Christer var den første av =Oslo-selgerne jeg ble skikkelig kjent med. Han var også den jeg har krangla mest med, i de syv åra som er gått. Christer hadde jobba som gatemagasinselger siden første dag =Oslo åpna dørene i 2005, noe han likte å minne meg på ofte.
Han hadde også dukka opp i magasinet flere ganger enn de fleste. Til Juleboka 2010 hadde han til og med intervjua kong Harald på slottet, et intervju som senere skulle bli en viktig del av et teaterstykke på Det Norske Teateret.
Akkurat dét var jeg ikke klar over, da jeg hadde mine første fantastiske og kaotiske uker som miljøarbeider i =Oslos lokaler i Skippergata. Christer var både berømt og berykta i lokalet på den tida, men da mer som kranglefant og klagefant, sider han mange år senere villig skulle dele med det norske TV-publikummet. Siden jeg var en grønnskolling på arbeidsplassen, og også i møtet med rusmiljøet, visste han å teste både tålmodigheten og temperamentet mitt.
Det var først da jeg ble spurt om å være med som anstand, da Christer skulle delta på Debatten på NRK i mars 2013, at jeg fikk rokka ved det bildet jeg hadde av Nils Christer Modin. Min første reaksjon da jeg blei spurt, var vantro. Debatten skulle sendes live fra Litteraturhuset i Oslo, og jeg så for meg en rekke skrekkscenarier foran kamera, fra en sovende Christer til en rabiat utgave av samme mann.
Kveldens tema var om det skulle være lovlig å røyke heroin på sprøyterommene, noe daværende helseminister Jonas Gahr Støre hadde tatt til orde for i et intervju i =Oslo. Kritikken var sterk fra flere kanter. Jeg, og flere med meg, håpet at det skulle bli en bredere diskusjon om retningen i ruspolitikken.
Da Christer møtte meg ved Nationaltheatret, punktlig og opplagt, skamma jeg meg raskt over å ha vært så forutinntatt. Vi gikk rolig gjennom Slottsparken, og Christer fortalte meg hvor viktig det var for ham å stille opp på denne type ting. Han ba meg si i fra hvis =Oslo trengte noen som kunne snakke om sine erfaringer som rusavhengig til skoleklasser, studenter eller pressen. Han skulle stille opp, uansett. Dette var det han brant for, dette var hvordan han kunne bidra til noe godt, var omkvedet.
Du måtte nesten ha møtt en Christer i dårlig form eller humør for å skjønne hvor grundig forvandlingen var. I Skippergata, i dårlig form eller humør, kunne Christer få trommehinner til å sprekke, og de mest garva gutta til å rømme lokalet. Ordet «sinna» fikk en helt ny dimensjon. Men i møte med lyskastere, kamera, politikere og publikum var Christer veltalende, kvikk og morsom. Han eide rommet, rett og slett. Ikke det at han ble en annen, men han tilpasset personligheten sin til formatet. Jeg tror ikke mange i publikum husker mye av budskapet til Jonas Gahr Støre, Bent Høie eller noen av de andre politikerne på scenen, men jeg er sikker på at de husker Christer.
Det var også der jeg skjønte hva hjertesaken hans var: å sørge for at ingen av dagens barn og ungdom skulle få et liv som hans. Dette var også grunnen til at Christer ikke brydde seg om å delta i diskusjoner om røykerom, legalisering og legemidler til rusavhengige. Christer hadde levd et liv som tungt rusavhengig siden tidlig i tenårene. Han hadde nyresvikt, åpne sår på beina, og en rekke andre plager. Han hadde vært en del av det åpne rusmiljøet i Oslo, med alt det innebærer av vold, press og trusler. Ingen skulle måtte oppleve det samme. Vi må redde ungdom som styrte i den retningen, så får alt annet komme i annen rekke, var Christers budskap.
