Jeg var en liten pjokk, nest yngst av fem søsken. Jeg hadde både lopper i blodet og maur i rompa, som min mormor pleide å si. Akkurat det har ikke forandra seg med åra. Det har vært både på godt og vondt, med overvekt av godt.
Jeg starta i første klasse på Lakkegata skole. Vi bodde i Schjeldrups gate, rett overfor skolen. Etter hvert flytta vi opp på Tonsenhagen. Der hadde vi unga det som plommen i egget. En barndom uten like, må jeg si. Skulle vi ut på eventyr, så fikk vi dra østover, strake veien inn i skauen. Ikke snakk om at vi fikk dra motsatt vei, inn til sentrum. På Tonsenhagen hadde de svære bedriftene hvert sitt borettslag, hvor arbeidera bodde. Aker Mekaniske, Nyland, Postverket og en haug med andre. Hit flytta det folk fra hele landet.
Det ble folksomt i de andre drabantbyene også. Bøler, Bogerud, Oppsal, Lambertseter og Årvoll. Og alle de andre. Det hver eneste en av dem hadde til felles, var at det oppsto en hasjgjeng. Jeg ble etter hvert med i gjengen på Årvoll. Det ble mye snakk og utfrysing i lokalmiljøet, så etter noen år trakk gjengene ned mot sentrum, og endte sammen med de andre frikerne i Slottsparken. Vi drakk bare øl og røyka hasj på den tida, rundt 1978-79. Heroin var skumle greier som hørte til på Egertorget. Dessuten hata politiet heroin. Hvis du ville leve i fred, da holdt du deg langt unna opiater. Ble det kjent at du brukte heroin ute i drabantbyen du bodde i, da fikk du juling. Både av naboer og politi.
Hasjen henta vi sjøl i Danmark. Vi hadde en regel: Ta aldri mer med enn du råd til å hive over ripa på danskebåten. På den måten slapp vi å bli taua inn der også, og kunne leve relativt ubekymra. På den tida begynte jeg å vanke på Manglerud. Der lånte «Allan» en leilighet av onkelen sin. Det var han og «Knut», som var i slekt med meg, og meg. Vi var en sammensveisa gjeng. Det hendte at andre kompiser var innom også. Men vi var ikke en sånn søppelgjeng. Vi sørga for å holde det reint og ryddig. Manglerud-politiet var ikke så veldig fornøyd med at vi hadde en egen leilighet der. De skjønte jo at vi fant på mye gærent, men klarte aldri å ta oss for noe. Blant annet lånte vi jevnlig biler i nabolaget. Hadde du en Granada- eller Taunus-nøkkel, da fikk du låst opp og starta det meste på fire hjul.
Vi var gentlemen, og passa på å levere kjerrene tilbake like hele. Stort sett, da. Ulykker kunne jo skje. Sånn som den gangen vi var på vei til stranda med et lånt vrak. Vi hadde fått med oss noen friidrettsjenter som bodde i kollektiv i samme oppgang. Rett før vi nådde Hvervenbukta datt hele girkassa ut, og ble slept langs veien. Det bråka som et helvete, og gnistene spruta. Det var siste gang de jentene spurte om de fikk sitte på, for å si det sånn.
Hvis politiet stoppa oss, så kom alltid en av oss med en historie om hvem vi hadde lånt bilen av, full av detaljer, så alle hørte det. Da kunne alle komme med den samme historien på politistasjonen. Hvordan kunne vi vite at den bilen var stjælt, liksom? Det gikk utrolig nok bra. Eneste gangen jeg var litt nervøs, var da sjefen for spanerne troppa opp på døra vår med tre narkobikkjer. De fant ingenting, ikke et kvart gram av noe som helst. Det som egentlig skjedde var at alle tre bikkjene blei så forvirra at de ikke klarte å markere noe sted. Det var rett og slett for mye hasj i leiligheten. Absolutt overalt var det stoff. Jeg tror de bikkjene ble ødelagt som narkobikkjer for alltid.
I 1981 stengte Albert Nordengen og Oslo politikammer Slottsparken for alle oss frikerne. De passa også på at det ikke var mulig å etablere et fristed i andre av Oslos parker. Samtidig var det hasjtørke i byen. Det førte til at svært mange av oss havna sammen med de drevne heroinistene på Egertorget. Bruken av tunge stoffer eksploderte, gode venner døde eller havna i fengsel, volden gjorde inntog og samholdet forsvant. Når du er hekta på heroin er det hver mann for seg selv. Dette var første gang politiet med politikere i ryggen flytta på det åpne rusmiljøet i Oslo. Nå har de holdt på i 35 år. Fra Slottsparken til Egertorget, fra Egertorget til Kirkeristen, fra Kirkeristen til Østbanen, fra Østbanen til Skippergata, fra Skippergata til Brugata, har de jaga sjuke, slitne sjeler. Jeg skjønner fortsatt ikke hva det skal være godt for.
(Fortalt til Even Skyrud. Teksten er hentet fra Juleboka 2016)