Oslo får jeg nesten ikke leilighet.

– Hvordan bor du i dag?
– Hospits. Nå bor jeg på Thereses hus. Der er jeg for tredje uka, så jeg er vel der på nåde. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Det er ikke så lett å få leilighet her. Depositum, vet du.

– Drømmen er en egen leilighet?
– Ja, det hadde løst så mye. Det tror jeg det hadde gjort for de fleste. Å gå i kulden … Jeg har aldri vært syk eller på sykehus tidligere. I løpet av de siste fem årene har jeg sikkert vært innlagt på sykehus ti ganger.

– Fordi du går mye ute og blir dårlig av det?
– Ja, og jeg får betennelser. En gang hadde jeg gått så mye, og måtte operere kneet. Da lå jeg på sykehus i tre uker, for jeg fikk vann i kneet, så ble det betent. Nei, det er ikke noe gøy.

– Hvilket dyr ville du vært?
– En gepard. Jeg har fregner og litt grønne øyne.

– Er du rask?
– Ja, jeg kan være det hvis jeg vil. Når jeg må. Sånn som geparden. Den ligger lenge og er ganske makelig. Men når den skal noe, da løper den. Jeg liker katter også.

– Hvilke superkrefter ville du hatt?
– Å lese tanker og kunne spå framtida. Vite hva folk tenker i forhold til det jeg sier. Noen ganger skjønner du det jo, at det de sier bare er pisspreik. Å vite hva folk egentlig tenker… Jeg har alltid villet vite alt.

– Land du vil dra til?
– He-he. Thailand. Der har jeg vært, men jeg ble fengslet der da jeg var 18 år. Så satt jeg der i ti og en halv måned. Jeg har alltid hatt lyst til å reise tilbake. Eller til Australia.

– Superhelt i din hverdag?
– Moren min og søskenbarnet mitt. Jeg og søskenbarnet har aldri hatt spesiell kontakt. Etter jeg flytta hit har hun besøkt meg. Hver gang hun er her, gir hun beskjed. Jeg tror det var første eller andre gangen vi møttes, at vi begynte å gråte begge to, for det var så godt å endelig få kontakt etter så mange år.

– Skurk?
– Eksen min. Er det noe som er ondt her i verden, så er det han. Det er ikke noe jeg sier for å si det, det er fordi jeg vet det. I hans tankegang finnes ingenting godt. Hvis han vil andre mennesker godt, er det for å vinne noe til seg selv. Det er sykt.

– Eiendel som betyr mye?
– Jeg har hatt mye. Jeg hadde bestemoren min sin ring, men eksen min fikk meg til å bytte den vekk. Den savner jeg.

– Din største drøm?
– Det er faktisk ikke å bli nykter, men å kunne få heroin. Ikke på samme måte som med metadon, men få det på resept og hente det en gang i uka. Så leve et normalt liv, for det går faktisk an, så lenge du har fast tilgang på det. Og å leve med moren min, og hjelpe henne. Jeg føler hun lever livet sitt for alle andre, så jeg har lyst til å gjøre noe for henne.

Teksten sto i =Oslo/=Norge mars 2014.

Erlik-selger André Storhaug forteller om hobbyer og juleønsker.

Nei til myke pakker! Jeg vil ha noe hardt. En god bok, for eksempel. Men ingen skjønner min boksmak. Folk har ikke peiling på hva bra bøker er. De tror det er John Irving og sånne semikvasikere (det er faktisk et ord som står i ordboka). Jeg liker Wheel of Time av Robert Jordan, en serie på 14 bøker. Den er litt fantasyaktig, som Tolkien. Den utfordrer min indre skildring av en drømmevirkelighet. Jeg får trigget en del av fantasien som jeg hadde glemt. Jeg leste bøkene da jeg var 17.