Det budskapet fikk han ut, ikke bare til klasser på besøk, men etter hvert til hele Norge, om det var som vertskap for Per Sandberg i reality-serien «Prøv mitt liv», eller som aspirerende barista i serien «Petter Uteligger – En ny sjanse». Hele veien brukte han sin egen historie, ja, nærmest sin egen kropp, for å advare unge mennesker: Dette er hva jakten på rusen kan gjøre med deg, du vil ikke leve mitt liv. Jeg er sikker på at han nådde og redda flere på den måten.
Et av de store paradoksene hos Christer var nettopp det at han brydde seg om menneskene, var glad i dem, også dem han ikke kjente, samtidig som han kunne gi inntrykk av å være eitrende forbanna på de samme. «Du skjønner ikke» var kanskje de tre ordene jeg hørte ham si flest ganger. Og når du ikke skjønte, da sa Christer ifra.
Men igjen: Når jeg hadde slått meg til ro at han ikke klarte å holde ut med andre mennesker, fant jeg ut at han var en usedvanlig gjestmild kar. Det var sjelden han ikke hadde en to eller firebeint venn boende hos seg i den kommunale leiligheten på Tøyen. Noen trengte bare tak over hodet for natta, andre ble boende i månedsvis på sofaen. Christer innrømte at han ikke var veldig glad i å være alene. Han sleit med angst, og det å ha gjester stagget det verste. Og så likte han som sagt mennesker.
Angst og redsel var nok også en årsak til at Christer kunne være så konfronterende, og virke så sint som han gjorde. Det er viktig å skjule sårbarheten når du lever på gata. Ikke vise svakhet. Men en gang vi holdt våpenhvile, og fikk snakka skikkelig sammen, innrømte han at hovedårsaken var smerter.
Det er vanskelig å ikke lange ut mot verden når smertene gnager ustanselig i bein og armer. Det er enda vanskeligere å slutte å bruke medisinen som gjør at du holder ut. Det la Christer aldri skjul på at var en evig kamp, inn og ut av institusjoner, behandling, avrusing, langtids, korttids, og så videre og videre, nærmest i sirkel. Det var noen ganger for lite og for seint, andre ganger kunne det gi et deilig avbrekk fra et beinhardt liv.
Jeg tenkte ofte at det kom til å bli godt for Christer å slippe alle smertene, den dagen kroppen hans ikke orka mer. Jeg er ikke så sikker på om han hadde vært enig. Han var en fighter, en som ikke la seg ned og ga opp.
Selv de siste månedene, hvor han var inn og ut av sjukehuset, var han den som alltid møtte på jobb. Noen ganger måtte han overtales til å komme seg tilbake i seng, for han var slettes ikke i form til arbeid. Det var ikke alltid populært. Det skjedde også at han da dro for å selge =Oslo, gjerne på favorittplassen ved Stortorvets Gjæstgiveri. Han skulle jobbe, om han så måtte slepe seg ned, og sitte på bakken med magasinene.
Nå i våres, ganske nøyaktig fem år etter kvelden på Litteraturhuset, var jeg igjen anstand for Christer. Denne gangen i TV 2s studio i Nydalen. Han og kompisen Petter «Uteligger» Nyquist var gjester på Senkveld med Thomas og Harald. De skulle snakke om =Kaffe og den nye TV-serien. Jeg satt på bakrommet og fulgte innspillingen live.
Christer Modin hadde publikum og gjester i sin hule hånd, som alltid. Han skinte nesten mer enn noen gang. Stolt, frekk og modig tok han mer eller mindre over hele showet. Ved siden av meg foran skjermen sto neste gjest, fersk Kjendisfarmen-vinner Pål Anders Ullevålseter, og måpte mens Christer skrudde opp sjarmen hakk etter hakk. Han så på meg, og sa beundrende: «Han er jo helt rå», så opp på Christer igjen, og gjentok «helt rå» et par ganger. Jeg sa meg enig.
Av Even Skyrud, miljøarbeider i =Oslo