Julenissen sluttet jeg å tro på da jeg var tre, og da jeg var fem leste jeg flytende. Jeg husker ikke hva slags bøker jeg leste da. Faktisk pleide jeg ikke å få bøker til jul. Folk skjønte at de ikke matchet min boksmak. De kunne funnet bøkene på fantasybutikken Outland. Jeg elsker også spillserien Final Fantasy. PC, Playstation, Game Cube … Da jeg var liten hadde jeg Nintendo, sånn 64 bits. Siden jeg fikk den ganske sent var det stort utvalg av spill. Det ble en del ettermiddager foran skjermen. Da Playstation kom begynte jeg å spille sammen med andre. Tekken, Tekken, Tekken. Åh, jeg har gode minner. Hovedpersonen i spillene er ikke en hvilken som helst virtuell skikkelse, det er MEG.

Hvis jeg kunne ønske meg hva jeg ville nå, hadde det blitt en tur til New Zealand. Der skulle jeg startet helt sør i landet med en ryggsekk med turutstyr, og spasert hele veien nord. Ikke tvers over, men langsmed. Jeg liker landskapet og naturen. De massive skogene. Ringenes herrefilmene er spilt inn der, men det er ikke derfor jeg vil reise dit. Det er for å komme meg ut og reorganisere hodet. Jeg skulle vært helt alene og overnattet ute. Hvis jeg fikk en sånn tur, hadde jeg bortimot reist med en gang.

Faktisk er det bare ett giftig dyr på New Zealand. Det er en grønn liten fugl på størrelse med spurv, som heter Kiwi. Den kan ikke fly, men tilbringer likevel mesteparten av sitt liv i tretoppene. Den spaserer opp dit. En klin psykotisk fugl som ikke fins noen andre steder.

Teksten sto i =Oslos julebok 2010.

Svein Stang er en veteran både som Erlik-selger og rusavhengig. 

– Har du solgt =Oslo lenge?
– Siden tidenes morgen. Og jeg skal fortsette til tidenes ende. Hadde
ikke magasinet fantes, hadde jeg antageligvis vært død for lenge siden.
Det har redda livet mitt. Det er det viktigste som har skjedd i livet mitt
på 30 år.

– Litt om deg?
– Det begynte med at vi var en ungdomsgjeng på Årvoll i 1978, før
heroinen kom. Vi drakk bare øl og røyka hasj. Vi hata heroin fordi vi
var redd det. Det betydde politi, dritt og møkk. Du kunne ikke komme
påvirka av opiater til en eneste drabantby i Oslo, uten å få juling. Kun
på Egertorget var det godtatt. Når de stengte Slottsparken i 1981,
var det tomt for hasj i Oslo. Plutselig var alle hasjrøykere heroinister.
Jeg begynte før det, jeg vanka i parken, og så hva som skjedde når de
stengte den. Albert Nordengen (Oslos ordfører 1976-1990 journ.
anm.) ødela en hel ungdomsgenerasjon ved å stenge Slottsparken.
Dermed utelukka han halvparten av Oslos ungdom fra et hasjmarked
som var tusen ganger mindre farlig enn det forbannede heroinmiljøet.
Det er så jævlig trist. Tenk på alle ungdommene som dør av overdose
i Norge. Tenk hvis de hadde kjørt i veggen i en tunell på Vestlandet i
stedet. Da hadde tunellen blitt stengt og aldri åpna igjen. Men oss er
det ikke så farlig med, vi er narkomane vi, vet du. Det irriterer meg så
grenseløst, men hva faen skal man gjøre?

– Hvilket dyr ville du vært?
– Hm. Fjellrein. For han går på fjellet, passer flokken sin. Han skyr folk
og er et majestetisk dyr. Jeg liker fjellrein.

– Hvilket land vil du dra til?
– Nepal eller Nord-India. Jeg har alltid hatt ønske om å røyke god
tempelhasj før jeg dør.

– Eiendel som betyr mye?
– Jeg har ingen ting, jeg. Sekken min – det er det jeg har.

– Din superhelt?
– =Oslo og jentene i Uteseksjonen.

– Noe som engasjerer deg?
– Ja, all den udugeligheten som rusmiddeletaten klarer å fremvise på
så kort tid. Det er en skam at det blir brukt så mye midler på så lite.

– Din største drøm?
– Det må være å kunne få en enkel seilbåt og si ha det til Norge.

Intervjuet sto i =Oslo september 2013.